En tsunami fra høyre

Folk er lei av woke og klima

Folk flest vil ha trygghet, ikke eksperimenter. Venstresidens radikale ideer om kjønn, klima og åpne grenser har fått nok spillerom. Nå trekker velgerne langt mot høyresiden for å gjenopprette orden.

26.02.2025 | 10:48 - Innlegget er omskrevet for å øke lesbarheten uten å miste budskapet!

Identitetspolitikk brenner seg selv opp – folk går videre.

Folk har fått nok av woke-preik og kaos – nå kommer høyrebølgen som en tsunami. Venstresidens fiksering på kjønn, klima og grenser som aldri stenges har presset vanlige slitere til kanten. De vil ha trygghet, ikke eksperimenter, og svarer med å trekke langt til høyre. Dette er ikke et lite skifte; det er en massiv bølge som skyller over Vesten, fra Ohio til Oslo, og den vokser for hver dag.

Identitetspolitikk brenner ut – folk er ferdige med det. "Woke" er når alt handler om å tvinge frem mangfold og kjønnstull, mens høyrebølgen er vanlige folk som sier "nei takk, vi vil ha orden". For deg og meg som ser galskapen, er det nesten komisk – vi ler mens vi rister på hodet. Men for mange der ute? De tror fortsatt dette er "sjokkerende nyheter". 

Verden kriger om verdier, ikke med kuler, men med stemmesedler. Og når folk må velge, velger de høyresiden – ikke fordi de er ekstreme, men fordi venstresiden har gjort livet ulevelig med sitt moralske mas. Dette handler ikke om ideologiske krigere, men om slitere som bare vil ha ro i sjela. Og tro meg, bølgen har så vidt begynt.

Folk vil ikke ha radikale verdier
De fleste av oss – 70–80 % i Vesten – er ikke ute etter å slåss om politikk. Vi er slitere som står opp tidlig, jobber, betaler regninger og prøver å ikke drukne i stigende priser på brød og bensin. Men når noen tvinger frem ideer som føles fremmede og upraktiske, klikker det. Ikke fordi vi hater forandring, men fordi vi ikke orker at livet skal bli et eksperiment vi aldri ba om.

Tenk deg en bestefar i Ohio. Han har stemt på demokratene i 40 år fordi han likte tanken på rettferdig lønn og et sykehus som ikke tømmer lommeboka. Men en dag får han høre at barnebarnet på skolen har fått en "veileder" som sier hun bør "utforske om hun er gutt". Han graver litt på nettet og finner ut at dette er noe partiet hans pusher – i skoler, lover, til og med jobber. For ham handler det ikke om å hate noen; han vil bare ikke at seksåringen skal brukes som prøvekanin for teorier han ikke skjønner. I fjorårets valg krysset han av for Trump – ikke fordi han er hekta på muren, men fordi han ville ha en pause fra alt maset.

I Sverige ser du noe lignende. En fyr som jobber på lager har alltid stolt på sosialdemokratene for trygghet. Men nå ser han nabolaget fylles med folk som ikke snakker språket, og skolen til ungene hans har plakater om 'alle er like' mens svenske tradisjoner viskes ut. Han føler seg ikke som en del av det gamle Sverige lenger – ikke fordi han er imot fremmede, men fordi han lurer på hvorfor hans eget liv skal vike for noe som ikke funker for ham. Han stemmer Sverigedemokraterna (SD), som har gått fra 12 % til over 20 % på ti år, for de lover å rydde opp.

Hvorfor skjer dette? Venstresiden har latt folk med rare ideer ta over. De vil ha regler som sier bedrifter må ansette folk basert på hvem de er, ikke hva de kan – det kaller de "mangfold". Eller de presser på for at barn skal lære ting mange med litt vett i hodet mener er rett ut skadelig – som om små unger trenger en dose forvirring om hvem de er før de kan stave navnet sitt. Hver gang de radikale på venstresiden som krever mer av dette, mister de noen som bare vil ha et enkelt liv. De kunne vunnet med praktiske løsninger, men i stedet graver de seg dypere ned i noe folk ikke kjenner seg igjen i. Og når valget kommer, vinner høyresiden – ikke med bråk, men fordi de sier "vi fikser dette". Venstresiden? De står igjen og lurer på hvorfor ingen hører etter.

