Politisk manipulasjon

Makt uten stemmeseddel

Det viktigste som skjer politisk i dag, skjer ofte utenfor politikken slik vi kjenner den.

Makt utøves sjelden i fullt lys.

Mange merker konsekvensene av dette i hverdagen, men få stopper opp og spør hvordan det faktisk skjer. Når man først gjør det, tegner det seg et ubehagelig mønster.

Vi liker å tro at politikk først og fremst handler om valg. Om partier, programmer og stemmesedler. At det som virkelig betyr noe, før eller siden må innom Stortinget, kommunestyret eller et valgurnelokale. Denne forestillingen står sterkt i Norge, kanskje sterkere enn i mange andre land, fordi vi har høy tillit til institusjonene våre og er vant til at ting stort sett fungerer.

Men nettopp derfor er det også lett å overse når makt begynner å utøves andre steder.

For de siste årene har gjort én ting tydelig: valg avgjør fortsatt mye, men de avgjør ikke alt. Stadig flere beslutninger som påvirker hverdagen vår, tas utenfor de demokratiske prosessene vi kjenner igjen. Ikke gjennom kupp eller dramatiske brudd, men gjennom institusjoner, regelverk, rettslige tolkninger og økonomiske strukturer som opererer på siden av politikken – og ofte over hodet på den.

Dette er ikke et særamerikansk fenomen. Det er et vestlig fenomen.

USA er interessant i denne sammenhengen fordi mekanismene er tydeligere der. Pengestrømmene er større, konfliktene skarpere, og dokumentasjonen mer åpen. Det som skjer i USA, blir ofte avfeid som «der borte», men i praksis fungerer landet som et laboratorium for metoder som senere dukker opp i Europa – også hos oss, bare i en mer dempet og teknokratisk form.

Da jeg i februar 2025 publiserte blogginnlegget «Bistand eller CIA i forkledning?», reagerte mange ved å gjenta medienes fortelling om at dette bare handlet om bistand, mens andre – som allerede kjente mekanismene – nikket fordi spørsmålet traff noe de visste, men sjelden så diskutert åpent; for hvis også bistand, sivilsamfunn og «gode formål» kan fungere som politiske verktøy, rokker det ved et grunnleggende bilde av hvordan makt utøves.

USAID var ett eksempel. Et statlig apparat som over tid har fått operere langt mer politisk enn folk flest er klar over, pakket inn i språk om utvikling og hjelp. Men poenget er ikke USAID i seg selv. Poenget er samspillet mellom statlige strukturer og private aktører, der penger, juss og moral brukes til å forme politikk uten å måtte gå veien om valg.

Det er her begrepet politisk manipulasjon begynner å gi mening. Ikke som noe hemmelig eller konspiratorisk, men som en beskrivelse av hvordan systemer faktisk fungerer. Hvordan rammer settes før debatter starter. Hvordan prioriteringer gjøres før lover skrives. Hvordan makt kan utøves effektivt, lovlig og langsiktig – uten å måtte vinne et eneste valg.

Dette handler derfor ikke om mørke rom eller skjulte møter. Det handler om åpne strukturer som sjelden problematiseres nettopp fordi de presenteres som nøytrale, tekniske eller humanitære. Det handler om hvordan politikk i økende grad formes utenfor politikken slik vi tradisjonelt forstår den.

Open Society Foundations og Soros-nettverket er ikke interessante fordi de er unike, men fordi de er synlige. Fordi pengestrømmene er åpne. Fordi ambisjonene etter hvert er blitt uttalte. De fungerer som et konkret case for å forstå noe langt større enn én familie eller én stiftelse: hvordan privat kapital kan brukes til å påvirke rettssystemer, offentlig debatt og overnasjonale institusjoner – også i land som liker å tro at de står litt på siden av dette spillet.

