Norge på tilbud

Rikdom uten ansvar.

Det ble lovet verdiskaping for alle. Resultatet ble private gevinster, offentlig risiko og en stadig svakere kontroll over det vi eier sammen.

Gevinsten flagges ut. Risikoen blir igjen.

Vi må slutte å lure oss selv. Fortellingen om at laksen skulle bli vår nye olje, holder ikke vann lenger. I årevis har vi blitt fortalt at hvis vi bare legger til rette, deler ut fjordene våre og lukker øynene for ulempene, så vil gevinsten til slutt komme oss alle til gode – slik vi ble vant til med oljefondet.

Men realiteten som nå treffer oss, ser ganske annerledes ut.

Det som ble solgt inn som et nasjonalt industrieventyr for folket, ligner i dag mer og mer på et mønster vi burde kjenne igjen. Noen få inviteres til bords og forsyner seg grovt av fellesskapets ressurser. Når regningen for festen til slutt skal gjøres opp – enten den kommer i form av ødelagt natur, forurensning eller tapte fellesarealer – er det vi andre som sitter igjen med svarteper.

Drømmen om at verdiene fra havet skulle bygge landet på nytt, ble nettopp det – en drøm. I stedet for en ny oljeformue til fellesskapet, fikk vi en håndfull superrike og en kystlinje som sliter med konsekvensene.

Når teknologien er ferdig utviklet
Det som virkelig skurrer, er at Norge i praksis har fungert som en slags kuvøse for en global industri, der vi tok risikoen mens andre nå høster fruktene. I tiår har vi stilt våre felles fjorder til disposisjon nesten gratis. Vi har tålt lus, kjemikaliebruk og nedsliting av lokalmiljøet, i troen på at dette var prisen vi måtte betale for å bygge en varig norsk næring.

Men nå som teknologien begynner å sitte, blir bildet tydeligere. Kapital er ikke lojal mot norskekysten. Den er lojal mot avkastningen.

Land etter land – Kina, USA, Japan – bygger nå egne anlegg på land. Andre retter blikket mot gigantiske havrigger i internasjonalt farvann, der verken norske miljøkrav eller skatteregler gjelder. De bruker teknologien vi har betalt dyrt for gjennom miljøbelastning i våre egne fjorder, til å produsere maten akkurat der det passer dem best.

Mens de rigger seg for fremtiden, sitter vi igjen med de mest forurensende anleggene, en villaksstamme som sliter, og en stadig sterkere følelse av at arvesølvet ble solgt på billigsalg mot løfter som nå er i ferd med å gå ut på dato.

Det er ikke uflaks, det er et mønster
Hadde dette bare handlet om laksen, kunne man kanskje avfeid det som en enkelt feilvurdering. Men du trenger ikke se langt for å finne nøyaktig samme oppskrift andre steder.

Se på vindkraften. Vi ofrer urørt natur og fjellheimer i klimaets navn, mens eierskap og subsidier i stor grad havner hos utenlandske investeringsfond. Vi står igjen med inngrepene, støyen og naturtapet – de stikker av med kontantstrømmen.

Eller se på strømmen vår, som skulle være et av landets største konkurransefortrinn for både industri og husholdninger. Vi koblet oss tettere på Europa og begynte å selge unna, og resultatet ble at vi importerte europeiske priser tilbake.

Vi ser det kanskje aller tydeligst på mulighetene vi lot gå fra oss innen ny kjernekraft og thorium. Her snakker vi ikke bare om tapte inntekter fra strøm, men om at vi i realiteten ga fra oss hele verdikjeden: teknologiutvikling, patenter, kompetanse og drift av fremtidens sikre anlegg. Vi kunne ha bygget en betydelig eksportindustri og samtidig bidratt til global energiforsyning, dersom vi hadde valgt annerledes den gangen.

(For deg som vil se bredden i hva vi faktisk sa nei til, anbefaler jeg å lese innlegget Teknologiens kraft.)

Dette er ikke tilfeldigheter. Det er en systemsvikt som gjentar seg: Fellesskapet tar regningen og risikoen, mens verdiene og mulighetene forsvinner ut av landet eller konsentreres hos noen få.

Det handler ikke om å nekte folk å tjene penger
La meg være helt tydelig på én ting. Jeg har ingenting imot at folk blir rike. Jeg heier på dem som skaper noe, tar risiko og bygger virksomheter. Privat eierskap og drift er ofte mer effektivt enn statlig byråkrati, og det er i seg selv ikke et problem.

Problemet oppstår når politikerne våre slutter å stille krav. Når felleskassa og naturressursene åpnes på vidt gap, uten et lovverk som sikrer at verdiene ikke bare pumpes rett ut av landet eller konsentreres hos noen få som har fått sugerør ned i statskassen.

Hva er det egentlig som får oss til å tro at de som sitter på Stortinget forstår dette spillet bedre enn oss andre? De er tross alt bare mennesker, akkurat som deg og meg, og mange av dem har begrenset erfaring fra det virkelige næringslivet. Når de møter profesjonelle lobbyister og globale konsern med hærskarer av advokater, blir det rått parti.

Vi har sett at det var mulig å gjøre dette riktig én gang. Med oljen hadde vi politikere som turte å sette hardt mot hardt, som laget klare spilleregler før festen startet, og som sikret at fellesskapet faktisk fikk sin del. I dag virker det som om frykten for å fremstå som «næringsfiendtlig» er så stor at vi gir bort nøklene til safen før forhandlingene i det hele tatt har begynt.

Tiden for naivitet må være over
Vi må slutte å være så dumsnille. Mønsteret er nå umulig å overse, enten det handler om fjordene, fjellene eller energien vår. Når rammevilkårene er for slappe og kontrollen for svak, forsvinner verdiene mens regningen blir liggende igjen.

Det er egentlig ikke investorenes feil at de utnytter mulighetene de får servert på sølvfat. Det er våre folkevalgte som har sviktet i å sette tydelige grenser.

Skal vi bevare både velferdsstaten og naturen vi lever av for kommende generasjoner, må vi kreve en politikk som forstår forskjellen på verdiskaping og tapping av fellesskapet. Vi trenger et næringsliv som blomstrer, ja, men vi trenger også et lovverk som faktisk beskytter fellesarven vår.

Naiviteten har allerede kostet oss dyrt. Vi har ikke råd til å ta den med oss videre.