NATO etter USA

Europa må stå på egne bein

Når garantier svekkes og ansvar flyttes, avsløres forskjellen mellom selvbilde og faktisk makt.

NATO-flagget henger fortsatt, men garantien er ikke den samme.

I flere tiår har Europa bygget politikk på forutsetninger som sjelden ble utfordret. Nå begynner de å slå sprekker, én etter én.

Se for deg at det er 1. januar 2030. Dagen etter at USA har trukket tilbake sin siste faste soldat fra Europa. De militære basene står der fortsatt, men flagget er byttet ut. Der det før vaiet stjerner og striper, henger nå nasjonale flagg. Samme bygninger, samme gjerder, samme infrastruktur – men ansvaret er flyttet.

Det høres fjernt ut. USA forlater ikke Europa. NATO består. Det er dette vi har lært å ta for gitt. Likevel er det nettopp fraværet som merkes denne morgenen. Ingen amerikanske forhåndslagre. Ingen styrker i bakhånd. Ingen automatisk garanti.

Det er ikke krig. Ingen panikk. Bare stillhet. Og i den stillheten blir én ting tydelig: Europa står ikke lenger på kreditt. Flagget er skiftet, og med det også virkeligheten.

Alliert – ikke fundament
Jeg tror ikke Europa blir forlatt av amerikanerne. Selv om USA trekker seg tilbake, selv om faste baser og stående styrker forsvinner, betyr ikke det at USA slutter å være en supermakt eller at båndene til Europa kuttes. Det betyr bare at forholdet endrer karakter. Fra noe permanent og forutsigbart, til noe mer betinget og situasjonsavhengig.

Skulle Europa bli angrepet, er det lite som tyder på at USA bare vil stå og se på. Men støtten vil i så fall komme på samme måte som den gjør andre steder i verden i dag. Med politisk støtte, etterretning, våpenleveranser og selektiv militær involvering – ikke som en forhåndsgaranti der amerikanske soldater allerede står på bakken og tar den første støyten.

Det er nettopp denne forskjellen som er viktig å forstå. For Europa har i flere tiår levd med en sikkerhetsmodell der USA har vært integrert i vår egen forsvarsstruktur. Ikke som en ekstern alliert, men som en del av fundamentet. Når det fundamentet trekkes tilbake, selv kontrollert og planlagt, tvinges Europa inn i en ny virkelighet der ansvar ikke kan delegeres bort.

Det er ikke et ønske om et svakere Europa som ligger bak denne erkjennelsen. Tvert imot. Men et kontinent som aldri blir stilt overfor konsekvensene av egne valg, utvikler heller aldri evnen til å stå på egne ben. Kanskje har Europa kommet dit at nettopp dette presset er nødvendig, ikke fordi det er ønskelig, men fordi det ikke lenger finnes noen vei utenom.

Når moral ble en erstatning for makt
For å forstå hvordan vi havnet her, må vi litt bakover i tid. Ikke bare noen få år, men tilbake til etterkrigstiden, da Europa tok et valg som var både forståelig og rasjonelt der og da. Kontinentet lå i ruiner, og USA sto igjen som den dominerende makten i vest, med industri, kapital og militær styrke. Europa valgte gjenoppbygging, velferd og tettere europeisk samarbeid – økonomisk og politisk – for å hindre nye kriger mellom europeiske land. Hard makt ble i stor grad outsourcet. Amerikanerne tok sikkerheten, vi bygget samfunnet.

I mange tiår fungerte dette godt. Det ga stabilitet og fred mellom land som kort tid før hadde ligget i krig. Problemet er ikke at Europa tok dette valget, men at kursen aldri ble justert etter hvert som verden endret seg. Den amerikanske sikkerhetsgarantien gikk gradvis fra å være en midlertidig løsning til å bli en permanent krykke. Samtidig begynte Europa å se på seg selv mindre som en geopolitisk aktør, og mer som et normativt prosjekt – et kontinent som skulle lede verden gjennom verdier, regler og moral, snarere enn gjennom makt.

Forsvar er et tydelig eksempel. I tiår har europeiske land kuttet i forsvarsbudsjetter, lagt ned verneplikt, solgt unna ammunisjonslagre og gjort seg avhengige av amerikansk logistikk, etterretning og kommando. Da krigen i Ukraina brøt ut, ble det plutselig åpenbart hvor lite som faktisk var igjen. Produksjonen av ammunisjon strakk ikke til, lagrene var tynne, og mye av det som holdt Ukraina i stand til å kjempe, kom utenfra. Først da ble det synlig for mange at Europas forsvarsevne i praksis hvilte på antakelsen om at USA alltid ville være der.