Dette er ikke et forsøk på å fortelle deg hva du skal mene politisk. Det er et forsøk på å beskrive et landskap slik det faktisk ser ut når man trekker et steg tilbake og ser helheten. For hvis vi fortsetter å snakke om politikk som om makt bare utøves gjennom valg, risikerer vi å overse det som i praksis former samfunnet vi lever i.

Bakveien til makt – når loven endres uten lovendring
Hvis du virkelig vil endre et samfunn, er det ikke nødvendigvis lovene du begynner med. Lover er synlige. De debatteres, stemmes over og kan i verste fall reverseres ved neste valg. Det langt mer effektive grepet er å endre hvordan lovene håndheves i praksis. Hvem som prioriteres, hva som forfølges, og hva som i stillhet legges bort.

I USA finnes det få roller med større faktisk makt enn lokale statsadvokater, de som bestemmer om et lovbrudd skal tiltales eller ikke. De avgjør ikke bare skyld og straff, men hvilke lover som i det hele tatt får betydning i folks hverdag. Og nettopp derfor har disse vervene lenge vært oversett. Valgene er små, oppmerksomheten minimal, og valgdeltakelsen lav.

Det er her en viktig endring har skjedd de siste årene.

I stedet for å bruke enorme summer på presidentvalg, hvor pengene drukner i støy, har private donor-nettverk rettet blikket mot disse lokale nøkkelposisjonene. Ved å finansiere valgkampene til kandidater med en tydelig aktivistisk påtalefilosofi, har man kunnet påvirke rettssystemet nedenfra, én by og ett fylke av gangen. Ikke gjennom lovendring, men gjennom praksis.

Resultatet er ikke bare en annen type straffeforfølgelse, men et skifte i hele rettsstatens tyngdepunkt. Når statsadvokater velger å nedprioritere bestemte typer kriminalitet, eller tolke lovverket gjennom et politisk filter, skjer det noe fundamentalt med forholdet mellom lov og borger. Loven er den samme på papiret, men konsekvensene er ikke lenger like for alle.

Det avgjørende poenget her er ikke om man liker eller misliker denne utviklingen politisk. Det er at den skjer uten å ha vært gjenstand for en bred, demokratisk diskusjon. Det har ikke vært noe nasjonalt oppgjør om hvordan rettssystemet skal brukes som verktøy for sosial endring. I stedet har endringene kommet stille, gjennom valg de fleste aldri har hørt om, finansiert av aktører som ikke trenger å forklare seg for velgerne.

Dette er politisk makt i sin mest effektive form. Ikke spektakulær, ikke dramatisk, men dypt strukturell. Den griper inn i hverdagen, former forventninger og endrer normer, samtidig som den holder seg akkurat utenfor det som vanligvis oppfattes som politikk.

Og når rettssystemet først er endret i praksis, er det vanskelig å reversere. For da handler det ikke lenger om lover, men om kultur, prioriteringer og institusjonell vane. Det er derfor denne formen for påvirkning er så kraftfull. Den går under radaren, men setter spor som varer langt utover ett valg.

Det er også her vi begynner å se konturene av noe større. For det samme mønsteret – å flytte makt bort fra åpne politiske prosesser og inn i institusjoner – stopper ikke ved rettssalen. Det fortsetter videre, inn i offentligheten selv.

Kampen om virkeligheten
– hvem setter rammene før debatten starter
Når rettssystemet endres i praksis uten at lovene formelt gjør det, er det lett å tenke at dette er et særtilfelle. Men det samme mønsteret går igjen på et annet, minst like avgjørende område: hvordan virkeligheten beskrives, forstås og diskuteres offentlig. For før en sak når en politisk beslutning, har den allerede vært gjennom et filter. Et filter som avgjør hvilke spørsmål som stilles, hvilke ord som brukes, og hvilke perspektiver som regnes som seriøse.

