Teknologiens kraft

Kan Norge være med på å løse verdens energikrise?

Vi står overfor en av de største utfordringene i moderne tid: Hvordan skal vi dekke det enorme energibehovet som vil oppstå de neste tiårene, uten å ødelegge planeten?

En norsk ingeniør tester neste generasjons energiteknologi, viktig for Norges og verdens teknologiske fremtid og bærekraftig utvikling.

Elektrifisering av transport, industri og samfunn skjer i et rasende tempo, og samtidig eksploderer behovet for datakraft. Kunstig intelligens, automatisering og digitale infrastrukturer krever allerede enorme mengder strøm, og dette er bare begynnelsen. Om få år vil verdens strømforbruk ha vokst så mye at dagens energikilder ikke vil kunne holde tritt. Allerede nå ser vi at mange land sliter med høye strømpriser, energimangel og ustabile kraftnett.

Vi er en energinasjon med en stolt historie innen kraftproduksjon. Vi har penger, thoriumressurser i verdensklasse, og en befolkning som tenker langsiktig og innovativt. Likevel står vi på sidelinjen mens Kina utvikler thoriumreaktorer som rydder opp i atomavfall, Russland bygger små, sikre reaktorer for ekstreme forhold, og Argentina tester modulære løsninger som ikke kan smelte ned. Dette er teknologiene som vil forme fremtidens energimarked – skal vi la dem passere oss, eller gripe sjansen til å lede?

Hva om vi i stedet tok initiativ? Hva om vi brukte vår økonomiske styrke til å utvikle en trygg, ren og effektiv teknologi som ikke bare kunne dekke vårt eget behov, men også hjelpe andre land med å fase ut fossile brensler og samtidig resirkulere gammelt atomavfall?

Thoriumbaserte kjernekraftverk har potensialet til å levere stabil, utslippsfri energi uten de samme risikoene og avfallsproblemene som tradisjonell atomkraft. Ikke bare kan thorium brukes til å produsere strøm, men det kan også bidra til å bryte ned eksisterende atomavfall og gjøre det langt mindre farlig. Mens gamle atomreaktorer har skapt et enormt avfallsproblem verden over, kan neste generasjons kjernekraft faktisk bidra til å løse det.

Så hvorfor gjør vi ingenting?
Hvis Norge hadde satset på thoriumkraft i 2010, kunne vi i dag vært klare til å levere en av verdens tryggeste og mest effektive energikilder. Vi kunne eksportert teknologi, levert stabil strøm til land som desperat trenger energi, og samtidig sikret oss en ny næring som kunne vart i generasjoner etter at olje- og gassinntektene avtar.

Men i stedet for å gripe muligheten, valgte Norge å ikke følge opp anbefalingene fra Thoriumutvalget. Den daværende regjeringen fikk utarbeidet en utredning, Thorium som energikilde - Muligheter for Norge NOU 2008:12, som pekte på at teknologien ennå ikke var moden for umiddelbar kommersiell bruk, men at thorium hadde et stort potensial og burde forskes videre på. Utvalget anbefalte kartlegging av norske thoriumressurser, testing av thoriumbrensel i Halden-reaktoren og økt internasjonalt samarbeid.

Disse anbefalingene ble aldri fulgt opp i stor skala. På den tiden var kjernekraft politisk kontroversielt, og Norge hadde fortsatt et stort kraftoverskudd fra vannkraft. I stedet for å investere i forskning og utvikling som kunne satt Norge i førersetet for thoriumkraft, valgte vi å satse på fornybar energi som vindkraft – mens thoriumkraft ble lagt på is.

Mens Norge sto stille, har resten av verden beveget seg videre. Ifølge World Nuclear Association er det per 2025 65 kjernekraftreaktorer under konstruksjon i 15 land, og enda flere land utreder muligheten for å bygge kjernekraftverk. Etterspørselen etter stabil, utslippsfri energi øker dramatisk, og markedet for kjernekraft vil bare vokse i takt med energibehovet.

