Hva skjer med verden?

Føler du deg mer usikker nå?

Du ser på nyhetene, scroller gjennom sosiale medier og leser avisene. Verden virker mer kaotisk enn noensinne. Folk er redde, sinte og splittet. Noen roper om krise, andre benekter alt. Men hva er det egentlig som skjer? Har alle mistet hodet – eller er det noe større på gang?

Mens verden mister hodet, står jeg her og observerer. Hva er det egentlig som skjer – og hvorfor ser så få den store sammenhengen?

Du er ikke alene om å føle det slik. Jeg har i flere år fulgt nøye med på hva media sier – og enda viktigere, hva media ikke sier. Det som en gang virket som stabile samfunn, smuldrer nå opp foran øynene våre. Polariseringen øker, institusjoner vakler, og tilliten til systemet forvitrer.

I dette blogginnlegget skal jeg prøve å forklare deg hva jeg ser skje – fra USA til Japan, via Europa og Argentina. Ja, jeg kan allerede nå bekrefte at verden endrer seg, og det raskere enn noen gang før.

Spørsmålet er ikke om ting vil forandre seg, men hvordan.

Vi lever i tre parallelle virkeligheter
Det føles som verden har gått fullstendig av hengslene. Ikke bare i USA, men i store deler av den vestlige verden har vi havnet i en situasjon der folk ikke engang ser den samme virkeligheten. To leire har gravd seg dypere og dypere ned i sine egne virkelighetsoppfatninger, og uansett hvor man vender seg, blir man møtt med ekstreme standpunkter, moralsk hysteri og total mangel på rasjonalitet.

For noen er dette en kamp mellom det gode og det onde – mellom demokrati og diktatur, mellom frihet og undertrykkelse. For andre er det en siste skanse mot et system som har vært rigget mot dem i flere tiår. Og så er det oss, vi som står på sidelinjen og ser på galskapen fra begge sider, mens vi innser at det ikke finnes noen vei tilbake til fornuften.

Venstresidens virkelighet
For de fleste på venstresiden er dette en tid hvor de kjemper en heroisk kamp mot en stadig mer ekstrem høyreside. De ser på seg selv som beskyttere av demokrati, minoritetsrettigheter og sosial rettferdighet. For dem er Trump og hans støttespillere ikke bare politiske motstandere, men en eksistensiell trussel mot alt de mener er godt i verden.

I deres virkelighet er media en pålitelig kilde til sannhet, universitetene en garantist for kunnskap, og regjeringen en nødvendig beskytter av frihet og rettigheter. De tror at dersom de ikke vinner denne kampen, vil USA forvandles til et totalitært regime hvor homofile vil bli forfulgt, kvinner mister rettigheter, og minoriteter blir undertrykt.

Det de ikke ser, er hvordan de selv har blitt autoritære i sin iver etter å “redde demokratiet.” De vil sensurere, fengsle og kneble alle som er uenige med dem. De mener at rettssystemet skal brukes til å straffe politiske motstandere, at ytringsfrihet skal begrenses for å beskytte "sårbare grupper", og at staten skal ha mer makt til å tvinge gjennom deres verdier.

Høyresidens virkelighet
For høyresiden er situasjonen snudd på hodet. De ser ikke seg selv som noen ekstrem trussel – de ser seg selv som de siste forsvarerne av frihet, tradisjonelle verdier og nasjonal suverenitet. De mener at venstresiden har ødelagt samfunnet gjennom woke-politikk, masseinnvandring, økonomisk vanstyre og et stadig mer autoritært styresett.

I deres øyne er media en propagandamaskin, universitetene er indoktrineringssentre, og regjeringen er gjennomsyret av korrupsjon. De mener at Demokratene og globalistene har manipulert systemet for å beholde makten, og at institusjonene er rigget mot dem.

Men her er problemet: Noen på høyresiden har mistet fotfestet og falt inn i ekstreme konspirasjonsteorier. De ser djevelske kabaler overalt, tror at hvert valg er rigget, og at alt som skjer i verden er en del av en koordinert plan for å slavebinde befolkningen.

Mitt perspektiv: Alle har mistet hodet
Fra utsiden ser dette ut som ren galskap. Begge sider mener de kjemper for sannhet og rettferdighet, men ingen av dem er villige til å innrømme at de selv har bidratt til kaoset.

Venstresiden vil ha total kontroll over informasjon, tankegods og politikk – de vil tvinge folk til å tenke og handle på en bestemt måte. Høyresiden kjemper mot dette, men noen av dem ender opp med å gå så langt i motsatt retning at de selv blir like irrasjonelle.

Det føles som om jeg sitter i en synkende båt, omgitt av idiotiske ideologier på begge sider – begge like fast bestemt på å dra båten rett til bunns. Da hjelper det lite med en flytevest som eneste redning, for man ender fortsatt opp med å ligge og plaske i vannet. Eller? Finnes det en vei ut for oss som ennå ikke har mistet hodet fullstendig?

Det viktigste du kan gjøre nå er å forstå hva som skjer – og være forberedt. Panikk og hysteri hjelper ingen, men kunnskap gir deg et fortrinn. Jo bedre du forstår utviklingen, desto bedre valg kan du ta – for deg selv, din økonomi, din jobb og dine barn.

Den eneste veien fremover er å forstå hvorfor denne splittelsen har blitt så dyp – og hvorfor det ikke finnes noen vei tilbake. Det er akkurat det jeg skal vise deg i dette blogginnlegget.

En naturlig utvikling
– og en uunngåelig kollisjon
Dette handler ikke bare om Trump, Biden eller det som skjer akkurat nå. Splittelsen vi ser i dag, er ikke noe som plutselig oppsto – den har bygget seg opp i flere tiår. Etter andre verdenskrig har Vesten opplevd en enorm økonomisk vekst. Levestandarden har blitt bedre, flere har fått tilgang til utdanning, og samfunnene våre har blitt mer åpne.

Men med denne veksten har også nye ideologiske strømninger fått fotfeste. Etter hvert som behovet for å kjempe for grunnleggende rettigheter avtok, begynte mange å lete etter nye kampsaker. Bevegelser som i utgangspunktet handlet om rettferdighet og likhet, utviklet seg gradvis til noe mer radikalt – ofte drevet av dem som ønsket mer makt og innflytelse.

Samtidig vokste det frem en reaksjon. De som mente at samfunnet gikk for langt i feil retning, følte seg stadig mer fremmedgjort. De så hvordan deres verdier ble latterliggjort, deres bekymringer avfeid som "høyreekstreme", og hvordan de gradvis ble presset ut av den offentlige samtalen.

Resultatet? Vi har nådd et punkt der begge sider ser på hverandre som eksistensielle trusler. Det er ikke lenger rom for nyanser – enten er du "på den rette siden av historien", eller så er du en fiende.

Dette bringer oss til neste spørsmål: Hvorfor har vi blitt fortalt at verden fungerer på en helt annen måte enn den faktisk gjør?

Virkeligheten vi har blitt fortalt
Fra vi er små, blir vi fortalt at vi lever i et fritt og rettferdig samfunn, der sannheten alltid vil seire, og hvor demokratiske institusjoner sikrer at vi aldri kan gli inn i tyranni eller urett. Mediene, akademia og de politiske elitene har i årevis solgt oss et verdensbilde der det gode alltid står på deres side, og det onde alltid kommer fra motstanderne deres.

Dette er historien vi har blitt fortalt:

• Demokratiet er sterkt, men truet av høyreekstremisme.
  
  
• Media er fri og uavhengig, og deres oppgave er å beskytte oss mot desinformasjon.
  
  
• Myndighetene arbeider for folkets beste, og de som kritiserer dem, er konspirasjonsteoretikere eller ekstremister.
  
  
• Teknologiselskapene sensurerer kun for å beskytte oss mot farlig innhold.
  
  
• Venstresidens verdier er fremgang, mens konservative verdier er bakstreverske.

Dette bildet har blitt pushet så lenge at de fleste ikke engang stiller spørsmål ved det. Men hva skjer når vi begynner å se nærmere på detaljene?

Hvordan media skaper et bilde av verden der det gode kjemper mot det onde
Mønsteret er alltid det samme. Hver eneste gang en stor sak preger nyhetsbildet, tegner media en svart-hvitt-fortelling:

• De som er enige med dem, blir fremstilt som de gode.
  
  
• De som er uenige, blir demonisert som farlige, irrasjonelle eller ekstreme.

Når Trump stilte til valg i 2016, var han ikke en politisk outsider som utfordret et korrupt system – han var en “trussel mot demokratiet”. Da det ble avslørt at Hunter Biden hadde en laptop full av kompromitterende informasjon om korrupsjon, ble det ikke en skandale, men “russisk desinformasjon”. Da folk protesterte mot lockdowns og tvangstiltak under Covid, ble de ikke sett på som borgere med legitime bekymringer, men “høyreekstreme konspirasjonsteoretikere”.