Venstresidens selvmord
Venstresiden er død – ikke fordi høyresiden knuste dem, men fordi de venstreradikale har tatt over roret, satt fyr på skuta, og kjørt den med full fart rett i fjellveggen. Dette er ikke lenger en fløy som kunne snakke med høyre og få ting gjort; det er et freakshow av identitetspolitikk som ødelegger seg selv i rekordfart. De radikale – akademikere, journalister, aktivister, og woke-prester – har kapret venstresiden og sentrum i Vesten og gjort den til noe folk ikke kan stå inne for, og jeg er helt klar for at de fortsetter på denne veien helt til bunns.

Venstresiden kunne en gang levere – ikke perfekt, men det fungerte. I USA var det Det republikanske partiet under Lincoln som sto i spissen for å frigjøre slavene, mens de radikale republikanerne jobbet aktivt for borgerrettigheter. Senere, på 1930-tallet, var det Franklin D. Roosevelt og Det demokratiske partiet som bygde opp velferdsstaten med New Deal. Det var harde debatter og politiske konflikter, men de fikk det til.

I Europa samarbeidet sosialdemokrater, konservative og liberale for å bygge velferdsstater som Sverige og Tyskland. Gjennom pragmatisme og kompromiss skapte de systemer som ga folk jobb, trygghet og stabilitet. Dette var en tid da venstresiden kunne sitte ved bordet, forhandle med motstandere og bidra til å holde samfunnet i gang. Men over tid skiftet fokus. Radikale tok over, kastet ut det som virket og satset på identitetspolitikk og eksperimenter som splitter samholdet – nå betaler de prisen.

I USA har venstresiden latt seg kapre av radikale som river alt i filler. Folk ser en fløy som en gang kunne forhandle med høyre og skape resultater, men nå? Partiet deres er overtatt av folk som pusher trans-ideologi i skoler – seksåringer skal "utforske kjønn" – og DEI-regler som dømmer deg som ond om du ikke bøyer kneet. Folk flest vil ha samarbeid, ikke ideologier, men de radikale har gjort venstresiden til en sekt som ikke snakker med noen. De ødelegger seg selv, og flertallet stemte på Trump – ikke fordi de elsker ham, men fordi venstresiden har rotet det til så grundig at det ikke er noe igjen å redde.

Og hva risikerer de som utfordrer narrativet? Tyskland har noen av Europas strengeste lover mot hatefulle ytringer, hvor uttalelser som anses som hatprat kan straffes med bøter på opptil 10 000 euro eller fengsel i opptil tre år. I 2024 behandlet statsadvokaten i Göttingen over 3500 saker relatert til det myndighetene definerer som "tankekriminalitet" – et begrep som kritikere mener stadig utvides for å dekke meninger som avviker fra den politiske normen. 

Valget i går (23. februar 2025) viste tydelig hvordan folket reagerer. AfD gjorde sitt beste valg noensinne og ble Tysklands nest største parti med 20,8 % av stemmene, mens de gamle styringspartiene gikk kraftig tilbake. Likevel har CDU/CSU-leder Friedrich Merz allerede lovet at de vil holde AfD utenfor enhver regjeringskoalisjon. Dette betyr at de nå må finne en vei til makt gjennom vanskelige forhandlinger med partiene de egentlig er uenige med – mens store deler av folket ser til høyresiden for løsninger.

I England kunne venstresiden en gang samarbeide med høyre for å bygge NHS eller takle kriser. Nå? Radikale har gjort det til et sirkus av DEI-regler som føles som straff for å være hvit, og ‘mangfold’ som overskygger alt annet. Folket ser en venstreside som ikke diskuterer – de stempler deg rasist hvis du er uenig. Si feil spøk på jobb eller nett, og du kan risikere bøter uten øvre grense eller opptil 2 års fengsel under lover som Public Order Act. Med Online Safety Act 2023 kan selv vag ‘skadelig’ prat på nett gi deg trøbbel – noen har allerede fått straff. Folk flokker til Reform UK – opptil 25 % i enkelte målinger – fordi venstresiden har rotet det til for seg selv.

De radikale tror de redder verden, men folk ser bare et sirkus. Fortsett rett til bunns, vær så god – jeg har popcornet klart! En gang kunne venstresiden snakke med høyrefolk og løse problemer. Nå er det en sekt som dikterer i stedet for å diskutere, og hver gang de åpner munnen, mister de noen som bare ville ha stabilitet. Min bekymring? Dette splitter oss mer enn noen gang – vi har mistet en side som kunne bygge broer. Mens de krangler om hvem som er mest "inkluderende", står høyre og ser på, klare til å plukke opp restene uten å løfte en finger.

