Folket mot eliten

Nå tar folket tilbake makten!

Over hele verden velger folk det eliten frykter mest: virkelighetsnære politikere som faktisk tør å gjøre endringer.

Folket reiser seg mot makten.

Det er ikke støyen som er interessant – det er stillheten. Den tause majoriteten som lenge har vært passive tilskuere, men som nå stemmer annerledes. Det er denne kraften som bryter ned eliten, ikke bråkmakere, men vanlige folk som har fått nok.

Det har ulmet lenge
Jeg har observert dette i mange år, lenge før jeg startet bloggen. Ikke som ekspert eller politisk kommentator, men som en vanlig fyr som følger litt bedre med enn mannen i gata. Jeg har sett hvordan stemningen gradvis har endret seg, og hvordan folk reagerer når ting ikke lenger gir mening. Det har skjedd et skifte de siste årene – først nesten umerkelig, og nå i stadig høyere tempo. Det er som om nervene i samfunnet har blitt mer synlige. Folk er mer irritert, mer utålmodig, og langt mer skeptisk til alt som kommer ovenfra.

Og dette er ikke begrenset til ett land. Det skjer overalt. Du merker det på nettet, i samtaler, i familiegrupper, i måten folk skriver på og klager på – og helt ned i det hverdagslige, som i trafikken, der folk selv sier de kjenner på langt kortere lunte enn før. Det føles som om en slags global tretthet har gått over i en stille, men bestemt form for motstand. Det er som om folk endelig har begynt å si: Det er nok nå.

Dette handler ikke om én sak eller ett land, men om en stemning som har samlet seg opp i mange år. Og det er den stemningen jeg vil prøve å beskrive. Ikke for å forklare verden med store ord, men for å sette ord på det veldig mange kjenner på uten å helt finne språket for det.

Folket mot eliten
Det er rart hvordan vi fortsatt snakker om politikk som om det handler om høyre og venstre, blått og rødt, skatt og velferd. Hele kartet har flyttet seg, men språket står igjen. Den egentlige konflikten i dag handler ikke om ideologi, men om hvem som blir hørt og hvem som blir ignorert. Det er folket, med alle sine bekymringer, regninger, drømmer og frustrasjoner, mot en elite som fortsatt tror verden fungerer slik den gjorde for tretti år siden.

Når jeg ser på det som skjer i land etter land, er det det samme mønsteret som går igjen. Folk stemmer ikke med venstre–høyre-kompasset sitt. De stemmer etter hvem de tror faktisk kan gjøre noe, hvem som tør å gjøre jobben, hvem som ikke er en del av den gamle sirkelen som har snakket seg gjennom store deler av min voksne samtid. Det er denne reaksjonen som blir kalt populisme, og den vokser ikke fordi folk har blitt ekstreme, men fordi makten har sluttet å lytte.

Jeg påstår ikke at hele befolkningen tenker likt. Det finnes fortsatt mange som finner trygghet i det etablerte, og som mener at dagens styring er den beste vi kan håpe på. Det er en ærlig sak. Men når jeg snakker om 'folket' i denne sammenhengen, snakker jeg om den raskt voksende gruppen som ikke lenger kjenner seg igjen i kartet eliten tegner. Det er kanskje ikke alle, men det er mange nok til å endre historien. For det er ikke de som er fornøyde som skaper politiske jordskjelv – det er de som har blitt oversett.

Hvem er eliten – egentlig?
Når jeg snakker om eliten, mener jeg ikke en hemmelig klubb eller et skjult råd som trekker i trådene bak gardinene. Jeg mener alle de menneskene som sitter så tett på makten at de former politikk og samfunn uten at noen av oss har gitt dem den jobben. Det er et lag som glir mellom politikken, mediene, byråkratiet, institusjonene, finansverdenen og kulturlivet. De går på de samme konferansene, leser de samme rapportene, bruker det samme språket og kjenner hverandre så godt at de etter hvert begynner å tro at de representerer hele landet – og ofte langt mer enn det, også langt utenfor egne landegrenser.

Noen av dem er politikere på høyt nivå. Noen er rådgivere og byråkrater som har overlevd regjering etter regjering. Noen er redaktører og kommentatorer som bestemmer hvilke historier som skal få leve og hvilke som skal dø. Noen sitter i internasjonale organisasjoner som FN, EU, NATO, WHO eller WEF, eller i store NGO-er som påvirker politiske beslutninger uten at én eneste velger har hørt navnet deres. NGO-er betyr forresten “ikke-statlige organisasjoner”, men i praksis driver mange av dem med politisk påvirkning og får penger fra stater og milliardærer. Andre igjen sitter i finans, tech og kultur og beveger penger, normer og språk på en måte som få utenfor boblen forstår.