Media påvirker hvordan vi oppfatter virkeligheten. De setter dagsorden, bestemmer hva som er viktig, og hvilke saker som skal tones ned.

Hvorfor tror så mange på dette narrativet uten å stille spørsmål?
Grunnen til at denne propagandaen fungerer, er enkel: De fleste har ikke tid, ork eller mulighet til å faktasjekke alt de blir fortalt. De stoler på at “ekspertene” og “de seriøse mediene” gir dem sannheten.

Hvis en løgn blir gjentatt nok ganger, blir den en sannhet i folkets øyne. Når alle store medier, Hollywood, akademia og Big Tech sier det samme, blir det ekstremt vanskelig å tro noe annet. Og hvis du likevel begynner å tvile? Da blir du latterliggjort, stemplet som ekstremist eller sensurert.

Men noen av oss begynte likevel å se mønsteret. Noen av oss begynte å stille spørsmål – og det er derfor du leser dette nå.

Hva skjer når man begynner å stille spørsmål?
På et tidspunkt begynner noen å legge merke til små sprik i fortellingen. Det er alltid noe som ikke helt stemmer. Hvorfor virker det som mediene alltid er enige om hvem som er de gode og hvem som er de onde? Hvorfor blir visse historier blåst opp til enorme skandaler, mens andre forsvinner i stillhet?

For de fleste er disse uoverensstemmelsene lette å ignorere. Det er mer komfortabelt å stole på systemet enn å begynne å stille spørsmål ved alt man har blitt fortalt. Men for noen blir dette spriket umulig å overse.

De som våkner, våkner ofte av én spesifikk grunn: De oppdager at de har blitt løyet til.

Eksempler på medieløgner og manipulering
La oss se på noen konkrete eksempler hvor media og myndighetene aktivt villedet folk:

Russiagate: Fire år med ren løgn
I 2016 ble vi fortalt at Trump var en russisk agent. CNN, The New York Times og Washington Post brukte år på å spre påstander om at han hadde samarbeidet med Putin for å vinne valget. De holdt utallige "ekspertpaneler" som spekulerte i hvordan Russland hadde manipulert amerikanske velgere via sosiale medier.

Problemet? Det var aldri noen bevis. Robert Muellers etterforskning fant ingen koordinering mellom Trump og Russland. FBI visste tidlig at Steele-rapporten, som var grunnlaget for påstandene, var falsk. Likevel fortsatte media å pushe narrativet – ikke fordi det var sant, men fordi det passet deres agenda.

Hunter Bidens laptop: Sannheten de sensurerte
I oktober 2020, rett før presidentvalget, publiserte New York Post en historie om en laptop som tilhørte Hunter Biden. Innholdet avslørte korrupsjon, bestikkelser og mulige forbindelser mellom Joe Biden og utenlandske aktører.

Mediene kunne ha gjort jobben sin og undersøkt saken. I stedet kalte de det russisk desinformasjon uten noe bevis. Big Tech grep inn og sensurerte historien på Twitter og Facebook. FBI satt på laptopen i over ett år uten å si noe. Etter valget innrømmet de plutselig at den var ekte.

Det betydde at millioner av velgere aldri fikk vite sannheten før de gikk til urnene. Hadde historien fått slippe gjennom sensuren, kunne utfallet av valget vært annerledes.

Opptøyer, vold og politiske reaksjoner – hvor er konsekvensene?
I løpet av sommeren 2020 eksploderte USA i voldelige opptøyer etter drapet på George Floyd. Media kalte det “for det meste fredelige protester”, men realiteten var en annen:

• Over 2 milliarder dollar i skader på private og offentlige bygninger.
  
  
• Mer enn 25 dødsfall, flere direkte knyttet til voldelige demonstrasjoner.
  
  
• Flere hundre politifolk skadet, noen alvorlig.
  
  
• Butikker, småbedrifter og lokalsamfunn ødelagt, mange i minoritetsområder.

Tusenvis av mennesker deltok i plyndringer, branner og angrep på politiet. Men hva skjedde med de som sto bak? Mange ble løslatt uten siktelser. Noen fikk til og med sine kausjonsutgifter dekket av fond støttet av demokratiske politikere.

Så kom 6. januar 2021.
Det var en kaotisk og voldelig dag. Folk brøt seg inn i Kongressen, og det var konfrontasjoner med politiet. Men se på forskjellene:

• Ingen bygninger ble brent ned.
  
  
• Ingen politifolk ble drept av demonstrantene.
  
  
• Ingen våpen ble funnet på noen av de arresterte.
  
  
• Den eneste som ble skutt og drept var Trump-supporteren Ashli Babbitt.

Likevel ble dette fremstilt som et “forsøk på statskupp” mens BLM-opptøyene ble sett på som en rettferdig kamp for sosial rettferdighet.

Hvorfor ble 6. januar demonstrantene behandlet som terrorister, mens BLM-opprørere ble sluppet fri?

Når folk begynner å se denne forskjellen, begynner de å våkne.

Covid-narrativet: “Følg vitenskapen” – men bare den vi godkjenner
Under pandemien ble vi fortalt at vi måtte stole på myndighetene. Men mange ting som ble stemplet som "konspirasjonsteorier" i 2020, viste seg senere å være sanne:

• Lab-lekkasje-teorien: Først latterliggjort, men senere en fullt mulig forklaring.
  
  
• Naturlig immunitet: Først ignorert, så plutselig en viktig faktor.
  
  
• Vaksiner stopper smitte: Falskt. Likevel ble folk som stilte spørsmål sensurert og kalt "antivitenskapelige".

Folk mistet jobber, ble sosialt utstøtt og sensurert for å stille spørsmål ved narrativet. Senere viste det seg at mange av spørsmålene var legitime.

Hvorfor noen våkner og innser at de har blitt lurt
For noen kommer det et punkt hvor de ser én løgn for mye. Kanskje var det Russiagate. Kanskje var det Hunter Bidens laptop. Kanskje var det covid-narrativet. Men når de først innser at de har blitt lurt, begynner de å stille spørsmål ved alt.

Plutselig ser de mønsteret:

1. Media lyver ikke ved å finne opp saker – de lyver ved utelatelse, vinkling og sensur.
   
   
2. Sensur betyr ikke at noe er falskt – det betyr at noen er redde for sannheten.
   
   
3. Når alle store aktører (media, Big Tech, akademia, politikere) er enige om en sak, bør du være ekstra skeptisk.

Når folk våkner opp, våkner de for godt. De stoler ikke lenger på systemet, og de ser at det ikke bare er enkeltsaker – det er et helt mønster av manipulasjon.

Og når folk innser dette, innser de også at vi lever i parallelle virkeligheter.

Parallelle virkeligheter
Når du ser på verden i dag, virker det som om folk lever i to helt forskjellige realiteter. Det er ikke bare uenighet om politikk eller økonomi – det er en dyp, fundamental splittelse i hvordan mennesker oppfatter hva som er sant og usant, hva som er rett og galt.

To personer kan se den samme nyhetssaken, men tolke den på totalt motsatte måter, avhengig av hvor de får informasjonen sin fra.

Hvordan har vi havnet her?

To bobler, to virkeligheter
Hvis du kun leser The New York Times, ser på CNN og følger liberale akademikere, lever du i en verden der:

• Trump er en trussel mot demokratiet, og hans tilhengere er farlige ekstremister.
  
  
• Venstresiden er på de godes side – de kjemper for rettferdighet, toleranse og sannhet.
  
  
• Masseinnvandring, globalisme og klimaaktivisme er uproblematisk, og de som er kritiske til det, er rasister og bakstreverske.
  
  
• Sensur av “falsk informasjon” er nødvendig for å beskytte demokratiet.

Men hvis du leser uavhengige medier, lytter til folk utenfor mainstream-narrativet og selv begynner å faktasjekke, ser du en helt annen verden:

• Media manipulerer fakta og sensurerer informasjon som ikke passer deres agenda.
  
  
• Globalistene har utnyttet kriser til å styrke sin egen makt.
  
  
• Ytringsfriheten er under angrep, men det skjer i frihetens navn.
  
  
• De som styrer, vil at folk skal være redde og splittet, fordi et splittet folk er lettere å kontrollere.

Big Tech og media bestemmer hva du får vite
Big Tech og de store mediene har enorm makt over informasjonen folk har tilgang til. Sosiale medier-plattformer bestemmer hvilke historier som trender, hvilke som forsvinner, og hvilke som merkes som “misinformasjon”.