Vi har mistet muligheten til å være først – men vi har ikke mistet muligheten til å være med. Teknologien er i rask utvikling, og verden vil trenge mer kraft enn noen gang. Spørsmålet er ikke om kjernekraft blir en del av fremtiden, men hvem som vil eie markedet. Skal Norge gripe denne muligheten, eller skal vi la andre land dominere en industri vi har alle forutsetninger for å lykkes i?

Dette handler ikke om politikk – det handler om teknologi, innovasjon og å skape en ny fremtid. Det eneste som står i veien for oss, er vår egen vilje til å satse.

Hvor står thoriumkraft i dag?
Kjernekraft er i ferd med å gjennomgå sin største teknologiske utvikling siden atomalderen startet. Nye reaktordesign, bedre materialer og avansert simuleringsteknologi gjør det mulig å skape tryggere, mer effektive og mer bærekraftige kraftverk enn tidligere. Thoriumbaserte reaktorer, spesielt smelte-saltreaktorer (MSR), står i sentrum for denne utviklingen.

Hvorfor thorium?
Tradisjonelle kjernekraftverk bruker uran som brensel, men thorium har flere fordeler:

• Mindre radioaktivt avfall
  Avfallsproduktene fra thoriumreaktorer har en betydelig kortere halveringstid enn uranbasert brensel. Der uranavfall kan være farlig i titusenvis av år, brytes det meste av thoriumavfall ned på rundt 300 år.
  
  
• Sikrere teknologi
  Smelte-saltreaktorer, som bruker thorium, er tryggere fordi de ikke kan smelte ned som gamle uranreaktorer. De bruker flytende salt som brensel og kjøling. Hvis noe går galt, som strømbrudd eller overoppheting, renner brenselet automatisk ned i en tank og stopper reaksjonen helt av seg selv – uten pumper eller folk som må gripe inn. Siden brenselet allerede er flytende i normal drift, er det ingen risiko for eksplosjoner eller store ulykker.
  
  
• Ikke våpenmateriale
  Thorium er mye vanskeligere å gjøre til atomvåpen enn uran og plutonium, noe som gjør det perfekt for global energiforsyning.
  
  
• Rikelig tilgjengelig
  Thorium finnes i langt større mengder enn uran, og Norge har en av verdens største reserver.

Hvor langt har teknologien kommet?
Thoriumkraft har vært forsket på i flere tiår, men kommersielle reaktorer er ennå ikke i drift. Dette betyr at teknologien fortsatt er under utvikling, og at løpet ikke er kjørt for land som ønsker å være med. Norge kunne fortsatt innta en viktig posisjon dersom vi investerer nå.

Grunnen til at thoriumreaktorer ikke allerede er i utstrakt bruk, er at kjernekraftindustrien historisk har vært bygget opp rundt uran. På 1950- og 60-tallet, da de første store atomkraftverkene ble utviklet, valgte stormaktene uran fremfor thorium, delvis fordi uran kunne brukes til å produsere plutonium til atomvåpen. Thoriumteknologien ble derfor nedprioritert, selv om den har flere fordeler. Først de siste årene har thorium igjen fått oppmerksomhet, ettersom verden ser etter sikrere og mer bærekraftige alternativer til dagens kjernekraft.

Flere land har nå tatt initiativ til å utvikle thoriumbaserte reaktorer:

• Kina startet sitt smelte-saltreaktorprogram (MSR) i 2011 og testet sin første eksperimentelle thoriumreaktor i 2021. Dette er en viktig milepæl fordi Kina er det første landet på flere tiår som faktisk bygger en fysisk thoriumreaktor. Reaktoren, som ligger i Wuwei-provinsen i ørkenen, bruker flytende salt både som brensel og kjølemiddel, akkurat slik de tidlige forskerne på thoriumkraft en gang så for seg.
  
