Når gnisten dør!

Kvinner dreper tiltrekningen selv.

Kvinner roper etter ekte mannfolk, men skyver dem vekk med sine handlinger.

Halv regningen, halv attraksjon – når hun tar regningen, forsvinner gnisten.

Vesten drukner i en singelbølge. Kvinner spør hvor mannfolka er, men glemmer å stille det viktigste spørsmålet: hvorfor ble de borte? Svaret er at mange kvinner selv har jaget dem bort – ved å frata menn rollen de er skapt for å fylle.

Det er ikke tilfeldig at Vesten står midt i en singelbølge. Tallene peker oppover, men bak statistikken skjuler det seg noe mer: forskjellen mellom menn og mannfolk.

“Menn” i dag blir ofte de som ender opp i forhold der kvinnen styrer alt. De blir behandlet som tøfler, og mister både respekt og rolle. De er til stede – men de er ikke en mann.

Mannfolk med ryggrad velger en annen vei. De gidder rett og slett ikke bruke tid på kvinner som ser på forholdet som en konkurranse. De velger heller å trekke seg unna, fordi de vet at attraksjon og respekt ikke kan blomstre i en relasjon der mannen fratas sin plass.

Det er dette som driver singelbølgen: ikke at menn har forsvunnet, men at mannfolk ikke lenger finner det verdt å bli.

Første date og regningen
La oss ta det klassiske eksemplet: første date. For en mann handler det aldri om hundrelappene på bordet. Det handler om å vise initiativ, styrke og sjenerøsitet. Han ønsker å oppvarte, sette tonen, gi kvinnen følelsen av å bli tatt på alvor.

Men hva skjer i dag? Mange kvinner insisterer på å splitte alt i to. De tror de viser likestilling og selvstendighet, men det de egentlig signaliserer er: “Jeg trenger deg ikke.” Og når den setningen først ligger i lufta, er det som å helle kaldt vann over alt som kunne vært tiltrekning.

En mann er ikke ute etter en konkurrent. Han ønsker ikke en partner som setter opp regnskap på første date. Han ønsker en kvinne han kan beære, oppvarte og beskytte. Når hun nekter ham dette, mister han også lysten til å være der.

Og la oss være ærlige: en mann gidder ikke bruke tid på en date hvor han reduseres til en rosa tøffel med halve kvitteringen i lomma. Da går han heller alene videre – og det er akkurat derfor så mange kvinner står igjen og lurer på hvorfor de aldri finner seg et ekte mannfolk.

Lysten som forsvinner
Dette handler ikke bare om en middag og en regning. Det handler om en hel kultur. Når kvinner stadig markerer at de ikke trenger en mann, mister mannfolk rett og slett lysten til å være med i spillet.

For hva er poenget med å gå inn i et forhold der du hele tiden må forsvare naturen din? Hvor hvert initiativ blir tolket som gammeldags, hvert blikk som en potensiell trussel, og hver gest av sjenerøsitet møtes med skepsis?

Det er derfor mange mannfolk heller velger singellivet. Ikke fordi de er redde, ikke fordi de ikke kan – men fordi de vet at i et slikt klima blir de uansett redusert til noe de ikke er. De nekter å ende som en tannløs pusekatt i tøfler hjemme i stua, og velger heller friheten i å stå alene.

Og det er her vi finner svaret på mye av singelbølgen vi ser i dag: det er ikke at mannfolk har forsvunnet, det er at de har sluttet å stille opp der de ikke blir verdsatt som menn.

Menn under mistanke
Singelbølgen drives ikke bare av dynamikken mellom menn og kvinner på date. Den forsterkes av et samfunn som stadig mistenkeliggjør det mest naturlige ved å være mann.

I dag kan et blikk eller en kommentar bli tolket som et overtramp. Politiet i England går så langt som å sende ut kvinnelige betjenter i treningstøy for å fange menn som ser “litt for lenge”. Dette er ikke en spøk – og det viser hvor sykt systemet har blitt.

Mannfolk kjenner på dette presset. De merker at alt de gjør kan bli tatt i verste mening. Da er det enklere å trekke seg unna enn å ta sjansen på å bli stemplet.

Jeg har skrevet mer om akkurat dette i innlegget Når blikk blir forbrytelse. Jo mer kvinner og samfunnet mistenkeliggjør menn, desto flere mannfolk velger å ikke engasjere seg i det hele tatt.

Små konflikter som ødelegger
Det er sjelden de store tingene som knekker et forhold. Oftere er det de små episodene, de som gjentar seg og legger seg lag på lag som irritasjon. Klær som havner i feil kurv. En kaffekopp som blir stående. En uenighet om hva som er “riktig” måte å gjøre noe på.

Jeg har selv skrevet om dette i innlegget Når “sorry” blir skumlere enn kjeft, der jeg beskrev en situasjon fra mitt eget forhold. Jeg var sikker på at jeg hadde gjort alt riktig – men plutselig sto jeg tiltalt for noe jeg ikke engang visste kunne bli galt. Slike øyeblikk setter seg, og de gjør noe med dynamikken mellom to mennesker. Men i vårt tilfelle endte det annerledes: vi giftet oss bare to måneder senere.

For en mann er det ikke bare småfeil. Det er summen av alt. Når selv de mest hverdagslige handlinger blir møtt som brudd på en usynlig kontrakt, endrer hele samlivet seg. Han går fra å være den som vil bidra og gi, til å bli en som hele tiden må vakte seg for neste feil.

Og da skjer det uunngåelige: forholdet slutter å være et fellesskap, og blir en treningsleir. Blir en mann presset inn i rollen som en tøffel – varer forholdet aldri lenge. For en mann som kjenner verdien av seg selv, vil heller trekke seg unna enn å leve et liv der han ikke får være den mannen han egentlig er.

La mannfolk være mannfolk
Vi ser en hel kultur som river ned dynamikken mellom mann og kvinne. På den ene siden står de små kampene i hverdagen, der mannen stadig formes til en tøffel. På den andre siden ser vi samfunn som mistenkeliggjør menn for alt de gjør – selv et blikk. Resultatet er det samme: mannfolk trekker seg unna.

Og her er den bitre sannheten mange kvinner ikke vil høre: dere sier det ikke finnes mannfolk igjen, men sannheten er at dere selv har jagd dem bort. Når dere nekter mannfolk være mannfolk, mister de også lysten til å være hos dere. Han velger heller friheten, fordi han vet at et liv som tøffel aldri vil gjøre ham til den han er.

Singelbølgen vi ser i dag handler ikke om tilfeldigheter eller apper. Den handler om at mannfolk må få være mannfolk. De som skjønner det, vil alltid ha en skikkelig mann ved sin side. De som ikke skjønner det, blir stående alene eller med en tafatt tøffel.