Hvorfor har vi sluttet å kreve at politikerne faktisk svarer?

Når stillheten roper høyere enn ordene.

Det var et øyeblikk som varte i bare noen sekunder, men som fortalte mer om tilstanden i norsk politikk enn tusen utredninger.

Når NTB setter fast statsministeren

Under statsministerens oppsummerende pressekonferanse nylig stilte en journalist fra NTB et spørsmål så ribbet for pynt at det traff luften som en hammer: «På hvilke måter er innvandring et problem for det norske samfunnet?»

Ingen aggressive adjektiver. Ingen feller. Bare et åpent spørsmål om en vurdering. Og så skjedde det: Stillheten. Pausen ble hengende litt for lenge. Man kunne høre ham trekke et skjelvende pust. Da svaret endelig kom, var det ikke et direkte svar, men en manøver. Det var «bærekraft», «europeisk kontekst» og «prosesser».

La meg være helt tydelig: Dette innlegget handler ikke om innvandring. Det handler om kommunikasjon. Det handler om hvordan vi har latt politikk bli redusert til administrasjon, og hvorfor vi ser ut til å ha akseptert at våre ledere ikke svarer på det vi spør om.

Friksjonssonen
Reaksjonene i sosiale medier etterpå var voldsomme. Men hvis vi ser bak støyen i kommentarfeltet, ser vi et tydelig mønster: Folk reagerer ikke primært på politikken – de reagerer på formen. Det er et tillitsproblem, ikke nødvendigvis et ideologisk problem.

Det vi så på den pressekonferansen var en kollisjon mellom tre aktører:

1. Journalisten som gjorde jobben sin ved å stille et konkret spørsmål.

2. Politikeren som forsøkte å gjøre svaret «konfliktfritt» ved å bruke byråkratisk språk.

3. Publikum som sitter igjen og føler at spørsmålet ble ignorert.

Hvorfor er det blitt slik at et enkelt ja/nei-spørsmål, eller et spørsmål om en vurdering, besvares med rammeverk og systemprat? Svaret er makt. Det ligger makt i å tåkelegge. Ved å svare administrativt i stedet for politisk, unngår man å støte noen, men man unngår også å lede. Administrativt språk er ikke nøytralt; det er et aktivt verktøy for å unngå ansvar.

Kunsten å være «bripa»
Vi trenger flere journalister som tør å være den sure fela i orkesteret. Vi trenger journalister som ikke nikker høflig og går videre til neste punkt på listen når de får servert svada.

Vi trenger at pressen børster støv av den såkalte «hakk i plata»-metoden. Prinsippet er enkelt: Hvis svaret ikke matcher spørsmålet, må oppfølgingen komme kontant. «Det var ikke det jeg spurte om. Jeg gjentar spørsmålet.»

Det er ikke uhøflig. Det er nødvendig i et demokrati. Et «skikkelig svar» er ikke nødvendigvis det svaret vi ønsker å høre, men det er et svar som tar stilling og som er konkret.

Det er også vårt ansvar
Men vi kan ikke bare peke på pressen eller statsministeren. Vi må snu speilet mot oss selv også. For hvor flinke er vi egentlig til å kreve svar i vår egen hverdag?

I kommentarfelt, i møter, i partier og organisasjonslivet lar vi ofte tåkeprat passere fordi det er sosialt ubehagelig å være den som stopper opp og sier «vent litt, du svarte egentlig ikke». Demokratisk ansvar stopper ikke ved stemmeseddelen. Det handler også om å holde fast i spørsmålet til det faktisk er besvart.

Hvis vi venner oss til at politikere kan snakke i tre minutter uten å si noe av substans, da dør den offentlige samtalen. Da får vi mindre friksjon, ja vel, men vi får også mer avstand mellom de som styrer og oss som blir styrt.

Konklusjon
Det skjelvende pustet og stillheten til Støre var kanskje det mest ærlige øyeblikket i den seansen. Det avslørte gapet mellom kartet han ønsket å tegne, og terrenget folk faktisk opplever.

Vi får de svarene vi aksepterer. Hvis ingen insisterer på klare svar, forsvinner ansvarligheten gradvis. Det er på tide å slutte å godta et «politikersvar» når vi ber om en sannhet.