Et politisk farvel

Slutten for Ap og Høyre?

I september kan vi være vitne til det siste store oppgjøret mellom Ap og Høyre – før hele spillet endrer seg.

Gamle giganter ser mot slutten mens nye krefter heiser flagget.

I flere tiår har Arbeiderpartiet og Høyre delt på makten, men under overflaten har et skifte vært på vei. Vi ser det i land etter land: når velgerne først vender ryggen til de gamle partiene, er det ingen vei tilbake. Denne høsten kan bli vendepunktet for Norge – og starten på noe helt nytt.

På Facebook kan man lese alt mulig rart, og denne uka kom Bodø-ordføreren med en frisk påstand: Høyre har snudd trenden, øker mest på målingene og er plutselig på vei mot seier. Problemet er bare at tallene viser det stikk motsatte – Høyre ligger på sitt laveste nivå siden 2009. Vi snakker ikke om en «opptur», vi snakker om et parti som fortsatt lekker velgere som en gammel trebåt. Det kan godt hende han ønsker å peppe opp troppene, men å late som om vinden har snudd når kartet viser storm fra motvindssiden, det er en øvelse i politisk selvbedrag.

Men sannheten er at Ap og Høyre mister grepet
Arbeiderpartiet og Høyre har i mange tiår byttet på å styre landet, men de siste årene har forskjellene mellom dem blitt stadig vanskeligere å få øye på. Begge framstår mer som forvaltere av det bestående enn som partier med tydelige, visjonære retninger. Det er for mye «vi skal ta vare på det vi har» og for lite «vi skal bygge noe nytt». Når velgerne vil ha endring, hjelper det lite å velge mellom to varianter av det samme. Det er ikke rart folk begynner å se seg om etter alternativer. Ser vi til Italia, Nederland eller Frankrike, finner vi gamle storpartier som har gått fra å dominere politikken til å bli fotnoter på rekordtid. Norge har vært tregere til å endre seg – men det betyr ikke at det ikke kommer til å skje.

FrPs mulighet og begrensning
Fremskrittspartiet er det eneste av de etablerte partiene som for tiden klarer å vise vekst. Men selv om tallene peker oppover, fremstår partiet fortsatt tamt sammenlignet med den nasjonalistiske bølgen vi ser i andre land. FrP sitter fast i en slags mellomposisjon – de vil være opposisjonspartiet som sier det andre ikke tør, men samtidig fremstå «stuerene» nok til å kunne regjere sammen med Høyre. Denne balansegangen gjør at de holder igjen der de kunne gått hardere til verks, og den gjør at mange velgere fortsatt oppfatter dem som mer systemlojale enn de liker å innrømme.

Likevel har FrP en fordel ingen småpartier kan matche: de har et apparat som dekker hele landet, et navn alle kjenner og en velgerbase som stort sett holder seg lojale. Det betyr at om trykket fra grasrota blir stort nok, kan FrP bli kjøretøyet for en kraftig høyredreining i Norge. Og vi har sett dette før, bare på andre breddegrader – i USA tok MAGA-bevegelsen kontroll over Republikanerne innenfra og endret kursen fullstendig.

I Norge kan det skje på samme måte. Enten blir FrP dratt i en mer nasjonalistisk retning og vokser seg store nok til å styre alene, eller så åpner de rommet for et nytt parti som kan ta over plassen deres som landets tydeligste høyrefløy. Skjer det første, vil vi se et FrP i ny drakt – langt mer verdikonservative, langt mer nasjonalt orienterte og med en politikk som vil oppleves dramatisk annerledes enn i dag. Skjer det andre, kan de ende som et sidespor i norsk politikk. Uansett ligger nøkkelen hos velgere som er lei av gamle kompromisser og som ønsker en klar retning.

Den stille kulturrevolusjonen
I "En tsunami fra høyre" skrev jeg om hvordan høyresiden – og særlig nasjonalistiske partier – vokser i land etter land. Siden da har vi bare sett flere eksempler: PVV i Nederland gikk fra å være et parti mange lo av til å bli størst og danne regjering. I Tyskland puster AfD de gamle partiene i nakken, og i østtyske delstater er de allerede størst. I Portugal har Chega blitt landets nest største parti. Og i Italia styrer Giorgia Meloni et nasjonalistisk parti som for bare få år siden ble sett på som en outsider. Dette er ikke enkeltstående hendelser – det er en bølge.

Mye av drivkraften bak denne bølgen kommer fra unge menn. Over hele verden trekker de mot nasjonalisme, religion, familieverdier og tradisjonelle kjønnsroller. De vil trene, bygge muskler, spise skikkelig mat og ta vare på seg selv. De vil ha et hjem, en familie og trygghet. Og de er drittlei av å bli fremstilt som problemet bare fordi de ikke kjøper globalistenes eller woke-ideologenes pakke.

