Jeg holder ikke døra.
Og det er bevisst!
Jeg har sluttet å holde døra for kvinner, og det er et bevisst valg jeg tok nylig. Det betyr ikke at jeg har sluttet å være høflig generelt, for jeg holder den fortsatt oppe for mannfolk, for eldre karer og for han bak meg som har hendene fulle, men når det kommer en dame gående bak meg, lar jeg den gå igjen.
 |
| Høflighet føles ikke alltid trygt lenger, og det merkes i måten vi møter hverandre på. |
Jeg rydder fortsatt bort kaffekoppen etter meg når jeg er på kafé hvis det står en fyr bak disken, mens jeg lar den stå hvis det er unge jenter på jobb, og jeg gir fortsatt fra meg setet til en eldre mann på bussen uten å tenke meg om, men ikke automatisk til en dame.
Når høflighet ble risikosport Første gangen jeg virkelig merket at noe var i ferd med å endre seg, var en helt vanlig dag på butikken. Jeg sto i kassen samtidig som en kvinne på omtrent min egen alder. Hun hadde handlet såpass mye at hun tydelig slet med å få med seg alle posene ut av butikken. Jeg gjorde det jeg har gjort utallige ganger før, enten det har vært for menn eller kvinner: jeg spurte om hun ønsket litt hjelp til å bære varene ut.
Det var aldri ment som noe annet enn en enkel, praktisk gest. Ingen flørt, ingen antydninger, ingen rare hint – bare et spørsmål slik jeg også ville stilt til en hvilken som helst mann i samme situasjon.
Men svaret jeg fikk, var ikke det vanlige «nei takk, det går fint». Det var irritasjon, som om selve tilbudet mitt var en fornærmende antydning om at hun ikke klarte seg selv. Jeg fikk beskjed om at hun fint kunne bære sine egne varer, og at det overhodet ikke var nødvendig at en mann skulle trå til.
Der og da sto jeg igjen med følelsen av at min vilje til å være hjelpsom ble tolket som noe annet – som et maktgrep eller en slags nedvurdering. Jeg lo det bort og tenkte at hun sikkert hadde en dårlig dag, kanskje kranglet med gubben, og gikk videre.
Men det stoppet ikke der. Etter et par lignende episoder der jeg igjen fikk høre at kvinner fint klarte seg selv, sluttet jeg å tilby hjelp til kvinner i butikken. Jeg tilbyr fortsatt mannfolk en hånd hvis jeg ser at de trenger det. For ordens skyld: jeg har også fått kjeft av en gammel gubbe en gang, men det var unntaket, ikke regelen.
Hvem skulle tro at en så liten ting som å åpne en dør kunne få meg til å revurdere det å være hyggelig? Likevel skjedde det. Jeg kom til en dør samtidig som en fremmed dame, åpnet den av gammel vane og flyttet meg litt til side slik at hun kunne gå først. Det ble ikke møtt med et nikk eller et smil, men med en kommentar om at hun fint kunne åpne døren selv, som om jeg hadde gjort noe nedlatende.
En annen gang, i en lignende situasjon, sa jeg «damer først» og gjorde en lett gest for å slippe henne forbi. Det var ment uformelt. Reaksjonen var alt annet enn det. Etter dette sluttet jeg å holde døren for kvinner. Jeg orker ikke enda en overhøvling fra en fremmed med tilskuere rundt. Jeg holder fortsatt døren for mannfolk.
For et par år siden kom jeg kjørende hjem og så at en av kvinnene som bodde rett over veien hadde gått av bussen. Da jeg svingte inn i innkjørselen, så jeg at det lå varer strødd hele veien etter henne, utover fortauet og ut i trafikken. Jeg løp bort for å hjelpe henne å plukke opp det som lå strødd etter henne.
Det skulle jeg tydeligvis ikke ha gjort.
Hun freste mot meg og sa at hun aldeles ikke trengte en mann til å hjelpe seg. Jeg sto midt i veien med hendene fulle av puter og hermetikk og skjønte knapt hva som traff meg. Hun ba meg slippe tingene hennes, og jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Jeg slapp alt ned der jeg sto og gikk rolig hjem. Etter det hilste hun ikke på meg mer, og det tenker jeg er like greit.
