Jeg bar det alene

– helt til jeg begynte å skrive!

Jeg prøvde bare å forstå hvorfor oppveksten min ble som den ble. Noen historier tar tid før de vil fortelles.

Jeg trodde jeg hadde det gøy. Egentlig prøvde jeg bare å slippe unna meg selv.

Jeg brukte halve livet på å late som alt var greit. Jeg gjorde alt «riktig» – hørte på leger, venner, eksperter. Men ingen av dem kunne ta fra meg stillheten inni meg. Den måtte jeg selv bryte. Det var først da jeg satte meg ned alene med tastaturet, uten filter, at alt begynte å løsne – og jeg fant meg selv midt i kaoset.

Jeg begynte å skrive mange år før jeg lanserte bloggen. Det startet egentlig som en logg i forbindelse med barnefordeling og samvær, men etter hvert ble det noe mer – en slags terapi for alt jeg selv hadde vært gjennom som barn. De vonde minnene kom rullende inn, og jeg begynte å huske ting jeg hadde fortrengt i årevis. Ting som var for tunge til å bære på, hendelser som knekker deg selv som voksen.

I denne prosessen begynte jeg å fortelle venner og noen i familien om hva jeg hadde opplevd som barn. En av mine nærmeste venner, som har kjent meg siden før barneskolen, sa bare: «Det forklarer mye.» Andre sa at brikkene endelig falt på plass. Men det jeg fikk høre oftest, var dette: «Du må dele det. Du setter ord på det på en måte som ingen andre kan.»

Reaksjonene fra familien var derimot en helt annen historie. Noen kunne fortelle meg ting jeg ikke husket. Andre bekreftet episoder de hadde vært vitne til, eller fått fortalt av andre. Men flere nektet for alt. De sa jeg løy. At jeg måtte slutte å grave. At jeg måtte tie stille. Noen gikk så langt som å true med søksmål om jeg delte historiene mine. Så får vi se – kanskje de gjør alvor av det den dagen jeg virkelig forteller alt.

Frem til den dagen har jeg uansett mye annet å dele. Ting jeg har opplevd, ting jeg ser i samfunnet – og kanskje ser jeg dem litt annerledes nettopp på grunn av det jeg selv har vært gjennom. Jeg har et helt arkiv av tekster, skrevet over mange år. Noen har venner fått lese, men det meste har jeg aldri delt med noen. De som har lest, har stort sett sagt det samme: at jeg må dele, fordi det kan hjelpe andre til å forstå og kanskje til å lære noe.

Da jeg først satte meg ned for å skrive åpent, var planen enkel. Jeg ville skrive ærlig om livet slik det faktisk føles – ikke slik det ser ut på overflaten. Om kroppen, hodet, kjærligheten, samfunnet og alt det rare vi mennesker driver med. Jeg ville skrive for oss menn, men på en måte som også kvinner kunne kjenne seg igjen i. Uten filter. Uten fasade.

Planen var aldri å bli en politisk stemme. Jeg ville skrive om mennene vi sjelden snakker om – de som bærer mer enn de viser. Jeg har mistet flere kompiser til selvmord. Gode folk. Sterke folk. Sånne som lo høyt og virket som de hadde kontroll. Og jeg har vært der selv. Jeg vet hvordan det føles når mørket blir tyngre enn alt annet, når du sitter alene og tenker at kanskje det er like greit om alt bare stopper. Når du ikke lenger orker å late som.

Det er en ensomhet mange menn kjenner, men sjelden sier høyt. Vi lærer å bite tennene sammen, holde kjeft, være sterke. Men det sprekker til slutt. Jeg har vært der, jeg vet. Jeg kom meg videre, men det kostet alt. Og det er derfor jeg skriver – for å si høyt det mange går og tenker, men aldri tør å innrømme.

Jeg ville også skrive om fedre – om menn som kjemper for å få være en del av barnas liv, men som blir stående alene mot et system som ikke forstår hva det gjør med dem. Og om helse – hvorfor vi menn venter for lenge, hvorfor vi ignorerer smerte helt til kroppen sier stopp.