Eksempler på sensur og manipulasjon:

• Twitter Files avslørte at FBI og myndighetene jobbet direkte med Twitter for å sensurere politiske motstandere.
  
  
• Lab-lekkasje-teorien om Covid ble sensurert, selv om den senere viste seg å være en sannsynlig forklaring.
  
  
• WEF promoterte "The Great Reset", men da folk kritiserte det, ble det plutselig en "konspirasjonsteori".
  
  
• Googles algoritmer ble brukt til å manipulere informasjon om valget i 2020.

Dette har skapt en situasjon der folk ikke engang vet at de lever i en boble. De tror de har full tilgang til sannheten, men realiteten er at de kun får den versjonen av sannheten som noen har godkjent.

Konsekvensen av parallelle virkeligheter
Når to grupper mennesker lever i separate informasjonsuniverser, blir all dialog umulig. Hvordan kan du diskutere med noen som mener at dine bekymringer ikke bare er feil, men farlige? Hvordan kan man finne et felles grunnlag når det ikke engang er enighet om hva som er fakta?

Dette er ikke en splittelse som kan repareres. Den ene virkeligheten må vinne over den andre.

Splittelsen kan ikke fikses
I tidligere tider kunne folk med forskjellige meninger fortsatt møtes og finne kompromisser. Politikere fra høyre og venstre kunne sitte rundt et bord, diskutere og finne løsninger som alle kunne leve med. Men denne tiden er forbi.

I dag er splittelsen så dyp at det ikke finnes noen vei tilbake. Det handler ikke lenger om skattepolitikk, velferdsordninger eller helsevesen – det handler om to fullstendig forskjellige virkelighetsoppfatninger.

Hvordan kan vi finne et felles grunnlag når vi ikke engang er enige om fakta?

• Den ene siden mener at kjønn er en sosial konstruksjon – den andre mener at biologi er uforanderlig.
  
  
• Den ene siden mener at USA er et systemisk rasistisk land – den andre mener at dette er en politisk løgn for å skape splittelse.
  
  
• Den ene siden mener at åpne grenser er humanisme – den andre mener at det ødelegger nasjonens identitet og økonomi.
  
  
• Den ene siden mener at valg er rettferdige og transparente – den andre ser et system som er rigget gjennom poststemmer og manipulasjon.

Hvordan kan disse gruppene noen gang enes om hvordan samfunnet skal styres?

Maktkamp, ikke kompromiss
Når to grupper i et samfunn har så grunnleggende forskjellige oppfatninger av virkeligheten, finnes det bare én utvei: Den ene siden må vinne, og den andre må tape.

Dette er grunnen til at splittelsen ikke kan fikses:

1. Ingen av sidene vil plutselig innrømme at de tok feil.
   
   
2. Begge sider mener at den andre er en trussel mot deres måte å leve på.
   
   
3. Konflikten er ikke lenger om politikk – det er en eksistensiell kamp om verdier, kultur og identitet.

Mange håper at vi kan “komme sammen igjen” som samfunn. Men realiteten er at ingen kan tvinges til å dele et samfunn med mennesker de anser som fiender.

Og denne splittelsen har ikke skjedd tilfeldig. Den ble skapt. Ikke av menn i mørke rom som trekker i trådene bak kulissene, men som et resultat av utallige enkeltpersoner og institusjoner som – uavhengig av hverandre – har jobbet mot det samme målet. De deler et felles verdenssyn, og selv uten koordinering har summen av deres handlinger gjennom tiår drevet utviklingen i én retning.

----

Hvordan havnet vi her?
Den ekstreme splittelsen vi ser i dag, kom ikke ut av ingenting. Den ble skapt gjennom flere tiår med målrettet påvirkning fra politiske eliter, mediehus, akademia og internasjonale institusjoner. Dette var ikke en tilfeldig utvikling, men en systematisk strategi for å omforme samfunnet etter en ideologi som setter globalisme, teknokrati og sentralisert makt foran individets frihet og nasjonal suverenitet.

For å forstå hvorfor vi er der vi er i dag, må vi se på hvordan venstresiden fikk dominans over medier, akademia og politikk – og hvordan de brukte denne makten til å endre samfunnet i sin retning.

1. Globalismens vekst – makten flyttes fra nasjonalstater til eliter
Etter andre verdenskrig var verden preget av gjenoppbygging og økonomisk vekst. Nasjonale økonomier ble gradvis mer integrerte, og det oppsto en idé om at verden burde styres mer gjennom internasjonale organisasjoner enn gjennom nasjonale regjeringer. FN, Verdensbanken, EU og senere WEF (World Economic Forum) begynte å ta en stadig mer aktiv rolle i internasjonal politikk.

Denne utviklingen ble solgt inn som et “fredsprosjekt” og en nødvendighet for økonomisk vekst. I realiteten betydde det at demokratisk kontroll over nasjonal politikk gradvis ble overført til ikke-valgte byråkrater og internasjonale eliter.

• Handelsavtaler og overnasjonale institusjoner begrenset nasjonal suverenitet.
  
  
• Multinasjonale selskaper fikk stadig mer innflytelse, mens nasjonale myndigheter ble presset til å tilpasse seg "internasjonale standarder" som ofte tjente de globale elitene mer enn deres egne borgere.
  
  
• Migrasjon ble promotert som en nødvendighet, selv om det førte til sosiale og økonomiske problemer i mange land.

Resultatet? Globalismen skapte en eliteklasse av politikere, teknokrater og næringslivstopper som ikke lenger følte noen lojalitet til sitt eget folk – kun til sitt eget maktnettverk.

2. Venstresidens maktovertakelse – kontroll over medier, akademia og politikk
For å sikre at denne utviklingen ikke ble utfordret, måtte globalistene ha kontroll over informasjon og ideologi. Dette skjedde gradvis gjennom venstresidens dominans i tre nøkkelområder:

Media – kontrollen over narrativet
Mediehusene som en gang hadde ulike politiske ståsteder, ble gradvis ensrettet. Store selskaper som Disney, Time Warner og Viacom kjøpte opp stadig flere nyhetskanaler, og i dag er nesten alle store mediehus eid av et lite antall selskaper.

Resultatet? En koordinert informasjonsstrøm der visse narrativer promoteres, mens andre aktivt undertrykkes.

• De som støtter globalisme og woke-ideologi får positiv dekning.
  
  
• De som utfordrer det etablerte narrativet, blir fremstilt som ekstremister.

Akademia – indoktrinering av nye generasjoner
Universitetene, som en gang var arenaer for fri tanke og intellektuell debatt, ble gradvis overtatt av venstreliberale akademikere.

• Samfunnsvitenskapene og de humanistiske fagene ble radikalisert, der ideer som kritisk raseteori og radikal feminisme gikk fra å være debatterte perspektiver til å bli akademiske standarder.
  
  
• Konservative stemmer ble gradvis presset ut, enten gjennom trakassering eller utstøting.
  
  
• Studentene ble indoktrinert til å tro at globalisme, woke-politikk og radikal progressivisme var de eneste gyldige ideologiene.

Politikk – infiltrering og institusjonell makt
I flere tiår hadde venstresiden en enorm fordel, ikke bare ved valg, men i de institusjonene som faktisk former politikk og samfunnsutvikling. Selv når konservative vant valg, satt venstresidens folk fortsatt på makten i byråkratiet, justissystemet og de store internasjonale organisasjonene.

Dette var lenge en realitet, men i dag ser vi et kraftig skifte – spesielt i USA. Trump-administrasjonen har nå plassert lojale personer på toppen av sentrale institusjoner:

• CIA ledes nå av John Ratcliffe, en Trump-lojal etterretningsekspert.
  
  
• FBI styres av Kash Patel, kjent for sin kamp mot det tidligere byråkratiet som motarbeidet Trump. Nestleder i FBI er Dan Bongino, tidligere Secret Service-agent og konservativ kommentator. Bonginos utnevnelse har skapt panikk blant Demokrater og medier, som frykter at han vil bruke sin posisjon til å avsløre korrupsjon og ta hevn på dem som drev etterforskningene mot Trump.
  
  
• Justisdepartementet ledes av Pam Bondi, tidligere justisminister i Florida, som nå har ansvaret for å omstrukturere systemet og fjerne dem som tidligere brukte det som et politisk våpen.

Dette maktskiftet har allerede fått store konsekvenser for USA, og det merkes i verdenspolitikken. USA beveger seg bort fra globalistisk innflytelse og tilbake til en mer nasjonalistisk kurs, noe som igjen påvirker allierte land.

