Demokratene i fritt fall

Tallene viser en historisk krise nå

Fra "tsunami fra høyre" til full krise: Demokratene har mistet grepet om folket, og mellomvalget i 2026 kan knuse partiet totalt.

Når ideologi veier tyngre enn virkelighet, går det som dette: Demokratene drar seg selv rett utfor stupet.

Da jeg skrev om blogginnlegget "En tsunami fra høyre" i februar, var det mange som mente jeg overdrev. Jeg beskrev en bevegelse av vanlige folk som hadde fått nok av woke-politikk, åpne grenser, identitetspreik og økonomisk kaos – og hvordan det drev velgerne i Vesten mot høyresiden i stille protest. Den gangen lo mange av tanken på at denne bølgen kunne bli så kraftig at den ville ryste grunnvollene til partier som lenge har tatt folkets støtte for gitt.

Nå er det ikke lenger noe å le av. Quinnipiac-tallene fra juli slår fast det som har ligget i kortene: Demokratene i USA er i fritt fall, med bare 19 % støtte. Ikke bare er dette det laveste tallet siden målingene startet for 16 år siden – det er et klart signal om at partiet har mistet tilliten til vanlige folk. Og dette skjer samtidig som Republikanerne leder med tosifrede marginer på absolutt alle store politiske spørsmål.

Den akutte krisen
Når bare 19 % av velgerne godkjenner jobben Demokratene gjør i Kongressen, er det ikke lenger snakk om en vanlig politisk nedtur – dette er et systemkrasj. Hele 72 % av amerikanerne er misfornøyde med partiets prestasjoner, og det mest oppsiktsvekkende er at selv Demokratene vender seg bort: Bare 39 % av egne velgere støtter partiets kongressrepresentanter, mens 52 % misliker dem.

Historisk sett er dette verre enn før noen av de mest brutale mellomvalgene vi kjenner. Til sammenligning hadde Demokratene 36 % støtte før nederlaget i 2010, da de mistet 63 seter i Representantenes hus. I 1994 lå Republikanerne på et lignende nivå da de knuste Demokratene og tok kontrollen for første gang på 40 år. Aldri før har et stort parti gått inn i et mellomvalg med så dårlige tall – og aldri før har gapet til opposisjonen vært så tydelig.

Det er ikke bare tallene som er alarmerende; det er også bredden i misnøyen. Fra økonomien til innvandring, fra inflasjon til kulturspørsmål som trans-atleter og kvinneidrett, leder Republikanerne nå med tosifrede marginer. For første gang på lenge har GOP klart å samle både kjernevelgere og misfornøyde uavhengige under en felles parole: nok er nok.

Dette er ikke bare et varsko for 2026. Det er en strukturell krise som avslører at Demokratene har mistet grepet om sentrum – den store gruppen av velgere som avgjør valg. Når folk flest føler at partiet ikke lenger representerer dem, hjelper det lite å mobilisere venstrefløyen. Tallene peker rett ned, og bunnen er ikke engang nådd.

Fra Tsunami til Jordskjelv
Da jeg skrev "En tsunami fra høyre" i februar, pekte jeg på en stille bevegelse: vanlige folk som hadde fått nok av venstresidens radikale eksperimenter og snudde ryggen til partier de hadde støttet hele livet. Det vi ser nå er at denne bølgen ikke bare skyller over Vesten – den rister selve grunnmuren i amerikansk politikk.

Quinnipiac-tallene er beviset på at bølgen har nådd et kritisk punkt. Når Demokratene faller til 19 %, handler det ikke lenger om misnøye med én president eller én periode; det er et tegn på at partiet har mistet folkelig legitimitet. Dette følger det samme mønsteret vi har sett i Europa: AfD i Tyskland gjør sitt beste valg noensinne. Sverigedemokratene har gått fra å være et marginalparti til å bli blant landets største. I Frankrike leder Rassemblement National på målingene foran valget i 2027. Reform UK presser Tories til randen. Dette er ikke tilfeldige utslag – det er en samlet trend drevet av de samme sakene: grenser, trygghet, økonomi og kultur.

Folk er lei av å bli fortalt at de skal tåle høyere priser for "klimaets skyld", at kjønn er et "sosialt konstrukt", eller at kriminalitet bare er et resultat av "systemiske ulikheter". De ser at det ikke fungerer i praksis. Denne virkelighetsforankringen driver dem til høyresiden, ikke fordi de plutselig er blitt ekstreme, men fordi høyresiden fremstår som den eneste som tilbyr en pause fra kaoset.

Når denne utviklingen treffer USA, treffer den hardt. Amerikanere har en lavere terskel for politisk omveltning enn europeere, og når tilliten kollapser, reagerer velgerne raskt. Resultatet? En høyrebølge som ikke lenger bare er en bølge, men et jordskjelv som kan knuse Demokratene fullstendig.

2026 – Superflertallet som kan endre alt
Hvis Republikanerne vinner stort i mellomvalget i 2026, er vi ikke bare vitne til en vanlig valgseier – vi ser starten på et politisk skifte som kan gi Donald Trump mer makt enn noen president har hatt på flere tiår. Et superflertall i Representantenes hus og et komfortabelt flertall i Senatet vil gjøre det mulig å drive gjennom MAGA-agendaen i rekordtempo, uten å bli hindret av Demokratene.

