De usynlige unge

Utenfor samfunnet.

Politikerne sier arbeidsledigheten er lav. Likevel står én av seks unge voksne uten jobb eller utdanning. Begge deler stemmer. Det er problemet.

Ser du dem – eller har du lært at de ikke eksisterer? Foto: Gemini

NAV sier at arbeidsledigheten i Norge ligger rundt 2 prosent. Det tallet blir gjentatt ofte, og hver gang det dukker opp, fungerer det som en slags kollektiv beroligende beskjed: Det går egentlig ganske bra. Arbeidsmarkedet holder seg sterkt. Norge står støtt. Mange stopper der, og det er ikke så rart, for 2 prosent høres lavt ut, nesten som full sysselsetting. Problemet er bare at dette tallet blir tillagt en betydning det aldri har hatt, og aldri var ment å ha.

For det NAV måler når de snakker om arbeidsledighet, er noe veldig spesifikt. Det handler om personer som akkurat nå står uten jobb, som aktivt søker arbeid, som har meldt seg hos NAV og som oppfyller kriteriene for å regnes som arbeidssøkere her og nå. Dette er et øyeblikksbilde av en liten, avgrenset gruppe. Det sier mye om konjunkturer og kortsiktige svingninger i økonomien, men nesten ingenting om hvordan det faktisk står til med unge voksne som ikke har kommet seg inn i arbeidslivet.

Det betyr ikke at tallet er feil. Det betyr at det er smalt. Og det er nettopp her forvirringen begynner.

Parallelt med disse lave ledighetstallene finnes det et annet tall som sjelden får samme oppmerksomhet, men som sier langt mer om virkeligheten mange unge lever i.

Rundt 15 prosent av befolkningen mellom 20 og 29 år står til enhver tid utenfor jobb og eller utdanning.

Ikke midlertidig i noen uker, ikke bare mellom to kontrakter, men uten fotfeste i de to viktigste strukturene samfunnet er bygget rundt: arbeid og utdanning.

Jeg har ikke funnet dokumentasjon som gjør det mulig å sammenligne dette direkte tilbake til 90-tallet. Statistikken er endret, definisjonene justert. Men det tilgjengelige datagrunnlaget viser tydelig at dette ikke er et midlertidig utslag fra ett år, men et vedvarende nivå over lang tid. Det gjør det til en tilstand, ikke et avvik.

Når man sier 15 prosent, høres det kaldt og upersonlig ut. Det sier egentlig ikke så mye. Men sett det i en annen målestokk: I enhver gruppe på ti unge voksne, midt i etableringsfasen, står én til to helt utenfor. Ikke i jobb. Ikke i studier. Ikke på vei videre. Og viktigere: Dette er ikke nødvendigvis de samme som raskt kan finne veien videre. For mange er dette ikke et midlertidig avbrudd, men en situasjon der de aldri har fått reell tilknytning til arbeid, utdanning og egen inntekt. For mange er dette en situasjon som varer i år, ikke måneder.

Her er det helt avgjørende å forstå forskjellen på arbeidsledighet og utenforskap. Arbeidsledighet er noe man som regel er på vei ut av. Det forutsetter at man er koblet på systemet, søker jobb, har en CV som vurderes, og i praksis allerede står i døråpningen til arbeidslivet. Utenforskap er noe helt annet. Det handler om mennesker som ikke engang står i køen.

En 24-åring som har sluttet på studier, sliter psykisk, mottar arbeidsavklaringspenger og ikke søker jobb, finnes ikke i NAVs ledighetsstatistikk. En 27-åring som har vært ute av arbeid i flere år, lever på sosialhjelp eller på støtte fra familie, teller heller ikke. En ung ufør telles heller ikke som arbeidsledig, selv om vedkommende er fullstendig ute av arbeidslivet. Alle disse er like fullt en del av de 15 prosentene.

Det er derfor disse tallene kan eksistere side om side uten å motsi hverandre. NAV kan med rette si at arbeidsledigheten er lav, samtidig som en betydelig andel unge voksne står helt utenfor arbeid og utdanning. Det ene tallet sier noe om temperaturen akkurat nå. Det andre sier noe om tilstanden over tid. Problemet oppstår når politikerne bruker det første til å bagatellisere det andre.

Det offentlige ordskiftet bidrar til denne uklarheten. Arbeidsledighet omtales som økonomi og politikk. Utenforskap omtales som helse, enkeltskjebner og sosiale utfordringer. Dermed havner de samme menneskene i helt forskjellige fortellinger, avhengig av hvilken statistikk man ser på. Resultatet er at det ser ut som om alt går bra, samtidig som stadig flere aldri får fotfeste i arbeid og økonomisk selvstendighet.

Det mest alvorlige er kanskje at dette gjelder nettopp aldersgruppen der livet skal starte. 20-årene er ikke ment å være en venteposisjon. Det er her man bygger arbeidserfaring, økonomisk selvstendighet og sosial tilknytning. Når dette ikke skjer, får det konsekvenser langt utover de årene man står utenfor. Jo lengre man blir værende på utsiden, desto vanskeligere blir det å komme inn senere. Hull i CV-en blir ikke mindre problematiske med tiden. De blir større.

Dette handler ikke om arbeidsledighet slik den vanligvis forstås, og kan derfor ikke behandles som et midlertidig fenomen som løser seg ved at markedet snur eller renta går ned. Det handler heller ikke primært om å få dem som allerede står som arbeidssøkere raskere i jobb. Dette handler om mennesker som aldri har vært i arbeid, eller som er blitt syke underveis, og som trenger støtte og reell hjelp for i det hele tatt å klare å etablere en tilknytning til jobb og egen inntekt. Det handler om hvordan inngangene til arbeidslivet faktisk fungerer, hvem hvem arbeidslivet faktisk er åpne for, og hvem som blir stående igjen utenfor.

