Når Barbie ikke får Ken

– de unge kvinnene som fortsatt venter på mannen og familien de ble lovet.

Jeg kjenner flere unge kvinner som fortsatt bærer på en ganske enkel drøm. Ikke et perfekt liv slik man ser på Instagram, men noe langt mer jordnært: en mann, et hjem, barn og et liv man bygger sammen over tid. Den typen liv som tidligere ble sett på som helt vanlig å ønske seg, og som de fleste tok for gitt at en dag skulle komme.

En ganske vanlig drøm.

Likevel er det noe merkelig med hvordan dette nesten har forsvunnet fra samtalen i dag. Følger du med i media, får du raskt inntrykk av at historien først og fremst handler om menn. Det snakkes mye om unge gutter som er ensomme, frustrerte eller som ikke finner plassen sin i datingmarkedet. Den historien blir fortalt igjen og igjen, helt til den nesten fremstår som den eneste virkeligheten.

Men når jeg ser meg rundt i den virkelige verden, møter jeg også noe annet som sjelden får like mye oppmerksomhet.

Jeg møter kvinner som faktisk ønsker seg nettopp det mange nå later som er gammeldags. De ønsker seg en mann. De ønsker seg barn. De ønsker seg et stabilt liv sammen med noen, ikke bare en rekke forhold som kommer og går.

Dette er ikke kvinner som sitter hjemme og venter på å bli reddet. Tvert imot er de ofte ressurssterke, selvstendige og godt etablerte i livet sitt. De har utdanning, jobb, venner og et sosialt liv som fungerer. På overflaten ser alt helt fint ut.

Likevel ligger det en stille forventning der, nesten som et bakteppe i livet deres. En tanke om at mannen de skal bygge livet med en dag skal dukke opp, og at livet da vil bevege seg videre til neste kapittel.

For mange av dem har det bare ikke skjedd ennå.

Når praten blir ærlig nok, kommer også frustrasjonen frem. Jeg har hørt unge kvinner fortelle om kvelder hvor tankene begynner å gå i ring, hvor ensomheten plutselig treffer hardt og spørsmålet sniker seg inn: Hva om jeg faktisk ender opp alene?

Noen har tenkt tanken helt ut. De kunne jo i teorien valgt en enklere vei. Funnet en mann, blitt gravid og latt ting skje. Men så stopper de opp, fordi det ikke er slik de ønsker å leve. De vil ikke bare ha et barn. De vil ha en familie. De vil ha en mann som faktisk ønsker å være pappa til barnet deres.

Og når jeg hører slike ting, treffer det meg litt ekstra. Ikke bare fordi jeg lytter til mennesker rundt meg, men også fordi jeg selv er pappa til en ung kvinne. Da blir dette plutselig ikke bare en samfunnsdebatt eller en analyse av utviklingen i datingmarkedet. Det blir noe langt mer menneskelig.

For det å møte noen man elsker, bygge et liv sammen og få barn hvis man ønsker det, er en av de mest grunnleggende erfaringene mange håper å få oppleve i livet. Når unge kvinner allerede tidlig i voksenlivet begynner å tvile på om det i det hele tatt kommer til å skje for dem, sier det ganske mye om hvor mye som har endret seg rundt oss.

Det som kanskje overrasker meg mest, er hvor lite denne siden av historien egentlig blir snakket om. Overskriftene handler om menn. Det forskes på menn. Det skrives om menn. Kvinner som kjenner på mye av det samme savnet, forsvinner lettere ut av bildet.

Kanskje fordi det ikke passer helt inn i fortellingen vi liker å fortelle om vår egen tid. I flere tiår har vi snakket om hvor mye friere og mer selvstendig livet til kvinner har blitt, og på mange områder stemmer det. Men nettopp derfor blir det vanskeligere å snakke om dem som fortsatt ønsker seg noe ganske tradisjonelt: en mann, barn, et hjem og et familieliv som varer.

Når den drømmen ikke blir virkelighet, passer det dårlig inn i historien om at alt bare har blitt bedre.