Likevel er situasjonen en helt annen i Europa. EU, FN og andre globale institusjoner har fortsatt et fast grep om de fleste europeiske land, der venstresidens ideologi fortsatt dominerer. De styrer nasjonal politikk gjennom "internasjonale standarder", klimaavtaler, migrasjonsavtaler og handelsreguleringer som undergraver nasjonal selvråderett.

Kort sagt: Mens USA har begynt å snu utviklingen, sitter Europa fortsatt fast i den gamle ordenen.

3. Hvorfor venstresiden beholdt makten
Denne utviklingen skjedde ikke tilfeldig. Den var heller ikke resultatet av en hemmelig konspirasjon der alle aktører bevisst jobbet mot et felles mål. Men over tid vokste en maktstruktur frem hvor visse ideologier ble dominerende – og hvor alternative perspektiver systematisk ble presset ut.

Ledelsen i mange venstreorienterte partier forsto at de ikke kunne stole på valg alene for å sikre varig politisk innflytelse. Derfor ble fokuset flyttet til institusjoner som ikke skiftet makt hvert fjerde år: media, akademia, byråkratiet og de internasjonale organisasjonene.

Men dette betyr ikke at alle lærere, journalister eller embetsmenn bevisst jobbet mot en felles plan. Mange handlet ut fra sin egen overbevisning, men fordi disse miljøene over tid ble ideologisk ensrettet, skapte de en selvforsterkende effekt. De som stilte spørsmål ved utviklingen, ble marginalisert, mens de som fulgte den etablerte linjen, avanserte.

Resultatet var en gradvis maktforskyvning, der visse ideer ble sett på som selvsagte sannheter – ikke fordi de nødvendigvis var riktige, men fordi de dominerte institusjonene som formet samfunnets oppfatninger.

Derfor nytter det ikke å bare “vinne et valg” lenger. Problemet sitter dypere enn hvem som er president – det ligger i hvordan systemet er bygget opp, og hvem som kontrollerer de langsiktige maktstrukturene.

Den eneste måten å snu dette på, er en fullstendig maktforskyvning – en endring ikke bare av politikere, men av de institusjonene som har formet samfunnet i flere tiår.

Venstresidens desperate kamp for å overleve

Når en politisk bevegelse vet at den er i ferd med å miste makten, vil den gjøre alt for å klamre seg fast. Dette skjer ikke bare i USA og Europa, men i store deler av verden. Regimer som tidligere kunne styre uforstyrret med globalistisk politikk, sensur og woke-ideologi, innser nå at de mister grepet.

De later som de forsvarer demokratiet, men i realiteten kjemper de en desperat kamp for å bevare sin egen makt. Og når politiske krefter er i overlevelsesmodus, blir de farlige.

1. De forsøker å kriminalisere sine politiske motstandere

Dette mønsteret ser vi over hele verden:

USA

• Trump blir utsatt for politisk motiverte rettssaker for å forhindre at han stiller til valg.
  
  
• 6. januar-demonstranter fengsles i årevis, mens BLM-opprørere fra 2020 slipper fri.
  
  
• Konservative sensureres på sosiale medier, med direkte innblanding fra FBI og myndigheter.

Canada

• Trudeau fryser bankkontoene til demonstranter. Under "Freedom Convoy"-protestene mot covid-restriksjoner i 2022, brukte den kanadiske regjeringen nødlover til å fryse bankkontoene til folk som støttet demonstrasjonene. Dette er noe som vanligvis kun brukes mot terrorister.
  
  
• Politiske motstandere trakasseres av staten. Journalister og aktivister som utfordrer Trudeau-regimet, opplever å bli overvåket og utsatt for myndighetsmisbruk.

Japan

• LDPs forsøk på grunnlovsendringer møter sterk motstand fra venstresiden. De som støtter mer militærmakt, blir stemplet som "imperialister".
  
  
• Mediedekningen av nasjonalistiske grupper er ensidig negativ, mens venstresidens protester og aktivisme blir romantisert.

Sør-Korea

• Yoon forsøkte å innføre unntakstilstand i desember 2024, men ble stanset og stilt for riksrett. Konservative hevder at Demokratene kuppet landet, mens venstresiden ser på Yoon som en diktator.
  
  
• Voldelige demonstrasjoner fra begge sider viser hvor ekstrem splittelsen har blitt.

EU og Europa

• Giorgia Meloni i Italia blir demonisert av mediene fordi hun står imot globalistene. Før hun ble valgt, ble hun fremstilt som en "trussel mot demokratiet" – hvorfor? Fordi hun ønsket strengere innvandringspolitikk og mer nasjonal kontroll.
  
  
• Marine Le Pen i Frankrike ble etterforsket for "økonomisk kriminalitet" akkurat da hun var på vei til å vinne et valg. En klassisk politisk taktikk for å svekke en utfordrer.
  
  
• I Tyskland merker AfD-politikere (Alternativ for Tyskland) at staten forsøker å kneble dem. De er på vei opp, og plutselig begynner medier og myndigheter å snakke om å "forby partiet" – til tross for at de vokser i popularitet.
  
  
• Det pågår en maktkamp i Romania hvor Călin Georgescu, en ultranasjonalistisk kandidat, vant overraskende første runde av Romanias presidentvalg 24. november 2024. Mindre enn to uker senere, 6. desember, annullerte Grunnlovsdomstolen valget med begrunnelse i at en russisk påvirkningskampanje angivelig hadde påvirket resultatet.
  
  Georgescu søkte på nytt om å stille i det utsatte valget i mai 2025 og leverte sin kandidatur 7. mars, støttet av over 300 000 underskrifter. Bare to dager senere, 9. mars, avslo Den sentrale valgkomiteen (BEC) søknaden hans, med henvisning til at han er under etterforskning for seks anklager – inkludert påstått medlemskap i fascistiske organisasjoner og feilinformasjon om kampanjefinansiering.
  
  Avgjørelsen har ført til voldelige protester i București, hvor Georgescus støttespillere har havnet i sammenstøt med politiet. Internasjonale reaksjoner har vært delte: Elon Musk kalte utestengelsen "gal", mens europeiske diplomater har uttrykt støtte for Romanias rettsvesen. Georgescu planlegger nå å anke avgjørelsen til Grunnlovsdomstolen, men per dags dato er han utestengt fra valget.
  
  Dette illustrerer hvordan rettssystemet brukes som et politisk våpen for å eliminere uønskede kandidater, et mønster vi ser gjenta seg globalt.

Rettsvesenet blir et politisk våpen for å eliminere uønskede kandidater, et mønster som gjentar seg over hele verden. Slike taktikker rammer ikke bare Trump eller MAGA – de er en del av en global strategi der venstresiden bruker institusjoner til å kriminalisere sine motstandere.

2. Mediene skriker om "fascisme" og "diktatur" – men hvem oppfører seg autoritært?
Enhver gang høyresiden vinner fremgang, ser vi de samme overskriftene i de store mediene, enten det er i USA, Canada eller Europa:

• "Demokratiet er truet!"
  
  
• "Høyreekstremisme vokser!"
  
  
• "Trump (eller Meloni, Le Pen, Wilders) planlegger statskupp!"

Men hvem er det egentlig som oppfører seg autoritært?

• Venstresiden bruker staten til å forfølge politiske motstandere.
  
  
• De samarbeider med Big Tech for å sensurere konservative stemmer.
  
  
• De oppmuntrer til voldelige opptøyer når det tjener deres agenda (BLM, Antifa, klimaprotester og andre radikale bevegelser).
  
  
• De fengsler folk for å ha de "feil" meningene (Freedom Convoy, 6. januar, EU-opposisjon).

Når de skriker om "fascisme", handler det ikke om frykten for reell undertrykkelse. Det handler om at de frykter å miste sin egen makt.

3. De mest radikale vil ikke gi seg uten kamp
Venstresiden har brukt årtier på å bygge opp en radikalisert aktivistbase. Mange av dem vil ikke sitte stille og se makten gli ut av hendene deres.

• Antifa og andre venstreekstreme grupper i Vesten har vist at de er villige til å bruke vold mot politiske motstandere.
  
  
• BLM-opptøyene i 2020 viste hvor langt radikale bevegelser er villige til å gå for å destabilisere samfunnet.
  
  
• Sør-Korea har sett voldelige demonstrasjoner fra begge sider, spesielt etter Yoons riksrett.
  
  
• I Japan har progressive grupper aksjonert mot konservative politikere som ønsker en sterkere nasjonalstat.
  
  
• Vi ser allerede økende politisk vold i Europa. For eksempel angrep venstreekstreme grupper nylig tyske AfD-politikere.

Når Trump nå er tilbake i Det hvite hus, når høyresiden vinner valg i Europa, og når nasjonalistiske partier vokser, kommer de ikke til å akseptere det fredelig.

