Når vi slutter å leve i samme virkelighet
– og hvorfor det er farligere enn uenighet!
Det som bekymrer meg mest med det som skjer nå, er ikke ett enkelt politisk vedtak, ikke ett parti og ikke én konkret konflikt. Det er følelsen av at vi sakte, nesten uten å merke det, har begynt å leve i forskjellige virkeligheter. Ikke fordi vi vil, men fordi verden blir formidlet til oss på helt ulike måter.
![]() |
| Når dialog blir til kamp fordi vi ikke lenger deler samme virkelighet. |
Jeg merker det i helt vanlige samtaler. Med familie, venner og folk jeg ellers har mye til felles med. Vi kan være enige om verdier, om hva som betyr noe i hverdagen, og om ønsket om et trygt og fungerende samfunn.
Likevel stopper samtalen opp når vi begynner å snakke om hva som faktisk skjer rundt oss. Ikke fordi vi er uenige, men fordi vi snakker ut fra ulike bilder av virkeligheten.
Uenighet er normalt – ulike virkeligheter er noe annet
Politisk uenighet har vi alltid levd med. Den er en del av demokratiet. Det som er nytt, er at vi i økende grad ikke er enige om selve virkelighetsbeskrivelsen.
Noen følger tradisjonelle medier og opplever verden som krevende, men i hovedsak stabil og under kontroll. Andre følger sosiale medier, nye kanaler og direkte kilder, og ser et samfunn preget av protester, mistillit og økende press mellom folk og makt.
Begge grupper opplever seg som rasjonelle. Begge mener de er godt informert. Og begge har vanskelig for å forstå hvordan den andre siden kan mene noe annet uten å være enten naive eller manipulert.
Det er her bruddet oppstår. Ikke fordi folk er blitt ekstreme, men fordi de bygger forståelsen sin på helt forskjellige informasjonsgrunnlag.
Når samme hendelse blir to forskjellige verdener
Dette blir tydelig når man snakker om konkrete hendelser. Uro. Protester. Misnøye som varer over tid og ikke forsvinner etter én helg. For noen er dette velkjent og godt dokumentert. For andre er det nærmest fraværende i bildet de har fått.
Da skjer noe som er vanskelig å reparere. Den ene siden snakker om noe de opplever som åpenbart. Den andre siden hører noe som ikke stemmer med deres virkelighet, og tolker det som overdrivelse, ensidig fremstilling eller i verste fall som konspirasjonstenkning.
Ikke av vond vilje, men fordi konteksten mangler.
Resultatet er at begge sider mister tillit. Ikke bare til hverandre, men til selve samtalen.
Det alvorlige er at ingen føler seg ekstreme
Det som gjør denne utviklingen ekstra alvorlig, er at ingen av sidene opplever seg selv som ekstreme. Tvert imot mener begge at de forsvarer det som er sant, rimelig og nødvendig. De handler i god tro, basert på den virkeligheten de selv ser.
Nettopp derfor blir avstanden så farlig. For i det øyeblikket man slutter å tro at den andre siden også handler i god tro, er splittelsen låst. Da er det ikke lenger rom for å lytte, bare for å forsvare sin egen virkelighet mot den andres.
Da blir uenighet til mistenkeliggjøring. Dialog til kamp.
Når tilliten til formidlerne forsvinner
I dette landskapet får formidlerne av virkeligheten en avgjørende rolle. Ikke som sannhetsdommere, men som brobyggere. Problemet oppstår når store grupper ikke lenger kjenner seg igjen i det som formidles. Når viktige hendelser oppleves som fraværende, nedtonet eller løsrevet fra sammenheng, slutter folk å lytte.
Ikke i protest, men i stillhet.
Da fylles tomrommet av andre stemmer. Noen ansvarlige, noen mindre. Ikke fordi folk ønsker kaos, men fordi behovet for å forstå verden ikke forsvinner selv om tilliten gjør det. Når dette skjer, handler det ikke om høyre eller venstre, men om et grunnleggende tillitsbrudd.
En splittelse som ikke bare går over
Det jeg frykter mest, er ikke hvordan dette ser ut i dag, men hva som skjer hvis denne utviklingen fortsetter. For dette er ikke en midlertidig polarisering som forsvinner med neste valg eller neste krise. Hvis vi først låser oss fast i ulike virkelighetsforståelser, er dette noe vi risikerer å leve med i generasjoner.
Da snakker vi ikke bare om harde ord i kommentarfelt. Da snakker vi om familier som slutter å snakke sammen. Venner som glir fra hverandre. Og et samfunn der man tidlig lærer hvilke temaer man bør unngå. Ikke fordi man er uenig, men fordi man vet at man lever i to forskjellige virkeligheter.
Slike brudd repareres ikke lett. De går i arv. Over tid blir dette ikke bare politisk uenighet, men identitet.
Vi trenger ikke være enige om alt. Men vi må finne tilbake til den samme virkeligheten. Kanskje starter det med å lytte til det vi aller helst ikke vil høre.

Kommentarer
Legg inn en kommentar