Naiviteten som ødelegger oss

Når integrering bare blir en illusjon

Frihet og likestilling er ikke selvfølger. De må forsvares. Hva skjer når vi importerer verdier som utfordrer våre egne?

Homofobi blant unge er et voksende problem – men tør vi å snakke om hvorfor?

I et nylig innlegg på NRK Ytring fortalte journalist Noman Mubashir om et møte med ungdommer på en skole utenfor Oslo. Han var der for å snakke om sin oppvekst, sin karriere – og om hvordan det var å vokse opp som homofil muslim i Norge. Responsen han fikk, burde ikke komme som en overraskelse på noen. Likevel virker han både sjokkert og skuffet.

Unge gutter stilte ham spørsmål som: «Hvordan kan du være muslim og homofil samtidig?» og «Homofili er en av de største syndene i islam.» Etter foredraget ropte en av dem: «Føkk gays!» fra et klasseromsvindu. Mubashir reagerte sterkt – han ble trist, sint og oppgitt. Har vi ikke kommet lenger? spør han.

Nei, vi har ikke det. Og grunnen er enkel: Det er aldri blitt tatt et reelt oppgjør med de verdikonfliktene som innvandring fra konservative kulturer bringer med seg.

Mange later fortsatt som om det ikke finnes en fundamental forskjell mellom liberale vestlige verdier og de holdningene som preger samfunn hvor homofili er straffbart. Enda verre: Mange ser ut til å tro at bare folk bosetter seg i Vesten, så vil de automatisk adoptere våre verdier. Denne naive forestillingen har preget integreringspolitikken i flere tiår – og konsekvensene ser vi nå tydelig.

Det Mubashir opplevde, var ikke et unntak. Det var en logisk konsekvens av en politikk og en debattkultur som nekter å erkjenne realitetene. Hvis vi virkelig ønsker et samfunn preget av frihet og toleranse, må vi begynne å stille de ubehagelige spørsmålene: Hvordan kan vi forvente at ungdom oppvokst i hjem med strengt konservative verdier skal tenke annerledes enn foreldrene sine? Hvorfor er vi fortsatt så sjokkert når de ikke gjør det?

For sannheten er enkel: Vi har ikke kommet lenger, fordi vi nekter å ta innover oss hvorfor vi ikke har kommet lenger.

Verdier overføres ikke automatisk
En av de største feilene vi gjør i Vesten, er å tro at verdier er noe flytende – noe folk bare plukker opp når de flytter til et nytt land. Vi antar at mennesker, uansett bakgrunn, gradvis vil tilpasse seg det liberale samfunnets normer. Men slik fungerer ikke kultur.

Verdier er ikke noe som automatisk drysser over folk bare fordi de bor i et nytt land. De formes gjennom oppdragelse, sosialisering og miljø. Når barn vokser opp i hjem der homofili anses som en synd, der religionen er absolutt, og hvor foreldrene har vokst opp i samfunn som straffer avvik fra normene, er det fullstendig urealistisk å forvente at disse barna plutselig skal tenke som liberale nordmenn.

Dette gjelder ikke bare muslimer. Også mange konservative kristne mener at homofili er synd, og i flere kristne miljøer i Norge møter homofile samme type motstand. Likevel blir denne debatten ofte snevret inn til å handle om islam, mens realiteten er at mange ulike religiøse og kulturelle grupper står i konflikt med vestens liberale syn på kjønn og seksualitet.

Dette er ikke noe nytt. Historisk sett har det alltid tatt generasjoner før holdninger endres i en befolkning – hvis de endres i det hele tatt. Norge var et dypt konservativt land helt frem til sent på 1900-tallet. Store holdningsendringer skjedde ikke fordi folk tilfeldigvis ble eksponert for nye idéer, men fordi politiske og kulturelle krefter presset dem frem.

Hvorfor skulle vi tro at unge gutter med konservative muslimske foreldre i dag skal gå en raskere vei enn nordmenn flest gjorde for noen tiår siden?

Men så kommer det store spørsmålet: Hva gir oss retten til å bestemme hvordan de skal leve? Hva gjør oss til overmennesker som kan diktere hvilke verdier som skal gjelde for alle? Er det vår plikt å tvinge muslimer til å tolerere homofili, selv om det strider mot deres tro og kultur? Hvis vi mener at alle skal få leve etter sine egne verdier, hvorfor gjelder ikke det også for dem?

