Godhetsyraniet som skaper rasisme

Et kontinent på kanten.

Ingen vil høre det, men alle merker det: Europa endrer seg – og kløften mellom makt og folk blir dypere for hver dag.

Når voksne ødelegger, sitter barna igjen. Foto: AI-generert av ChatGPT.

Jeg har sagt det i mange år: Den politikken som skulle samle oss, kom til å splitte oss. Jeg sa det lenge før terroren rammet Norge, før alt ble satt i nytt lys etter 22. juli. Da Breivik endret alt, ble det umulig å si noe kritisk uten å bli satt i bås med ham.

Jeg prøvde å forklare folk forskjellen, men det spilte ingen rolle. Bare det å advare mot konsekvensene av ukontrollert innvandring eller feilslått integrering ble nok til å bli stemplet som om man delte hans tanker. Det var en enkel måte for folk å slippe å forholde seg til det jeg faktisk sa.

Jeg sa at den såkalte godheten ikke ville føre til samhold, men til sinne og mer hat. Ikke fordi folk hater fremmede, men fordi folk hater å bli overkjørt. Jeg sa at det som begynner som idealisme, ender som arroganse når de som styrer, ikke lenger ser sine egne borgere.

Jeg valgte i mange år å ikke si noe eller ta opp temaet. Det var enklere å holde kjeft enn å bli jaget for å si det åpenbare. Men nå er jeg forbi det punktet. Jeg bryr meg ikke lenger om hva folk kaller meg. Kall meg rasist, kall meg klovn, kall meg hva faen du vil – men hør meg.

Jeg ser hva som kommer, og du vil ikke like det.

Når godhet blir makt
Det som skulle være godhet har blitt et verktøy for å beholde makten.

De som kaller seg humanister, har tatt monopol på moral og bruker den til å kneble alle som tenker annerledes. De skjuler seg bak ord som «inkludering» og «solidaritet», men det handler ikke lenger om å hjelpe mennesker. Det handler om å vise hvor gode de selv er.

Problemet er at godhetspolitikken ikke bæres av de som betaler prisen. Den bæres av vanlige folk – de som bor i nabolagene som forandres, som ser ressursene forsvinne fra skolene, og som får høre at det er de selv som er problemet hvis de reagerer.

Når folk ser urett og ikke får lov til å si det, da koker det. Og når politikere og medier svarer med pekefinger i stedet for løsninger, blir pekefingeren til en provokasjon.

Det er dette som skjer i Europa. Vi styres av mennesker som tror de redder verden, men som ikke lenger forstår sitt eget folk. De har gjort godheten til et våpen, og den brukes hver dag for å skamme, avvise og tie folk som bare prøver å si fra.

Og når du lenge nok tvinger mennesker til stillhet, begynner de å rope. Det er det som nå skjer.

Et varsel om hva som kommer
Spania er blitt selve bildet på hva som skjer når idealismen får styre uten konsekvensanalyse. Landet planlegger å gi nærmere én million ulovlige innvandrere lovlig opphold over tre år. På papiret høres det strukturert og fornuftig ut – «arbeidstillatelse, krav, treårsperiode». I virkeligheten oppfattes det som politisk selvmord. For folk som allerede ser at levestandarden synker, at leieprisene skyter i været og at staten knapt klarer å ta vare på egne borgere, føles dette som et hån.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor frustrasjonen har begynt å koke over. Å det kom virkelig til syne i juli 2025 da det brøt ut gatekamper i Torre-Pacheco. Vanlige spanjoler havnet i voldelige sammenstøt med migranter fra Nord-Afrika. Politiet kalte det «høyreekstreme opptøyer». Men ser man nærmere på hvem som deltok, var det alt fra vanlige arbeidere til fedre og pensjonister – folk som rett og slett hadde fått nok og ville ta tilbake nabolaget sitt.

Og det ble ikke bedre da myndighetene og mediene anklaget folket for å være høyreekstreme rasister, mens politiet gikk etter dem i stedet for etter migrantene.

Dette er ikke et isolert tilfelle. Det er et varsel. Når et samfunn bruker moral som politikk og later som om bekymringer er hat, mister man kontrollen over virkeligheten. Folk reagerer ikke fordi de vil slåss, men fordi de føler at ingen lenger beskytter dem. Og når den følelsen får rotfeste, hjelper det ikke med taler om solidaritet.

Den man ser nå er at makten og folket ikke lenger snakker samme språk.

Mønsteret ingen vil snakke om
Dette skjer ikke bare i Spania. Det skjer igjen og igjen over hele Europa. Hver gang er reaksjonen den samme: folkelig raseri, myndigheter som skylder på «høyreekstreme», og medier som later som de ikke forstår hvorfor folk mister tilliten.

Her er bare noen av hendelsene de siste årene:

• Dublin, Irland
  I november 2023 stakk en mann av algerisk opprinnelse tre barn og en omsorgsperson utenfor en skole i Dublin. Dette utløste anti-immigrant protester som eskalerte til opptøyer, med brannstiftelse, plyndring og angrep på politi.
  
  
• Chemnitz, Tyskland
  I august 2018 ble en 35 år gammel tysk mann drept i Chemnitz, de mistenkte var asylsøkere fra Irak og Syria. Dette førte til store anti-immigrant protester som førte til sammenstøt med motdemonstranter og politi. Tusenvis deltok, og det ble rapportert om vold og skader.
  