Høyresiden vinner uten fanfare
Mediene i Europa er så opptatt av å rope "Trump bad" at folk flest ikke aner at deres eget land er like splittet som USA. De får servert historier om en gal amerikansk president som er Putins bestekompis, mens journalistene for det meste tier om kaoset i deres hjemland. Store deler av europeerne tror de er immune – helt til de oppdager at venstresiden de selv har stemt på i årevis har gått fullstendig av hengslene. Da får du effekten jeg kaller "The 70–80 Shift", en tsunami av velgere på tur over til høyresiden, som er min teori om det som skjer i Vesten akkurat nå.

"The 70–80 Shift" går ut på at 70–80 % av folk i Vesten – de som ser på seg selv som sosialdemokrater, liberale eller nøytrale, de som støtter politikere uten baller, holder til i midten og får nyhetene sine fra NRK, BBC eller er så gamle at de fortsatt bare leser papiravisa – kommer til å droppe venstresiden. De flykter til høyre, ofte langt til høyre, mens noen gir opp og blir hjemme. Uansett er 70–80 % av disse velgerne ferdig med venstresiden. De ler av meg i dag når jeg sier de snart står langt ute på høyresiden, men jeg vet de kommer til å gi opp venstresiden – de har bare ikke skjønt det selv ennå. De som følger med, ser allerede at folk begynner å få opp øynene.

Folk flest er ikke ute etter revolusjon – de vil bare ha ro i sjela og et liv som funker. De står opp klokka seks, jobber seg slitne, og betaler regninger som aldri tar slutt. De har ikke tid til å marsjere i gatene, skrive lange innlegg på sosiale medier, eller starte en blogg som meg om hvorfor verden er fucked. Men når venstresiden sier "barna dine må lære om 72 kjønn" eller "vi skal fylle nabolaget ditt med folk som ikke snakker språket", da våkner de – ikke med bråk, men med handling. De ser høyrepartiene som sier "vi stopper denne dritten", og tenker "greit, det høres fornuftig ut". Ingen fanfare, ingen opptog – bare et stille skifte som sender venstresiden rett i grøfta.

Ta det som skjedde 21. februar 2025: Under et møte i Det hvite hus med guvernører, som en del av National Governors Associations vinterkonferanse, truet president Donald Trump guvernør Janet Mills fra Maine med å kutte føderale midler fordi de lot menn som identifiserer seg som kvinner konkurrere i jenteidrett. Dagbladet kalte det en "Trussel på direkten". Men det var mye større enn en trussel – for dette føyer seg inn i rekken av hendelser der folk på høyresiden ikke lar seg diktere og styre av venstresiden lengre. Man ser at høyresiden ikke lenger er redd for å bli kansellert og uthengt, de bryr seg rett og slett ikke om venstresiden lengre.

Trump sa: "Jeg signerte en ordre for to uker siden som forbyr menn i kvinneidrett. Maine her? Guvernøren i Maine?" Mills svarte: "Here I am, down here." Trump spurte: "Are you not going to comply with it?" Hun svarte: "I'm complying with state and federal law." Trump: "Well, we are the federal law. Du må følge den, ellers får dere ingen føderale midler." Mills kontret: "See you in court." Trump svarte: "Good, I'll see you in court – jeg gleder meg til det, det blir en enkel sak. Nyt livet etter guvernørjobben, for du er ferdig i politikken." For høyresiden er dette et symbol: de gidder ikke lenger frykte radikale venstreaktivister eller kaste tid på tull de er uenige i – de bare ignorerer dem som sutreunger. Her hjemme ler folk i Bodø av "woke"-greier som før var hellig, og på nett ser jeg det samme verden over: folk er ikke slemme, de bare bryr seg ikke lenger – og det skyver høyresiden frem.

Høyresiden har fått nok av venstreradikalt og kjører rett over dem.

Republikanerne tok 49,8 % av stemmene i 2024, nesten 50 millioner flere enn sist, selv om venstresiden på sosiale medier krangler om det egentlig er noe å skryte av når Harris var rett bak med 48,3 %. Men det er Trumps harde linje som trekker vanlige folk – slitere som er lei av alt tulle og bare vil ha noe som ligner normalitet. Venstresiden skriker og roper, men folk flest har fått nok – de velger høyresiden uten å lage noe nummer ut av det.

