Når logikken svikter

– Når selvfølgeligheter blir politisk teater.

Europa later som Trump kan signere fred. Det kan han ikke, og alle vet det.

Slik tror enkelte en fredsavtale ser ut.

Det er helt ubegripelig at vi, etter seks måneder med det samme maset, fortsatt hører politikere, statsledere og medier gjenta i det uendelige at “Ukraina må være med i en fredsavtale” – som om det noensinne har vært et spørsmål. Ingen seriøs aktør har foreslått å utelate Ukraina fra en avtale om deres egen fremtid. Trump kan ikke, og har heller aldri sagt at han vil, signere en fredsavtale på vegne av Ukraina. Likevel brukes dette som et slags advarselsskilt hver gang han nevner forhandlinger.

At dette fortsatt er et tema, handler ikke om folkerett eller realiteter. Det handler om et politisk narrativ som gjentas så ofte at folk til slutt begynner å tro det er noe å bekymre seg for. Det er som om verden har glemt helt grunnleggende logikk: bare de som er i krig, kan signere en avtale som avslutter den.

Det åpenbare prinsippet
I folkeretten er det enkelt: bare partene i en konflikt kan signere en fredsavtale. Alle andre kan være tilretteleggere, vitner eller garantister – men de kan ikke erstatte en av partene. Det gjelder uansett om du er verdens mektigste president eller leder av et naboland.

Tenk på et ektepar i krise: en ekteskapsrådgiver kan megle, gi råd og legge til rette for at de finner en løsning – men det er bare ekteparet som kan signere skilsmissepapirene. Eller i en rettssak: dommeren kan sterkt oppfordre til forlik, men partene må selv forhandle og skrive under. Eller to naboer i krangel: en tredje nabo kan ikke lage avtalen med bare én av dem og tro at det gjelder.

Slik er det også her: USA kan legge press på Russland, koordinere med Ukraina og bidra med forslag – men det er Russland og Ukraina som må sette signaturen sin på et fredsdokument for at det skal være gyldig.

Historien bak prinsippet
Prinsippet “Nothing about Ukraine without Ukraine” er ikke et nytt påfunn for å holde Trump i sjakk. Det oppstod i 2014, etter at Russland annekterte Krim og startet krigen i Donbas. Da begynte de første forsøkene på fredsforhandlinger gjennom Normandie-formatet – Tyskland, Frankrike, Russland og Ukraina. Ganske raskt ble det tydelig at Russland forsøkte å påvirke Ukrainas fremtid over hodet på dem.

Etter Minsk-avtalene i 2014 og 2015, som mange i Ukraina mente tok for mye hensyn til Russlands interesser, ble prinsippet ufravikelig: ingen avtaler om Ukraina uten at Ukraina selv er med og godkjenner resultatet. Det ble forankret i både ukrainsk og vestlig diplomati, og allerede før fullskalainvasjonen i 2022 var det en etablert hjørnestein i all offisiell politikk.

Med andre ord – dette har vært selvskrevet i ti år. Likevel ble det plutselig hovedtema 12. februar 2025, da Trump ringte Putin og erklærte at forhandlingene skulle starte umiddelbart. Det skapte sterk bekymring i Europa og blant ukrainske ledere, og mediene var raskt ute med advarsler om at “Ukraine must be part of any deal”. Den ukrainske utenriksministeren uttalte: “Nothing can be discussed on Ukraine without Ukraine”, og både EU og forsvarsledere slo fast at forhandlinger uten Ukraina ville mislykkes. Siden den dagen har dette vært et gjentatt refreng – hver gang Trump nevner ordet “forhandlinger”.

Nylig har Zelenskyj selv skjerpet budskapet ytterligere. I samtaler med ledere i stort sett hele den vestlige verden har han gjentatt at han verken kan eller ønsker å signere en avtale som gir Russland en eneste meter av ukrainsk jord. Han har samtidig gjort det klart at han ikke støtter et møte mellom Trump og Putin dersom det oppfattes som et forsøk på å forhandle om territorium bak Ukrainas rygg.

Når det gjelder Trump blir alt snudd på hodet
Når Macron, Scholz eller andre europeiske ledere forhandler med Putin, kalles det «diplomati» og «nødvendige samtaler». Når Trump antyder at han vil gjøre det samme, fremstilles det som om han planlegger å selge ut Ukraina. Forskjellen ligger ikke i hva som faktisk sies eller gjøres, men i hvem som gjør det.

