Et vendepunkt for Vesten

USA viser veien igjen!

Dette er ikke bare amerikansk politikk. Det er et tegn på at hele Vesten er i ferd med å endre kurs.

MAGA har inntatt maktens høyborg.

Mens mediene snakker om Trump, MAGA og budsjettkriser, pågår en langt større forandring. USA er i ferd med å bygge seg om fra innsiden – og den nye kursen vil endre også vår del av verden. For når Washington flytter makten, flyttes rammene for alt vi kaller vestlig politikk.

Jeg får stadig spørsmål om hvorfor jeg bryr meg så mye om amerikansk politikk. Jeg bor ikke der, jeg stemmer ikke der, og likevel følger jeg alt som skjer nesten dag for dag. For meg er svaret enkelt: det som skjer i USA, stopper aldri i USA. Det sprer seg.

USA er fortsatt motoren i den vestlige verden. Når amerikanerne endrer kurs, følger resten etter – enten det handler om økonomi, forsvar, teknologi eller politikk. Vi så det med globaliseringen, med woke-bølgen, med energipolitikken, og nå ser vi det med oppryddingen i Washington.

Når Demokratene eller byråkratene i Washington tar beslutninger, får det konsekvenser helt hit til Europa. Våre medier, våre politikere og til slutt våre liv påvirkes direkte. Derfor mener jeg det er viktig å forstå hva som egentlig skjer – ikke bare det som filtreres gjennom CNN, NRK eller The New York Times.

For sannheten er at folk flest i Norge ikke får vite halvparten av hva som faktisk foregår i USA. Vi får servert overskrifter og meninger, men sjelden helheten. Og når du ser mønsteret – hvordan de samme ideene, de samme strategiene og de samme feilene dukker opp hos oss litt senere – da skjønner du at dette handler om mer enn amerikansk politikk. Det handler om fremtiden til hele den vestlige modellen.

Derfor skriver jeg om dette. Ikke fordi jeg er opptatt av amerikanske partier, men fordi jeg er opptatt av hva som skjer når et land endelig prøver å rydde opp i sitt eget system – og hva vi andre kan lære av det.

Så hva er det som egentlig skjer i USA nå?
Som jeg skrev på Facebook 2. oktober, er dette øyeblikket hvor MAGA-bevegelsen tok styringen over Washington DC – og Demokratene har ingen andre å takke enn seg selv.

Det hele startet som en vanlig budsjettkamp, men utviklet seg til et politisk selvmål. Republikanerne la fram et såkalt clean CR – en «Continuing Resolution» som bare skulle forlenge eksisterende budsjett midlertidig uten nye politiske tillegg. En enkel løsning, akkurat det amerikanerne ønsket. Men Demokratene sa nei.

Chuck Schumer, mannen som har styrt Demokratene i Senatet i over syv år, hadde tidligere vært positiv til en slik løsning. Likevel snudde han. Presset fra partiets venstreside ble for stort, og i stedet for å samarbeide valgte Demokratene å gamble på en nedstengning. De trodde de kunne bruke det som våpen mot Trump.

Problemet var bare at folket ikke var med dem
Målingene viste tydelig hva amerikanerne mente: 65 prosent var imot å bruke en nedstengning som pressmiddel. Selv blant Demokratene var nesten halvparten imot. Likevel kjørte de på.

Resultatet ble katastrofalt. Ikke bare tapte Demokratene kontrollen over fortellingen – de mistet initiativet. Vanlige velgere begynte å stille spørsmål ved hvem som egentlig skapte kaoset. Selv CNN og Washington Post måtte til slutt innrømme det: partiet hadde skutt seg selv i foten.

For mens Demokratene prøvde å lage politisk teater, brukte Trump-administrasjonen situasjonen til å gjøre det de alltid har sagt de ville: rydde opp. Den gamle maktbalansen begynte å vakle, og for første gang på lenge sto Demokratene uten et klart svar.

Det var her noe begynte å skifte – ikke bare i politikken, men i selve maktstrukturen. Det var her veien ble lagt for DOGE, for oppryddingen, og for den "stille" revolusjonen som nå ruller gjennom Washington.

DOGE – oppryddingen som endelig traff Washington
Department of Government Efficiency, eller DOGE, ble opprettet den 20. januar 2025. For første gang på mange tiår fikk USA en avdeling som faktisk tok ordene “effektivitet” og “ansvarlighet” på alvor. Dette var ikke en ny byråkratisk enhet som skulle skrive rapporter om andre byråkrater – det var et verktøy for å rydde opp.

Offisielt skulle DOGE redusere dobbeltarbeid, forenkle systemer og kutte i stillinger som ikke lenger hadde noen reell funksjon. Men alle som har fulgt amerikansk politikk, vet at det betydde langt mer. DOGE ble selve spydspissen i et prosjekt for å ta tilbake kontrollen over statsapparatet – det mange har kalt den dype staten.

