Den store norske løgnen!

Velferd uten folk.

Vi har 21 billioner (21 000 milliarder) kroner på bok, men ingen til å tørke støv. Hva skjer med velferdsstaten når eldrebølgen møter en teknologi som gjør oss overflødige.

Når varme hender erstattes av kalde kalkulatorer, hjelper det lite med 21 billioner på bok. (Illustrasjon laget av GPT)

Sjelden har vi sett to så massive krefter treffe samfunnet samtidig med motsatt fortegn, der den ene skriker etter arbeidskraft mens den andre gjør den overflødig. I kollisjonen mellom dem oppstår en perfekt storm som utfordrer selve grunnmuren i den norske velferdsmodellen.

Den perfekte stormen

Eldrebølgen har for lengst slått inn over oss som en varslet katastrofe, men det vi ser nå er bare krusninger sammenlignet med den tsunamien som bygger seg opp når vi kobler den sammen med kunstig intelligens og robotisering. Dette er to gigantiske samfunnsendringer som politikere og eksperter insisterer på å diskutere i hver sin silo – som om de ikke angår hverandre – men sannheten er at når du legger disse transparentene oppå hverandre, trer det frem et bilde av en systemkollaps ingen tør å snakke høyt om.

Hele velferdsstaten vår er i bunn og grunn rigget som et pyramidespill der vi er helt avhengige av at det stadig kommer nye, arbeidsføre unge inn i bunnen for å finansiere toppen, men dette premisset er i ferd med å smuldre opp foran øynene på oss. For hva skjer egentlig med det norske regnestykket når teknologien gjør arbeidskraft overflødig samtidig som demografien gjør at vi aldri har hatt større behov for hender? Vi står i en situasjon der inntektsskatten – selve livsnerven i statsbudsjettet – trues fordi roboter og algoritmer verken betaler trygdeavgift eller kjøper lunsj i kantina, og dermed stuper inntektene akkurat i det øyeblikket utgiftene til eldrebølgen eksploderer. Det er en brutal realitet som ikke kan pyntes på, og som viser at den gamle samfunnskontrakten er i ferd med å gå ut på dato.

Penger kan ikke tørke støv

Det største bedraget i dagens politiske debatt er ideen om at vi kan kjøpe oss ut av problemene bare fordi vi har Oljefondet i ryggen. Politikere og byråkrater snakker om pensjonsforpliktelser og statsbudsjetter som om det var løsningen, men de glemmer det mest grunnleggende faktum i økonomien: Penger er verdiløse hvis det ikke finnes varer eller tjenester å bruke dem på. Du kan ha så mange milliarder du bare vil på bok, men penger kan ikke tørke støv, de kan ikke skifte en bleie, og de kan ikke holde en døende hånd.

Når eldrebølgen treffer for fullt samtidig som ungdomskullene skrumper inn, hjelper det lite at vi er verdens rikeste land på papiret hvis det ikke finnes mennesker til å utføre jobben. Vi styrer mot en omsorgskrise der "varme hender" blir en luksusvare som prises ut av markedet, rett og slett fordi etterspørselen er enorm og tilbudet er forsvinnende lite. Konsekvensen blir et brutalt klasseskille i eldreomsorgen som vi knapt har sett maken til i Norge: De som har private formuer vil kunne kjøpe seg omsorg fra utlandet eller private klinikker, mens "folk flest" risikerer å bli overlatt til underbemannede offentlige "oppbevaringssteder" styrt av teknologi, sensorer og piller for å holde kostnadene nede.

Generasjonskrigen og de overflødige

Når vi stiller spørsmålet om hvem som skal kjøpe husene og verdiene de eldre sitter på, er det ubehagelige svaret at det kanskje ikke finnes noen kjøpere. Vi er i ferd med å bryte den usynlige kontrakten mellom generasjonene, for hvorfor i all verden skal en arbeidsledig 25-åring, som er blitt erstattet av kunstig intelligens og stengt ute av et overopphetet boligmarked, føle noe som helst ansvar for å ta vare på generasjonen som stakk av med hele gevinsten? Vi risikerer at de unge rett og slett snur ryggen til de eldre med holdningen om at "dere ødela økonomien og stakk av med verdiene, så nå får dere klare dere selv", noe som legger grunnen for en bitter og kald generasjonskrig.

