Børsen faller, hva så?

De rike hyler – du skylder dem ingenting

Når børsen faller og milliardærene hyler, får vi beskjed om at "vi alle taper". Men vi var aldri med på festen, så hvorfor skal vi rydde etterpå? Dette er ikke din krise – det er deres korreksjon. Mediene kaller det dramatisk. Politikerne roper krise. Men børsfallet er ikke din kamp.

21:02, 09. april 2025: Innlegget er oppdatert med info om hvem som eier aksjer på børsene.

De som roper høyest nå, er de som alltid har fått mest. (AI generert bilde)

Mediepanikk og krokodilletårer
Når aksjebørsene faller, er det som om hele systemet går i svart. Overskriftene blir store og røde: “Børsras!”, “Oljeprissjokk!”, “Krise i markedet!” Nyhetsanker snakker plutselig lavmælt, som om de rapporterer fra en begravelse. Kameralinsene zoomer inn på stressede menn i dress foran skjermer som gløder rødt. Og folk hjemme i sofaen begynner å lure: Er dette alvor? Går økonomien til helvete nå?

Men hva betyr egentlig et børsfall for deg og meg?
For de fleste vanlige folk betyr det... ingenting. Det påvirker ikke lønna di. Ikke støtten du får fra NAV. Ikke barnas skolegang eller prisen på melk. De som virkelig får vondt når markedene rister, er folk som allerede har veldig mye penger – og som prøver å tjene enda mer. Det er finanseliten, fondsforvalterne, spekulantene og topplederne som ser papirformuen sin krympe noen prosent.

Likevel skal hele samfunnet mobilisere som om dette er en nasjonal katastrofe. Mediene maler panikkbildet, og politikere løper til nærmeste bankbygg for å “følge situasjonen tett”. Det er som om vi alle må vise medfølelse fordi noen milliardærer har hatt en dårlig uke.

Og det absurde er at mange av de samme ekspertene og journalistene som roper “krise!” på forsida, roer seg ned i siste avsnitt. Der får vi høre at “dette var ventet”, at “markedet vil hente seg inn”, og at “langsiktige investorer har ingen grunn til bekymring”. Så hvorfor i all verden bruke åtte avsnitt på å skremme folk først?

Hvem tjener egentlig på børsen?
Når børsene går opp, er det ikke folk flest som feirer. Det er ikke de som står opp klokka seks for å vaske sykehjem, fylle butikkhyller eller kjøre nattbuss. Det er ikke de som sliter med husleia, barneklær og renteutgifter som går i taket.

Det er én gruppe som virkelig tjener på børsen:
De som allerede har til salt i grøten og ikke trenger å slite som vanlige folk for å få endene til å møtes.

Men blir de rike på å jobbe tunge dager på et sykehjem eller i en grøft og bygge landet?

Nei – de blir rike på din innsats.

De skummer fløten av forbruket ditt, strømregningen din, matvarene du kjøper, lånet du betaler renter på. De henter ut milliardene sine fordi du går på jobb hver dag. Fordi du handler varer i kjedene deres. Fordi du betaler mer enn det koster å produsere.

De trenger ikke stå i grøfta i regnet. De trenger ikke tørke gamlingen i ræva. De trenger ikke sitte i kassa og smile til ti sure kunder på rappen. De trenger bare at du og jeg gjør det – så kan de lene seg tilbake og se verdiene sine vokse.

Og la oss bare være helt ærlige om eierskapet også:

I USA eier den rikeste 1 prosenten over halvparten av all aksjeverdi. De 10 prosent rikeste sitter på over 90 prosent. Den nederste halvparten av befolkningen? De eier rundt 1 prosent.

I Norge er bildet ikke så mye bedre. Bare én av fem nordmenn eier aksjer eller fond i det hele tatt – og de fleste eier nesten ingenting. Det er staten og de rikeste husholdningene som dominerer. I tillegg er store deler av børsen eid av utenlandske fond, banker og selskaper. Ikke av deg. Ikke av meg. Ikke av folk som faktisk bor her.

Så når mediene sier at “vi taper milliarder på børsen”, må du gjerne spørre:

Hvem er egentlig "vi"?

Så når markedet faller og de taper noen millioner, hvorfor skal vi bry oss?

Hvorfor skal vi gråte over at de kanskje må selge én av hyttene? At avkastningen denne måneden ikke blir like feit som i fjor? At aksjeporteføljen deres svinger litt?