Dette er ikke mystisk eller konspirasjon. Det er bare et system av mennesker som deler interesser, verdensbilder og makt – og som etter hvert har mistet oversikten over hvor langt unna vanlige folks virkelighet de faktisk befinner seg. Det er dette mange kaller Deep State. Ikke fordi det er hemmelig, men fordi det er permanent. Mer om dette senere.

La meg presisere én ting: Dette handler ikke om forakt for kunnskap eller utdanning. Vi trenger dyktige leger, ingeniører, økonomer og forskere mer enn noen gang. Jeg er ikke imot kompetanse – jeg er imot arroganse. Problemet oppstår når 'kompetanse' brukes som et skjold for å trumfe sunn fornuft, og når eksperter går fra å være rådgivere på sitt fagfelt til å bli overdommere over hvordan vanlige folk skal leve livene sine.

Maktstrukturen bryter sammen
Problemet er ikke nødvendigvis at eliten finnes. Problemet er at de styrer som om de ikke lenger lever i samme virkelighet som resten av oss. De har ingen personlig risiko hvis ting går galt. Hvis en politiker tar feil, mister han ikke huset. Hvis en byråkrat bommer, mister han ikke jobben. Hvis en redaktør fremmer en idé som slår feil, er det ingen personlig konsekvens. Men for folk flest har alle disse valgene en pris, og den prisen blir høyere for hvert år.

Det som skjer når folk sitter for lenge med makten, er at de begynner å tro at kritikk betyr uvitenhet. De hører på hverandre, aldri på folket. De styrer etter ideologier og moralisme, ikke etter hva som fungerer i praksis. De snakker om symboler, mens folk sitter og lurer på hvordan de skal betale strømregningen. De vil redde verden, mens folk prøver å redde sin egen hverdag. Og når noe går galt, dekker de hverandre. Nettverkene er viktigere enn velgerne.

Det er derfor systemet begynner å rakne. Ikke fordi folket har blitt opprørske, men fordi eliten har blitt virkelighetsfremmed. Populismen er resultatet. Den er ikke fienden. Den er reaksjonen på at folk ikke lenger føler seg representert.

Folk vil ha endringer
Det som har overrasket meg mest de siste årene, er hvor lenge folk faktisk har holdt ut. De har stått i kø, tilpasset seg, betalt mer, ventet lenger og hele tiden hørt at dette bare er midlertidig. De har lest rapporter, fulgt reformer og hørt forklaringer som aldri har blitt til reell endring. Samtidig har systemet blitt stadig flinkere til å prate – om langsiktighet, omstilling og bærekraft – mens hverdagen til folk flest bare har blitt tyngre.

Når du lever i et samfunn der ting går feil vei år etter år, da blir du ikke imponert av en politiker som lover at alt skal bli bra i 2040. Du vil ha endring nå. Ikke revolusjon, ikke kaos, men et tydelige brudd med det som helt klart ikke fungerer. Det er derfor folk søker mot politikere som ikke passer inn, som ikke smiler riktig på TV, som ikke er oppdratt i partiapparatet og som sier ting på en måte som gjør eliten ukomfortabel. Ikke fordi folk elsker stilen deres, men fordi de er lei av å høre på de som står i kø for å si det som forventes. De vil ha noen som tør å gjøre noe.

Når tilliten forsvinner
Det er mange som misforstår populismen. De tror det er en politisk retning eller et fast sett med verdier. I virkeligheten er populisme først og fremst et verktøy folket tar i bruk når systemet slutter å fungere. Populistiske politikere kan derfor komme fra både venstre og høyre, og de kan foreslå svært ulike løsninger. Det som gir dem støtte, er ikke ideologien deres, men at de oppfattes som et brudd med et system som har sviktet.

Se på Argentina, der velgerne gikk fra sosialistisk styring til Milei, som river opp hele strukturen med røtter og alt. Se på Nederland, der et bondeparti kunne ryste systemet så mye at hele den politiske ordenen ble tvunget til å forholde seg til dem. Se på Japan, der nasjonalkonservative krefter vokser frem samtidig som unge søker forandring fra et fastlåst system. Se på Portugal, USA, Italia, Frankrike. Det er ikke ideologi som driver dette. Det er tillit. Eller rettere sagt: tapet av tillit.

