Trump, Putin og veien til fred

En mulighet ingen vil snakke om!

NATO skjelver, EU protesterer, og mediene raser. Hva skjer når Trump bestemmer seg for å omstrukturere verdensordenen – uten å spørre Europa først?

De lo av ham – nå ser de ham skape fred. (Bilde generert av Grok, laget av xAI.)

Trump har alltid vært en uforutsigbar aktør på den internasjonale scenen. Men én ting har han vært tydelig på: Han vil ha slutt på kriger. Når han nå viser tegn til å forhandle med Putin, reagerer Europas elite med panikk. Hva er det egentlig de frykter?

Er vi vitne til et politisk jordskjelv?
Det skjer noe interessant akkurat nå. Noe som har sendt sjokkbølger gjennom de europeiske maktkorridorene. Trump er tilbake i rampelyset, og ryktene svirrer om at han ønsker å forhandle direkte med Putin – uten at Europa får en sentral plass i prosessen.

Og reaksjonene? Ren panikk.

Europeiske ledere og vestlige medier kaster seg over dette med en nærmest desperat energi. De samme politikerne og journalistene som i årevis har ledd av Trump og avfeid ham som en løs kanon, maler nå et bilde av en geopolitisk katastrofe.

Men hvorfor? Hva er det de egentlig er så redde for?

Er det forhandlingene i seg selv som skremmer dem – eller er det muligheten for at Trump faktisk kan lykkes der de selv har feilet?

For hvis Trump klarer å skape en løsning som både Russland og Ukraina kan leve med, vil det ikke bare være en seier for ham – det vil være en ydmykelse for hele det europeiske etablissementet. De har brukt over tre år på å insistere på at det ikke finnes noen annen utvei enn mer krig, mer våpen og mer penger. De har fortalt oss at forhandlinger er umulige. At det eneste svaret er å fortsette til Ukraina "seirer" – uten noen gang å forklare hvordan det skal skje.

Men hva om Trump viser at de tok feil? Hva om han beviser at det faktisk fantes en annen vei hele tiden?

Da står de der – grinete og fornærmet, sparkende i søla som bortskjemte drittunger som plutselig innser at de aldri hadde kontroll i utgangspunktet.

Og kanskje det er nettopp dette vi ser utfolde seg nå.

Trump vet at han har alle kortene
Trump står i en unik posisjon der han har full kontroll over de viktigste maktmidlene i denne konflikten. Europa har lenge forsøkt å spille en avgjørende rolle, men realiteten er at de er avhengige av USA for både økonomisk og militær støtte. Russland vet at den eneste forhandlingspartneren som virkelig betyr noe, er USA. Dette gir Trump en mulighet til å forhandle fra en posisjon av overlegenhet, der han kan diktere betingelsene på en måte ingen europeiske ledere kan. Det er dette som skaper panikk i Brussel og andre europeiske hovedsteder – de frykter at Trump vil gjøre dem irrelevante i den største geopolitiske konflikten i vår tid.

USA sitter på pengene
Europeiske land er sterkt avhengige av amerikansk økonomisk støtte for å opprettholde sin innsats i Ukraina-krigen. Uten USAs omfattende bistand i form av militærhjelp, økonomiske pakker og logistisk støtte, ville mange europeiske land slitt med å finansiere både våpenforsendelser og den generelle krigsinnsatsen. USA har fungert som hovedsponsor for Ukrainas forsvar, mens europeiske land har bidratt i varierende grad, men uten den samme økonomiske slagkraften. Dette gir USA en betydelig forhandlingsmakt i enhver diskusjon om krigens fremtid.

USA har den militære makten
NATO, den vestlige forsvarsalliansen, er sterkt avhengig av USA for sin operative kapasitet og avskrekkingsevne. USA alene bruker over 800 milliarder dollar på forsvar hvert år – mer enn de neste ti landene på listen kombinert. Til sammenligning har hele Europa et samlet forsvarsbudsjett på rundt 480 milliarder dollar. USA har over 1,3 millioner aktive soldater, mens de største europeiske NATO-landene, som Storbritannia, Frankrike og Tyskland, til sammen hard omtrent 400 000 aktive soldater.

I tillegg har USA over 800 militærbaser globalt, inkludert strategiske installasjoner i Europa som beskytter NATO-allierte. De står for brorparten av NATOs moderne militærteknologi, inkludert de mest avanserte kampflyene, missilforsvarssystemene og overvåkningsteknologien. Europeiske NATO-land har militære ressurser, men de er ofte fragmenterte, ukoordinerte og utilstrekkelig finansierte sammenlignet med USAs kapasiteter.

Dette betyr at USA i praksis bestemmer retningen for NATO, tar de store strategiske beslutningene og setter premissene for hvordan alliansen opererer. Europeiske ledere kan diskutere og komme med forslag, men til syvende og sist er det USA som trekker de viktigste linjene og sikrer alliansens militære styrke.

USA er den eneste reelle forhandlingspartneren for Russland
Historisk sett har Russland alltid sett USA som sin viktigste strategiske motpart – og samtidig den eneste aktøren som kan tvinge frem en reell avtale. Europeiske land har forsøkt å forhandle med Putin, men de mangler både den økonomiske og militære innflytelsen til å påvirke Kremls beslutninger. USA derimot, med sitt enorme forsvarsbudsjett på over 800 milliarder dollar og sitt arsenal av atomvåpen, er en direkte utfordrer til Russlands globale ambisjoner. Putin vet at det er USA som setter de store rammene for Vestens politikk, og at EU i stor grad følger amerikansk lederskap. Derfor vil Russland aldri ta europeiske ledere seriøst i forhandlinger om krigens fremtid – det er USA som bestemmer spillets regler.