Trump utfordrer hele det europeiske premisset om at krigen må vinnes militært – koste hva det koste vil – og at USA skal betale en stor del av regningen. Det er en tanke som mange i europeisk politikk og media finner ubehagelig, for den rokker ved både strategien og avhengigheten av amerikansk støtte.

Men mistenkeliggjøringen av Trump har dypere røtter enn dette. Siden 2016 har han vært mål for et massivt narrativ om at han i hemmelighet er en russisk agent – et narrativ bygget opp av politiske motstandere, store deler av mediene og Demokratene i USA. Selv om påstandene har blitt avvist i ettertid, tror mange fortsatt på dem. Når det bildet ligger i bunn, blir enhver kontakt med Putin for Trump tolket som forræderi – uansett kontekst.

Hvordan dette narrativet skader forhandlingene
Problemet er at denne gjentatte selvfølgeligheten – “Ukraina må være med” – ikke bare er tomt prat. Den har en effekt. Den skaper et klima der alt som kommer fra Trump automatisk møtes med skepsis, uansett hva det er. Det sender også et signal til Ukraina om at Vesten forventer at de avviser alt som kan fremstå som “Trumps avtale” hvis det ikke er hundre prosent på deres premisser.

Resultatet kan bli at posisjonene låses enda mer. Det er vanskelig nok å få to parter i krig til å enes. Når vi i tillegg bygger politiske barrierer rundt selve prosessen, gjør vi jobben enda mer umulig.

Den manglende bakgrunnen
Russland er angriperen, og ansvaret for denne krigen ligger ene og alene på dem. De burde trekke seg helt ut, returnere all okkupert jord og betale erstatning for gjenoppbyggingen. Det er det moralske og folkerettslige utgangspunktet. Men om vi skal være ærlige, er det ikke hele bildet.

Europa har i tiårene etter den kalde krigen bidratt til å gjøre seg selv mer sårbart. Vi bygget ned vårt eget forsvar i troen på at store kriger i Europa hørte fortiden til. Vi gjorde oss avhengige av amerikansk sikkerhet, ikke bare som et sikkerhetsnett, men som en bærebjelke. Samtidig kjøpte vi russisk olje og gass i enorme mengder, og ga Kreml økonomiske muskler – midt i en periode der Russland viste stadig tydeligere autoritære trekk. Vi presset NATO og EU østover, vel vitende om at dette ville oppfattes som en strategisk trussel i Moskva – og valgte å ikke bry oss om reaksjonene.

Resultatet er et Europa som på papiret står samlet mot russisk aggresjon, men som i praksis er dypt avhengig av både amerikansk lederskap og amerikanske penger for å opprettholde støtten til Ukraina. Og vi må være realistiske: Putin kommer neppe til å gi fra seg Krim eller hele Donbas frivillig. Det betyr ikke at man skal godta annektering som en rettmessig realitet, men det betyr at forhandlinger – på et eller annet tidspunkt – er uunngåelige dersom krigen skal avsluttes.

Slutt å spille teater
Å late som om Trump kan “signere fred” uten Ukraina, er politisk teater. Det er juridisk umulig, diplomatisk meningsløst og en distraksjon fra det som faktisk betyr noe: hvordan vi kan få Russland og Ukraina til å signere en avtale som stopper krigen.

Zelenskyj har de siste månedene gått hardt ut og sagt at han verken kan – ifølge ukrainsk lov – eller ønsker å signere en avtale som gir fra seg én meter av Ukraina til Russland. Han har minnet verdensledere om dette i møte etter møte, og gjort det klart at han ikke støtter noe møte mellom Putin og Trump dersom det innebærer territorielle innrømmelser. Med Vestens massive militære og økonomiske løfter i ryggen, fremstår han sikker på at Russland kan presses helt ut, og at hele Ukraina kan gjenerobres.

Problemet er at Putin neppe vil trekke seg tilbake uten å kunne fremstille det som en seier hjemme. Mange mener han tror han kan vinne krigen hvis Russland bare holder ut litt til, i håp om at USA reduserer støtten og at Ukraina til slutt går tom for både soldater og ressurser. Så lenge ingen av partene er villige til å gi etter på sine mest absolutte krav, er det vanskelig å se hvordan en avtale kan komme på plass.

Jo lenger vi bruker tid og energi på å hamre inn en selvfølgelighet alle allerede vet, jo mindre tid har vi til å diskutere de vanskelige kompromissene som må til. Hvis målet er fred, må kampanjejournalistikken mot en enkelt person stoppe – og fokuset flyttes til innholdet i forhandlingene, uansett hvem som leder dem.