Men så, et sted underveis, endret alt seg. Det begynte nesten uskyldig – et innlegg om bistandspolitikk som egentlig var ment som en liten kommentar, men som tok av i nyhetsbildet. Siden jeg gjennom hele livet har vært interessert i hva som rører seg i verden og hva som egentlig ligger bak det de store herrer forteller, visste jeg at det som ble formidlet i media ikke stemte, jeg ble rett og slett forbanna. Plutselig satt jeg våken halve netter for å dobbeltsjekke fakta og kilder, og før jeg visste ordet av det, hadde jeg sklidd over i en annen rolle. Fra den som skrev om livet, til den som skrev om verden.

Engasjementet tok over, og jeg lot det skje. Det var spennende, og det føltes viktig. Men det fjernet meg også fra det jeg egentlig ville formidle – menneskene, stillhetene, de usagte tingene mellom oss.

Noen innlegg traff likevel på en måte noe av det jeg hadde sett for meg fra starten: Krisen byene ikke ser, En fremtid uten vekst, En global mental tsunami og Teknologiens kraft. De handlet om oss – om hvordan vi prøver å henge med i et samfunn som endrer seg fortere enn vi klarer å forstå. Der kjente jeg igjen stemmen min.

Og så kom Når gnisten dør! – det første på lenge som virkelig kom rett fra ekte følelser og tanker. Ikke politikk (selv om noen vil lese det slik), ikke analyse, men ren refleksjon. Om forhold, tiltrekning, og hvordan mange mannfolk nå ser på dette med kjærlighet i dag. Det innlegget minnet meg på hvorfor jeg begynte å skrive i utgangspunktet.

Så nå går jeg tilbake dit jeg egentlig skulle. Ikke fordi jeg angrer på alt jeg har skrevet, men fordi jeg vet hvorfor jeg startet. Jeg vil skrive om mennesker, ikke makt. Om virkeligheten slik den faktisk kjennes, ikke slik den pakkes inn i overskrifter.

Bloggen skal fortsatt romme alt det den har gjort, men tyngdepunktet skal flyttes. Samfunn og politikk skal fortsatt være med, men sett nedenfra – slik folk faktisk opplever det. Alt annet – helse, kost, forskning, familie, samliv, og alt det rare vi kaller livet – skal igjen få puste.

Og bak kulissene, der skjer det noe nytt. Jeg sier ikke alt ennå, men én ting kan jeg røpe: Laila er med denne gangen.

Jeg kjenner det nå. Jeg er tilbake der det begynte. Ikke på nytt – men på rett spor igjen. Det føles som å endelig puste fritt.

Men før du tror jeg skal bli helt myk og holde meg unna alt som lukter politikk, må jeg bare advare: første blogginnlegg etter denne «ny start»-erklæringen handler faktisk om nettopp politikk. Eller, rettere sagt – om folket og eliten.

Så ja, jeg vet hva du tenker: jaja, der var vi tilbake i gamle spor igjen. Men nei. Dette er annerledes. «Folket mot eliten» er ikke et politisk innlegg i vanlig forstand, det er en forklaring. Et forsøk på å rydde opp i misforståelser og forklare hvorfor jeg har skrevet som jeg har gjort. Og hvorfor jeg fortsatt kommer til å skrive om politikk – bare fra et annet sted. Ikke ovenfra, men nedenfra.

Etter det kommer «Klimamaten». Og derfra går vi videre. Jeg har et stort arkiv med tekster, men fremover blir det annerledes. Jeg vil skrive mer personlig – mer ærlig – og bruke mine egne erfaringer som utgangspunkt for å forstå både livet og samfunnet rundt oss.

Jeg vet at jeg bare så vidt har begynt å åpne dørene inn til det jeg faktisk har vært gjennom. Det kommer mer, men jeg må føle meg fram. Noe av det er tungt å sette ord på, men jeg kommer dit. Bit for bit.

Jeg håper du blir med på reisen. Følg med.