Ledelsen var uklar, men maktfordelingen var åpenbar. Amy Gleason ble oppnevnt som acting administrator på papiret, men alle visste at Elon Musk sto bak rattet. Han var presidentens Senior Advisor og den som satte tempoet, visjonen og retningen. Mange medier kalte ham de facto leder – og for en gangs skyld var de ikke langt unna sannheten. Den daglige driften ble ledet av Steve Davis, Musks mangeårige høyre hånd. Han var den som fikk hjulene til å gå rundt mens Musk sto for strategien.

Så kom tallene – og de var historiske. Over 150 000 ansatte takket ja til frivillige sluttpakker i løpet av våren. Tusenvis flere tok førtidspensjon. På bare et halvt år hadde staten krympet med over en kvart million mennesker. Det er den største oppryddingen i moderne amerikansk historie. Og for første gang på lenge begynte folk å merke forskjellen: mindre papirarbeid, raskere beslutninger, og departementer som faktisk måtte svare for ressursbruken sin.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. De som hadde levd hele karrieren på at staten aldri endret seg, gikk rett i forsvar. Venstresiden pekte på Elon Musk som syndebukken og prøvde å få alt til å handle om han – ikke om systemet som ble avslørt. Tesla ble møtt med boikottkampanjer, og mediene gjorde alt de kunne for å skape et inntrykk av kaos. Men bak støyen fortsatte arbeidet.

Da Musk trakk seg i mai 2025, hevdet mange at DOGE kom til å dø ut. Det motsatte skjedde. Reformen ble bare stillere, smartere og mer integrert. Mange av Musks folk ble værende i systemet, i faste stillinger, der de nå fortsetter effektiviseringen innenfra. Arbeidet som startet åpent og høylytt, har gått over i en roligere fase – men det stopper ikke.

DOGE eksisterer fortsatt, og mandatet gjelder til juli 2026. Den opprinnelige intensjonen – å bygge ned unødvendig byråkrati og flytte makten tilbake til folkevalgte – lever i beste velgående. Og selv om mediene sluttet å skrive om det, skjer endringene fortsatt, dag for dag.

Les mer om DOGE herr: https://doge.gov/savings

For mange i Washington er det nettopp det som er mest urovekkende: at oppryddingen fortsetter uten drama, uten overskrifter – og uten at de lenger kan stoppe den.

En bølge ingen klarer å stoppe
Jeg skrev om dette lenge før det ble åpenbart for de fleste – og sist den 1. august på bloggen, da jeg advarte om at Demokratene sto foran et sammenbrudd de selv ikke forsto rekkevidden av. Nå viser tallene nøyaktig det jeg beskrev: en politisk bevegelse som ikke bare vokser, men som river opp kartet i amerikansk politikk.

Les også innlegget: Demokratene i fritt fall

I 28 delstater som fører oppdaterte velgerregistre, har Republikanerne nå en netto økning på over 1,4 millioner nye registrerte velgere siden forrige valg. Demokratene, derimot, har mistet over 2 millioner. Det er ikke små variasjoner – det er et strukturelt skifte. Folk forlater partiet i hopetall.

Og det skjer ikke i tradisjonelle rødstatene, men i steder som lenge har vært selve symbolet på Demokratisk dominans. Virginia – en stat som Demokratene kontrollerte solid for bare få år siden – er nå på vippen. New Jersey, en av de mest blå delstatene i USA, viser de samme tegnene: fallende oppslutning, lav entusiasme og rekordmange velgere som bytter side.

Det er dramatisk, fordi slike stater normalt er selve ryggraden i Demokratenes makt. Når velgere der begynner å snu, betyr det ikke bare et dårlig valg – det betyr at hele partiets grunnmur er i bevegelse. Når velgerne endrer seg, endrer kartet seg også. Og det er akkurat det som nå skjer.

Samtidig er det ikke bare et politisk skifte – det er et kulturelt. Folk som tidligere lot seg styre av mediefortellingene, begynner å tenke selv. Arbeidere, småbedriftseiere, politifolk, veteraner og familier som har sett prisene stige og tryggheten forsvinne, vender seg mot høyresiden igjen. De vil ha stabilitet og styring – ikke flere eksperimenter og påtatte idealer fra Washington.

Dette er ikke en bølge som kommer. Den er allerede her. Og forskjellen denne gangen er at den ikke lenger kan stoppes av mediepress, manipulerte meningsmålinger eller velplasserte kampanjer. Den vokser nedenfra – drevet av folk som har fått nok.