Dette er kjernen i problemet. Det er lett å si at vi vil ha et samfunn basert på toleranse, men hva skjer når toleransen må gå begge veier? Skal vi tolerere intoleransen?

Hvis vi virkelig ønsker et samfunn preget av frihet, må vi være ærlige om hva det innebærer. Enten må vi si rett ut at noen verdier faktisk er viktigere enn andre, og at alle i Norge må akseptere det – eller så må vi akseptere at parallellsamfunn og verdikonflikter er en uunngåelig konsekvens av et mangfoldig samfunn.

Det holder ikke å bare si at «det tar tid». Det krever klare forventninger, verdiformidling og en vilje til å konfrontere ubehagelige sannheter. Problemet er at mange ikke tør. De er redde for å bli stemplet som intolerante, rasistiske eller islamofobe. Derfor ender vi opp med en situasjon der vi lukker øynene for en verdikonflikt som bare vokser seg sterkere.

Dette er ikke en kamp mellom «oss» og «dem». Det handler om hvilket samfunn vi vil ha – og om vi faktisk tør å beskytte det.

Singapore-paradokset:
Moderne, men konservativt
Mange tror at så lenge et samfunn er moderne, rikt og velutviklet, vil det også automatisk være liberalt og tolerant. Men Singapore viser hvor feil den antakelsen er.

Singapore er en av verdens mest avanserte bystater, med en hypermoderne økonomi, skyhøy levestandard og en multikulturell befolkning. Likevel var sex mellom menn ulovlig helt frem til januar 2023, med en strafferamme på to års fengsel. Selv nå, etter at loven er opphevet, er det fortsatt forbudt for homofile å gifte seg, og myndighetene har gjort det klart at de ikke vil tillate noen form for «promotering» av homofili.

Her har vi et samfunn som på mange måter overgår Vesten i økonomisk utvikling, men som likevel holder fast ved konservative verdier. Hvorfor? Fordi kultur ikke forsvinner bare fordi et samfunn blir moderne.

Dette er et viktig poeng i integreringsdebatten. Mange tror at muslimer i Vesten bare trenger tid og eksponering for liberale verdier, så vil de endre seg. Men Singapore viser at selv i et av verdens mest avanserte land, kan konservative holdninger bestå.

Og det er ikke bare muslimske miljøer som holder fast ved tradisjonelle syn på homofili. Også i kristne konservative miljøer, både i Norge og internasjonalt, ser vi at disse holdningene står sterkt. USA, som ofte fremstilles som et fyrtårn for frihet, har fortsatt store grupper som kjemper mot homofiles rettigheter basert på religiøse argumenter.

Hvis modernitet ikke automatisk fører til sosial liberalisme, hvorfor skulle geografisk forflytning gjøre det? Hvis et samfunn som Singapore, med all sin velstand og utdanning, fortsatt holder fast ved tradisjonelle verdier, hvorfor skulle vi tro at unge gutter i Norge, oppvokst i konservative muslimske hjem, vil endre syn bare fordi de bor i et vestlig land?

Dette viser at vi må slutte å være naive. Bare fordi Norge er liberalt, betyr ikke det at alle som bor her vil bli liberale. Kultur sitter dypt, og uten aktiv påvirkning vil mange holde fast ved verdiene de har vokst opp med – akkurat som Singapore gjør.

Så hva betyr dette for oss? Det betyr at vi må slutte å tro at integrering er noe som skjer av seg selv. Det betyr at vi må erkjenne at noen verdier står i direkte konflikt med hverandre, og at vi må ta et valg: Skal vi beskytte de verdiene vi bygger vårt samfunn på, eller skal vi la parallellsamfunn vokse frem der helt andre normer dominerer?

For som Singapore viser, forsvinner ikke konservative verdier av seg selv. De må utfordres.

Hvorfor tør vi ikke å snakke om det
Det er én ting som er farligere enn intoleranse: Frykten for å adressere den.

I Vesten snakker vi mye om toleranse, likeverd og frihet. Men når vi står overfor grupper som ikke deler disse verdiene, blir vi plutselig forsiktige. Vi snakker rundt problemene, unngår de vanskelige spørsmålene, og håper at tid og eksponering vil fikse alt. Hvorfor? Fordi vi er livredde for å bli stemplet som rasistiske, islamofobe eller intolerante.