Energi er et annet eksempel. Europa valgte bevisst å gjøre seg avhengig av russisk gass, samtidig som man bygget ned egen energiproduksjon og kalte det ansvarlig og fremtidsrettet politikk. Så lenge verden var stabil, fungerte det. Da den ikke lenger var det, kom regningen raskt og brutalt – i form av energikrise, svekket industri og politisk panikk. Også her var mønsteret det samme: komfort så lenge noen andre bar risikoen, sårbarhet i det øyeblikket de ikke gjorde det.

Gradvis ble verdier viktigere enn makt, språk viktigere enn kapasitet og intensjoner viktigere enn evne. Vi bygget institusjoner, regelverk og erklæringer, men lot industri, energi, forsvar og demografi forvitre i bakgrunnen. Samtidig vokste et selvbilde frem der flere i Europa begynte å se på kontinentet som en slags supermakt – ikke i kraft av styrke, men i kraft av moralsk overlegenhet. Det fungerte så lenge ingen utfordret det.

Det er denne ubalansen som nå slår tilbake. Europa har ikke blitt svakt over natten. Det har skjedd sakte, gjennom valg som hver for seg virket fornuftige, men som samlet sett har gjort oss avhengige av en verden som ikke lenger eksisterer. Når USA nå stiller spørsmål ved hvor mye ansvar Europa faktisk tar selv, er det ikke et brudd med historien. Det er konsekvensen av den.

Hvordan USA faktisk ser Europa
Når man skifter perspektiv og ser verden slik Washington gjør, blir bildet et annet enn det europeere ofte forestiller seg. USA vurderer ikke makt ut fra intensjoner, gode verdier eller historisk rolle, men ut fra kapasitet. Hvem kan mobilisere ressurser raskt, hvem har industri som kan skaleres i krigstid, hvem har demografi, energi og politisk evne til å ta upopulære beslutninger over tid. Det er dette filteret amerikansk sikkerhetspolitikk har brukt i generasjoner, og det er fortsatt dette som gjelder.

I det bildet snakker USA i økende grad om et multipolart system der noen få stater faktisk betyr noe strategisk. USA selv, Kina, Russland og India. Ikke fordi disse landene er like, eller fordi de deler verdier, men fordi de alle har evnen til å bære kostnader, tåle tap og føre en langsiktig politikk uavhengig av andres velvilje. Det er disse aktørene amerikanske strategier, budsjetter og militære prioriteringer forholder seg til.

Det som er slående, er ikke hvem som er med i denne vurderingen, men hvem som mangler. Europa er påfallende fraværende. Ikke fordi kontinentet mangler økonomi, teknologi eller kompetanse, men fordi Europa ikke opptrer som én samlet aktør med evne og vilje til å omsette dette i faktisk makt. Fra Washingtons ståsted er Europa først og fremst et område, ikke en stormakt. En region som må stabiliseres, beskyttes eller håndteres – ikke en likestilt strategisk motpol.

Dette er også grunnen til at USA i praksis har behandlet Europa som en forbruker av sikkerhet. Europeiske land kjøper våpen, deltar i øvelser og bidrar politisk, men når det virkelig gjelder, er det amerikansk logistikk, amerikansk etterretning, amerikansk kommando og amerikansk vilje som bærer strukturen. Regningen havner til slutt i Washington. Ikke fordi USA tvinges til det, men fordi Europa ikke har bygget alternativet.

Sett fra amerikansk side er dette ikke et moralsk spørsmål, men et regnestykke. Et Europa som ikke kan forsvare seg selv over tid, kan heller ikke forventes å være en strategisk likeverdig partner i en verden der USA samtidig må forholde seg til Kina i Stillehavet, Russland i øst og et stadig mer selvbevisst India. Prioriteringene følger av dette, enten europeiske ledere liker det eller ikke.

Når USA derfor presser NATO-land til å ruste opp, trekker fokus mot Asia og signaliserer mindre vilje til permanent militært nærvær i Europa, er det ikke et brudd med alliansen slik amerikanerne ser det. Det er en konsekvens av hvordan Europa faktisk fremstår når man legger følelser og retorikk til side. Og det er nettopp dette gapet mellom europeisk selvbilde og amerikansk vurdering som gjør utviklingen så vanskelig å ta innover seg.