I England er det samme lydløse skiftet. Reform UK, ledet av Nigel Farage, krever mindre innvandring og et oppgjør med DEI som gjør livet surt for vanlige folk – alt fra kvoter på jobben til skoler som pumper unger fulle av woke-preik og at kommunisme er bra. Partiet har eksplodert fra nesten null til 14 % i valget 2024, og nå i februar 2025 viser målinger 25 %. Folk snur ryggen til Labour sitt ‘mangfold’-mas mens boligprisene eksploderer og NHS kollapser under vekta av åpne grenser. Folk flest er ferdige med å stå i kø hos legen bak noen som aldri har betalt skatt, eller å se renta stige mens politikere preker om klima – de sier ‘ja takk’ til Reform fordi de vil ha noe som funker. Tories, som en gang var høyresidens ryggrad, har latt seg kapre av samme DEI-dritt og klimatiltak som Labour – Net Zero-lover og pride-flagg på rådhuset – og nå blør de velgere til Farage i stedet for å presentere løsninger til dem som sliter.

Folk flest ser at både Labour og Tories er fanget i samme nett av radikal galskap – DEI-regler som straffer deg for å være hvit, ‘inkludering’ som setter kriminelle foran vanlige folk, og grønne løfter som sender strømregninga til himmels. Selv om Tories en gang var høyresidens bastion, har de blitt et sentrumsparti som omfavner woke og klimatiltak, mens Reform UK har seilt opp som det nye, ekte høyre. Reform trekker vanlige folk rett fra Labour – arbeidere i nord som en gang stemte rødt for trygge jobber, men nå ser ‘mangfold’ ødelegge nabolaget – og fra de synkende Tories, som har ramlet til 22 % i målinger fordi de har glemt slitere som står opp klokka seks for å holde samfunnet gående. Høyresiden vinner uten fanfare – ingen marsjer i Manchester eller Essex, bare folk som krysser av i stillhet mens venstresiden står igjen og skriker til en tom sal. Brudd på Public Order Act eller Online Safety Act kan gi bøter eller opptil 2 års fengsel for en feil spøk, men det stopper ikke bølgen.

I Tyskland så vi AfD vokse til 20,8 % – i Thüringen, en delstat i øst, rapporteres det at AfD fikk over 35 % – og det er ikke fordi folk marsjerer med fakler. Folk jobber og sliter, de ser strømprisene stige og nabolaget endre seg, og de er ferdig med venstresidens ‘grønne rettferdighet’ og innvandringspreik. Folk flest sier ikke mye – de bare stemmer AfD, som vi så, fordi de lover å stoppe kaoset.

I Sverige er det SD som bykser frem – fra 5,7 % i 2010 til 20,5 % i 2022, og nå enda høyere i målinger i 2025 – uten noe jævla ståhei. Vanlige folk ser venstresiden preke om ‘inkludering’ mens Malmö ligner en krigssone med gjengskytinger og sprengninger, og skolen i Örebro blir åsted for et massedrap på ti mennesker – kalt en ‘skytetragedie’ av myndigheter som ikke tør si ‘terror.’ De er drittlei av Pride-flagg i barnehager og ‘mangfold’-snakk mens strømregninga dobles og nabolaget fylles med kriminelle som slipper fri etter å ha fått servert middag hos politiet.

Men selv med 20,5 % i 2022 fikk SD ikke være med i regjeringen – de ble redusert til et støtteparti for en høyrekoalisjon som fortsatt holder dem på armlengdes avstand. Venstresiden skriker ‘fascisme’ og de etablerte partiene frykter å slippe dem til, selv om folkets stemmer sier noe annet. Vanlige folk ser en regjering som setter snillisme over sannhet, og de svarer med å gi SD enda mer støtte.

Trump, Reform UK, AfD, SD – de vinner ikke fordi folk elsker dem, men fordi folk er lei av galskapen og bare vil ha noe som funker. Det er en stille tsunami som ruller over Vesten og som knuser venstresiden, og denne tsunamien har et jævla momentum nå. Folk har fått nok – og de viser det uten å si et ord. Venstresiden kan ikke gjøre noe for å stoppe det – de har tapt, og det er bare å se på mens høyresiden tar over.