Det siste som virkelig fikk meg til å stoppe opp, skjedde på kaféen vi kompiser har brukt som fast møtested i lengre tid. Jeg har alltid hatt som vane å rydde bordet etter meg, hjemme som på kafé. Det er noe jeg gjør automatisk, enten det er menn eller kvinner som står bak disken rydder jeg om jeg kan. Men for noen uker siden ble jeg beskyldt for å prøve meg på de unge damene som jobbet der etter å ha hjulpet dem med å rydde bordet.
Hvordan noen klarer å tolke det å sette bort skitne kopper, spøke med «før det opp på timelisten min» – som ikke finnes – og si «ha en trivelig kveld» som flørt, går over min fatteevne. Jeg gjorde det samme om det var en gammel mann som tygger skrå eller en ung dame bak disken.
Så hvis jeg, en gift mann på femti, skal bli mistenkeliggjort for å flørte med unge damer på jobb på en kafé på et kjøpesenter, da tenker jeg at det kanskje er på tide å finne en ny stamplass. Og for ordens skyld: jeg er ikke den eneste mannen som har fått et stempel på den kaféen.
Ringerunden: “Er det meg?” Da jeg gikk derfra den dagen, var jeg ikke bare irritert. Jeg var oppriktig usikker. Ikke fordi jeg hadde blitt anklaget fra alle kanter, men fordi summen av flere små situasjoner over tid – og spesielt det som skjedde på kaféen – fikk meg til å stoppe opp og lure på om jeg hadde misforstått noe grunnleggende.
Det er én ting å bli tolket feil i en enkel situasjon. Det kan skje hvem som helst. Men når du begynner å se et mønster i hvordan helt vanlige handlinger blir mottatt, da begynner du å stille spørsmål ved deg selv.
Derfor ringte jeg rundt.
Jeg ringte kompiser jeg har kjent i årevis, og jeg ringte venninner som kjenner meg godt. Jeg spurte rett ut, uten filter: Har jeg noen gang oppført meg ufint overfor kvinner? Har jeg sagt eller gjort noe som kan tolkes som upassende? Har jeg blitt en sånn type uten å merke det selv?
Jeg var forberedt på å få et svar jeg kanskje ikke likte. For hvis jeg faktisk hadde blitt blind for egen oppførsel, ville jeg vite det.
Det var absurd å sitte der og fortelle at jeg hadde blitt anklaget for å ha prøvd meg på unge damer på en kafé, og samtidig stille spørsmål ved min egen karakter. Men det var nødvendig. For jeg måtte finne ut om jeg hadde blitt en sånn type jeg selv ikke tåler – en sånn ekkel gammel gris som tror han kan si og gjøre hva som helst til kvinner uten å forstå hvordan det oppleves. Og hvis det var slik, så måtte jeg gjort noe med det. Jeg ville justert meg. Jeg ville tatt ansvar.
Alle jeg ringte sa det samme. De hadde aldri sett eller hørt at jeg hadde oppført meg ufint eller upassende overfor betjening på kafé, restaurant eller i butikk. Ingen hadde noen gang opplevd at jeg hadde prøvd meg på noen i slike settinger. Det var rett og slett ikke et mønster de kjente igjen.
Det de beskrev, var noe annet. At jeg alltid har vært direkte og åpen. At jeg har lett for å begynne å prate med folk uten at det ligger noe mer bak det. Og at den typen uformell småprat kanskje ikke er like vanlig lenger – spesielt ikke blant yngre mennesker.
Jeg har i mange år vært bevisst på utviklingen rundt oss. Jeg har sett hvordan helt vanlige situasjoner kan bli filmet og tolket i verste mening. Jeg har sett menn bli hengt ut for blikk, for kommentarer, for ting som tidligere bare var små øyeblikk i en hverdag. Jeg har derfor vært på vakt lenge. Bevisst på ordvalg, bevisst på kroppsspråk, til og med bevisst på hvor blikket mitt faller.
