Pasient i verdens beste helsevesen

Når pasient og helsepersonell kjenner samme avmakt.

Kontakt med helsevesenet har vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske. Ikke som noe ekstraordinært, men som en følgesvenn som har fulgt meg i bakgrunnen gjennom store deler av livet.

Hvem kjenner helsevesenet best på kroppen?

Snart femti år med gjentatte møter med helsevesenet – på sykehus, hos fastlege og i ulike deler av systemet – gir en innsikt i hvordan ting faktisk fungerer. Sykdomsbildet mitt har vært sammensatt og til tider vanskelig å avgrense, og det har preget møtene med helsevesenet over tid. Det gir et perspektiv man ikke får gjennom ett avgrenset sykehusopphold eller noen få rutinekontroller hos fastlegen. Etter hvert slutter man å se bare enkelthendelser, og begynner å se mønstre. Man lærer seg hva som fungerer, og man ser hvor det svikter. Man merker på kroppen hvordan det er å være avhengig av et system, når det virkelig gjelder.

Jeg skriver dette nå fordi jeg endelig kan. Etter mange år har jeg overskudd til å sette ord på erfaringene, uten å stå midt i stormen selv.

Jeg har skrevet denne bloggen i snart et år nå, om alt mellom himmel og jord. Men startskuddet for akkurat denne serien – som blir en egen føljetong her inne – var responsen på et innlegg jeg delte på Facebook nylig. Jeg fortalte om en situasjon på akuttmottaket i Bodø, der en sykepleier til slutt brast i gråt ved sengen min. Innlegget ble delt mye, og responsen som fulgte – fra andre pasienter, og ikke minst fra folk som jobber i helsevesenet – har vært overveldende. Det traff en nerve. Det bekreftet noe jeg har tenkt på lenge: Vi trenger å snakke om gapet mellom hvordan helsevesenet er ment å fungere, og hvordan det faktisk oppleves.

Mange har oppfordret meg til å gå til media med historiene mine. Men jeg ønsker ikke at dette bare skal bli et nyhetsinnslag eller et intervju i lokalavisen, der andre skal fortelle mine opplevelser, sette ord på mine følelser og tolke det jeg har sett og erfart. Denne erfaringen lar seg ikke presse inn i spissede overskrifter. Jeg vil fortelle det selv, og jeg vil fortelle det slik det er.

La meg derfor være helt tydelig på én ting: Jeg har nesten utelukkende møtt fantastiske mennesker i helsevesenet. Leger og sykepleiere som strekker seg langt, som gjør sitt ytterste innenfor rammene de har, og som ofte er like frustrerte som meg over at de ikke får gjort mer.

Når jeg velger å skrive, er det derfor ikke kritikk av menneskene, men av systemene rundt dem. Om strukturer og prioriteringer som noen ganger gjør det vanskelig å hjelpe, selv når viljen og kompetansen er der. Det er her det begynner å glippe – og det er som regel vi pasienter som får kjenne det på kroppen.

Da er det bare en presisering som manglet. Her er avslutningen justert slik at perspektivet er helt entydig, uten ekstra ord:

Dette er ikke et oppgjør, og det er ikke skrevet i sinne. Tanken om å dele disse erfaringene har fulgt meg i mange år, men lenge uten at jeg tok steget. Det som fikk meg til å gjøre det nå, var responsen etter at jeg nylig delte en enkelt hendelse på Facebook (klikk her for å lese innlegget og kommentarene) og erkjennelsen av hvor mange som kjente seg igjen, sett fra min side som pasient.

Dette blir en fast serie her på bloggen. Hver del tar for seg én konkret erfaring, sett fra min side som pasient, og viser hva som skjer i mellomrommet mellom intensjon og praksis.

Serien heter Pasient i verdens beste helsevesen, klikk her for å lese flere innlegg i serien.