Vesten dras til høyre – langt til høyre
De neste to valgperiodene – 2025 til 2030 – blir en brutal nedtur for venstresiden, og det er på tide at de "våkne" får svi for kaoset de har stelt i stand. Canada lener seg mot Poilievre i 2025 fordi folk er lei Trudeaus progressive sirkus som har tømt lommebøkene deres. Tyskland løftet AfD til 20,8 % i 2025 – innvandring har gått over styr, og med denne farten kan de nå 38 % i 2029. Frankrike ser RN nærme seg makten i 2027, ikke sikkert, men meget trolig, fordi folk vil ha grenser, ikke globalistisk tull. Vesten trekkes til høyre – langt til høyre – ikke fordi alle er ekstremister, men fordi venstresidens radikale verdier er en vits folk har fått nok av.

Og her er det ville: Per februar 2025 er det ikke et eneste vestlig land der høyresiden er i klar tilbakegang, verken i valg eller målinger, når vi ser på helheten. Selv i Storbritannia, hvor Tories har ramlet, har Reform UK skutt opp og løftet høyresiden tilbake til 46–49 % samlet. For de "våkne" blir dette et mareritt de ikke kan snu, og jeg er klar til å se det rakne. For oss andre er det bare realitet – på høy tid å innse at høyrebølgen har et ustoppelig momentum, så den stopper ikke med det første.

Venstresiden har spilt seg selv ut over sidelinja, og nå kommer regninga. Over hele Vesten ser folk på galskapen de har servert – kjønnsskifte i barnehager, DEI som straffer deg for å puste, grenser som aldri stenges – og de har fått nok. De neste to valgperiodene blir en massakre, og høyresiden står klar til å ta over, ikke med fanfare, men med et jern grep som venstresiden ikke kan røre. Dette er ikke et lite skifte – det er en jævla tsunami som drar alt så langt til høyre at de radikale snart ikke vet hvor de skal gjøre av seg. Og det beste? De har ingen å skylde på utenom seg selv.

I Canada er folk ferdige med Trudeau sitt woke-sirkus – etter ti år med hans preik om ‘mangfold’ og klima mens boligpriser og levekostnader har eksplodert, er det Pierre Poilievre som kommer til å ta over i 2025. Han leder allerede med 40 % i målingene, og det er ikke fordi folk elsker konservative – det er fordi de er lei av å bli forelest om ‘inkludering’ mens de ikke har råd til å bo. Høyresiden vinner, og det drar Canada rett til høyre – pragmatisme over preik, og venstresiden kan bare stå og se på mens de taper alt.

I Frankrike er RN – Rassemblement National – på full fart mot makten i 2027, og det er på tide. Folk er ferdige med globalisme, Macrons tomme preik og venstresidens løfter om ‘åpenhet’ mens innvandring og kriminalitet skyter i været. RN tok allerede 33,2 % i første runde av nyvalget i 2024, knuste Macrons koalisjon på 20,7 %, og i 2025 holder de over 30 % i målinger – Le Pen eller Bardella står klare til å ta roret. Dette handler om grenser, ikke ekstremisme – folk vil ha noe som funker, og høyresiden leverer det. Venstresidens radikale verdier er en vits, og Frankrike dras til høyre – så langt at de woke får bakoversveis.

I Portugal har venstresiden fått pusten i halsen etter at Chega – et høyrepopulistisk parti – eksploderte fra 1,3 % i 2019 til 18,1 % i 2024-valget. Folk er lei av sosialistene (PS) sitt evige snakk om ‘solidaritet’ mens økonomien halter og innvandring skaper kaos i Lisboa. Likevel nekter de etablerte partiene å samarbeide med Chega, og sentrum-høyre (AD) dannet en minoritetsregjering for å holde dem ute. Men hvor lenge varer denne strategien? Neste valg i 2027 kan endre alt – Chega vokser, og til slutt må systemet enten inkludere dem eller bryte sammen. Folk vil ha grenser og pragmatisme, ikke woke-dritt, og høyresiden drar Portugal rett til høyre uten at noen roper og skriker i gatene for at høyresiden skal vinne.

Spania er neste i køen – Vox gikk fra 15 % i valget i 2019 til 12,4 % i 2023, da PP hoppet fra 20,8 % til 33 % og snappet høyrevelgere som ville sikre seier mot venstresiden. Men i desember 2024 er Vox tilbake på 16 % i målinger, og spiser igjen av PP’s base. PSOE og Podemos pusher ‘mangfold’ og klimasnakk mens folk sliter med jobb, bolig og priser som stiger – folk er lei av globalisme og krever noe som funker. Neste valg i 2027 kan gi Vox og høyresiden et solid løft, spesielt når PP og Vox sammen drar Spania til høyre – så langt at venstresiden står igjen uten triks i ermet.