Og det er her uroen blant politikerne har begynner å melde seg. For mens dette nivået av utenforskap har vært der lenge, ser vi nå tegn til at noe er i ferd med å endre seg. Flere unge sliter med psykiske og helsemessige problemer. Flere blir stående lenge utenfor. Samtidig blir terskelen inn i mange yrker høyere, ikke lavere. Det er dette bakteppet som gjør at stadig flere tiltak virker famlende, tilfeldige og preget av usikkerhet.

Når man først ser dette, blir det vanskelig å ikke stille spørsmålet: Hvis situasjonen egentlig er under kontroll, hvorfor begynner staten nå å eksperimentere med virkemidler som aldri før har vært nødvendige?

Når myndighetene nå lanserer det som i praksis er et skattelotteri for noen heldige utvalgte unge, er det fristende å lese det som et kreativt og relativt ufarlig prøveprosjekt. Litt lavere skatt for å se om det motiverer flere til å komme seg i jobb. På overflaten kan det høres fornuftig ut. Men sett i sammenheng med det vi allerede vet, er dette noe helt annet, det er panikken som har begynt å ta politikerne.

For dette tiltaket retter seg ikke mot dem som står utenfor. Det retter seg mot dem som allerede er innenfor. Slik ordningen er utformet, gjelder den kun arbeidsinntekt. Den gjelder ikke trygd. Den gjelder ikke AAP. Den gjelder ikke dem som har falt helt ut av både jobb og utdanning. Med andre ord tester skattelotteriet om unge som allerede har jobb, kan lokkes til å jobbe litt mer.

Samtidig blir den gruppen som aldri fikk fotfeste i arbeid stående igjen akkurat der de var. Forskjellen er at de nå også ser at vennene deres, de som allerede er i jobb, betaler litt mindre skatt. Det er vanskelig å se hvordan dette skal fungere som en bro inn i arbeidslivet, snarere enn som en bekreftelse på hvem systemet faktisk er laget for.

Det er her man bør stoppe opp og stille det ubehagelige spørsmålet. Hvis problemet egentlig var at unge ikke ville jobbe, hvorfor har vi da til enhver tid rundt 15 prosent av unge voksne helt utenfor? Og hvis løsningen faktisk var litt lavere skatt, hvorfor har vi da ikke sett dette løse seg for lenge siden?

Svaret er ubehagelig enkelt. Dette handler ikke først og fremst om vilje, selv om det finnes noen som velger passivitet fremfor arbeid. Det er ikke nytt, og det forklarer ikke omfanget vi ser i dag. Dette handler om struktur. Om innganger som har blitt smalere, terskler som har blitt høyere, og et arbeidsmarked som i stadig mindre grad har plass til dem som ikke passer perfekt inn fra dag én. Samfunnet er blitt mer effektivt, mer kompetansekrevende og mindre tilgivende. Det gjelder både utdanning og arbeidsliv.

Samtidig ser vi en klar økning i unge med psykiske og helsemessige problemer. Det henger tett sammen med et samfunn der kravene øker, tempoet er høyt og feilmarginene små. For mange blir helsevesenet inngangen til velferdssystemet, ikke fordi de er alvorlig syke, men fordi det er der døra faktisk står åpen.

Og så kommer kunstig intelligens og robotteknologi inn i bildet. Ikke som en dommedagsmaskin som tar alle jobber over natta, men som en stille forsterker av utviklingen som allerede pågår. Behovet for folk forsvinner ikke, men behovet for mange folk gjør det. Én ansatt med riktige verktøy kan gjøre jobben som tidligere krevde flere. Inngangsjobbene blir færre, opplæring på gulvet dyrere, og kravet om å være produktiv fra første dag blir normen.

I et slikt landskap er det ikke de mest robuste som taper. Det er de som allerede er på kanten. De som ikke fikk fullført utdanning. De som trengte litt mer tid. De som ikke passet helt inn i malen. For dem blir utenforskap ikke en fase, men en tilstand.

Når staten da tyr til tilfeldige skatteeksperimenter for unge, er det ikke fordi man har funnet en ny smart løsning. Det er fordi man egentlig aldri har forstått problemet man har forsøkt å løse. For hvis dette hadde hatt en reell løsning, ville det ikke fortsatt vært et problem. Det som har blitt omtalt som svar, har i stor grad vært politiske forklaringer som har gjort det mulig å gå videre, ikke tiltak som faktisk har endret noe.

Det mest urovekkende er ikke at vi har hatt rundt 15 prosent utenforskap blant unge voksne i mange år. Det virkelig urovekkende er tanken på at dette tallet kan være i ferd med å bli et gulv, ikke et tak. At det som før ble sett på som et stabilt, men håndterbart nivå, i årene fremover kan begynne å krype oppover. Først stille. Så merkbart. Og til slutt umulig å bortforklare – samtidig som eldrebølgen for alvor treffer, og behovet for arbeidskraft aldri har vært større.

For når disse unge ikke kommer inn i arbeidslivet i 20-årene, forsvinner de ikke. De blir 30. Så 40. Og da handler dette ikke lenger om ungdom, men om selve bærebjelkene i samfunnet.

Så kanskje det egentlige spørsmålet ikke er om skattelotteriet virker, eller om kunstig intelligens og robotteknologi tar jobber raskt eller sakte. Kanskje spørsmålet er langt mer grunnleggende enn som så:

Hva gjør vi når et samfunn som er bygget rundt arbeid, ikke lenger klarer å slippe alle inn i arbeidslivet – og fortsatt later som om problemet er manglende motivasjon?