Jeg er nå alene i Singapore

Ingenting ble som vi planla. Man kan trygt si at alt gikk til hælvete.

Det som skulle bli den fineste tiden i livet – foruten om å bli pappa, ble i stedet til tre måneder med kaos, sykdom og frustrasjon. Nå sitter jeg alene på et hostel i Singapore og prøver å finne roen – bokstavelig talt puste med magen, ett åndedrag av gangen.

Ikke akkurat Supermann, men en super mann 😉

Etter planen skulle vi nå vært gift. Vi skulle vært på bryllupsreise. Kanskje sittet på en strand i ro og fred, med et glass vin og snakket om fremtiden. Men realiteten ble en annen.

Da jeg ankom Thailand i mars, begynte vi å lete etter et sted å bo i Chiang Mai. Vi hadde sett for oss en enkel leilighet, men etter bare noen få visninger ble smertene i kroppen så intense at jeg ikke holdt ut lenger – jeg måtte bare komme meg på sykehus. Det å dra på visninger var et sant smertehelvete. Vi bestemte vi oss for å leie et billig hus med 3 soverom, et kontor, to bad, stue og kjøkken, alt på en flate.

Og som om ikke det var nok, ble Chiang Mai rammet av et kraftig jordskjelv med episenter i Myanmar. Vi kjente det godt. Flere etterskjelv fulgte, og selv om Bangkok ble hardt rammet, var vi i nord nærmere selve kjernen. Da var da jeg var glad vi hadde leid et hus med alt på en flate og ikke en av de toppleilighetene vi hadde sett på.

Som om det ikke var nok, ble det også problemer med dokumentene vi trengte for å gifte oss. Det eneste jeg egentlig trengte var å møte opp på den norske ambassaden i Bangkok og få verifisert og stemplet papirene jeg hadde med meg hjemmefra. I teorien helt greit – i praksis umulig. Ambassaden stengte for besøkende etter jordskjelvet og prioriterte bare det de selv kalte mer alvorlige saker. Vår sak ble ikke vurdert som viktig nok. Uten det stempelet kom vi ingen vei. Og uten hjelp fra ambassaden var vi fastlåst.

Tiden begynte å løpe fra oss. Jeg hadde bare 90 dagers opphold i Thailand, og uten hjelp fra ambassaden var vi i ferd med å miste muligheten til å få alt på plass i tide. Vi forsøkte alt – vi besøkte utallige kontorer, Laila snakket med folk som prøvde å hjelpe, hun var i samtaler med politikere, byråkrater og ledere for ulike kontorer, og hun satt i telefonen i timevis. For loven var klar – vi hadde det vi trengte. Men rutinene og praksisen på kontorene sa noe annet. Midt i dette begynte smertene mine faktisk å lette, men det var også da jeg begynte å ane at noe annet var alvorlig galt. Kroppen min hadde begynt å reagere på en helt annen måte.

Det begynte ganske uforståelig. Jeg ble plutselig svimmel, kvalm, tungpustet og begynte å svette helt uten forvarsel. Ingen logikk, ingen mønster. Det kunne komme når som helst, hvor som helst – som lyn fra klar himmel. En helt vanlig dag, og plutselig gikk kroppen min i alarmberedskap uten forvarsel. Jeg skjønte ingenting. Det føltes som om jeg var blitt forgiftet, men jeg hadde ikke spist eller drukket noe spesielt. Ikke luktet på noe. Ikke tatt på noe. Jeg kunne ikke peke på én ting. Og det gjorde det verre. Jeg forstod ikke hva som skjedde. Kunne det være psykisk? Stress, som en lege hadde foreslått? Jeg visste ikke hva jeg skulle tro.

Var det Laila som hadde gjort noe? Hadde hun forgiftet meg med vilje? Eller kanskje ved et uhell? Hadde hun blandet inn noen magiske thailandske urter i maten min – et eller annet hun hadde fått anbefalt av en gammel vis dame i landsbyen – noe som egentlig skulle gi meg styrke, men som endte opp med å gjøre meg syk?

Jeg begynte å mistenke alt – jeg så på wokpannen og lurte på om den var laget av noe mystisk eller behandlet med et eller annet obskurt helvetesmiddel ingen har hørt om, men som selvfølgelig bare ventet på å ta knekken på meg. Jeg skulet på krydderbøssene som om de var mistenkte i en kriminalsak. Kunne det være noe i krydderet som gjorde meg syk? Det føltes som om kjøkkenet var ute etter meg. Alt føltes som en potensiell fiende. Var det noe i huset vi hadde leid? Var jeg blitt forgiftet uten å vite det? 