  
• Knowsley, Storbritannia
  I februar 2023 protesterte far-right grupper utenfor Suites Hotel i Knowsley (Merseyside), som huset asylsøkere. Det eskalerte til vold, med steinkasting, brannstiftelse på en politibil og angrep på politi. 15 ble arrestert, og senere ble syv dømt for voldelig uorden. Asylsøkere inne i hotellet rapporterte frykt.
  
  
• Lesbos, Hellas
  I september 2020 brant Moria-leiren ned, muligens startet av migranter i protest mot forholdene. Dette førte til sammenstøt mellom migranter, lokale innbyggere og politi, med protester mot nye leire og voldelige angrep. Spenningene hadde bygget seg opp over år med overfylte forhold og kriminalitet.
  
  
• Nanterre, Frankrike
  I juni 2023 skjøt og drepte politiet 17 år gamle Nahel Merzouk (av algerisk-marokkansk opprinnelse) under en trafikkstopp i Nanterre. Dette utløste landsomfattende opptøyer med brannstiftelse, plyndring og sammenstøt med politi, primært fra unge i minoritetsområder som protesterte mot politivold og diskriminering. Det varte i dager og førte til tusenvis av arresteringer.
  
  
• Chloraka, Kypros
  I august-september 2023 var det voldelige sammenstøt mellom anti-migrant protester og migranter (hovedsakelig syrere), som førte til brannstiftelser og steinkasting. Opptøyene skyldtes oppfatningen av at det var for mange migranter.
  
  
• Köln, Tyskland
  På nyttårsaften 2015-2016 skjedde hundrevis av seksuelle overgrep og ran i Köln, hovedsakelig begått av menn med innvandrerbakgrunn (mange asylsøkere). Over 1,200 klager ble rapportert, og det førte til en tillitskrise og debatt om integrering. To menn ble dømt, men hendelsen utløste bred kritikk av myndigheter.

Dette er ikke enkelthendelser. Det er et mønster. Et varsel om hva som skjer når folket føler seg overkjørt – og de som styrer later som om alt er under kontroll.

Når de gode skaper hat
Det begynner som oftest med de beste intensjoner. Ord som “mangfold”, “toleranse” og “åpenhet” klinger vakkert. Men når folk får høre at de er onde bare fordi de stiller spørsmål, skjer det noe. Når bekymring kalles hat, når uro blir tolket som fordom, da skjer den farligste forvandlingen av alle: menneskets naturlige instinkt for rettferdighet snus innover, og blir til raseri.

Dette er den ironiske sirkelen. De som snakker mest om å bekjempe rasisme, ender med å skape mer av akkurat rasisme.

For hver gang en mor blir kalt intolerant fordi hun frykter for datterens trygghet, dør litt av tilliten. For hver gang en far får høre at han “må lære seg å se verden annerledes”, vokser avstanden mellom ham og de som styrer landet.

Det er slik man skaper polarisering — ikke med hat, men med arroganse forkledd som godhet.

Når folk ikke får lov til å uttrykke frustrasjon uten å bli stemplet som onde, mister de evnen til å lytte. Og når de slutter å lytte, mister samfunnet sitt anker.

Det er der vi er nå. Et kontinent fullt av mennesker som roper om hjelp – og politikere som svarer med moral.

Den nye generasjonen som lærer å hate
Det som skjer nå handler ikke bare om dagens politikk. Det handler om barna som vokser opp midt i dette. De ser og hører mer enn voksne tror. De hører foreldrene sukke over strømregninger, over politikere som ikke lytter, og over skoler som mangler lærere. De hører ordene som ikke skulle sies, og ser hvordan frustrasjonen vokser.

I mange europeiske klasserom finnes det ikke nok tid til alle. Lærerne sliter, ressursene strekker ikke til, og barna merker forskjellen. Når noen får mer oppmerksomhet fordi de «trenger ekstra hjelp», opplever andre at de får mindre. Det er slik misnøye plantes — ikke med slagord, men med stillhet.

Barn som vokser opp med følelsen av å bli oversett, lærer tidlig hvem de skal skylde på. De hører foreldrenes ord om at “det var bedre før”, at “alt går til de nye”, og den følelsen setter seg dypere enn noen politisk tale. Det er der hatet starter — ikke som ideologi, men som arv.

Dette er den stille faren. Den som ikke vises i statistikken, men i holdningene som formes rundt middagsbordet. Den neste generasjonen vokser opp i et Europa der mange føler seg glemt.

Og det er ingen verre arv å gi videre enn følelsen av at man ikke lenger hører til i sitt eget land.

Stillheten før stormen
Dette handler ikke om hat. Det handler om hva som skjer når folk blir ignorert for lenge. Når stemmer som roper om hjelp, møtes med stillhet. Når politiske ledere snakker om inkludering, men aldri spør hvorfor stadig flere føler seg ekskludert i sitt eget land.

Det er mange av oss som har advart om dette. Vi har sett mønstrene lenge, og vi vet hvordan det ender når man nekter å ta virkeligheten på alvor.

Men jeg velger fortsatt å tro at det ikke er for sent.

Det krever bare én ting – at man handler nå. Ikke etter år med komiteer og rapporter som ender med å legge skylden på «de høyreradikale». Men ekte handling, synlig endring, og ledere som tør å stå opp for sitt eget folk.

Med sitt eget folk mener jeg også de som er våre naboer – de som har kommet fra fjerne himmelstrøk, men som er her lovlig, og som ønsker å bidra.

For hatet vokser ikke bare hos dem som føler de mister landet sitt. Det vokser også hos dem som ikke føler seg velkomne.

To sider av samme avgrunn.

Men skal jeg være ærlig – jeg tror ikke viljen er der. Ikke før det smeller. Ikke før stormen allerede er i gang.