Likevel hadde jeg ikke sett for meg at det å småprate med personalet på en kafé jeg har brukt som stamplass lenge skulle bli tolket som flørt.
Etter ringerunden satt jeg igjen med en nøktern konklusjon: Jeg hadde ikke vært upassende. Jeg hadde ikke vært respektløs. Men verden rundt meg hadde endret seg mer enn jeg kanskje hadde tatt helt inn over meg.
Og det var da jeg tok beslutningen. Fra nå av holder jeg kjeft. Jeg tar færre initiativ. Jeg lar døra gå igjen.
Samtalen som snudde perspektivet Dagen etter hendelsen på kaféen tok jeg det opp med en venninne i slutten av 40-årene. Jeg trengte å lufte det med noen som kjenner meg, jeg var preget av dette.
Hun er en sånn dame som alltid har fått oppmerksomhet. Ikke fordi hun krever det, men fordi hun har en naturlig utstråling. Mens vi sto og pratet, kom hun med en kommentar som egentlig var ment litt spøkefullt:
«Jeg begynner visst å bli gammel. Mannfolk holder ikke døra lenger. Ingen småflørter. Ingen som tar kontakt.»
Hun sa det som om det handlet om henne.
Jeg svarte at jeg ikke trodde det hadde noe med henne å gjøre. At det ikke var hun som hadde mistet noe, men at vi menn hadde trukket oss litt tilbake, at mange rett og slett ikke tør eller orker lenger, og at det føles tryggere å la være enn å risikere å bli misforstått – akkurat slik jeg selv har begynt å gjøre nå.
Hun ble stille.
Det ble veldig stille. Den typen stillhet som oppstår når en tanke faktisk lander. Etter noen sekunder sa hun at hun trodde jeg hadde rett. At mannfolk hadde blitt mer fraværende, mer unnvikende. At hun merket mindre av den lille gnisten i hverdagen som før bare var der – den uformelle oppmerksomheten, det lille smilet, den lette flørten som gjorde det litt morsomt og litt spennende uten at det trengte å bety noe mer.
Så la hun til at det kanskje ikke var så rart at det var blitt slik. Det var jo bare å se hvor fort folk ble krenket nå for tiden.
Det slo meg da at dette ikke bare er en mannsopplevelse.
For mens vi sto der og pratet, kom jeg plutselig på noe en venninne i slutten av 60-årene hadde skrevet på Facebook etter en bytur. Hun hadde undret seg over hva som egentlig hadde skjedd med mannfolka. Hvorfor ingen holdt døra lenger. Hvorfor ingen tok initiativ til en prat. Hvorfor den uskyldige flørten som før bare var en del av stemningen ute blant folk, virket å ha forsvunnet.
Det handlet ikke om dating eller desperasjon. Det handlet om hverdagskontakt. Om den lette, uforpliktende gnisten mellom mennesker som gjør at verden føles litt mindre kald.
Når kvinner i ulike aldre merker at noe er borte, samtidig som menn jeg kjenner bevisst har valgt å trekke seg et hakk tilbake, da begynner det å ligne mer enn tilfeldigheter.
Jeg spurte kvinnene rett ut Etter samtalen med henne begynte jeg å lure på om dette bare var vår lille boble, eller om flere faktisk merket det samme. Så jeg gjorde det enkelt. Jeg sendte en kort melding til flere venninner i ulike aldre og spurte rett ut om de opplevde at menn hadde blitt mer tilbakeholdne – mindre småprat, færre som holder døra, mindre uformell kontakt. Jeg skrev også at jeg ikke var ute etter å få bekreftet min egen følelse, bare å finne ut om dette bare satt i hodet mitt.
Det første som slo meg, var at svarene sprikte mer enn jeg hadde trodd, og at det i seg selv sier noe. For når folk lever i samme samfunn, men opplever hverdagen så forskjellig, betyr det ofte at vi har fått flere parallelle virkeligheter på én gang.