Trump, NATO og det som allerede er i gang
Jeg vet ikke hva Trump tenker, og jeg later ikke som. Det er verken nødvendig eller mulig å vite hva som foregår i hodet på en president. Det jeg forholder meg til, er det som blir sagt offentlig, det som gjentas over tid, og det som faktisk gjøres. Ser man på det samlet, trer et mønster frem som er langt mer konsistent enn mange vil innrømme.

Trump må forstås mindre som person og mer som et politisk fenomen. Presset på NATO er ikke noe som plutselig oppsto, og det er heller ikke et resultat av innfall eller humørsvingninger. Allerede i hans første presidentperiode var budskapet tydelig og gjentatt: USA kan ikke være verdens sikkerhetsgaranti alene. Allierte som ikke tar sin del av ansvaret, kan ikke forvente at USA automatisk stiller opp slik de har gjort før. Formen var konfronterende, men innholdet var konsekvent.

Det samme gjelder krigstrøttheten i USA. Den har bygget seg opp over lang tid, på tvers av partier, men den kommer klarest til uttrykk i MAGA-bevegelsen. Motstanden mot å sende amerikanske soldater inn i nye konflikter er sterk, og den er dypt forankret. «America First» handler ikke bare om handel og grenser, men om en grunnleggende motvilje mot å betale prisen for andres sikkerhet når disse landene selv ikke er villige til å gjøre det.

Løftet om å hente soldater hjem må ses i dette lyset. Det er ikke et isolert slagord, men en del av en større linje som har vært synlig over tid. Mindre permanent militær tilstedeværelse ute, færre åpne forpliktelser, og større fleksibilitet i hvordan og når USA involverer seg. Dette forklarer både tonen overfor NATO og ønsket om å unngå nye langvarige kriger som binder ressurser i tiår fremover.

Samtidig skjer det noe i Europa. Opprustningen vi nå ser, er ikke først og fremst et uttrykk for ny selvtillit eller strategisk styrke. Den bærer preg av hastverk og uro. Når europeiske ledere plutselig snakker om ammunisjonsproduksjon, beredskap og forsvarsevne med en intensitet vi ikke har sett på lenge, er det ikke fordi de har fått en ny visjon. Det er fordi de innerst inne forstår at den amerikanske sikkerhetsgarantien ikke lenger kan tas for gitt.

Sett i sammenheng fremstår dette ikke som kaos, men som en rød tråd. USA signaliserer mindre vilje til permanent ansvar. MAGA sier tydelig nei til nye utenlandsdeployeringer. Europa ruster opp i frykt for hva som kan komme. Ingen av disse utviklingene skjer isolert. De henger sammen, og de peker i samme retning – enten man liker konklusjonen eller ikke.

Ingen brå exit, men et stille farvel
Jeg tror ikke på en dramatisk amerikansk NATO-exit over natten. Det ville vært unødvendig destabiliserende, politisk kostbart og vanskelig å gjennomføre i praksis. Det som derimot fremstår langt mer sannsynlig, er en gradvis og planlagt omlegging der USA trekker bort faste baser og stående styrker i Europa, samtidig som alliansen formelt består. Et stille farvel, mer enn et brudd.

For USA er dette politisk lettere å selge hjemme. Det kan fremstilles som ansvarlig risikoreduksjon, kostnadskontroll og en naturlig omprioritering i en verden der Kina i økende grad står i sentrum. Det gir fleksibilitet, frigjør ressurser og reduserer faren for å bli dratt inn i en europeisk storkrig man ikke selv har kontroll over. Samtidig slipper man det symbolske sjokket en formell NATO-exit ville utløst.

Strategisk er det også rasjonelt. USA trenger ikke permanente styrker i Europa for å være en aktør. Moderne militærmakt handler i økende grad om rekkevidde, etterretning, luft- og sjømakt, og evnen til å velge når og hvor man engasjerer seg. Ved å trekke bort forhåndsplassert personell og materiell, flyttes risikoen over på Europa, uten at USA binder seg til forhåndsgarantier som kan bli svært kostbare.

En slik omlegging er også fullt forenlig med en mulig fredsløsning rundt Ukraina. Fra russisk side er amerikansk permanent militært nærvær i Europa et kjernepunkt. Fra amerikansk side er ønsket om å unngå videre eskalering like reelt. Å fjerne faste baser og stående styrker kan fungere som et forhandlingsbart kompromiss, uten at USA trenger å gi formelle sikkerhetsløfter til noen av sidene.

Dette er ikke en tanke som har oppstått nå. Jeg har tidligere luftet denne muligheten, blant annet i blogginnlegget Trump, Putin og veien til fred tidligere i år, ikke som en spådom, men som en vurdering av hvilke incentiver som faktisk ligger på bordet. Utviklingen siden den gang har ikke gjort denne vurderingen mindre relevant.