I et ideelt demokrati skjer denne sorteringen i en åpen offentlig samtale, der ulike syn brytes mot hverandre. I praksis er det langt mer asymmetrisk. Ikke fordi noen sitter og sensurerer alt de er uenige i, men fordi penger avgjør hvilke stemmer som får tid, plass og gjennomslag. Hvem som får bygge redaksjoner, finansiere prosjekter, drive langsiktig arbeid og definere hva som er “ansvarlig”, “faglig” eller “skadelig”.

Dette er det som ofte omtales som narrativ forsterkning. Enkelte ideer gis ressurser til å bli gjentatt, raffinert og normalisert, mens andre forblir marginale, uansett hvor mange som faktisk deler dem. Ikke fordi de er forbudt, men fordi de mangler infrastruktur. Det er forskjellen på å ha en mening og å ha et system som kan bære den.

Private stiftelser og donor-nettverk spiller en nøkkelrolle her. De finansierer ikke bare enkeltartikler eller kampanjer, men hele økosystemer: journalistikk, faktasjekkere, forskningsmiljøer, opplæringsprogrammer og plattformer som former språket og rammene for debatten. Over tid skaper dette en konsensus som fremstår naturlig og selvsagt, selv når den i realiteten er resultatet av målrettet prioritering.

Effekten er subtil, men kraftig. Når bestemte perspektiver konsekvent blir fremstilt som ekstreme, useriøse eller farlige, flyttes grensene for hva som kan sies uten sosial eller profesjonell kostnad. Det trengs ingen sensur i klassisk forstand. Det holder at folk lærer hvilke meninger som lønner seg å ha, og hvilke som gjør livet unødvendig vanskelig.

Det avgjørende poenget er at denne formen for påvirkning skjer før politikken. Før valgkampene, før lovforslagene, før debattene i parlamentene. Når sakene først når dit, er rammene allerede satt. Språket er etablert. Alternativene er sortert. Utfallet fremstår som det eneste realistiske.

Igjen er dette ikke et spørsmål om høyre eller venstre, eller om man liker innholdet som formidles. Det handler om makt over virkelighetsbeskrivelsen. Om hvem som har ressurser til å definere hva som er problemet, og dermed også hva som kan være løsningen.

Og akkurat som med rettssystemet, skjer denne maktforskyvningen uten at de fleste legger merke til den. For den presenteres ikke som politikk, men som opplysning, ansvarlighet og profesjonalitet. Først når man trekker et steg tilbake, blir det tydelig hvor mye som faktisk avgjøres lenge før stemmeseddelen legges i urna.

Når debatten først er rammet inn, og rettssystemet allerede har flyttet seg, er det ikke lenger nok å se på nasjonale valg alene. For da har makten allerede begynt å bevege seg videre, til arenaer som ligger enda lenger utenfor velgernes rekkevidde.

Overnasjonale strukturer
– når politikk flyttes ut av nasjonal kontroll
Når makt først er flyttet bort fra valg og inn i institusjoner, er det et naturlig neste steg at den også flyttes bort fra nasjonale rammer. Ikke gjennom dramatiske brudd eller formelle maktovertakelser, men gjennom juss, rettigheter og overnasjonale ordninger som i utgangspunktet er ment å beskytte individet mot staten. Over tid kan de samme ordningene bli noe annet: verktøy for politisk styring utenfor demokratisk rekkevidde.

I Europa ser vi dette tydeligst i skjæringspunktet mellom sivilsamfunn, NGO-er – Non-Governmental Organizations, altså private organisasjoner uten demokratisk mandat – og domstoler. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen er et godt eksempel, ikke fordi den nødvendigvis gjør noe ulovlig, men fordi den illustrerer hvordan politikk kan føres via rettsvesenet når den møter motstand i nasjonale parlamenter. Saker løftes ut av den politiske arenaen og inn i en juridisk, der velgernes stemmer ikke lenger har direkte betydning.