Noen var helt klare på at de liker utviklingen. Ei svarte rett ut: «Jeg er bare glad det er mindre mas fra innpåsliten mannfolk … jeg vil være i fred på butikken.» Hun la til at hun sier ifra hvis noen blir for nærgående. Det viser at det som for én mann kan føles som vanlig småprat, kan oppleves som mas for en annen, særlig når hun har hatt dårlige erfaringer eller bare ikke orker sosialt påfyll fra fremmede.
Samtidig fikk jeg en helt annen verden tilbake fra ei som bor på ei lita øy. Hun svarte nesten som om spørsmålet mitt var litt rart: «Her hold vi opp døra tel kværainner uansett kjønn, å slår gjerne av en liten prat mens man står å ska betal i kassa.» Der virker det fortsatt som folk lever i et miljø der sosial kontakt er normalen, ikke noe man må tolke, og høflighet er bare høflighet.
Så var det de som gikk rett på kjønnsrollene, med mer temperament og mer humor. Ei skrev: «‘likestilling’ har gjort menn til kvinnfolk … de blir usikker på sin rolle.» En annen lo først, men landet tungt: «De var mer gentleman før i tiden, nå gidder de knapt anstrenge seg for å få kontakt med en dame.» Det er ikke nyanserte analyser, men de er ærlige temperaturmålinger, og de forteller at noen kvinner faktisk savner en tydeligere maskulin energi i hverdagen, ikke fordi de vil ha “dominans”, men fordi de savner initiativ, varme og litt liv.
Flere svarte noe som var mindre politisk og mer trist, nesten som et lite sukk. «Syns generellt folk e blitt mere avstumpa … folk har liksom mye mindre å prat om. Har ofte tenkt ‘Stopp Verden slipp mæ av’.» Ei annen beskrev det enda enklere: «De er blitt mere fjern på en måte … man får liksom ikke helt kontakt når man prater … lurer litt på om folk rett og slett er mer utrygge.» Og så kom den setningen jeg tror mange kjenner seg igjen i, uten at de helt klarer å si det høyt: det er ikke bare menn og kvinner – det er hele stemningen mellom mennesker som har endret seg.
Noen knyttet det til tidsånden mer direkte. Ei skrev at folk er «litt mer reservert i disse krenke tider», og la til at hun tror «korona tiden har gjort sitt». En annen beskrev et merkelig skille i hvor folk fortsatt tør å være menneskelige: «Vi ser jo knapt på hverandre … meed mindre du går tur i skauen eller på fjelle. Da ser alle på dæ og hilsa.» Hun fortalte også om et lite øyeblikk som nesten ble komisk nettopp fordi det var så sjeldent: «Æ huska sist en fyr … va ekstra hyggelig … det e sikkert 6-7 år sia … vi fikk blikk kontakt … og han smilte … han made my day og sikkert resten av året også.» Når et vanlig smil føles som en hendelse, er det et signal om at noe i hverdagen har blitt strammere.
Flere beskrev den samme tilbakeholdenheten jeg selv har valgt, men sett fra kvinnesiden. Ei sa hun ikke merket så mye, men at menn er mer tilbakeholdne med komplimenter «for å ikke bli beskyld for det ene og det andre». En annen beskrev det nesten litt brutalt: «Smila æ til en mann så snur han sæ vekk.» Og en tredje oppsummerte følelsen av en verden der alt presses over på skjerm og alkohol: «Ingen mannfolk småprata med mindre de har alkohol innabords … alt ska skje via skjerm eller på fylla.»
Det kom også noen svar som var helt blanke, og det er egentlig også interessant. «Det har jeg faktisk ikke tenkt noe over … så her er jeg dessverre blank.» Det betyr at for noen går hverdagen som før, mens andre opplever et tydelig skifte. Og så kom det ene svaret som viser hvor mye personlig erfaring kan farge alt: «Syns generelt mannfolk her i Bodø e nån creeps (allefall med promille).» Når noen har det perspektivet, er det klart at de ikke savner mer kontakt fra fremmede menn, de savner mindre.