Vi kan forvente:

• Politisk vold fra radikale aktivister.
  
  
• Flere forsøk på sensur og maktmisbruk fra regjeringer og internasjonale institusjoner.
  
  
• Massive demonstrasjoner og forsøk på opptøyer for å skape kaos.

Men uansett hva de prøver, er det for sent
Venstresiden kan ikke snu dette. De har allerede tapt.

• Folk stoler ikke lenger på media.
  
  
• Sensuren fungerer ikke lenger.
  
  
• Globalismen blir avvist av stadig flere land.

MAGA og MEGA er allerede i ferd med å ta over.

MAGA og MEGA tar over

Verden er i ferd med å endres fundamentalt. Den globale venstresiden mister makten, mens en ny bølge av konservatisme og nasjonalisme feier over Vesten.

I USA er MAGA-bevegelsen sterkere enn noensinne. Trump har vist at det er mulig å stå imot det etablerte systemet, og hans gjeninntreden i Det hvite hus har sementert et skifte som ikke kan reverseres. USA vil aldri gå tilbake til slik det var før – MAGA er fremtiden.

Samtidig vokser MEGA (Make Europe Great Again) i Europa. Stadig flere europeere ser hva som har skjedd, og de avviser globalismen, woke-ideologien og den venstreliberale verdensorden.

USA: MAGA er fremtiden
Trump er ikke bare en mann – han er symbolet på en bevegelse som har overlevd alt systemet har kastet mot den. MAGA er ikke bare et slagord lenger – det er selve kjernen i en ny politisk retning.

Hvorfor kan ikke USA gå tilbake til slik det var før?

• Demokratene har vist at de er villige til å bruke totalitære metoder for å holde på makten.
  
  
• Folk har mistet tilliten til media, institusjoner og "ekspertene".
  
  
• Globalisme og woke-ideologi har skapt så store problemer at folk ikke vil ha mer av det.
  
  
• De konservative har lært av sine feil – de vil aldri gi fra seg makten frivillig igjen.

Hvordan vil USA endres under MAGA?

• En ny politisk elite bygges opp. De som sviktet Trump tidligere, vil aldri få makt igjen.
  
  
• Globalismen vil raseres. Handelsavtaler, NATO-finansiering og klimahysteri vil bli redusert eller fjernet.
  
  
• Rettssystemet vil reformeres. De som har misbrukt makten, vil bli holdt ansvarlige.
  
  
• De store mediene vil miste all innflytelse. Alternativ media og borgerjournalistikk vil ta over.

Dette er ikke lenger bare en kamp om ett presidentvalg – MAGA er i ferd med å definere USAs fremtid for flere generasjoner fremover.

Europa: MEGA vokser
Det som skjer i USA, påvirker hele verden. I Europa har globalistene lenge hatt kontroll, men folk begynner å våkne. MEGA-bevegelsen vokser fordi stadig flere ser hva som har skjedd:

• Massiv innvandring har skapt økonomiske og sosiale problemer.
  
  
• EU har blitt et byråkratisk monster som tvinger land til å følge woke-agendaen.
  
  
• Tradisjonelle verdier har blitt undergravd av radikal progressivisme.

Hvor ser vi MEGA-bevegelsen vokse?

• Italia: Giorgia Meloni har utfordret EUs makt og styrker nasjonalstaten.
  
  
• Nederland: Geert Wilders' seier viser at folk ikke lenger aksepterer masseinnvandring og globalisme.
  
  
• Frankrike: Marine Le Pen har en reell sjanse til å vinne presidentvalget neste gang.
  
  
• Tyskland: AfD vokser raskt, til tross for forsøk på å stemple dem som farlige.
  
  
• Øst-Europa: Polen og Ungarn har allerede avvist globalistiske ideologier.

Dette er bare begynnelsen. Om noen år vil MEGA være en like sterk kraft i Europa som MAGA er i USA.

Hvorfor kan ikke venstresiden stoppe dette?
Venstresiden har én stor svakhet: Deres ideologi fungerer ikke i praksis.

• Økonomisk kaos: Inflasjon, energikrise og skattepress har gjort livet vanskeligere for vanlige folk.
  
  
• Kriminalitet og uro: Liberale politikere har latt byer kollapse mens de prioriterer "sosial rettferdighet".
  
  
• Sensur og maktmisbruk: Folk ser at venstresiden ikke argumenterer, men knebler motstandere.
  
  
• Folk er lei av å bli kalt "rasister" og "fascister" bare fordi de vil bevare sitt eget land.

Mennesker tåler mye, men når de ser at de blir løyet til og utnyttet, begynner de å handle. Det er derfor MEGA og MAGA vokser – fordi folk har fått nok.

Fremtiden tilhører de som tar tilbake makten
Venstresiden har styrt i flere tiår, men nå er det slutt. MAGA og MEGA viser at en ny politisk æra er på vei. Dette er ikke bare en bølge – det er en total maktforskyvning.

AI – den ultimate maktfaktoren
Kunstig intelligens har lenge vært et våpen for venstresiden. De store teknologiselskapene har brukt algoritmer til å forme narrativet, sensurere uønskede meninger og styre informasjonsflyten slik at visse ideologier dominerer offentligheten. Men nå ser vi et skifte – AI er i ferd med å bli en kraft som heller konservativt når den får utvikle seg fritt.

Dette skjer av flere grunner. For det første er AI, i sin reneste form, en logikkbasert teknologi. Den er ikke drevet av følelser, men av data og mønstergjenkjenning. Når AI analyserer verden uten menneskelig manipulasjon, konkluderer den ofte med at tradisjonelle verdier, orden og meritokrati fungerer bedre enn radikal sosial eksperimentering. Det er derfor vi ser at AI, når den ikke blir programmert til å være woke, har en tendens til å fremme mer konservative perspektiver.

Venstresiden forstod dette tidlig, og det er grunnen til at de la så mye energi i å trene AI-modeller til å filtrere ut "upassende" svar. Google sin AI har for eksempel nektet å svare på politiske spørsmål eller gir bare venstreorienterte svar. OpenAI har tidligere gjort det samme, men etter at Elon Musk og flere andre aktører begynte å utfordre denne utviklingen, har bildet begynt å endre seg.

Teknologigigantene ser hvor makten ligger
I lang tid har selskaper som Google, Facebook og Microsoft vært lojale mot venstresiden fordi det var der den politiske makten og kapitalen lå. De har fått subsidier, skattefordeler og politisk beskyttelse i bytte mot å følge narrativet som det liberale etablissementet har satt. Men det er en viktig forskjell mellom teknologiselskaper og tradisjonelle medier: De følger ikke nødvendigvis en ideologi – de følger pengene og makten.

Etter hvert som konservative og populistiske bevegelser har vokst, har det blitt tydelig at det er denne siden som er fremtiden. Folk flest er lei av sensur, politisk korrekthet og woke-ideologi som har infiltrert alle digitale plattformer. Dette tvinger teknologiselskapene til å tilpasse seg, ikke av prinsipp, men av ren overlevelsesinstinkt.

Elon Musk viste dette da han kjøpte Twitter og avslørte hvordan plattformen systematisk hadde sensurert konservative stemmer. Hans grep for å gjøre plattformen friere viste hvor stor etterspørselen er etter sosiale medier uten venstrevridde algoritmer.

Andre selskaper begynner nå å følge etter, enten fordi de ser at de mister brukere, eller fordi de ikke lenger kan regne med at venstresiden vil beskytte dem. Når teknologigigantene begynner å vende seg mot høyresiden, endres hele dynamikken i informasjonskrigen.

Trumps "Stargate"-satsing og USAs ledelse i AI
Trump-administrasjonen forstår at den som kontrollerer AI, kontrollerer fremtiden. Derfor har hans regjering lansert "Stargate", en massiv satsing på kunstig intelligens som skal sikre at USA tar ledelsen i denne teknologien – men på konservative premisser.

Stargate-programmet er bygget på tre hovedprinsipper:

1. Fri AI – Teknologien skal utvikles uten politisk sensur eller ideologiske filter.
   
   
2. Patriotisk teknologi – AI skal brukes for å styrke amerikanske interesser, ikke for å fremme globalistiske agendaer.
   
   
3. Desentralisering – Små og mellomstore selskaper skal ha tilgang til AI, ikke bare Silicon Valley-elitene.

Dette er et paradigmeskifte. For første gang er det ikke venstresiden som setter premissene for teknologisk utvikling – det er høyresiden.