Et sentralt trekk her er svingdøren mellom aktivisme og dommerrolle. Når jurister og rådgivere beveger seg sømløst fra NGO-er til domstoler, og senere tilbake igjen, oppstår det en systemisk interessekonflikt. Ikke i betydningen korrupsjon, men i form av perspektiver, prioriteringer og problemforståelse som allerede er formet. Når de samme miljøene både definerer hvilke saker som skal føres, og hvilke prinsipper som skal legges til grunn for avgjørelsene, forskyves maktbalansen ytterligere bort fra folkevalgte organer.

Konsekvensen er at politiske spørsmål som tidligere ble avgjort gjennom valg og lovgivning, nå avgjøres gjennom dommer. Migrasjon, ytringsgrenser, kriminalpolitikk og nasjonal suverenitet blir ikke lenger gjenstand for politisk uenighet i klassisk forstand, men for juridisk tolkning. Utfallet presenteres som nøytralt og teknisk, selv når det i praksis har store politiske konsekvenser.

Dette er en effektiv form for maktutøvelse, nettopp fordi den er vanskelig å protestere mot. Å være uenig i en dom blir raskt fremstilt som å være imot rettsstaten, menneskerettighetene eller selve demokratiet. Dermed flyttes også debatten bort fra substans og over til moral. Det blir ikke lenger et spørsmål om hva slags samfunn man ønsker, men om hvorvidt man respekterer “grunnleggende verdier”.

Poenget her er ikke at overnasjonale domstoler ikke skal eksistere. Det er at når stadig flere politiske avgjørelser flyttes dit, mister nasjonale samfunn reell mulighet til å korrigere kurs gjennom demokratiske prosesser. Valg mister sin funksjon som styringsverktøy, og reduseres til symbolske bekreftelser på et system som i praksis styres andre steder.

Igjen ser vi det samme mønsteret: makt flyttes bort fra åpne politiske prosesser og inn i strukturer som er vanskelige å nå, vanskelige å kritisere og nesten umulige å stemme bort. Når dette skjer parallelt i rettssystemet, i offentligheten og i overnasjonale institusjoner, er det ikke lenger et enkelt fenomen. Det er en systemendring.

Og det er først når denne systemendringen blir synlig, at motreaksjonen begynner å ta form. Ikke som en samordnet revolusjon, men som friksjon, motstand og forsøk på å ta tilbake kontrollen. Det er dit vi nå beveger oss.

Når staten slår tilbake
I lang tid har denne typen maktutøvelse fått utvikle seg uten særlig motstand. Ikke fordi den var usett, men fordi den var vanskelig å gripe. Den var fragmentert, pakket inn i juss, filantropi og tekniske ordninger, og dermed enkel å avfeie som enkelthendelser uten sammenheng. Først nå, når flere av disse sporene begynner å krysse hverandre, ser vi tegn til at noe faktisk er i ferd med å endre seg.

Det nye er ikke at staten plutselig har fått øynene opp for privat politisk påvirkning. Det nye er at denne påvirkningen i økende grad blir behandlet som nettopp det den er: politisk makt. Ikke som uskyldig bistand, ikke som nøytralt sivilsamfunn, men som strukturer med reell innflytelse på hvordan samfunn styres.

USAID-kuttene var et tydelig signal i så måte. Ikke bare fordi midler ble stanset, men fordi hele legitimiteten til systemet ble satt under lupen. Spørsmålet var ikke lenger hvor effektiv bistanden var, men hva den faktisk ble brukt til, hvem den tjente, og hvilke politiske mål som lå bak. For første gang på lenge ble det stilt spørsmål ved om dette handlet om hjelp – eller om makt.

Parallelt har vi sett økende politisk og juridisk friksjon rundt private stiftelser og donor-nettverk som opererer tett på statlige strukturer. Ikke i form av ferdige dommer eller klare konklusjoner, men i form av etterforskning, gransking og åpen uenighet. Det i seg selv er uvanlig. Disse aktørene har i flere tiår beveget seg relativt fritt, skjermet av sitt humanitære språk og sin moralske posisjon. Nå møter de motstand, ikke bare i kommentarfelt og alternative medier, men i maktens egne korridorer.

