Trump: Fredens ansikt?

The Trump Peace Prize!

Kan det faktisk skje at Trump lager sin egen fredspris om han ikke får Nobels? Er han mannen som kunne gjort det?

Norge rister på hodet, Nobelkomiteen gremmes – men i 2048 står Trump der, ferdig som president, og deler ut sin egen fredspris på sin egen scene.

De siste dagene har jeg gått og lekt med en tanke. En sånn tanke som i utgangspunktet høres litt småsprø ut, men som – jo mer jeg tenker på den – begynner å virke forbausende realistisk.

Jeg tror faktisk ikke det er helt utenkelig at Donald Trump – mannen som har satt navnet sitt på alt fra skyskrapere til vannflasker – en dag finner på, eller kanskje har tenkt tanken allerede, å lansere sin egen fredspris. En konkurrent til Nobels. En pris som bærer hans eget navn, delt ut med gullbokstaver, rød løper og pressevegger fra gulv til tak: The Trump Peace Prize.

Jeg ser for meg at det ville passet ham perfekt. Det ligger liksom i ryggmargen hans. Trump har, slik jeg oppfatter det, alltid hatt et behov for å eie scenen – ikke bare stå på den. Han har aldri ventet på at systemet skal anerkjenne ham, han har heller bygget sine egne systemer. Og jeg tenker at nettopp derfor kunne han like gjerne bygge sin egen fredspris. Det ville vært det ultimate svaret til etablissementet som i årevis har nektet ham innpass. Den ville blitt hans hevn over Nobel-komiteen i Oslo – og samtidig et varig symbol på Trumps verdensbilde: fred gjennom styrke, resultater foran retorikk.

Jo mer jeg reflekterer over det, desto mer logisk virker det. Jeg kan faktisk se for meg at et slikt trekk kunne sikret ham en plass i historien – ikke bare som en prisvinner, men som grunnleggeren av et nytt globalt symbol.

Fra tårn og fly til fredspris?
Jeg har alltid tenkt at Trump forstår makten i sitt eget navn bedre enn noen annen. Det begynte med faren, Fred Trump, som bygde et eiendomsimperium i New York – men det var Donald som forvandlet familienavnet til et symbol, et løfte, et stempel på styrke, luksus og kontroll. Han har satt det på hoteller, golfbaner, fly, vannflasker, slips – til og med universiteter. Jeg tror han ser på selve navnet som et prosjekt i seg selv, en merkevare som skal overleve ham.

Der andre politikere snakker om idealer, snakker han om identitet. Og den identiteten handler om seier. Jeg tror han rett og slett ikke tåler tanken på å være en brikke i andres spill. Han må være den som setter reglene. Derfor ser jeg for meg at ideen om en egen fredspris passer ham perfekt. Hvorfor skulle han nøye seg med å motta en pris som andre definerer, når han kan skape sin egen og bestemme hvem som fortjener den?

Trump har alltid operert utenfor konvensjonene. Jeg tror han trives best når han kan snu etablerte institusjoner på hodet, rive ned gamle sannheter og bygge noe nytt – med sitt eget navn på toppen. En Trump Peace Prize ville være den naturlige kulminasjonen av hele hans livsprosjekt. Ikke som et forsøk på å bli elsket av eliten, men som et tydelig signal: han trenger dem ikke. Han er sin egen institusjon.

I bunn og grunn tror jeg det handler om kontroll over historien. Nobel-komiteen kan ignorere ham, men de kan ikke stoppe ham fra å skape sin egen virkelighet. En virkelighet der det er Trump som deler ut prisen for verdens fred – ikke Norge.

Hevnen over Nobel
Trump virker overbevist om at han aldri vil få Nobels fredspris – ikke fordi han ikke har skapt fred eller forsøkt, men fordi systemet, slik han ser det, aldri vil tåle å gi ham den. For ham er det et bevis på hvor dypt hatet mot ham stikker. Kim Jong-un, Abraham-avtalene, forhandlingene i Midtøsten, til og med dialogen med Putin – alt dette er glemt, fordi det er Trump. Der ligger bitterheten.

Man merker hvor dypt dette stikker når man hører hvordan han snakker om det. Ifølge People sa Trump følgende 9. oktober 2025 under et møte i Det hvite hus:

“He got a prize for doing nothing. Obama got a prize, he didn’t even know what he got. He got elected and they gave it to Obama for doing absolutely nothing but destroying our country.”

Dette er mer enn irritasjon – det er et sår som aldri leges. For Trump har Nobelprisen blitt symbolet på alt han mener er galt med eliten og mediene: en pris som belønner ord, ikke resultater.