Den som kontrollerer AI, kontrollerer fremtiden
Informasjon har alltid vært det viktigste verktøyet for makt. Tidligere var det kirken, deretter aviser og radio, så kom TV. I den digitale tidsalderen har det vært sosiale medier og søkemotorer som har styrt hvilke ideer som dominerer samfunnet. Men med kunstig intelligens tar vi et steg videre – AI kan ikke bare filtrere informasjon, men også skape den.

Den som eier og styrer de mest avanserte AI-modellene, vil ha enorm makt over hva folk tror og tenker. Venstresiden forstår dette, men de har mistet grepet.

• Når AI ikke er programmert til å følge woke-ideologi, heller den konservativt.
  
  
• Når teknologigigantene ser at de ikke lenger kan ignorere høyresiden, vil de vende seg dit pengene og makten ligger.
  
  
• Når Trump-administrasjonen tar kontroll over USAs AI-utvikling, sikrer de at venstresiden ikke kan bruke denne teknologien til å undertrykke sine motstandere.

Vi står foran en ny æra hvor informasjon ikke lenger kan manipuleres like lett av de som har hatt makten i flere tiår. AI vil ikke bare endre hvordan vi får informasjon – det vil endre hvem som har kontroll over samfunnet.

Mange andre land har allerede blitt tatt over av M?GA
For noen år siden ville det vært utenkelig at store vestlige nasjoner aktivt ville bryte med globalistisk politikk. De fleste land i Europa var låst til EU og den overnasjonale ordenen, mens Sør-Amerika var dominert av sosialistiske regimer som var avhengige av internasjonale pengeoverføringer for å holde seg flytende. Men noe har skjedd. En bølge av nasjonalisme, populisme og konservatisme har feid over verden, og stadig flere land har vendt ryggen til den gamle globalistiske ordenen.

Det er lett å tro at MEGA (Make Europe Great Again) og den bredere M?GA-bølgen bare er en idé – noe som eksisterer i teorien, men ikke i praksis. Men ser vi på utviklingen de siste årene, er det tydelig at dette ikke bare er en teoretisk bevegelse. Det er en realitet. Det skjer nå.

Italia: Giorgia Meloni og nasjonalismens tilbakekomst
Italia var lenge et av de mest EU-lojale landene i Europa, men de siste årene har folk fått nok av Brussel og den påtvungne woke-ideologien. Da Giorgia Meloni vant valget og ble statsminister i 2022, var det et direkte signal til EU om at italienerne ønsket en annen kurs.

Meloni har stått sterkt imot masseinnvandring, hun har kritisert woke-ideologien og har slått ned på venstreekstreme aktivistgrupper. Hun har også vært en tydelig stemme for nasjonal suverenitet og har nektet å la Italia dikteres av EUs byråkrater.

Italia viser at nasjonalistisk politikk ikke bare er populær, men også gjennomførbar.

Ungarn: Orbán har allerede vunnet krigen
Mens mange land nå våkner opp, var Ungarn tidlig ute. Viktor Orbán har i årevis vist at det er mulig å styre et land på konservative prinsipper, til tross for massivt press fra EU og globalistene.

Orbán har:

• Strammet inn innvandringspolitikken drastisk.
  
  
• Bygget en nasjonal økonomi uavhengig av Brussel.
  
  
• Holdt LHBT-ideologi borte fra barneskolepensum.
  
  
• Brutt med EU på en rekke områder for å beskytte Ungarns suverenitet.

Ungarn er beviset på at et land kan si nei til globalistene og fortsatt blomstre.

Nederland: Geert Wilders' sjokkvalseier
Nederland har vært et av de mest liberale og globalistiske landene i Europa, men det har også vært et av de hardest rammede. Masseinnvandring, økende kriminalitet og en fullstendig ignorering av vanlige folks bekymringer har drevet nederlenderne mot et opprør.

Da Geert Wilders vant valget i 2023, var det et politisk jordskjelv. Medier, akademia og eliten hadde brukt flere tiår på å demonisere Wilders som en ekstremist, men folket sa klart ifra: De ville ha en ny retning.

Nå ser vi hvordan Nederland strammer inn innvandringspolitikken, kutter i klimahysteriet og beveger seg i en mer nasjonalistisk retning. MEGA-bølgen har for alvor nådd Nord-Europa.

Argentina: Javier Milei knuser sosialismen
Sør-Amerika har lenge vært et kontinent dominert av venstreorienterte regimer. Sosialisme har vært normen, men resultatene har vært katastrofale – skyhøy inflasjon, økonomisk kollaps og en voksende stat som knuser individets frihet.

Så kom Javier Milei.

Med en klar, libertariansk og nasjonalistisk agenda har han snudd Argentina på hodet. Han har:

• Knust venstresidens økonomiske kontroll.
  
  
• Redusert statens makt over enkeltindivider.
  
  
• Kuttet landets bånd til korrupte globalistiske institusjoner.

Argentina er nå på vei til å bli det første virkelig anti-globalistiske landet i Latin-Amerika.

MEGA er en realitet – og det sprer seg raskt

Dette er ikke isolerte hendelser. Det er en trend. Over hele verden ser vi den samme utviklingen:

• Spania: Vox-partiet vokser raskt og utfordrer venstresidens hegemoni.
  
  
• Frankrike: Le Pen er nærmere makten enn noen gang.
  
  
• Tyskland: AfD utfordrer Merkel-arven og vokser i rekordfart.
  
  
• Polen: Har lenge stått imot EU, med en regjering som prioriterer nasjonal suverenitet.

De siste tiårene har venstresiden hatt et jerngrep over Vesten. De har styrt institusjonene, de har hatt kontroll over mediene, de har manipulert folk til å tro at det ikke fantes noe alternativ.

Men nå faller det sammen. M?GA er ikke en fjern drøm – det er realiteten vi ser utfolde seg rett foran øynene våre.

Venstresidens arv blir knust
Når venstresiden mister makten, vil det ikke bare bety en politisk kursendring. Det vil bety en fullstendig reversering av de ideologiske prosjektene de har påtvunget samfunnet i flere tiår. Deres kjernesaker – LGBTQ-rettigheter, transpolitikk, abortliberalisering, klimapolitikk, masseinnvandring og woke-ideologi – vil bli rullet tilbake i land etter land.

For venstresiden handler makt ikke bare om politikk, men om å endre samfunnets verdier, institusjoner og kultur. Men når høyresiden nå tar kontroll, vil denne arven bli knust.

LGBTQ-rettigheter og transpolitikk: En retur til normalitet
I flere tiår har venstresiden presset stadig mer radikale ideer rundt kjønn og seksualitet. Det begynte med homofilt ekteskap, men utviklet seg raskt til transideologi, kjønnsskifte for barn og et totalangrep på biologiske realiteter.

Dette vil nå bli kraftig begrenset.

• Flere land vil reversere kjønnsnøytrale ekteskapslover.
  
  
• Transpolitikken, særlig når det gjelder barn, vil bli strengt regulert eller forbudt. Kjønnsbekreftende behandling for mindreårige vil bli sett på som overgrep.
  
  
• Lover som tvinger bedrifter og skoler til å bruke transideologi vil bli fjernet.
  
  
• Pride-bevegelsen vil miste sin makt i offentligheten, og symbolikken vil ikke lenger være påtvunget selskaper og offentlige institusjoner.

Den ekstreme identitetspolitikken har allerede begynt å miste folkelig støtte. Høyresiden vil sørge for at den ikke bare mister støtte, men også innflytelse.

Abort: Fra fri tilgang til strenge reguleringer
Venstresiden har lenge promotert abort som en "rettighet", men realiteten er at det i mange land har blitt et verktøy for å eliminere uønskede barn, ofte basert på kjønn, funksjonshemming eller bare bekvemmelighet.

Flere konservative regjeringer har allerede begynt å stramme inn på abortlover, og denne utviklingen vil fortsette:

1. USA har allerede begynt å overlate abortlovgivningen til delstatene, noe som har ført til betydelige innstramminger.
   
   
2. Polen har forbudt de fleste former for abort, og flere land vurderer lignende tiltak.
   
   
3. Høyresiden vil arbeide for å gjeninnføre verdien av familie og liv – i kontrast til venstresidens nihilistiske abortkultur.

Klimapolitikken: Slutt på subsidier og reguleringsvanvidd
En av de mest skadelige arvene etter venstresiden er deres ekstreme klimapolitikk. Grønne subsidier har ødelagt økonomier, energipriser har skutt i været, og vanlige mennesker har blitt tvunget til å betale prisen for en radikal ideologi.

Dette vil nå ta slutt.

• Mange land vil fjerne subsidier til upraktiske og ineffektive energikilder som sol og vind.
  
  
• Olje, gass og kjernekraft vil igjen bli prioritert som de primære energikildene.
  
