Når «jeg er journalist» ikke er godt nok
Når ord møter virkeligheten.
En lokaljournalist i Sveio dro ut etter tips om militærkledde folk utenfor sentrum.
Han kom dit som journalist, hadde kamera med seg, gikk bort til soldatene og sa at han var fra lokalavisa. Han ville vite hva som foregikk.
Kort tid etter ble han pågrepet av Heimevernet og stripsa på hendene.
Det høres dramatisk ut, og det var det sikkert også for ham som stod midt i det. Han visste ikke helt hvem soldatene var, han fikk ikke noe langt foredrag om hvorfor han ble holdt igjen, og han fikk først gå etter at politiet hadde bekreftet at han faktisk var lokaljournalist.
Så langt er saken enkel.
Men så kom reaksjonene fra pressefolkene, og det er der saken blir interessant. For i stedet for å spørre hva Heimevernet faktisk stod i, ble dette raskt gjort til en fortelling om pressefrihet, overtramp og soldater som gikk for langt.
Det er en merkelig måte å se saken på.
For hva var egentlig situasjonen? En ukjent mann dukket opp i nærheten av en militær øvelse. Han hadde kamera med seg. Han sa han var journalist, men kunne ikke legitimere seg der og da. Soldatene visste ikke om han var journalist, markør, nysgjerrig sivil, aktivist, provokatør eller noe annet. De hadde bare en uavklart person foran seg.
Det er der denne saken burde startet. Ikke med hvor fornærmet redaktører ble etterpå, men med det enkle spørsmålet: Hva skal soldater faktisk gjøre når en ukjent person dukker opp midt i en militær situasjon?
La oss snu saken på hodet
Tenk om dette ikke hadde vært en øvelse. Tenk om det hadde vært en skarp operasjon, der Heimevernet faktisk hadde fått i oppgave å sikre et område fordi noe alvorlig var i ferd med å skje. Så dukker det opp en mann med kamera. Han går mot soldatene, stiller spørsmål og sier at han er journalist, men han kan ikke legitimere seg.
Hva skal HV gjøre? Skal de ta ham på ordet og la ham stå der, filme, stille spørsmål og bevege seg nær en militær operasjon fordi han sier de riktige ordene? Eller skal soldater i en uavklart situasjon bruke tid på å diskutere pressefrihet, mens de egentlig skal sikre området og fullføre oppdraget?
Hvis mannen faktisk var journalist, slik han var i denne saken, kan det i ettertid se voldsomt ut. Men i en skarp situasjon ville soldatene ikke hatt fasiten foran seg. De ville ikke visst om mannen med kamera faktisk var journalist, om han forsøkte å filme posisjoner, våpen, samband eller bevegelser, om han sendte informasjon videre til andre, eller om han prøvde å komme nær nok til å forstyrre eller hjelpe noen utenfor området.
Og hvis det senere viste seg at mannen ikke var journalist, men sabotør eller en person som på en eller annen måte kunne ødelegge oppdraget, ville reaksjonen fra mediene kommet fra helt motsatt side. Da ville spørsmålene vært harde: Hvordan kunne HV være så naive? Hvorfor ble ikke personen stoppet? Hvordan kunne de stole på en muntlig forklaring?
Det er nettopp derfor kritikken mot HV blir så hul. Den krever at soldatene skal opptre forsiktig og nesten høflig når personen viser seg å være journalist, men samtidig forventes det at de skal være knallharde dersom personen viser seg å være noe helt annet. Soldater kan ikke styre etter hva konklusjonen blir i etterkant. De må handle ut fra risikoen i øyeblikket.
Og hva med stripsingen? Ja, det ser dramatisk ut. Men en soldat som holder en uavklart person i et uavklart område, kan ikke basere graden av fysisk kontroll på hvor rolig personen virker akkurat der og da. Rolig opptreden er ikke det samme som avklart identitet. Strips er ikke en dom, det er et midlertidig sikringstiltak, og det ble fjernet så snart politiet hadde avklart hvem han var. Det er proporsjonalt nettopp fordi det var begrenset og knyttet til en reell uavklart situasjon.