Derfor er det heller ikke utenkelig at han en dag etablerer sin egen fredspris – både som et stikk til Den Norske Nobelkomite og som et uttrykk for uavhengighet. For ham ville det vært langt mer tilfredsstillende å skape sin egen pris enn å vinne den han i årevis har ment at han fortjente.

En Trump Peace Prize ville vært selve hevnen over det etablerte – et elegant, men effektivt spark til dem som lenge har brukt Nobels navn som moralens høyborg. Etter flere år med gjentatte krav og forventninger om å få Nobels fredspris, må han snart bli lei av å mase etter en pris som aldri kommer. Da er det lett å se for seg at han heller etablerer sin egen – med større show, sterkere symbolikk og global mediedekning.

Forskjellen er at Trump ikke bare ville skapt en pris – han ville skapt et narrativ. Et nytt kapittel i historien der han selv definerer hva fred betyr. For mens Nobel hyller idealer og intensjoner, ville Trump hylle handling, resultater og maktbalanse. Der Nobel snakker om «fredelige løsninger», ville Trump snakke om «stabilitet gjennom styrke».

I hans univers ville dette ikke være en protest – men en korreksjon. En ny standard for hva ekte fred innebærer. Og sett i lys av hans forhold til prestisje, makt og evig synlighet, fremstår ideen om en Trump Peace Prize ikke bare som mulig – men som uunngåelig.

Fred gjennom styrke
Hvis en Trump-fredspris noen gang skulle bli virkelighet, ser jeg for meg at den ikke ville handlet om pasifisme, diplomatiske høfligheter eller høystemte taler om verdenssamfunnets enhet. Den ville handlet om resultater. For Trump er fred, slik jeg tolker ham, ikke et spørsmål om å holde hender og synge sanger. Det er et spørsmål om kraft, forhandling og respekt.

Jeg tror han alltid har ment at varig fred skapes når ledere tør å møtes som likeverdige – når man kombinerer makt med vilje. Det er slik jeg forstår møtet med Kim Jong-un: han gikk bokstavelig talt over grensen, ikke for å vise svakhet, men for å demonstrere kontroll. Jeg tenker også at det samme prinsippet lå bak Abraham-avtalene, som for første gang på mange tiår skapte reelle diplomatiske gjennombrudd i Midtøsten – uten FN, uten symbolpolitikk og uten de endeløse toppmøtene som sjelden leder til noe konkret.

Og nå skjer det igjen. Trump har vist at han kan være tøff med både Hamas og Israel. Han har ikke nølt med å true Hamas til forhandlingsbordet, men samtidig har jeg merket meg at han også tør å sette foten ned for Israel når han mener de går for langt. Det sier mye om hvordan han tenker. Han handler, etter min vurdering, ikke ut fra gamle lojaliteter, men ut fra hva som faktisk kan skape fred – ikke hva som er politisk korrekt.

Derfor er ikke tanken om en Trump Peace Prize så fjern som den kanskje først kan virke. Jeg begynner faktisk å tro at han allerede har begynt å oppføre seg som en mann som deler ut fred – på sine egne premisser.

Slik kunne han gjøre det
Hvis Trump virkelig bestemte seg, ville veien fra idé til virkelighet vært kort. Han har allerede alt som trengs: navn, nettverk, mediedekning, lojal støttestruktur og en global bevegelse som ser på ham som mer enn bare en politiker. Jeg ser for meg at han kunne lansert The Trump Peace Prize med ett eneste pressearrangement – og verden ville garantert stanset opp for å se.

Tidspunktet rett etter en presidentperiode ville etter min mening vært ideelt. På det tidspunktet er han frigjort fra begrensningene som ligger i selve embetet, men han har fortsatt den massive globale oppmerksomheten som følger med en nylig avgått president. Jeg tror et slikt initiativ kunne fungert som en strategisk måte å sementere fortellingen om presidentskapet på – et grep for å forme historien før andre rekker å skrive den. Det ville vært øyeblikket der han kapitaliserer på statusen som verdensleder og omsetter den til noe mer varig – akkurat slik jeg var inne på i utgangspunktet.

En slik pris trenger ingen godkjennelse fra noen. Jeg tenker at den kunne bygges privat, finansiert gjennom en stiftelse med Trump-navnet som selve merkevaren. Han kunne samlet tidligere diplomater, statsledere og generaler som deler hans verdenssyn – mennesker som tror på styrke, ansvar og resultater fremfor symbolpolitikk. Seremonien kunne holdes årlig i Florida, kanskje på Mar-a-Lago, med verdenspressen til stede og en parade av ledere, militære og næringslivsfolk.

