Vi bør innføre skatt på god helse

Når «rettferdighet» betyr at alle skal tape like mye.

Kjære skattekamerater. Etter å ha sett finansministeren og SVs Marthe Hammer i Debatten, har jeg innsett at jeg har tenkt altfor smått. De har åpnet øynene mine for en ny og vidunderlig logikk.

Skjermbilde fra NRK Debatten: Programleder i samtale med finansminister og SVs finanspolitiske talsperson om endringer i beskatning av boligformue og hva som defineres som «rettferdig» skatt.

De forklarer oss at hvis du eier bolig i en by, er du «kjempeheldig» – ikke fordi du nødvendigvis har bedre råd, men fordi verdien på papiret er høy. Og fordi du er så heldig, skal du betale. Det er nemlig urettferdig at boliger i byene tidligere har vært verdsatt lavere enn markedet tilsier, sammenlignet med boliger på landet.

Greit, la oss da ta denne logikken helt ut og snakke om helse.

De friske har en åpenbar fordel. Hvorfor skal de som er friske, raske og opplagte slippe unna når de sitter på en enorm «formue» i form av arbeidskapasitet? De kan jobbe mer, yte mer og tjene mer, samtidig som de slipper utgifter til medisiner, behandling og egenandeler. Akkurat som pensjonisten i Oslo sitter på en «skjult formue» i boligen sin, sitter den friske 30-åringen på en skjult formue i egen kropp.

Er det da ikke rettferdig at de med god helse skattes hardere enn de syke for å utjevne forskjellene? At du velger å ikke realisere potensialet ditt fullt ut, burde ikke være statens problem. Potensialet er der, og potensial er som vi nå har lært, noe som skal skattlegges.

I Debatten ble konsekvensene av denne tenkningen helt tydelige da en pensjonist påpekte det åpenbare: Leiligheten hennes består av de samme veggene og den samme standarden enten den ligger i Oslo eller på Toten. Det eneste som endrer seg er beliggenheten – og titusenvis av kroner i skatt. Svaret fra venstresiden er iskaldt: Du er heldig, og du sitter på verdier.

Underteksten er ikke til å misforstå:
Har du ikke råd til skatten på hjemmet ditt, har du heller ikke rett til å bo der.

Dette er kjernen i den nye rettferdigheten, hvor det ikke lenger handler om å bidra av det du faktisk tjener, men om at staten skal bestemme hvor du har råd til å eksistere. Vi trodde folk valgte bosted selv, men hvis prisene stiger rundt deg uten at du har løftet en finger, er det plutselig du som er problemet. Løsningen er enkel; du må selge, flytte og komme deg vekk, for staten trenger plassen til noen som bedre tåler denne «rettferdigheten».

Det mest absurde er at denne rettferdigheten er blind for alt annet. I Nord-Norge er lønningene ofte lavere enn i sør, mens både kostnadene og avstandene er større. Hører vi noe om at skatten skal justeres for dette? Nei, rettferdigheten går bare én vei, og det er oppover.

De i byene skal betale mer fordi naboens bolig ble solgt dyrt, og de på landet skal ikke tro de slipper unna, for «alle skal med» i spleiselaget så lenge det kan hentes der det ser ut som det finnes verdier. Når Marthe Hammer sier at boligmarkedet har «løpt løpsk», og at denne skatten derfor er god fordelingspolitikk, sier hun i realiteten at staten vet bedre enn deg hvordan dine verdier bør brukes. Det er en tankegang der ingen skal stikke seg ut eller sitte på noe som har for høy verdi uten at staten tar sin del av flaksen.

Vi beveger oss mot et samfunn der eierskap blir en belastning, og der menneskers verdi defineres av tabeller og modeller fremfor virkelige liv.

Så hvorfor ikke bare innføre helseskatt, skattlegge intelligens og alle som har potensial til å bli noe mer enn gjennomsnittet? For hvis målet er at alle skal være like – like fattige, like maktesløse og like avhengige – da er vi på helt rett vei.

Det kalles rettferdighet, men det føles som noe helt annet.