Når folk opplever at troen deres, livsstilen deres eller drømmen om en tradisjonell familie blir latterliggjort, skjer det noe. De trekker seg inn i egne miljøer – fellesskap som deler verdiene deres og gir dem respekt. Disse miljøene blir ikke bare sosiale bobler. De blir politiske kraftsentre. Og når et parti klarer å snakke rett til disse verdiene, får de en velgergruppe som står last og brast, nesten uansett hva som skjer.

Det skjer stille. Ikke i form av gatekamper eller bråk, men gjennom relasjoner og hverdagsvalg. En jente som drømmer om en selvsikker, sterk og familieorientert mann, ender ofte med å justere egne politiske holdninger for å være sammen med ham. Når mange nok par lever på den måten, får du en generasjon som tenker helt annerledes enn foreldrene sine – uten at det nødvendigvis merkes på målingene før det er for sent for de gamle partiene å snu.

I land som Nederland og Portugal har migrasjonskriser og politisk kaos fått prosessen til å eksplodere. I Tyskland har misnøye med innvandring og kriminalitet vært drivkraften. I USA har MAGA-bevegelsen forvandlet Republikanerne fra innsiden. Norge henger etter, men ikke fordi vi er immune. Vi har lavere innvandring, mindre kriminalitet, bedre velferdsordninger og en befolkning som bor spredt. Det gjør bare at trykket bygger seg opp saktere – og når det først slår ut, kan endringen bli desto kraftigere.

Dette er den stille kulturrevolusjonen. Den skjer nå. Og det er den som kommer til å bestemme hvordan Norge ser ut om ti år – ikke de små kranglene mellom Ap og Høyre.

Siste akt for Ap og Høyre
Valget i september kan bli et av de mest avgjørende i nyere norsk historie. Ikke fordi vi venter et vanlig maktskifte, men fordi det kan være siste gang Arbeiderpartiet og Høyre spiller hovedrollene i politikken. I over 70 år har de byttet på å styre landet, men nå står vi i et politisk landskap der stadig flere velgere vil ha noe helt annet – og der gamle lojaliteter bryter sammen.

Vi har sett lignende før. I Storbritannia har Reform UK på kort tid gått fra å være et lite protestparti til å bli en reell utfordrer til de to store. I Japan, som i flere tiår har vært dominert av det samme partiet, har nye krefter fått vind i seilene ved å snakke direkte til velgere som føler seg oversett av den politiske eliten. I Hellas og Slovakia har ferske partier kastet om på maktbalansen, og i Portugal og Nederland har nasjonalistiske partier gått fra å være marginale til å dominere parlamentet.

Felles for disse landene er at endringen ofte kommer raskere enn noen forventer. Når først velgerne bestemmer seg for at de gamle partiene ikke lenger representerer dem, går tilliten tapt for godt – og da er det ingen vei tilbake.

Det samme kan skje her. I september kan vi få det siste valget der Ap og Høyre har stor innflytelse på hvilken retning landet tar. Om fire år kan politikken se helt annerledes ut – med FrP i ny drakt, eller et nytt parti som tar plassen som den store maktfaktoren. Uansett hvem som ender på toppen, kan september-valget markere slutten på den politiske todelingen vi har tatt for gitt i generasjoner.

De gamle partienes siste sjanse
Så når ordføreren i Bodø ser på en enkeltmåling og jubler over at Høyre har «snudd», må jeg være ærlig og si at det stemmer ikke. Ja, de har fått en liten justering opp, men de ligger fortsatt langt unna sin storhetstid – og jeg tror ikke den tiden kommer tilbake, med mindre verden endrer seg drastisk.

Folk er lei av en politisk elite som gjør som de vil, uten å lytte til vanlige folk. De vil ha politikere som står på deres side, og det ser vi i valg og meningsmålinger over hele verden. MAGA i USA og MEGA i Europa vinner frem med sak etter sak, og når denne bølgen virkelig slår inn i Europa – noe jeg tror vi vil se innen neste sommer – vil Norge bli dratt med, uansett hva de etablerte partiene måtte mene.

Problemet for de gamle partiene er at de har låst seg til sine fanesaker. De kan ikke snu raskt uten å fremstå som vinglete, og da får de både velgere og medier mot seg. Her kan FrP ha et fortrinn – de kan snu uten å tape hele velgerbasen. Men de må likevel jobbe hardt for å reparere gamle sår, som at de var med på å sende norsk strøm ut av landet og gi EU mer makt over Norge. Klarer de det, kan de stå støtt gjennom stormen. Klarer de det ikke, vil et nytt parti kunne ta over om fire eller åtte år.

Dette valget i september kan derfor være det siste der Ap og Høyre har stor innflytelse på retningen landet tar. Etter det kan kartet være tegnet på nytt – og gamle sannheter bli historie. For den som vil se hvordan dette passer inn i et større bilde, har jeg skrevet innlegget Hva skjer med verden?, hvor jeg går gjennom de globale trendene som nå skyller inn over Europa – og som til slutt vil treffe Norge.