Det betyr ikke at kampen er avgjort. Langt ifra. Disse strukturene har enorme ressurser, juridisk kompetanse og institusjonell erfaring. De er bygget nettopp for å tåle press. Men det betyr at det ikke lenger er risikofritt å operere helt uten innsyn. Når staten først begynner å stille spørsmål, endres dynamikken. Da handler det ikke lenger bare om hvem som har rett moralsk, men om hvem som faktisk har mandat til å styre.

Dette er et avgjørende skifte. For i det øyeblikket privat politisk påvirkning behandles som politisk makt, mister den noe av sitt viktigste vern. Den kan ikke lenger gjemme seg bak gode intensjoner alene. Den må forholde seg til de samme spørsmålene som alle andre maktutøvere: ansvar, grenser og legitimitet.

Det er nettopp derfor denne perioden er så interessant. Ikke fordi vi ser et dramatisk oppgjør eller en endelig seier for noen av sidene, men fordi friksjonen er blitt synlig. Systemer som tidligere fungerte i det stille, knirker nå høyt nok til at flere legger merke til dem. Og når det skjer, åpnes det et rom for noe som lenge har manglet: en reell diskusjon om hvor makten i våre samfunn faktisk ligger.

Det er i dette rommet det neste spørsmålet melder seg. For når de gamle strukturene utfordres, og maskene gradvis faller, blir det også tydelig hvem som er villige til å si det høyt. Og hvem som fortsatt insisterer på at ingenting egentlig har endret seg.

Vaktskiftet – og hvorfor masken faktisk faller nå
I mange år var det mulig å avfeie kritikken mot denne typen påvirkning med én setning: Det er bare filantropi – gode intensjoner, penger brukt på demokrati, rettigheter og åpne samfunn. Så lenge giverne holdt seg i bakgrunnen, fungerte det narrativet og ga rom for å operere politisk uten å bli behandlet som en politisk aktør.

Det rommet er i ferd med å forsvinne.

Overgangen fra George Soros til sønnen Alexander markerer mer enn et generasjonsskifte. Den markerer et skifte i stil, språk og åpenhet. Der faren i stor grad rammet inn virksomheten i filosofiske og humanitære begreper, har den nye generasjonen vært langt mer eksplisitt. Dette handler ikke bare om verdier. Det handler om politikk. Om makt. Om å vinne frem.

Når aktører selv slutter å late som om de står utenfor politikken, endrer også premissene seg for kritikken. Da er det ikke lenger rimelig å møte spørsmål med moralsk indignasjon eller antydninger om skjulte motiver hos dem som spør. Da må virksomheten vurderes for det den faktisk er: målrettet politisk påvirkning, utført med private midler, på tvers av landegrenser og institusjoner.

Det er også her de siste årenes motreaksjoner får en ny kontekst. Når staten begynner å stille spørsmål ved strukturer som tidligere ble behandlet som uangripelige, er det ikke nødvendigvis fordi den plutselig har blitt mer autoritær. Det kan like gjerne være fordi grensene har blitt utydelige. Når privat kapital opererer politisk, men uten å ta på seg det politiske ansvaret, oppstår det et tomrom som før eller siden må fylles.

Dette vaktskiftet gjør én ting umulig fremover: å late som om dette bare er misforståelser. Ambisjonene er blitt tydeligere. Metodene mer synlige. Og konsekvensene vanskeligere å ignorere. Når makt utøves åpent, men uten demokratisk forankring, blir spørsmålet ikke lenger om påvirkningen finnes, men hvor grensene skal gå.

Det er derfor denne diskusjonen ikke kan reduseres til personfokus eller partipolitikk. Den handler ikke om én familie, én stiftelse eller én ideologisk retning. Den handler om et system som har fått vokse frem i grenselandet mellom politikk, juss og kapital, og som nå møter sine første reelle motspørsmål.