Populisme er folket som slår i bordet og sier: Nå holder det.

Når opprøret møter virkeligheten
Når folk først gjør opprør mot etablissementet, er det ikke ideologi som driver dem. Det er frustrasjon. Ønske om å bryte noe som har stått stille for lenge. Populismen blir uttrykket for dette, enten den kommer fra venstre eller høyre. Retningen varierer fra land til land, avhengig av historie, økonomi og hvem som forbindes med makten der og da. Det avgjørende er ikke hvilken side den kommer fra, men at den representerer et brudd med det etablerte.

Men opprør er én ting. Styring er noe annet. Når den første reaksjonen har fått gjennomslag, og politikken begynner å få konsekvenser i folks hverdag, endrer prioriteringene seg. Da handler det mindre om protest og mer om hva som faktisk fungerer. Regninger skal betales, jobber bevares, samfunnet holdes sammen. På dette punktet ser man ofte at velgere beveger seg bort fra rene symbolhandlinger og mot løsninger som lover orden, økonomisk kontroll og praktisk gjennomføring.

Det er i denne fasen høyresiden ofte får vind i seilene. Ikke fordi folk plutselig blir ideologisk konservative, men fordi behovet for stabilitet, forutsigbarhet og ansvar veier tyngre enn ønsket om å rive ned. Det er ikke en fast regel og ikke en naturlov, men en tendens som har vist seg i flere land. Populismen åpner døren, men når støvet legger seg, søker mange en politikk som kan stå i hverdagen over tid.

Et generasjonsskifte
Den sterkeste drivkraften i dette opprøret kommer fra de unge. De eldre ser fortsatt på Facebook og nettavisene og tror at ungdommen er fraværende, at de ikke bryr seg. Men de unge har ikke sluttet å delta. De har bare flyttet. De diskuterer politikk på helt andre plattformer, med helt andre referanser, og uten filteret til tradisjonelle medier. Der de eldre roper om symbolpolitikk, rakker ned på hverandre i kommentarfelt og deler gamle overskrifter, snakker de unge om maktstrukturer, økonomisk press, kunstig intelligens, boligkrise, kulturens fall og et system som ikke tåler vekten av sin egen arrogans.

Dette er et generasjonsskifte som eliten ikke så komme. De trodde de fortsatt eide språket, moralen og fortellingen. Men de unge driter i hvilket pronomen politikerne bruker. De er den første generasjonen i moderne tid som ikke blir rikere enn sine foreldre, om ikke noe snur. De vil vite hvorfor de ikke har råd til et hjem. De vil vite hvorfor de må jobbe seg i hjel for å få til det foreldrene tok som en selvfølge. De vil vite hvorfor systemet alltid beskytter seg selv først. Og de vil ha et oppgjør med det.

Det er dette som driver endringen. Ikke ideologi. Ikke hat. Men en generasjon som nekter å leve som statister i et system de aldri ble en del av.

Når det koker
Det mest avslørende de siste årene er hvor tydelig avstanden mellom folket og eliten har blitt. Misnøyen er ikke lenger noe man trenger statistikk eller analyser for å oppdage. Den merkes i samtaler på jobb, i køen på butikken, rundt middagsbordet, i familieselskaper og på sosiale medier. Forskjellen i temperatur er åpenbar.

Mange vanlige mennesker er slitne. De er frustrerte over at avgjørelser tas av politikere, byråkrater og institusjoner som lever langt unna hverdagen deres, mens konsekvensene havner hos befolkningen selv. Når strøm, mat, bolig og renter blir dyrere, er det vanlige familier som må tilpasse seg, kutte ned og utsette planer. Samtidig står de som har tatt beslutningene igjen uten personlig risiko, og forklarer at situasjonen er nødvendig, midlertidig eller under kontroll. I land etter land uttrykker folk det samme: nok er nok.

Parallelt behandles denne misnøyen som et kommunikasjonsproblem av medieeliten og det politiske apparatet. Den diskuteres i studioer og paneler der tone, narrativ og budskap analyseres, mens virkeligheten som skaper frustrasjonen forblir uendret. Kontrasten mellom det folk lever i, og det eliten snakker om, har sjelden vært større – og den samme kløften gjør seg gjeldende globalt. Det er denne avstanden som driver populismen framover – ikke raseri, men opplevelsen av å bli styrt av mennesker som ikke deler konsekvensene av sine egne valg.