Du som knapt har råd til ferie, skal altså bekymre deg for at investorene på toppen mister noe de aldri har trengt å jobbe for?

Nei. La dem kjenne litt på den uroen de selv har solgt oss i tiår.

Vi betaler, de henter ut – og kaller det fellesskap
Jeg er for private selskaper. Jeg er for entreprenører som bygger vei, bro, batterifabrikker og digital infrastruktur. Jeg er for at folk skal tjene penger – også mye penger – hvis de skaper noe av verdi for fellesskapet.

Men det jeg ikke er for, er at staten gir milliarder i subsidier, garantier og støtte – uten krav til hvem det gagner, og hvor verdiene havner.

I dag har vi fått en modell der fellesskapet tar risikoen, og gevinstene renner ut av landet. Børsnoterte selskaper, med eiere i Sveits, Singapore og skatteparadiser, får store kontrakter og tilskudd – ofte uten noen reell forpliktelse til å skape norske arbeidsplasser, skatteinntekter eller lokal verdiskaping.

Samtidig møter små gründere, håndverkere og lokale bedrifter veggen. De får ikke rentefrie lån, statlige garantier eller “strategisk partnerskap” med departementet.

Per som vil starte som skomaker får krav om sikkerhet, miljøregnskap og fem års erfaring.

Equinor får milliarder og politisk klapp på skuldra.

Vi må tørre å si det:

Når staten fungerer som pengeautomat for globale selskaper – uten motytelse – er det ikke næringspolitikk. Det er pengeflukt med blålys.

Dette handler ikke om å være imot privat eierskap. Det handler om rettferdighet. Hvis fellesskapet betaler, skal fellesskapet også ha noe igjen for det.

Det kan bety:

• Krav om norsk eierskap eller tilbakeføring av profitt.
  
  
• Preferanser for lokale leverandører.
  
  
• Åpenhet og like vilkår for små aktører.
  
  
• Slutt på forskjellsbehandling som gjør at de største får alt – og de små får regningen.

Vi trenger store selskaper som bygger landet. Ikke selskaper som bruker landet som en mellomlanding for å tappe ut penger. Og nå – når børsene faller og oljeprisen stuper – så kommer hylekoret:

"Vi taper penger!"

"Verdiene våre forsvinner!"

"Oljefondet krymper!"

Men hvem er egentlig vi i den setningen?

Er det du som aldri har eid en aksje?

Er det hun som aldri har fått én krone i støtte til sin lille bedrift?

Er det han som jobber natt på sykehjem og betaler skatt for å dekke underskuddene til selskaper han aldri har hørt om?

Nei. "Vi" – i denne sammenhengen – betyr stort sett:

• Fond og investorer som har tjent fett på skattepenger, subsidier og kontrakter.
  
  
• Selskaper som har gjort staten til sin faste melkeku.
  
  
• Direktører som har blitt styrtrike på støtteordninger og oppblåste børsverdier.
  
  
• Og en politisk elite som har ropt "næringsvennlighet" mens de har delt ut milliardgaver til aktører som sender pengene rett ut av landet.

Når de nå taper litt – fordi markedet endelig slår tilbake – da er det plutselig alles problem.

Men sannheten er:

Dette er ikke en nasjonal krise. Det er en korreksjon for en økonomi der toppen har levd på andres innsats altfor lenge.

Og det vi ser nå, er ikke bare røde tall på en aksjeskjerm.

Det er en ufrivillig avsløring av hvor skjevt, hvor skjevtfordelt og hvor urettferdig det økonomiske spillet faktisk har blitt.

Derfor kan børsfallet være gode nyheter for vanlige folk

La oss snu blikket. For selv om mediene vil ha deg til å tro at verden går under fordi børsene stuper og oljeprisen er under 60 dollar, så kan det faktisk være akkurat nå vanlige folk bør trekke pusten og si:

Endelig.

Endelig får markedet – og de som har ridd det som et gullbelagt surfebrett – kjenne på at ting ikke alltid går opp. At spekulasjon ikke er risikofritt. At du ikke kan bygge et system der staten betaler, markedet vinner, og “folk flest” bare får lov til å se på.

Så hva betyr egentlig et børsfall for vanlige mennesker – deg og meg?

1. Rentene kan falle
Når aksjemarkedet faller og investorene blir nervøse, begynner sentralbankene å snakke om rentekutt. Og for deg som har boliglån, billån eller kredittgjeld, kan det bety lavere utgifter – hver eneste måned. Det betyr mer igjen i lommeboka, ikke mindre.