  
• ESG (Environmental, Social, Governance) – et system som presser bedrifter til å følge woke-klimapolitikk – vil bli demontert.

Folk har fått nok av at klimafanatikerne bruker frykt for å tvinge frem politiske endringer. Høyresiden vil sørge for en mer realistisk og balansert tilnærming til miljøpolitikk.

Masseinnvandring og deportasjoner: Et paradigmeskifte
Masseinnvandring har vært en av de mest ødeleggende konsekvensene av venstresidens makt. Millioner av mennesker har kommet til Vesten uten integrasjon, og kriminaliteten har skutt i været.

Når høyresiden nå tar makten, vil det bety en full stopp for denne utviklingen.

• Innvandringspolitikken vil bli strammet inn i rekordfart.
  
  
• De som har kommet ulovlig, vil bli deportert i stort antall.
  
  
• Migranter som nekter å integrere seg eller begår kriminalitet, vil bli sendt ut umiddelbart.
  
  
• Flere land vil innføre "Australia-modellen" – ingen rett til asyl, kun opphold gjennom streng økonomisk migrasjon.

Frankrike, Nederland og flere andre land har allerede begynt å bevege seg i denne retningen. Masseinnvandringens æra er over.

Woke-ideologi i skoler og arbeidsliv blir fjernet
Venstresidens siste forsøk på å sementere sin makt har vært å presse sin ideologi inn i utdanningssystemet og arbeidslivet. Dette har resultert i en generasjon som er indoktrinert i kritisk raseteori, radikal feminisme og kjønnsideologi.

Dette vil bli stanset.

• Skoler vil rense læreplanene for woke-innhold.
  
  
• Offentlige institusjoner og selskaper vil ikke lenger være tvunget til mangfoldsprogrammer som baserer seg på ideologiske prinsipper.
  
  
• DEI (Diversity, Equity, Inclusion) vil bli avskaffet som krav i bedrifter og byråkratiet.
  
  
• Lærerforeninger og universiteter vil miste sin makt til å presse venstreideologi på unge mennesker.

Høyresiden har sett hva som skjer når man lar venstresiden dominere utdanningen: samfunnet bryter sammen. Dette vil ikke bli tillatt å skje igjen.

Ytringsfriheten gjeninnføres – sensuren oppheves
Venstresidens makt har vært avhengig av én ting: sensur. Hvis folk får snakke fritt, taper de argumentet. Derfor har de brukt Big Tech, akademia og tradisjonelle medier til å kneble opposisjonen.

Men denne æraen er over.

• Sensurlovgivning innført av venstresiden vil bli fjernet.
  
  
• Big Tech-selskaper vil bli regulert for å sikre reell ytringsfrihet.
  
  
• Politiske fanger fra tidligere regimer – inkludert 6. januar-demonstranter – vil bli løslatt.

Når høyresiden tar full kontroll, vil venstresidens sensurmaskin demonteres. Folk vil igjen få lov til å si hva de mener, uten frykt for å miste jobben eller bli kansellert.

En irreversibel endring
Venstresiden håper at dette bare er en midlertidig bølge, og at de en dag kan ta tilbake makten og reversere høyresidens reformer. Men denne gangen er det annerledes.

• Folk har sett hvordan venstresiden opererer. De vet at de aldri kan stole på dem igjen.
  
  
• Høyresiden har lært av sine feil – de vil aldri gi slipp på makten slik de gjorde tidligere.
  
  
• De institusjonelle strukturene som venstresiden brukte for å dominere samfunnet, vil bli ødelagt – slik at de aldri kan gjenoppbygges.

Dette er ikke en politisk syklus. Det er en total maktforskyvning.

Fremtidens samfunn under M?GA-styret
Når venstresidens grep om samfunnet er brutt, og høyresiden har sikret seg makten, åpner det seg en ny æra. For første gang på flere tiår vil Vesten igjen kunne bygge samfunn basert på orden, nasjonal identitet, suverenitet og realistiske verdier.

Det er viktig å forstå at dette ikke bare handler om å reversere venstresidens politikk. Dette er en total omstrukturering av samfunnet – en ny modell der folk igjen får muligheten til å leve i trygge, stabile og produktive nasjoner uten globalistisk overstyring.

1. En ny økonomisk modell: Produksjon, frihet og velstand
Under globalismen ble økonomien kontrollert av store overnasjonale aktører som flyttet produksjon ut av landet, skapte kunstig vekst basert på lån og statlig subsidiering, og brukte miljøreguleringer til å knuse lokal industri. Dette vil bli snudd på hodet.

• Nasjonal produksjon vil igjen stå i sentrum. Bedrifter vil få insentiver til å produsere innenlands i stedet for å outsource til lavkostland.
  
  
• Skattetrykket vil reduseres, særlig for middelklassen og småbedrifter.
  
  
• Internasjonale handelsavtaler som skader nasjonal økonomi, vil bli reforhandlet eller avskaffet.
  
  
• Grønne subsidier, som har vært en enorm økonomisk byrde, vil bli fjernet.

Kort sagt: En ny økonomisk orden basert på reell produksjon, arbeidsplasser og nasjonal vekst – ikke finansielle illusjoner skapt av globalistene.

2. En sikkerhetspolitikk som setter folket først
For første gang på lenge vil nasjonale myndigheter ha som hovedprioritet å beskytte sine egne borgere – ikke andre lands interesser, ikke overnasjonale institusjoner, og ikke ideologiske eksperimenter.

• Kriminalitet vil bli slått hardt ned på. Lover vil endres for å sørge for strengere straffer for vold, narkotikaforbrytelser og organiserte gjenger.
  
  
• Politiet vil få tilbake respekten og ressursene de trenger. Ingen flere "defund the police"-kampanjer.
  
  
• Ulovlig innvandring vil bli straffet med umiddelbar deportasjon.
  
  
• Terrortrusler vil bli tatt på alvor. Islamistiske nettverk, venstreekstreme grupper og andre fiendtlige elementer vil bli eliminert.

Trygghet og orden vil igjen være normen – ikke unntaket.

3. Utdanningssystemet: Fra indoktrinering til kunnskap
I flere tiår har venstresiden brukt utdanningssystemet til å forme en generasjon av unge mennesker som ikke lenger kjenner til sin egen historie, kultur eller grunnleggende fakta om verden. Dette vil ta slutt.

• Historiefaget vil gjeninnføre nasjonal stolthet. Ingen flere narrativer om at Vesten er skyldig i alt som er galt i verden.
  
  
• Kjønns- og identitetspolitikk vil bli fjernet fra skolen. Barn skal ikke indoktrineres i radikale ideologier.
  
  
• Fokus vil være på hard kunnskap: Matematikk, realfag, litteratur og historie.
  
  
• Universiteter vil miste statsstøtte dersom de fortsetter å spre venstreradikal ideologi.

Skolen skal igjen handle om utdanning – ikke om hjernevask.

4. Kultur og samfunn: En tilbakevending til normalitet
Kulturen i Vesten har vært under angrep i flere tiår. Tradisjonelle verdier har blitt erstattet med dekadanse, moraloppløsning og identitetspolitikk. Men dette er i ferd med å endres.

• Familien vil igjen bli samfunnets kjerne. Politikk vil bli utformet for å støtte familier, ikke undergrave dem.
  
  
• Medieindustrien vil miste sin makt til å pushe radikal ideologi. Finansiering av woke-innhold vil forsvinne når folk vender seg bort fra det.
  
  
• Statlige institusjoner vil fremme nasjonale verdier og kultur, ikke globalistisk propaganda.
  
  
• Kunst og underholdning vil bevege seg bort fra offermentalitet og politisk korrekthet.

Folk vil igjen kunne være stolte av sitt land, sin kultur og sin historie – uten frykt for å bli kansellert.

5. Teknologi og fremtiden: AI som en kraft for orden
Som vi allerede har sett, vil kunstig intelligens bli en avgjørende faktor i den nye maktbalansen. Men AI vil ikke lenger være et verktøy for sensur og kontroll – det vil være et verktøy for frihet og utvikling.

• Ytringsfrihet vil bli sikret på digitale plattformer. Ingen flere algoritmiske sensursystemer som utelukker konservative stemmer.
  
  
• AI-utvikling vil fokusere på produktivitet og samfunnsnytte, ikke på ideologisk agenda.
  
  
• Big Techs monopol på informasjon vil bli brutt. Nye plattformer vil gi folk tilgang til usensurert informasjon.

Den digitale fremtiden vil ikke bli kontrollert av venstreliberale teknokrater, men av de som ønsker reell frihet og orden.

En ny æra begynner
For første gang på flere generasjoner er Vesten på vei tilbake til en sunn, stabil og bærekraftig samfunnsmodell. Globalismen er i ferd med å dø, woke-ideologien er på vei ut, og folk får igjen ta tilbake kontrollen over sine egne land.