Dette handler ikke bare om å bygge en sterkere grensemur eller stramme inn migrasjonen. Det handler om en grunnleggende omlegging av amerikansk politikk: skattekutt som stimulerer økonomien, opprydding i woke-byråkratiet som har tatt over alt fra skoler til militæret, og en fullstendig reversering av DEI-politikk som velgerne avviser med tosifret margin. Et slikt flertall kan også bane vei for strukturelle reformer – alt fra føderale embetsutnevnelser til en langt mer offensiv handelspolitikk, der Trump kan sette USA først helt uten kompromisser.

For Demokratene er dette et mareritt. Ikke bare mister de all innflytelse i Kongressen, men de må samtidig forsøke å bygge en presidentkandidat for 2028 mens Trump styrer fritt og leverer på løfter som styrker hans sak ytterligere. De står uten ledelse, uten troverdighet og uten saker som samler velgere flest. Historien viser at når et parti havner i en slik posisjon – som Republikanerne gjorde etter Roosevelts jordskredsvalg i 1936 – tar det ofte mange år å komme tilbake.

Medias virkelighetsflukt og Demokratisk forfall
Mens alt dette skjer, fortsetter mediene å late som om krisen bare er en "bølgedal" for Demokratene. Quinnipiac-tallene, som burde vært en politisk jordskjelvnyhet, blir ofte begravd i artikler med overskrifter som "Demokratene kan snu trenden" eller "Kan ny generasjon føre partiet tilbake?". Denne tilsløringen er ikke bare journalistisk svikt; den er en del av problemet.

Når mediene bagatelliserer den faktiske velgerflukten, får Demokratene selv en falsk trygghet. Partiledere og strategene deres blir sittende fast i et ekkokammer der de tror at aktivister på X (tidligere Twitter) og redaksjonelle lederartikler representerer folk flest. I mellomtiden vender den brede middelklassen dem ryggen – de som står opp tidlig, jobber, betaler skatt og vil ha trygghet og forutsigbarhet i stedet for sosial eksperimentering og ideologiske prosjekter.

Denne disconnecten mellom velgerne og partiet forsterkes av at Demokratene har latt seg kapre av en venstrefløy som driver folk vekk i stort tempo. Hver gang mediene forsvarer dette som "progressivt", graver de bare grøfta dypere. Resultatet er at Demokratene ikke bare taper valg – de mister kontakten med selve virkeligheten.

En ny politisk epoke
Historien viser oss hva som skjer når et parti mister både grepet om velgerne og evnen til å fornye seg. Etter Roosevelts jordskredsvalg i 1936 ble Republikanerne parkert på sidelinjen i nesten 20 år. De hadde ingen ledere som kunne samle folket, ingen saker som kunne vinne sentrum, og de måtte se på mens Demokratene bygget om landet på sine premisser. Det tok en generasjon før GOP igjen kunne utfordre makten på alvor.

Nå ser vi konturene av det samme – bare med omvendte fortegn. Trump sitter allerede i Det hvite hus, GOP leder på alle viktige spørsmål, og Demokratene fremstår mer som en intern kulturkamp enn et styringsdyktig parti. Om Republikanerne sikrer et superflertall i 2026, vil ikke bare Trumps politikk bli gjennomført uten hindringer – det vil sementere et maktgrunnlag som Demokratene vil slite med å rokke ved i tiår fremover.

Når et parti kombinerer folkelig støtte, kontroll over Kongressen og en president med et tydelig mandat, skaper det ikke bare et regjeringsskifte – det skaper en ny politisk æra. Det er her vi står nå: ved inngangen til en periode der GOP kan dominere amerikansk politikk i en generasjon, akkurat som Demokratene gjorde etter 1930-tallet. Forskjellen er at denne gangen drives skiftet ikke av ideologiske prosjekter på elitenivå, men av vanlige folk som har fått nok og krever trygghet, orden og sunn fornuft tilbake.

Og det stopper ikke i USA. Vi ser den samme høyredreiningen over hele Vesten: AfD i Tyskland setter rekorder, Reform UK presser britisk politikk hardt til høyre, Le Pen og Bardella leder i Frankrike, og Sverigedemokratene vokser jevnt. Fra Portugal til Polen skyves sentrum mot høyresiden av velgere som er lei av globalisme, identitetspolitikk og politiske eksperimenter. USA og Europa beveger seg i takt – og når begge kontinentene samtidig endrer kurs, står vi ikke bare overfor en politisk korreksjon, men et historisk veiskille.

Dette er ikke lenger bare en høyrebølge – det er grunnskjelvet som markerer starten på en ny æra i Vesten. Demokratene og deres europeiske søsterpartier står maktesløse og fanget i gamle ideer, mens velgerne vender ryggen til dem. Når neste valg ruller rundt, kan denne bevegelsen ha gjort mer enn å endre maktbalansen for en periode – den kan ha satt punktum for en hel politisk epoke, både i USA og Europa.