Jeg tok feil om Demokratene

Ny Høyesterettsak kan bli spikeren i kista

Da jeg skrev «Demokratene i fritt fall», var jeg overbevist om at jeg hadde tegnet et realistisk bilde av hvor dårlig stilt Demokratene faktisk er.

Men nå må jeg bite i det sure eplet: Jeg tok feil. Ikke fordi ting har bedret seg – tvert imot. Nye opplysninger fra Høyesterett og ferske tall viser at situasjonen er langt mer dramatisk enn jeg forutså. Det som så ut som en kollaps, viser seg å være begynnelsen på noe enda større: et politisk jordskjelv som kan gjøre slutt på Demokratene slik vi kjenner dem.

Høyesterett løfter klubba – Demokratene står igjen maktesløse.

Jeg må være ærlig. Da jeg skrev blogginnlegget «Demokratene i fritt fall» og fulgte det opp på Facebook, trodde jeg at jeg hadde satt ord på hvor dyp krisen deres er. Jeg så på rekordlave målinger, en partiledelse uten retning og velgere som rømmer. Jeg kalte det en kollaps. Men så dukket det opp noe jeg ikke hadde tatt høyde for, og som endrer alt.

For det første hadde jeg oversett hvilken sprengkraft Høyesterett nå sitter på. Saken Louisiana v. Callais har potensial til å rive vekk selve grunnlaget Demokratene har brukt for å sikre seg makt i Kongressen i flere tiår. For det andre har velgerreaksjonene etter at disse nyhetene sprakk, vært enda kraftigere enn jeg forestilte meg. Det er ikke lenger bare en politisk nedtur – det er et totalhavari som allerede er i gang.

Når jeg ser på helheten nå, skjønner jeg at «fritt fall» faktisk var en mild beskrivelse. Vi står foran en situasjon som er langt mer dramatisk, og den kan treffe Demokratene hardere og raskere enn noen av oss trodde.

Høyesterett og Louisiana v. Callais
Det hele koker ned til en sak som kanskje ikke har fått mye oppmerksomhet i norske medier, men som kan velte hele det politiske maktspillet i USA. Saken heter Louisiana v. Callais. Kort fortalt handler den om dette: Louisiana ble tvunget av en føderal domstol til å tegne et nytt kongresskart med en ekstra valgkrets der svarte utgjør flertallet, basert på tolkningen av Voting Rights Act som har stått siden 1986.

Men en gruppe velgere gikk til sak og hevdet at dette i seg selv var grunnlovsstridig – at staten tvang frem rasedelte valgkretser i strid med prinsippet om lik behandling under loven. Og nå har Høyesterett gått enda lenger enn noen ventet: De vil ikke bare vurdere om Louisianas kart er lovlig, de vil avgjøre om det i det hele tatt er lov å tegne såkalte majority-minority-distrikter.

Med et konservativt flertall på 6–3 er signalene klare. Hvis Høyesterett slår fast at slike rasebaserte distrikter bryter grunnloven, rives hele fundamentet bort. Da forsvinner en av Demokratens mest brukte strategier for å sikre trygge seter, og resultatet vil merkes umiddelbart.

Hvorfor dette endrer alt
For å forstå alvoret må vi tilbake til Thornburg v. Gingles fra 1986. Den saken åpnet for at man kunne tegne valgkretser spesielt utformet for å gi minoritetsvelgere et flertall og dermed sikre deres «rettferdige representasjon». I praksis ble det en gavepakke til Demokratene, fordi de kontrollerte nettopp disse områdene.

Nå står hele dette systemet for fall. Mister Demokratene disse distriktene, snakker vi ikke om små justeringer – vi snakker om at de kan miste opp mot 25 seter i Representantenes hus nærmest over natten. Bare i Sørstatene kan over ti seter ryke. Det betyr at GOP vil starte hvert valg med et solid grunnlag på rundt 230 seter, før en eneste stemme er talt. Det gjør veien tilbake til makt for Demokratene nærmest uoppnåelig.

Velgerpsykologi – kollapsen som forsterker seg selv
Og her kommer det som gjør situasjonen enda mer dødelig for Demokratene: psykologien. Når et parti fremstår som ferdig, skjer det alltid det samme. Folk snur ryggen til taperne. De som ikke har en sterk politisk overbevisning, stemmer på vinneren. Andre lar være å stemme i det hele tatt.

Vi ser allerede tegnene: Bare 19 prosent av amerikanerne sier de er fornøyd med Demokratene i Kongressen. Og verre enn det: Bare 39 prosent av Demokratene selv støtter sine egne. Når halvparten av kjernevelgerne dine sier de er misfornøyde, da er løpet i praksis kjørt.