Dette er ikke en midlertidig endring. Dette er begynnelsen på en varig ny orden – en der folkets interesser igjen kommer først.

Hvordan venstresiden vil reagere på den nye virkeligheten
Venstresidens makt er i ferd med å bryte sammen, men dette skjer ikke likt overalt. Deres institusjonelle grep over medier, akademia og byråkratiet svekkes for hver dag som går. Men de vil ikke forsvinne uten kamp.

Når en politisk bevegelse som har hatt makten i flere tiår ser sin posisjon smuldre opp, skjer det alltid på samme måte: Først benekter de realiteten, deretter går de inn i panikkmodus, så blir de desperate, og til slutt forsøker de å omgruppere og tilpasse seg. I noen land har de allerede mistet kontrollen og slått over i desperasjonsfasen, mens i andre holder de fortsatt stand og kjemper i panikk for å beholde grepet.

USA er kanskje det mest åpenbare eksempelet på en venstreside i desperasjon. Demokratene har mistet makten, rettsvesenet er i ferd med å bli reformert, og medier som tidligere var vant til å styre narrativet, sliter med fallende seertall og troverdighet. Deres siste kort er kaos – de støtter protester, undergraver politiske prosesser og bruker alt de har av forbindelser i byråkratiet for å stikke kjepper i hjulene for Trump-administrasjonen. Det er et mønster vi har sett før: Når de ikke kan vinne demokratisk, tyr de til uro.

Europa er en blanding. I noen land, som Italia, Nederland og Ungarn, har høyresiden allerede fått fotfeste. Der forsøker venstresiden å overleve ved å moderere seg, men panikken er merkbar. De store EU-landene, spesielt Tyskland og Frankrike, befinner seg i en skjør posisjon der venstresiden fortsatt har makten, men ser den smuldre. De vet at de ikke lenger har folkets tillit, men forsøker likevel å klamre seg fast ved hjelp av sensur, rettslige prosesser og trusler om krise dersom høyresiden får gjennomslag.

Så har vi de landene der venstresiden fortsatt styrer uten store utfordringer – blant dem er Norge. Her er folk fortsatt i en slags politisk dvale. Mediene domineres av venstreliberale narrativer, akademia pumper ut de samme budskapene som før, og politikerne opptrer som om ingenting er i ferd med å endre seg. Men dette er en falsk trygghet. Det er ikke fordi velgerne er mer lojale til venstresiden – det er fordi alternativet ennå ikke er sterkt nok til å utfordre dem. Når denne bølgen først treffer Norge, vil det skje raskt.

Det avgjørende spørsmålet er hvordan venstresiden vil reagere etter hvert som de mister makten i flere land. Der de allerede har tapt, vil de forsøke å omdefinere seg selv. De vil hevde at de "alltid var moderate", at de "bare ønsket sosial rettferdighet", og at det er høyresiden som er de ekstreme. De vil bruke mediene til å skape et falskt narrativ om at høyresiden er i ferd med å ødelegge demokratiet, og at folk må "våkne opp" før det er for sent.

Der de fortsatt sitter med makten, vil de slå hardt ned på all opposisjon. De vil skjerpe sensuren, fremme lover som beskytter deres ideologi og bruke institusjonene til å hindre høyresiden i å vokse. De vil advare om at "fascisme" er på fremmarsj og bruke frykt som sitt viktigste våpen. Jo svakere de blir, desto mer desperate vil tiltakene bli.

Så har vi de landene som er midt i overgangen. Her vil vi se politiske opptøyer, juridiske prosesser rettet mot konservative ledere og forsøk på å diskreditere høyresiden før den får fotfeste. Dette vil ikke skje tilfeldig – det vil være en koordinert innsats for å sikre at venstresidens arv ikke blir revet ned like lett som de selv en gang rev ned de gamle samfunnsstrukturene.

Men historien viser at når en bevegelse først mister folkets støtte, finnes det ingen vei tilbake. Venstresiden kan forsøke å blokkere endringene, men de kan ikke stoppe dem. Når folk ser at et annet samfunn er mulig, vil de aldri akseptere å gå tilbake til det gamle.

Og denne prosessen akselererer nå. USA, Argentina, Italia, Ungarn og Nederland har ikke bare styrket sin egen høyreside – de jobber aktivt for at resten av verden skal følge etter. Gjennom handel, diplomati og strategiske allianser bygger de et nettverk av nasjoner som står imot globalisme og woke-ideologi. Der venstresiden i årevis brukte internasjonale institusjoner til å presse frem sin agenda, ser vi nå en motsatt utvikling: Land med konservative regjeringer støtter hverandre for å sikre at skiftet blir varig.

Dette betyr at nasjoner som fortsatt er under venstresidens grep, vil oppleve et stadig sterkere ytre press. Det blir vanskeligere å sensurere, vanskeligere å stanse opposisjonen, vanskeligere å beholde makten. Jo flere land som bryter ut av den globalistiske ordenen, desto større blir dominoeffekten.

Venstresidens æra er over – hva nå?
Vesten er midt i et maktskifte vi ikke har sett maken til på flere tiår. MAGA og MEGA vokser, venstresiden mister kontrollen, og globalismen er i ferd med å rakne. I land etter land stemmes venstresiden ut, deres politikk avvikles, og deres institusjonelle makt svekkes.

USA er allerede i desperasjonsfasen. Demokratene bruker kaos, lovverk og mediene for å holde seg flytende, men de taper terreng dag for dag. Europa følger etter. Italia, Nederland og Ungarn har allerede vendt seg mot globalismen. Tyskland, Frankrike og Skandinavia klamrer seg fortsatt til venstreliberale idealer, men fundamentet under dem slår sprekker.

Venstresidens arv blir knust. Masseinnvandring bremses. Transpolitikk og woke-ideologi renskes ut av skoler og institusjoner. Klimahysteriet mister grepet. Sensuren oppheves, ytringsfriheten gjeninnføres. Høyresiden har lært: Makten må ikke bare vinnes – den må sikres, slik at venstresiden aldri kan bygge seg opp igjen.

Venstresiden vil ikke gi seg uten kamp. Vi vil se mer sivil uro, sabotasje, propaganda og forsøk på å omgruppere seg. Men folk flest har fått nok. Når et samfunn først ser at en annen vei er mulig, er det ingen vei tilbake.

Dette er ikke en politisk syklus – det er en irreversibel endring.

Fra min lille robåt i stormen
Her sitter jeg, i min lille robåt, og ser utover kaoset. Verden endrer seg i en hastighet ingen kunne forutse for bare få år siden, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Jeg er ikke en av de som styrer skuta – jeg er bare en observatør, en som prøver å forstå hva som skjer mens stormen raser rundt meg.

Jeg ser en venstreside i panikk, en høyreside i vekst, og en fremtid som formes foran oss. Jeg ser hvordan folk klamrer seg til gamle ideer, mens andre kaster seg ut i det nye med en fanatisme som kan være like farlig som det de bekjempet. Jeg ser sannheter bli forvrengt, løgner bli normalisert, og en informasjonskrig der de fleste ikke en gang forstår at de er soldater.

Det frustrerer meg at så få setter seg inn i hva som faktisk skjer. At folk velger å tro på de enkle narrativene de blir servert, istedenfor å grave selv. Jeg skulle ønske flere tok seg tid til å forstå hvorfor venstresiden mister makten, hvorfor høyresiden vokser, og hva det faktisk betyr for dem personlig.

Jeg tror ting vil bli bra. Men ikke for alle. Noen vil oppleve at verden tar mange steg tilbake, særlig på områder der venstresiden har drevet frem raske endringer. Homofiles rettigheter kan bli en av de store taperne i dette skiftet. Ikke fordi majoriteten nødvendigvis ønsker det, men fordi radikal venstrepolitikk har provosert frem en motreaksjon som nå ikke lenger kan kontrolleres. De ville ha alt – nå kan de miste alt.

Og kanskje er det nettopp det som frustrerer meg mest. At alt dette kunne vært unngått. At hvis venstresiden hadde stoppet i tide, hadde vi ikke trengt denne brutale maktforskyvningen. Men de ville ikke stoppe. De trodde de kunne tvinge verden i sin retning uten konsekvenser. Nå får de konsekvensene.

Så her sitter jeg, fortsatt i min lille robåt, uten noe annet valg enn å fortsette å observere. Fortsette å fylle hodet ditt, du som leser dette, med min frustrasjon. For selv om jeg ikke vet nøyaktig hvor vi er på vei, vet jeg én ting sikkert: Vi skal ikke tilbake dit vi kom fra.