Deretter ser jeg for meg at prosjektet vokser videre – ikke som et forum for prat og foredrag, men som et kraftsenter for handling. Et sted der ledere møtes for å signere avtaler, løse konflikter og sette press på regjeringer som trenerer fredsprosesser. Et globalt maktrom der Trump selv styrer dynamikken, som vert, forhandler og dommer på én gang. Ikke Davos, ikke Oslo – men et sted der ordene veier mindre enn resultatene.

Når en pris deles ut hvert år, blir den en institusjon. Først en nyhet. Så en tradisjon. Og til slutt – et symbol. En Trump Peace Prize kunne etter min mening leve videre uavhengig av valg og kontroverser. Den ville holde navnet hans i omløp år etter år, som et fast punkt i kalenderen – og kanskje, over tid, som en reell konkurrent til Nobel.

Arv, symbolikk og historie
For meg handler dette ikke bare om en pris – det handler om arv. Trump fremstår som en mann som tenker i generasjoner, ikke i valgperioder. Han har bygget merkevarer og institusjoner som bærer navnet hans fordi han vet én ting: stein forsvinner, men navn varer.

Navnet Trump bæres allerede videre av flere generasjoner – sønnen Donald Trump Jr. og barnebarnet Donald Trump III. Det får meg til å tro at han ser på selve navnet som et prosjekt i seg selv, et dynastisk symbol som skal vokse i betydning for hver generasjon. En egen fredspris kunne vært den naturlige forlengelsen av akkurat den tankegangen – et monument som bærer navnet videre, uavhengig av tid og politikk.

Der Nobels navn ble synonymt med moral og idealisme, kan Trumps en dag bli synonymt med styrke og resultater. Hver gang en slik pris deles ut, ville verden minnes hva han stod for – en leder som handlet, ikke bare snakket. Uansett hva man måtte mene om ham, er det lett å se for seg at en Trump Peace Prize kunne feste navnet i historien på en måte ingen motstander kunne viske bort.

En Trump Peace Prize ville ikke bare vært et trofé – den ville vært et monument. Et som deles ut igjen og igjen, år etter år, lenge etter at mannen selv er borte. For i Trumps univers handler det sjelden om øyeblikket. Det handler om historien som blir fortalt etterpå – og om hvem som får æren for å ha skrevet den.

Er det dette Trump tenker?
Det hele begynte med en idé som dukket opp og utviklet seg til et lite tankespill bare for moro skyld. Men jo mer den fikk modnes, desto mer logisk virket den. For alt ved denne tanken bærer Trumps stil: større enn livet, glamorøs, uforutsigbar og nøye regissert. Han gjør sjelden noe halvt, og når han først setter noe i gang, skjer det med en så overveldende selvtillit at verden til slutt må ta det på alvor. Han vet at mange verdensledere både respekterer ham og deler hans syn på styrke, lojalitet og resultat.

For hva er vel mer «Trump» enn å skape sin egen fredspris – i stedet for å vente på en som aldri kommer? Det ville bli gjort på hans måte, med hans stil, på hans språk. Uten Oslo, uten komiteer, uten behov for den gamle verdens godkjennelse. Bare én pressekonferanse – Trump på et podium, The Trump Peace Prize i store gullbokstaver bak ham, og et pressekorps fullt av det han selv kaller «Fake Press». Det ville vært nok. Resten ville fulgt av seg selv.

Kanskje er ikke tanken så fjern som den først høres ut. Kanskje våkner vi en dag til bilder fra Florida, der røde tepper rulles ut foran et hav av pressefolk, og en stemme runger over høyttalerne: “Welcome to the Trump Peace Prize Ceremony.”

Kanskje er dette bare tanker. Kanskje skjer det aldri – men det ville ikke overrasket meg. For i hans verden har selv de mest usannsynlige ideene en tendens til å bli virkelighet.

Både Gemini, Grok og GPT konkluderte med det samme: det er ikke helt utenkelig at dette faktisk kan skje.

GPT formulerte det kanskje best:

Ja – det er faktisk plausibelt. Trump har både ego, ressurser og merkevarelogikk til å etablere en egen fredspris, særlig som motreaksjon mot Nobel-komiteen. En Trump Peace Prize ville passe perfekt i hans behov for kontroll, historisk arv og selvdefinert legitimitet. Det ville ikke vært et rop om anerkjennelse, men et maktgrep – å skrive sin egen historie, bokstavelig talt i gullbokstaver.