En permanent maktstruktur
Begreper som Deep State skaper raskt sterke reaksjoner, ofte fordi de assosieres med noe mørkt og konspiratorisk. Det jeg sikter til her er langt mindre dramatisk – og samtidig mer hverdagslig. Det handler ikke om en skjult regjering eller hemmelige møter i underjordiske rom.

Det handler om de permanente strukturene i staten og samfunnet – de som aldri skiftes ut, uansett hvem som vinner et valg. Byråkratene som har vært der i tretti år. Rådgiverne som overlever enhver statsråd. Redaktørene som bestemmer hvilken virkelighet som er “den riktige”. Internasjonale organer som former politikken uten at noen velger dem.

Dette er menneskene som alltid sitter ved bordet, enten de er politikere, administratorer, eksperter eller karrierebyråkrater.

De lever og beveger seg i de samme sosiale og profesjonelle kretsene, både i jobb og privat. De møtes på konferanser, i styrerom og i sosiale sammenhenger, og følger hverandre i stor grad også på sosiale medier. Der deles perspektiver, meninger og bekreftelser, og over tid formes et felles verdensbilde og selvbilde.

De er ikke onde mennesker, og dette er sjelden drevet av kyniske motiver. Tvert imot oppstår dette ofte gradvis, i miljøer der de samme menneskene utveksler erfaringer, vurderinger og perspektiver over lang tid. Når man lever tett på hverandre – profesjonelt og sosialt – er det lett å begynne å ta egen forståelse av verden for gitt, uten at det føles som et maktgrep eller et bevisst valg.

Og nettopp derfor kolliderer disse miljøene med populismen – for populismen er folket som krever å få makten tilbake.

Deep State er ikke hemmelig. Den er bare konstant.

Mitt eget ståsted
Jeg skal være tydelig på hvor jeg står, så ingen trenger å gjette. Jeg er økonomisk liberal, sosialkonservativ og populistisk orientert. Jeg tror på frihet, ansvar og at staten ikke skal vokse seg større enn nødvendig. Jeg tror folk flest vet bedre enn ekspertene tror, og jeg tror den beste politikken er den som lar mennesker leve livene sine med minst mulig innblanding. Det betyr ikke at jeg er fiendtlig til staten, bare at jeg mener den har mistet balansen mellom støtte og kontroll.

Jeg har også innsett at jeg ikke passer inn i denne gamle høyre–venstre-modellen. Jeg befinner meg i et politisk landskap som ikke har fått sin egen form ennå, men som mange allerede kjenner seg igjen i – særlig yngre mennesker og de som står økonomisk svakere. Og jeg sier dette åpent, fordi alle har sin bias. Forskjellen er at jeg legger min på bordet. Det gjør det lettere for deg som leser å forstå hvordan jeg tolker dette opprøret mot eliten. For meg handler det ikke om partier eller farger. Det handler om hvem som faktisk lytter, og hvem som bare later som.

Virkelighet, ikke revolusjon
Når jeg ser på alt som skjer, fra Argentina til Nederland, fra Japan til USA, og på tvers av hele den vestlige verden, så er det veldig tydelig at dette ikke handler om hat eller ekstremisme, men om en verdensorden som har gått ut på dato. Folk vil ikke rive ned samfunnet. De vil rive ned avstanden. De vil ha politikere som fungerer, systemer som virker, og løsninger som står i samsvar med livet de faktisk lever.

Dette opprøret mot eliten er ikke en ideologisk kamp. Det er en tillitskrise. Den gamle modellen har mistet kraften sin, og det du ser nå, er mennesker som prøver å ta styringen tilbake på den eneste måten de har: ved å stemme ut de som ikke lenger representerer dem. Dette er ikke slutten på noe. Det er starten på et globalt skifte der politikken blir mindre pynt, mindre posering og mer virkelighet. Og kanskje – når støvet legger seg – kan vi endelig få en politisk kultur som handler om å løse problemer, ikke om å late som.

Det er egentlig veldig enkelt: folket vil ha politikk som fungerer for dem.

Videre lesning
Om du ønsker en mer teknisk og grundig gjennomgang av hva jeg legger i begrepet Deep State, har jeg skrevet mer utførlig om det tidligere Deep State.

Du kan også lese det tidligere innlegget En tsunami fra høyre, der jeg ser nærmere på hvorfor høyresiden vokser frem – og hvordan dette henger sammen med populismen som beskriver i dette innlegget.