Dette betyr lav valgdeltakelse blant egne velgere, flere som hopper over til GOP – og en selvforsterkende spiral der Demokratene mister troverdighet for hver eneste måling. Når folk først ser at et parti ligger nede, skal det ekstremt mye til for å snu stemningen. Det er her Demokratene er nå – i fritt fall uten fallskjerm.

Storbyene er ikke trygge lenger
I årevis har Demokratene kunnet lene seg på storbyene som sine bastioner. New York, Chicago, Los Angeles og Atlanta har vært trygg grunn, uansett hva som har skjedd ellers i landet. Men nå begynner selv disse festningene å slå sprekker.

Kriminalitet, hjemløshet og økende levekostnader har skapt misnøye som Demokratene ikke klarer å svare på. Velgere som tidligere stemte på dem av vane, ser nå til GOP fordi de vil ha trygghet, orden og økonomisk lettelse. Vi ser også hvordan minoritetsgrupper som tradisjonelt har vært stabile Demokrat-velgere – svarte, latinoer og asiater – beveger seg i retning av Republikanerne. Dette er ikke lenger små endringer; målingene viser tosifrede skifter i enkelte velgergrupper.

Når Demokratene mister grepet om storbyene, mister de sitt siste sikre kort. For selv om GOP ikke vinner alt på én gang, er det nok at Demokratene ikke lenger kan mobilisere de enorme marginene de er avhengige av. Uten storbyene i ryggen har partiet ikke lenger noe sted å gjemme seg.

Trump, penger og maktbalansen
Som om ikke alt dette var nok, har Trump bygget opp en valgkampmaskin vi ikke har sett maken til. Til mellomvalget i 2026 sitter han allerede med en krigskasse på 1,4 milliarder dollar. Det er nok til å drive en landsomfattende kampanje som knuser Demokratene både i media og på bakkenivå.

Samtidig er Demokratene ribbet for penger. De store donorene trekker seg unna, og partiet står uten en samlende frontfigur. Biden er ute, Harris er ferdig, og ingen andre har klart å fylle tomrommet. Når du kombinerer et pengesluk uten ende med et vakuum i ledelsen, får du et parti som står helt forsvarsløst i møte med en GOP-maskin som kjører på alle sylindere.

Musk og partiet som kan ta Demokratens plass
Midt i ruinene av Demokratene dukker det opp en ny aktør: Elon Musk og hans «America Party». Det er ferskt, det har ingen etablert organisasjon, og ja, det smaker surt for mange å måtte vurdere det. Men når Demokratene står i flammer og Republikanerne ledes av Trump – en mann mange på venstresiden hater – blir valget for noen enkelt: Enten stemmer du på GOP, eller du ser etter noe annet.

For disse velgerne kan Musk bli en nødhavn. Ikke fordi de elsker ham, men fordi de ikke lenger har noe annet. Hvis alternativet er å støtte et Demokratisk parti som synker dypere for hver uke, eller å gi stemmen sin til Trump som de aldri vil godta, så sitter mange igjen med to valg: Musk eller sofakroken.

Og nettopp her kan Musk gjøre skade på Demokratene. Han trenger ikke vinne store nasjonale valg med én gang. Det holder at han plukker opp de desillusjonerte byvelgerne, minoritetene som føler seg sviktet, og de moderate som ikke vil være en del av et parti som har kjørt seg selv i grøfta. Hver stemme Musk trekker fra Demokratene, gjør GOPs grep om makten enda sterkere.

På sikt kan Musk sitt parti bli det Demokratene aldri klarte å være: et sentrum-venstre-alternativ som appellerer til de som ikke kjøper woke-agendaen, men som heller ikke ønsker en ren høyrekurs. Men frem til da? Han blir først og fremst en livbøye for velgere som nekter å stemme på Trump, men som har gitt opp Demokratene.

Konklusjon
Når jeg ser på alt dette samlet – Høyesteretts signaler, velgerflukten, Demokratens økonomiske kollaps og Musk som lurer i bakgrunnen – er det tydelig at vi står midt i noe langt større enn bare et dårlig mellomvalg for Demokratene. Dette er begynnelsen på en politisk omveltning som kan endre USA for flere tiår fremover.

Og det mest fascinerende? Vi er bare i startfasen. Ting skjer så raskt nå at jeg er nesten sikker på én ting: Jeg må nok en gang rette meg selv i et fremtidig blogginnlegg, for dette dramaet kommer ikke til å stoppe her. Så følg med – dette er bare første kapittel.