Tankene løp løpsk, og det ble ikke bedre av at jeg konstant var forvirret, svimmel og trøtt. Hjernen gikk i saktefilm, men tankene raste likevel. Jeg klarte ikke å sortere noe som helst. I over en måned gikk jeg rundt og trodde jeg holdt på å bli gal. Hva faen var det som feilte meg?

Etter hvert begynte jeg å se et mønster. Så lenge jeg var hjemme eller ute og kjørte med Laila og det ikke var mat i nærheten – og vi var alene – ble jeg ikke direkte dårlig. Jeg var sliten, trøtt og helt utmattet av ingenting, men det var til å leve med. Det var først når jeg eller andre rundt meg spiste, noen hadde brukt parfyme, når det ble varmt, stressnivået økte eller det kom mange folk rundt meg – da begynte kroppen å reagere. Så lenge jeg unngikk alt dette, holdt det seg sånn noenlunde. Ikke bra – men jeg overlevde.

Men ble jeg utsatt for noe jeg ikke tålte, trykket kroppen min på nødknappen. Alt låste seg. Jeg begynte å innse at jeg ikke tålte noen ting lenger. Uansett hva jeg spiste, ble jeg dårlig, kjente jeg noen lukter ble jeg dårlig. Mennesker, ja de var jeg også allergisk mot.

Det toppet seg en dag da Laila laget mat, jeg fikk så store pusteproblemer at Laila måtte kjøre meg rett på sykehuset, der ble vi halve natten før jeg fikk lov til å dra hjem om jeg lovet at jeg kom tilbake om jeg begynte å bli dårlig igjen. Noen dager senere var vi på et markedet da det plutselig smalt skikkelig igjen. Jeg ble så dårlig at jeg måtte sette meg rett ned og ta alle medisinene jeg hadde fått fra sykehuset. Jeg satt med en EpiPen i hånda og lurte på om jeg faktisk måtte bruke den – og om det i det hele tatt ville hjelpe, eller om dette var slutten.

Det ble en vane – på verst tenkelige måte. Jeg kunne sitte rolig hjemme i sofaen og få symptomer ut av ingenting. Kreftene mine kunne forsvinne på minutter. Svetten rant, jeg hikstet etter luft, og ofte måtte jeg legge meg ned før jeg svimte av.

Etter mye testing, samtaler med legen og egne undersøkelser – blant annet med hjelp fra kunstig intelligens – begynte ting å falle på plass. Det viste seg at det eneste kroppen min tålte, var storfekjøtt, salt og vann. Alt annet trigget reaksjoner. Smertene i kroppen var konstante. Legen ville gi meg mer smertestillende, men det var jo nettopp langvarig bruk av medisiner som hadde vært med på å ødelegge systemet mitt. Så jeg sa nei. Jeg bestemte meg for å komme meg ut av dette – uten mer medisiner. Jeg hadde jo ikke noe valg, jeg måtte jo bli frisk igjen.

Det vi etter hvert forstod, var at jeg hadde utviklet en ekstrem form for immunologisk overfølsomhet – trolig en variant av mastcelleaktiveringssyndrom (MCAS). Kroppen reagerte ukontrollert, som om den ikke lenger visste forskjell på fare og trygghet. Absolutt alt kunne utløse en reaksjon. Som du sikkert skjønner, er jeg allerede blitt bedre. Jeg er langt fra frisk, men jeg er i stand til å bo på et hostel, så lenge jeg er forsiktig og tar det rolig.

Det vil ta tid. Mellom to og fem år, sier legene. Men det er en vei fremover. Jeg har begynt å bygge opp immunforsvaret mitt igjen. Det er en skjør prosess. En livsstilsendring. En dag av gangen.

Akkurat nå er jeg i Singapore. Alene. Det var ikke planen. Men Laila sier at hun har funnet ut at om vi drar til den norske ambassaden i Bangkok, kan vi få de papirene vi trenger for å gifte oss når jeg kommer tilbake til Thailand. Jeg håper hun har rett. Vi er like forelsket som da vi ble sammen, og nå som vi igjen er fra hverandre, savner vi hverandre kanskje mer enn noen gang. For dette begynner å bli slitsomt. Det føles nesten som om universet gjør alt det kan for å stoppe oss. Vi har fått prøvd oss – sykdommer, pandemi, jordskjelv. Men vi lar oss ikke stoppe. For en dag skal vi da klare å gifte oss.

Bloggen har vært stille. Jeg har rett og slett ikke hatt krefter til å dele noe. Alt har gått med til å overleve. Til å forstå. Til å håndtere. Jeg kan ikke love at jeg blir så veldig aktiv fremover heller. Ikke ennå. Akkurat nå må helsen min komme først.

Bak kulissene er det ikke alltid som man tror.