Dette er ikke bare et problem i debatten om konservative muslimers holdninger til homofili – det gjelder alle sammenstøt mellom vestlige liberale verdier og mer tradisjonelle, religiøse syn. Vi ser det i konservative kristne miljøer som fortsatt motsetter seg homofiles rettigheter. Vi ser det i hinduistiske og buddhistiske samfunn der kastesystemet og kjønnsroller fremdeles er sterkt forankret. Poenget er dette: Konservative verdier forsvinner ikke av seg selv, og vi tør ikke utfordre dem på en konsekvent måte.

Når en etnisk norsk, kristenkonservativ prest sier at homofili er synd, blir han møtt med motstand og kritikk – og det skal han. Men når en muslimsk religiøs leder sier det samme, eller når unge gutter med muslimsk bakgrunn gjør narr av homofile, nøler vi. Da trekkes kulturkortet. Da snakkes det om «mangfold» og «ulik bakgrunn». Vi ender opp med en merkelig dobbeltstandard hvor noen forventes å tilpasse seg, mens andre får unnskyldninger.

Men hva er vi redde for? Hvem tjener på denne berøringsangsten? Ikke de homofile ungdommene som vokser opp i miljøer hvor de føler seg utrygge. Ikke de kvinnene som fortsatt lever med sosial kontroll. Ikke de liberale kreftene i de samme miljøene, som faktisk ønsker endring, men som ser at storsamfunnet ikke tør å stille krav.

Denne feigheten gjør oss ikke mer tolerante – den gjør oss medskyldige i å opprettholde intoleransen vi egentlig vil bekjempe.

Så la oss være tydelige: Det er ikke rasisme å kreve at alle som bor i et land, respekterer grunnleggende rettigheter. Det er ikke islamofobi å si at homofobi er uakseptabelt, uansett hvem som står for den.

Vi kan ikke kreve at alle må tenke likt, men vi må kunne sette en grense: Hvis du bor i et fritt samfunn, må du respektere andres frihet. Men samtidig trenger vi ikke et samfunn der alle må annonsere hvem de er, hva de tror på, eller hvem de elsker. Ingen skal måtte gå rundt med et skilt hvor det står om de spiser pølse eller brød, metaforisk eller bokstavelig. Frihet handler også om retten til å være privat – å ikke måtte forklare eller forsvare seg hele tiden. Toleranse betyr ikke at alle må eksponere seg, men at vi lar folk leve som de vil, uten trakassering eller fordømmelse.

Først når vi tør å si dette høyt, kan vi begynne å løse problemet.

Hvis vi ikke erkjenner realitetene, synker vi
Vi står ved et veiskille. Enten kan vi fortsette å late som om toleranse er en selvfølge, og at alle vil omfavne liberale verdier bare de får nok tid. Eller vi kan innse sannheten: Verdier overføres ikke automatisk, og hvis vi ikke aktivt forsvarer de frihetene vi har kjempet for, vil de forvitre.

Dette betyr ikke at vi skal tvinge noen til å mene noe de ikke tror på. Folk må få lov til å være konservative, religiøse eller kritiske til moderne samfunnsendringer. Men vi må være klare på hvor grensen går: Du kan tro hva du vil, men du kan ikke bruke troen din til å nekte andre mennesker retten til å leve fritt.

Vi må også ta et oppgjør med vår egen feighet. Vi kan ikke være prinsipielle når det gjelder konservative kristne, men unnvikende når de samme holdningene kommer fra muslimske eller andre religiøse miljøer. Homofobi er homofobi, uansett hvem den kommer fra. Intoleranse er intoleranse, uansett om den er pakket inn i kultur, religion eller tradisjon.

Samtidig må vi unngå å skape et samfunn hvor alle forventes å flagge privatlivet sitt for offentlig godkjenning. Ingen trenger å vite hva du gjør på soverommet eller hva du legger på tallerkenen. Toleranse handler ikke om at alle må like eller forstå hverandre – det handler om at vi respekterer andres rett til å være i fred.

Så hva gjør vi? Vi begynner med å slutte å være naive. Vi må tørre å snakke om verdikonfliktene som faktisk eksisterer. Vi må stille krav til integrering, ikke bare håpe på at endring skjer av seg selv. Og vi må forsvare det samfunnet vi har bygget – ikke ved å tvinge alle til å mene det samme, men ved å trekke en tydelig grense for hva som er akseptabelt.

For som Noman Mubashir selv skrev: Synker det ikke inn, så synker vi!

Les kronikken: «Føkk homser!» hos NRK her.