New Zealand viser samme mønsteret. National Party tok makta i 2023 med 38 %, opp fra 25 % i 2020, sammen med ACT som hoppet fra 0,5 % i 2017 til 9 %. Folk er lei av Labour sitt woke-fokus – Jacinda Ardern sitt arv av pandemi-regler og ‘inkludering’ holder ikke når levekostnadene stiger. Neste valg i 2026? Høyresiden styrker grepet – folk vil ha realitet, ikke preik, og New Zealand går til høyre uten ståhei.

Argentina er allerede der – Javier Milei, en høyreliberalist, feide inn i 2023 med 55,7 % av stemmene og kastet venstresidens økonomiske galskap rett på dynga. Folk var drittlei av peronistenes kaos – inflasjon på 211 % og tomme løfter om velstand som aldri kom. Milei slo til med 50 % devaluering av pesoen og kuttet subsidier i samme åndedrag, noe som sendte prisene til himmels først, men fra i 2024 er inflasjonen nede på 84,5 %, og folk ser lys i tunnelen. Neste valg i 2027 vil sementere dette – høyresiden har vinden i ryggen, og venstresiden ligger knust i grøfta. Argentina dras til høyre – så langt at de radikale ikke har nubbesjans.

I Norge ser vi Frp vokse – fra 11,6 % i 2021 til 23,7 % i januar 2025-målinger – fordi folk er lei av venstresiden og Høyre sitt snakk om ‘bærekraft’ og innvandring mens strømprisene eksploderer. Neste valg i 2025 kan gi Frp et skikkelig løft – folk vil ha orden, ikke woke-dritt. Norge dras til høyre – ikke ekstremt ennå, men langt nok til at venstresiden svetter.

Men Norge har fortsatt ikke et skikkelig høyrepopulistisk parti. Frp vokser, men har tidligere vært med på å sende strøm ut av landet og har ikke jobbet aktivt for å reforhandle våre avtaler med nabolandene. Selv om de nå prøver å posisjonere seg som garantisten for lavere strømpriser, er det mange som husker hvordan de har stemt tidligere. Så selv om høyresiden vokser, er det fortsatt et tannløst og forsiktig Frp som leder an – ikke en reell utfordrer til den politiske orden.

Jeg tror imidlertid dette vil endre seg. Norge er nok det siste landet i den vestlige verden hvor festningen til sosialistene knuses, men det kommer til å skje. Frp har fortsatt et stort potensial til å vokse, men jeg tror også partiet selv vil endre seg. Når nok av grasrota ser til USA og MAGA, vil partiet skifte kurs. Da snakker vi ikke bare om en vekst i prosent, men en reell høyredreining – en bevegelse som faktisk utfordrer systemet, ikke bare forsøker å tilpasse seg det.

Finland har også fått nok – Sannfinnene (PS) gikk fra 17,5 % i 2019 til 20,1 % i 2023, og neste valg i 2027 kan ta dem videre. Venstresiden preker om ‘mangfold’ og klima, men folk er lei av å betale for det mens økonomien sliter. Høyresiden vinner – stille og uten fanfare – og Finland dras til høyre fordi venstresidens verdier er blitt en vits.

Dette er hva som skjer over hele Vesten – fra Canada til Sverige, New Zealand til Frankrike. Høyresiden tar over, ikke fordi folk er ekstreme, men fordi venstresidens radikale tull – trans-ideologi, kvoter som tvinger kvinner inn i styrerom, etniske poeng som deler ut jobber og studieplasser etter hudfarge, og åpenhet for alt som rører seg – er en dårlig vits folk er ferdige med. De er drittlei av å se kulturen sin forsvinne mens DEI-sjefene preker ‘mangfold’ som om det er genialt å ansette folk etter etnisitet eller kjønn – ja, hurra for kaoset, dere klovner! De neste to valgperiodene – 2025 til 2030 – blir et oppgjør der høyresiden ikke bare vinner, men drar alt så langt til høyre at venstresiden står igjen uten en dritt å si. For de woke blir dette helvete – verden deres faller i grus, og de kan ikke løfte en finger for å stoppe det. For oss andre er det bare realitet – folk har fått nok, og høyresiden tar roret uten å nøle.