  Det er ingen tilfeldighet at Kina valgte smelte-saltreaktorteknologi. Denne reaktortypen er iboende sikker fordi den ikke kan smelte ned på samme måte som tradisjonelle uranreaktorer. Hvis det oppstår et problem, for eksempel strømbrudd eller overoppheting, vil brenselet automatisk renne ned i en oppsamlingstank og reaksjonen stopper helt av seg selv. Dette skjer uten behov for pumper, nødgeneratorer eller menneskelig inngripen – noe som reduserer risikoen for en alvorlig ulykke drastisk.
  
  Kinas plan er ambisiøs. De vil bruke denne lille testreaktoren til å samle data og finjustere designet. Dersom testene er vellykkede, planlegger de å bygge større, kommersielle thoriumreaktorer som kan forsyne hele byer med ren energi.

• India har en av verdens største thoriumreserver og har hatt en langvarig strategi for å utvikle thoriumbasert kjernekraft. Indias energiambisjon bygger på tre faser, hvor den siste fasen inkluderer avanserte thoriumreaktorer. De planlegger å ha en kommersiell thoriumreaktor i drift innen 2030-2040, noe som kan gjøre dem til verdens første land med fullskala thoriumkraftverk.
  
  
• USA har private selskaper som utvikler avanserte kjernekraftløsninger, inkludert thoriumbaserte reaktorer. Flere oppstartsbedrifter, som Flibe Energy og Copenhagen Atomics, arbeider med kommersielle reaktordesign basert på smelte-saltteknologi. Selv om USA ikke har et statlig finansiert thoriumprogram på linje med Kina og India, øker interessen, og private investeringer driver utviklingen fremover.

Hva betyr dette for Norge?
Fordi ingen land ennå har kommersialisert thoriumkraft, betyr det at Norge fortsatt har en mulighet til å bli en del av kappløpet. Vi kan samarbeide med eksisterende prosjekter eller bygge opp egen ekspertise. Dersom vi begynner nå, kan vi være med på å utvikle teknologien i stedet for å måtte kjøpe den fra andre land senere.

Det er ikke lenger et spørsmål om thoriumkraft er teknisk mulig – det er kun et spørsmål om hvem som vil være først til å realisere potensialet.

Hva må til for å få thoriumkraft til å fungere i stor skala?
For å gjøre thoriumkraft til noe vi kan bruke i hverdagen, må tre ting på plass:

• Forskning som løser praktiske utfordringer: Thoriumreaktorer blir veldig varme – mye varmere enn dagens kraftverk. Derfor trenger vi sterke materialer som tåler denne varmen uten å gå i stykker, og vi må teste ut smarte måter å bygge reaktorene på så de fungerer perfekt. Dette handler om å finne løsninger som holder i lengden.
  
  
• Testanlegg som viser at det virker: Vi må bygge små thoriumkraftverk først, nesten som prøveprosjekter, for å bevise at teknologien faktisk lager strøm på en trygg og god måte. Når vi ser at det fungerer i praksis, kan vi lage større versjoner som dekker behovet til hele byer eller land.
  
  
• Penger til å komme i gang: Å utvikle thoriumkraft koster mye i starten – forskning, bygging og testing er ikke billig. Vi trenger solide investeringer for å gjøre det konkurransedyktig mot ting som vannkraft eller kull, som allerede er etablert. Med nok finansiering kan vi få det til å lønne seg.

Dette er ikke science fiction eller umulige drømmer – det hele handler om praktisk ingeniørarbeid, penger og besluttsomhet. Alt ligger til rette for at det kan bli virkelighet med de rette valgene. Så hva gjør vi i Norge: sitter vi stille og ser på, eller bruker vi vår kunnskap og rikdom til å være med på denne energirevolusjonen?

Norges unike mulighet
Norge har en sjelden kombinasjon av ressurser, økonomi og kompetanse som kunne gjort oss til en ledende aktør innen thoriumkraft. Vi har det som trengs for å satse – men vi har ikke gjort det.