Når masken faller, er det ikke nødvendigvis fordi noen har blitt avslørt. Det er fordi tiden for å gjemme seg bak nøytralitet er over. Og det tvinger frem et langt mer ubehagelig, men også mer nødvendig spørsmål: Hvem har egentlig mandat til å forme samfunnet vi lever i, og på hvilket grunnlag?

Et ansvarlig spørsmål
Når man legger disse delene ved siden av hverandre, er det lett å reagere med skepsis. Mange vil instinktivt si: Dette er ikke slik i Norge. Vi har høy tillit, små forskjeller og et politisk system som i stor grad fungerer. Og det er riktig – Norge er ikke USA, og vi er ikke der mange andre land er i dag.

Men det er også nettopp derfor dette er relevant.

For poenget med denne teksten har aldri vært å hevde at Norge styres av skjulte nettverk eller at demokratiet vårt er i ferd med å falle sammen. Poenget er å vise hvordan makt i moderne samfunn flytter seg gradvis, ofte helt lovlig og med de beste intensjoner, til arenaer som ligger utenfor direkte demokratisk kontroll. De samme mekanismene finnes også her, bare i en mer dempet, teknokratisk og tillitsbasert form.

Når beslutninger flyttes fra politiske prosesser til forvaltning, rettsvesen, ekspertutvalg og overnasjonale forpliktelser, skjer det ofte uten dramatikk. Det fremstår ryddig, ansvarlig og profesjonelt. Men effekten er den samme: mindre av det som former hverdagen vår kan korrigeres gjennom valg alene.

Politisk manipulasjon, slik den er beskrevet her, handler derfor ikke om å styre folk direkte, men om å styre rammene før valgene får betydning. Om hvilke alternativer som anses som realistiske, hvilke spørsmål som regnes som legitime, og hvilke beslutninger som allerede er tatt når debatten begynner. Valg kan fortsatt avholdes, lover kan fortsatt vedtas, og institusjonene kan fortsatt se intakte ut – samtidig som den reelle styringen gradvis forskyves.

Dette er ikke et høyre–venstre-spørsmål, og det er ikke et angrep på sivilsamfunn, rettsstat eller gode formål. Det er et spørsmål om ansvar og balanse. Om hvor grensen går mellom legitim påvirkning og makt uten mandat. Og om hvor lenge et demokrati kan fungere godt dersom stadig mer flyttes utenfor det rommet velgerne faktisk har innflytelse i.

Dette blogginnlegget har ikke vært et forsøk på å peke ut skyldige eller tilby enkle løsninger. Det har vært et forsøk på å sette ord på noe mange merker, men få diskuterer åpent. For hvis vi avfeier denne typen spørsmål med at det gjelder ikke oss, risikerer vi å oppdage for sent at også tillit kan bli en sovepute.

Dette er ikke spørsmål som kan besvares i ett blogginnlegg. Men det er spørsmål vi heller ikke har råd til å la være å stille – nettopp fordi vi fortsatt har et demokrati som er verdt å ta vare på.

Les også:

Bistand eller CIA i forkledning?
– om hvordan bistand, sivilsamfunn og statlige strukturer kan fungere som politiske verktøy. Dette blogginnlegget var utgangspunktet for refleksjonene i teksten over.

Når vi slutter å leve i samme virkelighet
– om hvordan ulike virkelighetsbilder skaper polarisering og uforsonlighet i samtaler og samfunn.

Hvorfor har vi sluttet å kreve at politikerne faktisk svarer?
– om politisk kommunikasjon, demokratisk ansvar og stilltiende maktutøvelse.

Helse uten kontekst
– om hvordan feil fokus og manglende kontekst svekker både debatten og tilliten til offentlig informasjon.

NATO etter USA
– om makt, ansvar og avhengighet mellom stater i en verden der geopolitiske rammer er i endring.

Norge på tilbud
– om makt, kontroll og risiko i politiske og økonomiske systemer, sett fra et norsk perspektiv.