Når jeg leser disse svarene samlet, blir jeg ikke sittende igjen med en enkel “fasit”. Jeg sitter igjen med noe mer ubehagelig, men også mer sant: Vi har et samfunn der folk tolker de samme tingene helt forskjellig, og der mange opplever at det tryggeste er å gjøre minst mulig. For noen kvinner betyr det mer fred. For andre betyr det en kaldere og mer livløs hverdag. For mange menn betyr det at de trekker seg tilbake og bare lar være, fordi de ikke vil risikere å havne i en situasjon der et smil, en vits eller en hjelpsom gest kan bli tolket som noe annet.
Og når så mange – på tvers av alder og erfaring – beskriver den samme understrømmen av mer reservasjon, mer skjerm, mer avstand og mer utrygghet. Da handler dette ikke lenger om meg eller én episode på en kafé. Da handler det om at noe helt grunnleggende i måten vi møter hverandre på er i ferd med å glippe.
For vi snakker ikke om dating. Vi snakker om det helt grunnleggende: blikkontakt, et smil, en håndsrekning, en uforpliktende replikk i køen. Når selv det må veies, vurderes og risikokalkuleres før det slipper ut, da har vi bygget et samfunn der det tryggeste valget er å la være.
Og når det tryggeste alltid er å la være, da dør det sakte noe i det offentlige rommet.
Hva slags samfunn lager vi? Det er ikke meg dette egentlig handler om. Det er så mye større.
For hva skjer egentlig når mannfolk trekker seg tilbake? Når vi bevisst lar være å ta initiativ, lar være å si noe, lar være å holde døra fordi det føles tryggere å ikke bli misforstått enn å risikere en scene? Hva skjer når noen kvinner samtidig sier rett ut at de helst vil være i fred, at småprat fra fremmede oppleves som mas, og at det er best at folk holder seg for seg selv?
Da får vi et samfunn der begge kjønn justerer seg bort fra hverandre, litt etter litt, uten at det nødvendigvis er ond vilje på noen side.
Jeg merket det veldig tydelig her om dagen da jeg var på kjøpesenteret sammen med bestemor. Vi gikk rundt i et helt vanlig mylder av folk, og jeg la merke til hvordan jeg automatisk havnet i småprat med andre menn. En kommentar om køen. En spøk om prisen på noe. Et lite nikk og et “ja, det der kjenner vi igjen”. Det var lett, uanstrengt, nesten instinktivt.
Kvinnene rundt oss ble ignorert, ikke demonstrativt og ikke med noen form for forakt, de bare ble stående utenfor det lille sosiale rommet som oppsto mellom oss menn, og jeg tok ikke initiativ til å endre det fordi jeg rett og slett ikke gadd å åpne den døra igjen og risikere at en helt vanlig kommentar skulle bli tolket feil.
Hvis dette blir normalen, hva skjer da?
Hva skjer når menn stort sett bare snakker med menn, og kvinner bare med kvinner, med mindre det finnes en tydelig sosial kontrakt i bunnen – en app, en avtale, en setting der alle vet hvorfor man snakker sammen? Hva skjer når den uformelle, uforpliktende kontakten i hverdagen forsvinner, og alt sosialt initiativ flyttes over på Tinder, Instagram og fylla på lørdagskvelden?
Vi mister noe som ikke kan måles i statistikk.
Vi mister den lille gnisten i det offentlige rommet. Den spontane replikken. Den hjelpsomme gesten som ikke hadde noe baktanke. Den korte blikkontakten som bare bekrefter at vi ser hverandre som mennesker, ikke som potensielle problemer.
Jeg sier ikke at alt var bedre før. Det var mye som var feil også. Men jeg ser en utvikling der det tryggeste valget for mange menn er å gjøre minst mulig, og der det tryggeste valget for mange kvinner er å slippe å bli kontaktet av fremmede. Begge deler kan være forståelig isolert sett. Sammen kan det bli en kaldere hverdag.
Spørsmålet er ikke hvem som har skylden.
Spørsmålet er om dette faktisk er den retningen vi vil at samfunnet skal bevege seg i.
Kommentar innlegget på Facebook: https://www.facebook.com/share/p/14XcpbtPtSk/