Poenget er ikke at USA forsvinner fra Europa, men at rollen endres. Fra permanent garantist til betinget støttespiller. For Europa er det en ubehagelig overgang. For USA er det en logisk tilpasning. Og det er nettopp derfor dette scenariet fortjener å tas på alvor.

Europa uten amerikansk ryggdekning
Europa uten amerikansk ryggdekning betyr ikke kaos, og det betyr heller ikke umiddelbar krig. Det betyr noe langt mer krevende: ansvar. Et ansvar som ikke lenger kan skyves videre, bortforklares eller pakkes inn i erklæringer. Når den automatiske sikkerhetsgarantien svekkes, blir prioriteringer uunngåelige, og de blir smertefulle.

For det første handler det om penger, ikke i abstrakt forstand, men i reelle valg. Mer forsvar betyr mindre til noe annet. Det betyr tøffere prioriteringer i velferd, klima, bistand og byråkrati. Det betyr at politiske beslutninger ikke lenger kan tas uten å forholde seg til konsekvenser for beredskap, industri og energisikkerhet. Slike valg er upopulære, og det er nettopp derfor de har blitt utsatt så lenge.

For det andre handler det om tempo og evne. Europa kan ikke lenger lene seg på at andre stiller opp med logistikk, etterretning og kapasitet når det haster. Forsvarsindustri må bygges opp igjen, ikke i planer og målsettinger, men i fabrikker, kontrakter og leveransekjeder som faktisk fungerer i krise. Det samme gjelder energi og infrastruktur. Selvforsyning blir ikke et slagord, men et krav.

Politisk betyr dette også mindre rom for symbolpolitikk. Når sikkerhet ikke lenger er noe som kommer utenfra, blir avstanden mellom ord og handling raskt synlig. Det er da det blir klart hvem som faktisk er villige til å ta ansvar, og hvem som har levd på andres garantier. Det er ubehagelig, men det er også nødvendig.

Panikken vi nå ser i europeiske hovedsteder er ikke et tegn på styrke. Den er et tegn på erkjennelse. Når opprustning skjer i hast, når gamle sannheter må revurderes på kort tid, er det fordi illusjonene allerede har begynt å sprekke. Ikke av ond vilje utenfra, men fordi verden har beveget seg videre mens Europa har blitt stående.

Kanskje er det nettopp dette som må til for at Europa faktisk endrer seg. Ikke flere erklæringer, ikke nye verdiprogrammer, men reelle konsekvenser. Et kontinent som tvinges til å ta ansvar for egen sikkerhet, får endelig et insentiv til å bygge kapasitet i stedet for retorikk. Det er ikke en ønsket situasjon. Men det kan vise seg å være en nødvendig en.

Verdier uten makt holder ikke
Dette handler ikke om hva vi ønsker, men om hva som er. Det handler om å slutte å leve på antakelser som ikke lenger holder, og i stedet forholde seg til verden slik den faktisk fungerer.

I møte med stater som har reell makt, er det ikke resolusjoner, erklæringer eller endeløse møter som avgjør utfallet. Nasjoner med faktisk slagkraft bruker ikke tiden sin på å forhandle om symboler. De forholder seg til interesser, kapasitet og vilje. Og når det står om noe viktig nok, er det alltid de som har makt – og vilje til å bruke den – som setter rammene.

Dette er ikke et moralsk standpunkt, men et historisk faktum. Europa kan ikke forhandle seg ut av maktpolitikk, og vi kan ikke stemme oss til sikkerhet. Verdier uten evne til å håndheve dem veier lite i møte med aktører som tenker annerledes og handler deretter.

Det betyr ikke at alt Europa har bygget er feil, eller at hele prosjektet er mislykket. Men deler har vært feilslått, og andre deler har vært basert på forutsetninger som ikke lenger eksisterer. Nettopp derfor er det fortsatt mulig å redde det som faktisk har verdi – og bygge opp resten på et mer realistisk grunnlag.

Kanskje hadde de rett, de som for mange år siden snakket om Europa som en mulig stormakt. Men i så fall skjer det ikke gjennom selvbilde, språk eller møterom. Det skjer bare hvis Europa tar de grepene som følger med makt: prioriterer hardere, bygger kapasitet og aksepterer at ansvar alltid har en pris.

Dette er ikke en provokasjon. Det er en nøktern konklusjon. Spørsmålet er ikke om Europa liker denne virkeligheten, men om vi endelig er villige til å forholde oss til den.