1. Thoriumressurser i verdensklasse
Norge har en av verdens største forekomster av thorium, hovedsakelig i Fen-komplekset i Telemark. Dette er et spesielt område med gamle bergarter, dannet for over en milliard år siden, som er fullt av thorium – en slags skjult energiskatt under bakken. Estimater fra US Geological Survey antyder at Norge kan ha mellom 170 000 og 670 000 tonn thorium der, noe som setter oss blant de fem største thoriumlandene i verden.

Thorium fra Fen-komplekset kunne vært brukt til å drive norske reaktorer i hundrevis av år og samtidig eksportert til andre land som trenger stabil, utslippsfri kraft.

I rapporten fra Thoriumutvalget står følgende:

"Thoriumressurser i Norge (Kapittel 3) 

I følge USAs geologiske undersøkelse (2007) har Norge en av de største thoriumressursene i verden. Den rapporterte ressursen på 170 000 tonn har et potensielt energiinnhold som tilsvarer ca. 100 ganger den oljen som Norge har tatt ut pr. i dag pluss innholdet av de gjenværende reservene til sammen."

2. En økonomisk stormakt
– men uten strategi for fremtidens energi
Norge har et av verdens største statlige investeringsfond, oljefondet, som i dag er verdt over 15 000 milliarder kroner. Det er penger vi har tjent på olje og gass, og det gir oss en unik sjanse til å forme fremtiden. Men selv med all denne rikdommen har vi ingen plan for å satse på kjernekraft, til tross for at vi vet at oljeinntektene en dag vil krympe. Tenk deg om vi hadde handlet for 15 år siden. I 2010 var oljefondet verdt rundt 3 200 milliarder kroner. Hvis vi hadde brukt bare 1 % av det – omtrent 32 milliarder kroner – på å forske frem thoriumkraft, kunne vi i dag hatt en fungerende reaktor.

Selvfølgelig ville fondet vært litt mindre i starten hvis vi tok ut de pengene, men til gjengjeld kunne vi eid en helt ny industri. En industri som ikke bare lager ren, trygg strøm, men også rydder opp i verdens atomavfall – noe vi alle i Norge ville vært medeiere i, akkurat som oljefondet i dag.  Hva kunne 32 milliarder ha fått til? Her er et realistisk senario:

• Forskning: Rundt 5–10 milliarder kunne gått til å finne materialer som tåler varmen i thoriumreaktorer og utvikle smarte måter å bygge dem på, inkludert løsninger for å bryte ned gammelt avfall.
  
  
• Testanlegg: 10–15 milliarder kunne finansiert et lite kraftverk for å vise at det funker i praksis – en slags prøveversjon.
  
  
• Ferdig reaktor: Med 5–10 milliarder til kunne vi bygget et fullt fungerende anlegg, klart til å levere strøm og tjene penger.

Dette er ikke gjetting – det er i tråd med hva lignende prosjekter koster, som Kinas thoriumarbeid. Med 32 milliarder over 15 år kunne vi hatt alt dette, spesielt hvis vi jobbet sammen med andre land, som Thoriumutvalget foreslo i 2008.

Eller hva om vi hadde brukt noe av pengene på å hente ut thorium fra Fen-komplekset i Telemark, sammen med sjeldne jordarter – de verdifulle mineralene som trengs i elbiler, vindturbiner og mobiler? Da kunne vi hatt en lønnsom industri allerede i gang, klar til å forsyne verden med både thorium og teknologi. Fen kunne blitt Norges neste store eventyr, en ny gullalder etter oljen.

Men hva valgte vi? Å sitte stille. Mens Kina tester thoriumreaktorer, Russland bygger små, sikre kraftverk, og Argentina utvikler løsninger som ikke kan smelte ned, stoler vi på at vannkraft og olje skal redde oss. Det holder kanskje i dag, men hva skjer når vannkraften ikke lenger dekker behovet og oljepengene tørker opp? Å ikke satse på fremtiden er ingen plan – det er å gamble med det vi har bygget opp som nasjon.