Det er derfor Demokratene nå står overfor den største utfordringen i moderne amerikansk historie. Ikke fordi Trump har forandret USA, men fordi han har gitt velgerne noe å måle resten mot.

Kartet tegnes på nytt
Mens Demokratene forsøker å forklare hva som gikk galt, tegner Republikanerne bokstavelig talt kartet på nytt. Redistricting – prosessen der valgkretsene justeres etter folketellingen – har alltid vært et maktspill i amerikansk politikk. Men denne gangen er spillet annerledes. Nå brukes det ikke bare for å finjustere valg, men for å endre maktbalansen for en hel generasjon.

Etter 2024-valget har GOP sikret nye seter i delstater som Texas, Florida, North Carolina, Missouri og Ohio – alle gjennom nye distriktsgrenser som gir partiet et solid flertall uten å måtte vinne ett eneste ekstra svingdistrikt. Bare endringene i North Carolina alene gir Republikanerne minst ett nytt sete, og dersom alle pågående forslag godkjennes, kan det totale antallet øke med sju til ti.

Men det mest dramatiske ligger i det juridiske – i saken Louisiana v. Callais, som nå behandles i Høyesterett. Den handler om Section 2 i Voting Rights Act, en lov som i praksis har tvunget delstatene til å tegne såkalte “minority-majority districts” – valgkretser der etniske hensyn veier tyngre enn geografi og representasjon. Den konservative flertallsdomstolen virker klar til å si at dette strider mot prinsippet om lik behandling under loven.

Hvis Section 2 svekkes eller oppheves, vil det gi Republikanerne mulighet til å tegne kart uten føderale krav om rasemessig balanse – noe som i praksis kan flytte opptil 20 seter fra Demokratene til GOP, hovedsakelig i sørstatene. Da snakker vi ikke lenger om et midlertidig skifte, men om en ny maktstruktur.

Dette handler derfor ikke bare om neste valg. Det handler om hvem som skal styre USA de neste tiårene. Kartet som nå tegnes, avgjør ikke bare hvilke partier som vinner i 2026, men hvem som i det hele tatt får sjansen til å vinne i fremtiden.

Og det får konsekvenser langt utover amerikanske grenser. For når USA flytter tyngdepunktet sitt politisk, følger resten av Vesten etter – på handel, forsvar, migrasjon og internasjonal politikk. Det som nå skjer i Washington, vil forme også vår virkelighet i årene som kommer.

Hvorfor det angår oss
Mange i Norge spør fortsatt hvorfor dette betyr noe for oss. Hvorfor vi skal bry oss om amerikanske budsjetter, valgkretser og politiske skifter. Svaret er enkelt: fordi USA fortsatt setter tonen for alt som former vår del av verden.

Når USA endrer kurs, følger resten av Vesten etter – enten vi liker det eller ikke.

Det gjelder NATO, der amerikanerne står for nesten hele forsvarsevnen vi bygger vår trygghet på. Det gjelder verdensøkonomien, der dollaren, rentene og handelsavtalene bestemmer retningen for alt fra norsk inflasjon til europeisk energi. Og det gjelder teknologipolitikken, der Silicon Valley fortsatt definerer hvordan vi kommuniserer, jobber og handler.

Når makten flyttes i Washington, flyttes den også indirekte i Brussel, London og Oslo. Det som i dag skjer i amerikansk politikk, vil om noen år gjenspeiles i europeiske debatter – om forsvar, innvandring, ytringsfrihet og styring. Derfor må vi forstå hva som faktisk skjer, ikke bare hva mediene velger å fortelle oss.

For hvis vi ikke følger med nå – hvis vi lar oss lede av overskrifter og kommentatorer som selv ikke forstår omfanget – da vil vi våkne opp om noen år og lure på hvorfor alt plutselig har forandret seg rundt oss.

Det er derfor vi må følge med nå, ikke etterpå.

Det som skjer i USA nå, handler ikke om partipolitikk. Det handler om retningen for hele Vesten. Vi står midt i et historisk skifte, og mange har ennå ikke oppdaget det.

For første gang på flere tiår ser vi konturene av et Amerika som vender tilbake til sine røtter – et land som setter nasjonal styrke foran symbolpolitikk, og som igjen lar arbeid, sikkerhet og ansvar være det som teller. Dette er ikke en kortvarig bevegelse. Det er et grunnleggende skifte i hvordan folk tenker, stemmer og forholder seg til makt.

Og mens de gamle elitene fortsatt diskuterer hva som gikk galt, har folket allerede gått videre.

De har sluttet å lytte til medier som forteller dem hva de skal mene. De følger tallene, virkeligheten og konsekvensene – ikke overskriftene.

Dette er ikke en forandring som kommer. Den er her nå.

The red wave isn’t coming. It’s already here.