2. Oljeprisen faller – det betyr lavere drivstoff- og transportkostnader
Husker du da bensin kostet 27 kroner literen? Det gjør ikke lommeboka di med glede. Nå er oljeprisen nede under 60 dollar. Det betyr billigere diesel, lavere fraktkostnader, og på sikt lavere priser på varer. Mindre penger til oljeselskapene – mer igjen til deg.

3. Mindre grådighet, mer virkelighet
Når det går dårlig på børsen, må også de store kutte ut noen av de mest absurde investeringene. Kanskje det ikke er rom for enda en “tech-startup” uten forretningsmodell. Kanskje de må si nei til vanvittige bonuser. Kanskje noen konsernsjefer må lære forskjellen på inntekter og støtte.

4. Mer fokus på realøkonomien – på folk, ikke fond
Når markedet skjelver, må politikere svare på ett grunnleggende spørsmål: Hvordan går det med vanlige folk? Da blir det vanskeligere å selge inn nok en skattelette til de rikeste eller nok en gavepakke til selskaper som sender overskuddet ut av landet. Presset for å gjøre noe som faktisk hjelper folk øker.

5. Folk våkner
Det viktigste: Når økonomien skaker litt i toppen, våkner flere til virkeligheten. Da blir det lov å stille spørsmål:

• Hvorfor har vi latt noen få kontrollere så mye?
  
  
• Hvorfor får ikke små gründere de samme mulighetene?
  
  
• Hvorfor skal "vi alle" ta regningen, når bare noen få får festen?

En krise i toppen er ofte starten på en bevegelse nedenfra. Ikke en undergang – men en mulighet.

Så neste gang du ser overskriftene rope "børsfall!", ta en pause. Tenk etter:

Er dette egentlig en krise for deg – eller bare et lite virkelighetsmøte for de som har surfet på fellesskapets penger altfor lenge?

Når toppen vakler, kan bunnen reise seg
Nå er det krise igjen. Ikke fordi folk mister jobbene sine. Ikke fordi NAV kutter ytelsene. Ikke fordi noen fryser eller sulter. Nei, det er krise fordi børsen faller. Fordi noen rike mennesker ser at papirformuen deres krymper litt. Fordi oljeprisen dupper under 60 dollar. Fordi systemet de har tjent fett på i årevis, ikke lenger er like stabilt.

Og da skal vi visst alle sørge. Vi skal bry oss. Stille oss bak næringslivslederne og statsministeren med bekymret blikk og si “dette rammer oss alle”.

Men det gjør det jo ikke. Ikke egentlig. For når børsen gikk opp og overskuddene flommet inn i selskaper, fond og utbytter, var det ikke akkurat kø av takknemlighet til folket. Da var det ikke snakk om “oss”. Da var det de samme som nå hyler om krise, som fikk hente ut gevinsten, mens resten av oss så regningene stige og lønna stå stille.

Og det verste er at mye av pengene de tjente – og fortsatt håver inn – er penger vi har bidratt med. Gjennom skatten vi betaler. Gjennom støtteordninger og subsidier til selskaper som knapt legger igjen en krone i landet. Gjennom statlige investeringer som kaller seg “fremtidsrettede”, men som i praksis betyr risikofrie milliardgaver til børsnoterte selskaper med utenlandske eiere. De får alt. Per som vil starte en liten skobutikk, han får ingenting.

Og nå, når det begynner å riste litt i toppen, da skal vi plutselig være med på dugnaden igjen? Da skal “vi alle” være bekymret? Vi som aldri ble spurt om vi ville være med på festen, skal nå være med på å rydde opp etterpå?

Jeg er lei. Lei av å høre at “vi” taper, når det de egentlig mener er at de som alltid vinner, har tapt litt. Lei av å late som om dette systemet er til for alle, når det beviselig bare er til for noen få. Lei av å høre ord som “fellesskapet” fra folk som aldri har delt med noen.

Så ja – kanskje det er på tide at det gjør litt vondt i toppen. Kanskje det er sunt at det rister litt i aksjemarkedet, så folk får se hvem som egentlig sitter med hånda langt nedi fellesskapets kakeboks. Og kanskje – bare kanskje – kan dette være øyeblikket der vi andre sier: Vi er ikke med på dette spillet lenger. Vi skylder dere ingenting.