3. En historie med kjernekraftforskning – som vi lot forvitre
Norge var en gang i fronten når det gjaldt kjernekraftforskning. Vi hadde Halden-reaktoren, en av verdens mest avanserte forskningsreaktorer, som i over 50 år ble brukt til å teste ny teknologi – inkludert thoriumbasert brensel. Her hadde vi eksperter som kunne hjulpet oss å forme fremtidens energi.

Men vi hadde også flere reaktorer på Kjeller, som Jeep 1 og Nora, bygget på 1950- og 60-tallet for å forske på atomkraft. Disse ble stengt på 60-tallet og skulle vært fjernet, men det viser seg at mye står igjen – store betongblokker og reaktortanker vi trodde var borte. Hva gjorde vi med alt dette? I 2018 stengte vi Halden-reaktoren, avviklet forskningen og lot kunnskapen vi hadde bygget opp gjennom generasjoner forsvinne.

På Kjeller oppdaget vi først i 2019 at Jeep 1 og Nora fortsatt var der, ikke helt ryddet bort etter dagens regler. Institutt for energiteknikk, som drev dem, innrømmet at de hadde oversett hvor mye som gjensto – selv om det sto rett foran nesa på dem. Dette viser holdningen vår: Vi har hatt verktøyene til å bli en kjernekraftnasjon, men vi har latt dem stå og støve ned uten å gripe mulighetene de ga oss. Mens Kina og India pøser penger inn i thoriumforskning og bygger fremtidens løsninger, har vi kastet bort forspranget vårt. Likevel er det ikke for sent – hvis vi våkner opp og handler raskt, kan vi fortsatt koble oss på utviklingen og ta tilbake noe av det vi har latt forvitre.

4. Sjeldne jordarter (REE) – en vei inn i thoriumutvinning
En av grunnene til at thoriumutvinning ikke har vært lønnsomt tidligere, er at det sjelden utvinnes alene. Men i Fen-komplekset finnes også Europas største forekomster av sjeldne jordarter (REE), som er avgjørende for elbiler, vindturbiner, mobiltelefoner og annen høyteknologi.

Dette gir oss en gyllen mulighet:

• Utvinne REE og få thorium som biprodukt, slik at kostnadene reduseres.
  
  
• Bruke dette til å bygge en forsyningskjede for thoriumreaktorer, i stedet for å stole på importerte energikilder.
  
  
• Etablere Norge som en råvareleverandør for fremtidens energiteknologi.

Fen-komplekset kan bli Norges neste Nordsjø – hvis vi satser.

Hvorfor gjør vi ingenting?

Det finnes ingen teknisk grunn til at Norge ikke kan satse på thoriumkraft. Problemet er ikke manglende ressurser – det er manglende vilje.

• Politikere ser kortsiktig på energi og tør ikke ta risiko.
  
  
• Miljøbevegelsen har motarbeidet kjernekraft i tiår, til tross for at thoriumreaktorer er langt tryggere enn gamle atomkraftverk.
  
  
• Vi har vært for komfortable med vannkraft og olje, og har ikke tenkt på hva som skjer når disse ikke lenger er nok.
  
  
• Vi har mistet muligheten til å være først, men vi har ikke mistet muligheten til å være med.

Hvis Norge vil være en energinasjon også i fremtiden, må vi handle nå. Spørsmålet er om vi tør.

Teknologiske fremskritt kan korte ned utviklingstiden
En av grunnene til at thoriumreaktorer ikke er kommersielt utbredt i dag, er at utviklingen har gått sakte. Mye av forskningen stoppet opp på 1970-tallet da verdens kjernekraftindustri valgte uran, delvis fordi det passet bedre inn i våpenprogrammer under den kalde krigen, og fordi sterke krefter som olje- og uranindustrien i USA har lobbet mot thorium for å beskytte sine interesser. Men nå, med nye behov og moderne teknologi, ser vi en rask oppblomstring av innovasjon innen kjernekraft.