Stadig flere peker på fremveksten av en gruppe mennesker som ikke bare faller utenfor arbeidslivet midlertidig, men som blir varig overflødige fordi maskiner gjør jobben billigere og bedre. Hvis vi samtidig ender opp med en stor gruppe unge mennesker som opplever seg som verdiløse, mens de ser eldre generasjoner sitte på enorme verdier, har vi oppskriften på sosial kollaps. Når boligene etter hvert må selges for å finansiere privat pleie, og det ikke finnes unge med jobb eller låneevne til å kjøpe dem, vil prisene falle og arven fordampe. Da blir det tydelig at rikdommen bare var en illusjon, så lenge det ikke fantes noen til å overta den.

Da vi valgte å være passive tilskuere

Det som virkelig får blodet til å koke, er at dette ikke er innsikt vi mangler i dag, men handlingsvilje vi manglet for over 15 år siden. Allerede i 2008 pekte Thoriumutvalget på at Norge burde satse tungt på forskning og utvikling av denne teknologien, et poeng jeg har skrevet grundig om tidligere i Teknologiens kraft, nettopp fordi det illustrerer hvor tidlig vi faktisk forsto hva som sto på spill. Vi satt med nøkkelen i hånda, med kapital, politisk stabilitet og teknologisk kompetanse, men valgte å ikke bruke den. Hadde vi valgt annerledes, kunne Norge i dag hatt en reell posisjon innen neste generasjons energiteknologi – ikke nødvendigvis som ferdig løsning, men som eier av kompetanse, patenter og industrielle byggesteiner verden nå skriker etter.

I stedet valgte vi minste motstands vei, og prisen for den feigheten betaler vi nå. Vi står igjen som teknologikonsumenter som må kjøpe løsningene fra land som Kina, India og USA, i stedet for å selge dem til verden. Mens andre land bygger fremtidens industrielle motorer, sitter norske myndigheter fortsatt fast i utredningsmodus, og venter på enda en rapport fra Kjernekraftutvalget som ikke kommer før 1. april 2026 – en dato som nesten føles symbolsk. To tiår har gått med til å vurdere om vi tør å tenke nytt, og mens papirmølla kverner videre her hjemme, har verden for lengst beveget seg videre. Når oljealderen ebber ut, står vi igjen uten den industrielle ryggraden vi visste vi kom til å trenge, men valgte å ikke bygge.

Ned i grøfta og opp på den andre siden

Vi må nok være brutalt ærlige og innse at systemet ikke kommer til å endre seg frivillig, for historien viser gang på gang at både mennesker og byråkrati først handler når krisen er et faktum og det gjør vondt nok. Vi skal sannsynligvis gjennom en periode med kaos og systemsvikt – en "tur i grøfta" – men på den andre siden av kollapsen tvinges det frem løsninger som vi i dag avfeier som utopiske eller radikale. Borgerlønn vil gå fra å være en fjern drøm til å bli en absolutt nødvendighet for å redde kapitalismen, for når maskinene står for all produksjonen, må kjøpekraften fordeles på en ny måte for at hjulene i det hele tatt skal gå rundt.

Her har Norge et ess i ermet som ingen andre land har, for gjennom Oljefondet eier vi 1,5 prosent av alle verdens aksjer og dermed også en bit av robotene som tar jobbene, noe som gjør at vi i teorien kan leve av avkastningen fra "verdensmaskinen" selv om vi slutter å produsere varer selv. Når arbeidslinja uungåelig ryker og vi ikke lenger må selge tiden vår for å overleve, åpnes det plutselig et rom for å bygge et samfunn basert på familie, frivillighet og dugnad i stedet for evig vekst. Det blir garantert en smertefull overgang preget av usikkerhet og omstilling, men kanskje er det først når vi tvinges til å slutte å jage etter å være nyttige produksjonsenheter, at vi endelig får tid og ro til å bare være mennesker igjen.

Les også: Teknologiens kraft