Og det er jo nettopp dette som er hele poenget med en øvelse. En militær øvelse er ikke teater der alle følger manus og alle vet hvem alle er. Da lærer man lite. En øvelse skal teste hva som skjer når virkeligheten begynner å rote det til — når noen dukker opp uten at det passer, når noen sier de er noe men ikke kan bevise det, og når soldatene må ta en avgjørelse uten å ha full oversikt. Det er akkurat slike situasjoner man må trene på før det faktisk gjelder.
For i en skarp operasjon er det virkeligheten som teller, og ting skjer fort. Den sier ikke fra på forhånd hvem som er journalist, hvem som er ufarlig og hvem som kan være en trussel. Og da må de som står i situasjonen være trent til å sikre først og avklare etterpå. Derfor er det merkelig at denne saken blir fremstilt som om øvelsen gikk galt fordi journalisten fikk en ubehagelig opplevelse. Det kan like gjerne være motsatt: dette viste at soldatene faktisk tok en uavklart person på alvor.
Det er også derfor journalistrollen ikke kan behandles som et adgangskort. Folk kan utgi seg for å være journalister. Folk kan henge et kamera rundt halsen, filme med mobilen, stille spørsmål og late som om de bare dokumenterer det som skjer. Dette ser man gang på gang rundt i verden, særlig under demonstrasjoner og aksjoner, der folk bruker kamera, mobil eller en påstått journalistrolle for å komme tettere på, slippe gjennom sperringer eller unngå å bli behandlet som en vanlig deltaker. Grensen mellom presse, aktivisme og ren forstyrrelse er ikke alltid så ryddig som pressen selv liker å fremstille den.
Det er her lærdommen fra 22. juli også ligger i bakgrunnen. Ikke fordi denne journalisten skal sammenlignes med Breivik, men fordi Breivik viste hvor farlig det kan være når ytre tegn og påstått rolle blir tatt for god fisk. Han kledde seg som politi, opptrådte som politi og ble trodd. Det var nok til å få ham dit han ville. Etter det burde Norge ha lært at uniform, tittel, ytre effekter eller selvsikker forklaring aldri kan være nok alene når situasjonen er alvorlig.
Det mest avslørende i denne saken er egentlig ikke at en journalist ble holdt igjen av Heimevernet. Det mest avslørende er reaksjonen etterpå.
For mediene reagerer som om de har oppdaget et stort angrep på pressefriheten. Som om dette handlet om at staten ville hindre en journalist i å gjøre jobben sin. Men det som faktisk skjedde, var at en uavklart person dukket opp i nærheten av en militær øvelse, ikke kunne legitimere seg der og da, og ble holdt igjen til identiteten ble avklart.
Pressefrihet betyr at journalister skal kunne undersøke, stille spørsmål og publisere saker uten å bli kneblet av makten. Det er viktig. Men pressefrihet betyr ikke at en journalist kan kreve fri ferdsel gjennom en militær situasjon bare fordi han sier hvem han er. Den betyr ikke at soldater skal sette operasjonell sikkerhet til side fordi en redaktør i ettertid kan bli fornærmet.
Den umulige standarden
Hvis HV hadde latt mannen gå fritt i en skarp operasjon, og det senere viste seg at han ikke var journalist, men terrorist eller sabotør, ville de samme mediene neppe vært milde. Da hadde de spurt hvorfor ingen stoppet ham, hvorfor ingen kontrollerte ham, og hvorfor en ukjent person fikk komme så nært. Når HV stopper ham, er de for harde. Hvis de ikke hadde stoppet ham og noe gikk galt, ville de vært naive.
Det er en umulig standard, og det er ikke en standard soldater kan styre etter.
Heimevernet må ikke lære feil ting av denne saken. De må ikke lære at de skal nøle neste gang en ukjent person dukker opp i nærheten av en operasjon. De må ikke lære at frykt for medieoppslag skal veie tyngre enn oppdraget. Og de må i hvert fall ikke lære at ordene «jeg er journalist» automatisk gjør en uavklart situasjon avklart.
Den største feilen HV gjorde, var ikke at de tok kontroll på situasjonen. Den største feilen var at de etterpå lot seg presse inn i en unødvendig beklagelse, som om selve prinsippet var galt. For det var det ikke.
I en alvorlig situasjon er det bedre med en fornærmet journalist i grøfta enn en sabotør eller terrorist som får gå videre fordi noen var redde for reaksjonene etterpå.
---
kommenter innlegget på Facebook: https://www.facebook.com/share/p/1Cs4WhYveM/