Kunstig intelligens og avanserte simuleringer har allerede revolusjonert flere felt innen ingeniørfag og materialvitenskap. AI kan gjøre utviklingen av thoriumreaktorer langt raskere enn tidligere ved å optimalisere reaktordesign, forutsi materialslitasje og teste sikkerhetsscenarier på en brøkdel av tiden tradisjonelle metoder krever. Der forskere før måtte gjennomføre tidkrevende fysiske eksperimenter, kan de nå simulere tusenvis av designvarianter digitalt før den første prototypen bygges.

I tillegg har materialteknologi gjort store fremskritt. Smelte-saltreaktorer, som er den mest lovende teknologien for thorium, opererer ved svært høye temperaturer og krever avanserte materialer som tåler ekstrem varme og korrosjon. Nye legeringer og keramiske materialer utvikles kontinuerlig, noe som kan løse utfordringer som tidligere bremset teknologien.

En annen nøkkel til raskere utvikling er modulære reaktordesign. Små modulære reaktorer (SMR) er kjernekraftverk i miniatyr, designet for å kunne masseproduseres i fabrikker og fraktes dit de trengs. Dette gjør kjernekraft billigere og enklere å implementere, samtidig som sikkerheten økes. Hvis Norge hadde satset på SMR med thorium, kunne vi utviklet en industri som leverte små, sikre kjernekraftverk til både norske og internasjonale kunder.

Utviklingen går raskere enn noen gang. Men mens andre land investerer tungt, står Norge fortsatt uten en strategi. Om vi ikke griper muligheten nå, risikerer vi å bli sittende igjen som teknologikonsumenter, avhengige av at andre land tar føringen.

Thorium: Norges teknologiske fremtid
Thoriumkraft kan løfte Norge til et teknologisk kraftsentrum – og ringvirkningene vil være enorme. Ved å satse på forskning og utvikling av trygge smelte-saltreaktorer får vi ikke bare ren, stabil strøm, men bygger et miljø med ekspertise i verdenstoppen. Dette handler om å mestre en teknologi som kan endre spillet, og samtidig skape fordeler som strekker seg langt utover energi alene.

Tenk på kunnskapen vi kan utvikle. Et nytt forskermiljø i Norge ville gi oss spesialister på avanserte materialer som tåler ekstreme forhold – kunnskap vi kunne brukt til å lage bedre solcellepaneler eller vindturbiner som varer lenger. Vi kunne også bli eksperter på å rydde opp atomavfall, og hjelpe land som sliter med farlige lager fra gamle kraftverk, som Japan etter Fukushima. Dette ville ikke bare sikre jobber her hjemme, men gi oss noe å dele med verden.

Og se for deg mulighetene til å lede an. Akkurat som vi ble best på dypvannsoperasjoner i Nordsjøen, kunne vi toppe verden i små, trygge reaktorer som kan settes opp i avsidesliggende områder – tenk på øysamfunn i Stillehavet som i dag er avhengige av diesel, eller fattige regioner i Afrika som mangler strøm til skoler og sykehus. Med thoriumteknologi kunne vi eksportere løsninger som kutter utslipp og gir folk en sjanse til et bedre liv.

For Norge er dette en sjanse til å vise hvem vi er. Vi har penger, thorium og en tradisjon for å bruke kunnskapen vår til å hjelpe andre – noe vi kan være stolte av. Hvis vi bygger dette teknologimiljøet, kan vi ikke bare sikre vår egen fremtid med en ny industri, men også bidra til menneskeheten med løsninger på alt fra forurensning til energifattigdom. Teknologien er innen rekkevidde – vil vi ta ledelsen og vise verden hva vi kan få til?