Og da sitter vi igjen med et spørsmål som blir vanskeligere å unngå: Hva er det egentlig som har skjedd mellom menn og kvinner de siste tiårene?

Noe av svaret ligger kanskje i at forventningene ikke lenger møtes slik de gjorde før. Unge kvinner har i mange år blitt oppmuntret til å satse på seg selv først, ta utdanning, bygge karriere, reise og leve livet før de binder seg. Det har skapt en generasjon kvinner som står sterkere på egne bein enn noen gang før.

Samtidig har menn fått langt mer uklare signaler. De skal fortsatt være til stede og bidra, men også passe seg for å være for frempå, for dominerende eller for tydelige. I teorien skulle dette gi mer likeverdige relasjoner. I praksis har det også skapt mye usikkerhet.

For mange kvinner ønsker fortsatt en mann som er trygg, initiativrik og villig til å ta ansvar. En mann som tør å gå frem, vise interesse og faktisk bygge noe sammen med dem. Det er ikke en urimelig forventning, men den krasjer av og til med signalene mange menn opplever at de får.

Resultatet blir et merkelig spill hvor begge parter ofte ønsker noe ganske likt, men hvor ingen helt vet hvordan de skal nærme seg hverandre.

Datingmarkedet har ikke gjort dette enklere. Med apper hvor man kan sveipe videre på sekunder, har mange blitt vant til å vurdere mennesker raskere og hardere enn før. Små ting som tidligere bare ville vært en del av å bli kjent, kan nå være nok til at noen forsvinner ut av bildet.

Over tid gjør det noe med folk. Kvinner blir mer selektive. Menn blir mer tilbakeholdne. Noen menn trekker seg stille bort fordi de opplever at innsatsen ikke står i forhold til det de får tilbake. Samtidig sitter det kvinner igjen som fortsatt håper å møte en mann som faktisk vil bygge et liv sammen med dem.

Så kommer det punktet der tiden begynner å merkes. I begynnelsen av tjueårene føles livet åpent og fullt av tid. De fleste tenker at ting vil falle på plass etter hvert. Først studier, så jobb, så kanskje kjærligheten, familien og resten av livet.

Men så går årene.

Plutselig er man nærmere tretti enn tjue, og det som skulle skje «etter hvert» har fortsatt ikke skjedd. For kvinner blir dette ekstra merkbart, fordi biologien ikke bryr seg om hvordan samfunnet har endret seg. Muligheten til å få barn varer ikke evig, og selv om grensene har flyttet seg noe, vet de fleste innerst inne at tiden ikke er ubegrenset.

Jeg har hørt flere kvinner snakke om dette, ikke med drama, men som en stille erkjennelse. De ser venninner som får barn. De merker at samtalene rundt dem endrer seg. Og i bakgrunnen ligger spørsmålet: Hva om det ikke skjer for meg?

Mange bærer dette stille. Utad lever de som før med jobb, venner og planer. Men under overflaten ligger fortsatt den samme enkle drømmen som da de var yngre: å møte noen, bygge noe sammen og skape en familie. Når den drømmen fortsatt ikke har blitt virkelighet, blir det vanskeligere å late som om det ikke betyr noe.

Derfor tror jeg vi må slutte å late som om dette bare handler om menn som faller utenfor, eller kvinner som har valgt feil, eller et samfunn som bare er blitt friere og bedre på alle områder. Virkeligheten er mer rotete enn som så.

Bak alle teoriene finnes det fortsatt ganske enkle menneskelige håp. Å møte noen man kan elske. Å bygge et liv sammen. Å få barn hvis man ønsker det. Når flere begynner å tvile på om den muligheten i det hele tatt finnes for dem, da er det ikke bare et privat problem. Da sier det noe om samfunnet vi har skapt.

Jeg tror ikke løsningen ligger i å peke finger mot menn eller kvinner. Men jeg tror vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi fortsetter å late som om denne sorgen, lengselen og frustrasjonen bare finnes på den ene siden.

For til syvende og sist handler dette ikke om ideologi.

Det handler bare om mennesker som prøver å finne hverandre.


Kommenter på Facebook: https://www.facebook.com/share/p/1884uac5GK/