The Turning Point

Fra feiring til oppvåkning!

Millioner har snudd ryggen til Demokratene. Ikke av politiske grunner, men fordi partiet ble avslørt som moralsk råttent.

Skjermbilde fra direktesendingen på Charlie Kirk sin YouTube-kanal.

“This is the turning point!” Ordene runger som et ekko gjennom sosiale medier, i gater og på skoler og arbeidsplasser. De sies med sjokk, men også med visshet: alt har forandret seg. De peker både på arven etter Kirk og på øyeblikket Demokratene avslørte sitt sanne jeg. Drapet skjedde dagen før 9/11, og på selve minnedagen for det verste terrorangrepet i historien ble jubelen fra deres egne partifeller et speilbilde av terroristene som feiret da tårnene falt. Etter dette gjenstår bare to valg for venstresiden: doble ned i radikalisme og vold, eller innrømme at de selv er trusselen mot demokratiet.

Sjokket som knuste tilliten
Skuddet som drepte Charlie Kirk, traff samtidig Demokratene i hjertet av deres egen troverdighet. For Kirk var ikke kjent som en mann som jaget sine motstandere fra scenen. Tvert imot. Han rakte mikrofonen til alle, selv til sine skarpeste motstandere, og gjorde scenen til et sted for spørsmål og debatt. Han sto for åpenhet, for samtale, for den ufiltrerte konfrontasjonen mellom ideer.

Og så, foran tusenvis av vitner, ble han skutt til stillhet. Sjokket kunne ha samlet folk, men det skjedde ikke. I stedet begynte videoer å rulle over sosiale medier – ikke av mennesker som gråt eller var rystet, men av folk på venstresiden som jublet. De lo, de feiret, de spredte klipp som om det var en seier.

For mange livslange demokrater var dette dråpen som fikk alt til å renne over. De sa de ble kvalme. De sa de ikke kunne tro at de hadde brukt sitt liv på å støtte et parti med folk som feirer et politisk drap. Fordi attentatet skjedde dagen før 9/11, fikk det en nesten uutholdelig symbolikk, som for mange minnet om terroristene som jublet i gatene da tårnene falt i New York. Samme skadefryd. Samme iskalde mangel på medfølelse.

Det var i det øyeblikket mange innså at det ikke var politikken de var uenige i, men selve moralen. Denne innsikten skapte ikke bare personlig avstand, men en dyp og uforsonlig splittelse som nå river partiet i stykker innenfra. Og når du først har sett den siden av partiet ditt – den siden som for mange ble avslørt i jubelen over drapet – er det umulig å glemme.

Fra politisk uenighet til moralsk oppvåkning
Det som gjør dette skiftet så voldsomt er at det ikke lenger handler om politikk. Vanlige folk kan leve med å være uenige om skatt, helseforsikring eller klima. Slike ting kan alltid forhandles på nytt, og mange har skiftet parti flere ganger gjennom livet av pragmatiske grunner. Men når du ser at partifellene dine feirer et drap på en meningsmotstander, da er det ikke lenger politikk – det er moral. Og et moralsk brudd helbredes ikke.

Derfor er det så mange nå som sier at de aldri kommer til å vende tilbake. De kaller Demokratene onde. De sier at det er Demokratene som er den virkelige trusselen mot demokratiet. For hva betyr demokratiet hvis det åpenbart er greit for noen å juble når en stemme blir stilnet med kuler? Hvordan kan et parti som har brukt år på å snakke om «democracy on the ballot» selv være samlingspunktet for mennesker som feirer drap av meningsmotstandere?

Det begynte med videoene fra venstresiden. Folk som jublet over at Charlie Kirk var drept, som hånte både ham, enken og barna hans – og de gjorde det åpent, på sosiale medier. Så kom motreaksjonen. Demokrater med moral så hva deres egne partifeller drev med, og de sa rett ut at de ikke lenger kunne være en del av et slikt parti. Mange av dem filmet seg selv, forklarte hvorfor, og la det ut på sosiale medier.

Når politikken blir moral, finnes det ingen vei tilbake. Du kan bytte mening om en lov eller en kandidat. Men du kan ikke gå tilbake til et parti du selv har kalt ondt og sammenlignet med terrorister, og som du har sagt gjør deg kvalm, uten å miste deg selv. Derfor er dette ikke en midlertidig bølge. Det er en oppvåkning.

Ironien som skaper en martyr
Midt i all feiringen på venstresiden dukket det opp noe som må være toppen av selvmotsigelse. Flere la ut videoer hvor de triumferende erklærte at Charlie Kirk aldri kunne bli en martyr – han var ikke verdig, han var ikke laget for det. Men hva er egentlig en martyr om ikke nettopp en som blir drept for det han sto for? Og hva sto Kirk for? Han sto for åpen debatt, ytringsfrihet og retten til å stille spørsmål. Han rakte mikrofonen til meningsmotstandere og lot dem snakke.

Ironien er at i det øyeblikket de jublet over hans død, sementerte de hans status som martyr. For millioner av mennesker fremstår han nå som et symbol på hvordan ord og tanker ble møtt med våpen og hat. Jo mer de håner og ler, desto tydeligere blir kontrasten mellom en mann som sto på scenen og ga mikrofonen til sine motstandere, og en mobb som jublende feirer at kulen stilnet stemmen hans.

Derfor trekkes parallellen til Martin Luther King frem. Ikke bare fordi begge ble drept, men fordi begge jobbet for likeverd – King for borgerrettigheter i sin tid, Kirk for at konservative skulle få samme plass og respekt i en offentlighet som kansellerer dem. Begge ble oppfattet som en trussel mot et system som ikke tålte stemmen deres. Og begge ble møtt med kuler.

Og nå ser folk på Kirk med de samme øynene. Han blir ikke glemt, han blir et symbol. Demokratene mister ikke bare velgere, de mister sin moralske autoritet. For når de først blir oppfattet som partiet som feirer drap, da er det ikke lenger noen vei tilbake. Da er ikke slagordene om «demokrati» annet enn tomme ord. Da er de ikke beskytteren, men trusselen. Og det er derfor så mange sier: aldri mer.

En mental tsunami
Jeg har tidligere skrevet om at vi står foran en global mental tsunami – en bølge av identitetskriser og psykisk smerte når narrativer bryter sammen. Jeg hadde aldri forestilt meg at den skulle utløses av et politisk attentat. Men drapet på Kirk gjør nettopp dette: det river vekk fundamentet for millioner av mennesker og etterlater dem i sjokk, i tvil, i fritt fall.

Når mennesker opplever at de har vært en del av noe som jubler over drap, er det ikke bare et politisk oppgjør. Det er en eksistensiell krise. For mange vil dette føles som å våkne i en fremmed verden, der deres eget parti og deres egne venner er blitt gjenkjennelige bare gjennom kulde og hat.

Les mitt blogginnlegg: En global mental tsunami

Vi har allerede sett hvordan folk som jublet over drapet har fått sparken. Arbeidsgivere tåler ikke at deres ansatte feirer at en mann er skutt, at to små barn har mistet faren sin, og at en kone sitter igjen alene. Det er en grense som er krysset, og den får konsekvenser.