Les også: Trump lyver?

Trumps storplan
– Global fredsavtale og NATO-exit
– Dette er mine tanker og noe jeg ser for meg kan være det som kommer til å skje nå. Det er i hvert fall det jeg håper Trump prøver å få til.

Trump har i lang tid snakket om to ting: En global nedrustning av atomvåpen og at verdens militærutgifter er uforsvarlig høye. Han har gjentatte ganger kritisert de enorme beløpene – i 2018 sa han at USA alene brukte over 700 milliarder dollar årlig på forsvar, og han har alltid hevdet at disse pengene heller burde investeres i økonomisk vekst. I sin første periode som president møtte han Kim Jong-un fra Nord-Korea i 2018 og 2019, i forsøk på å forhandle frem en nedrustningsavtale, men disse møtene førte ikke til konkrete resultater, delvis på grunn av motstand fra både amerikanske og internasjonale politiske krefter. Han forsøkte også dialog med Putin, som kulminerte i Helsinki-møtet i 2018, men uten å oppnå noen formell avtale om atomvåpen. Nå har han sjansen igjen – med en nyttigerer posisjon og mindre politisk motstand.

Jeg tror Trumps plan er å gjøre noe helt nytt – ikke bare å avslutte Ukraina-krigen, men å bruke den som en katalysator for å skape en ny verdensorden. Han har tidligere uttalt at NATO-landene bruker for lite på forsvar, noe som ga ham ammunisjon til å argumentere for at Europa ikke er en viktig brikke i dette spillet. USA bruker mer enn 3 % av BNP på militæret, mens mange europeiske land ikke engang når 2 %, ifølge NATO-tall fra 2023. Trump vet at Europa mangler reell innflytelse uten amerikansk støtte. Nøkkelen til alt ligger i en avtale mellom ham og Putin, og jeg ser for meg at denne avtalen vil bestå av to hoveddeler for å sikre varig fred i Ukraina:

1. "Vi kvitter oss med atomvåpen"
Trump kan gi Putin et tilbud han ikke kan avslå:

• Russland trekker seg fullstendig ut av Ukraina.
  
  
• I retur får Putin en avtale om at USA og Russland starter en gradvis nedrustning av atomvåpen.
  
  
• Putin får en nøkkelrolle i å overtale Iran og Nord-Korea til å delta i avtalen om en gradvis nedrustning av atomvåpen, noe som vil styrke Russlands diplomatiske innflytelse over tid.
  
  
• Sammen vil USA og Russland legge press på Kina for å bli med på nedrustningen.
  
  
• Trump vil bruke sin posisjon til å starte en prosess som skal tvinge resten av verden til en gradvis avvikling av atomvåpenprogrammer.

Vi snakker ikke om en over natten-forandring, men en strategi som spenner over flere år, kanskje til og med tiår. Dette betyr ikke at alle land plutselig gir fra seg alle atomvåpnene sine; det handler om å starte dialogen nå, inngå avtaler som reduserer antall våpen gradvis, og bruke tid til å få med seg andre nasjoner som Kina, Iran og Nord-Korea i denne bevegelsen mot en mindre atomvåpenbelastet verden.

Dette gir Putin en vei ut av krigen uten ydmykelse. I stedet for å måtte innrømme nederlag, kan han si:

"Jeg kjempet for Russlands interesser, og nå har vi fått en historisk avtale som sikrer verdensfreden."

Trump vet at dette er den eneste måten å få Putin til å trekke ut styrkene fra Ukraina – ved å gi ham en større seier å vise til. Det er her del to av planen kommer inn.

2. NATO-exiten – Trumps mål, et Europa som tar ansvar
Jeg vet ikke sikkert, men jeg tror Trump lenge har ønsket å trekke USA ut av NATO – og dette kan være starten på den prosessen. Ikke misforstå: Jeg sier ikke at han river USA ut av alliansen over natta. Dette handler om å sette i gang en gradvis tilbaketrekning der USA over flere år reduserer sitt engasjement, mens Europa tvinges til å ta ansvar for sin egen sikkerhet. Trump bryr seg uansett ikke om hva europeiske ledere mener – han ser ingen grunn til å gi dem en plass ved bordet. Hvis han får til en avtale med Russland nå, kan han legge grunnlaget for en ny sikkerhetsorden som sakte, men sikkert gjør NATO mindre relevant. Og når USA til slutt trapper ned, står Europa der uten alternativer – enten de liker det eller ikke.

Trump og Putin kan sette i gang en ny global sikkerhetsorden der Europa må begynne å ta ansvar for sitt eget forsvar – uten amerikansk beskyttelse. Hvis Europa prøver å protestere eller sabotere denne avtalen, kan Trump bare svare med: 

"Greit, da trekker vi oss ut av NATO. Lykke til med å forhandle med Russland alene."

For Putin vil dette være en enorm seier. Et svekket NATO betyr mindre press på Russland i fremtiden. For Trump vil det være den perfekte løsningen – han slipper å bruke milliarder på Europas sikkerhet, og han blir mannen som omstrukturerte verdens maktbalanse.

Med Trump ved roret er dette ikke bare en mulighet; det er nesten garantert at han vil prøve å gjøre det. Og hvis han ikke får det til, kan du vedde på at hans etterfølger – særlig hvis det er noen med enda større nasjonalistiske ambisjoner – vil fullføre jobben.

Og skulle Putin nekte å gå med på dette, kan det være at Trump svarer med å true med militær inngripen – sette inn amerikanske styrker for å presse Russland ut av Ukraina. Men for helvete, jeg håper det ikke skjer. En slik eskalering ville sende hele Europa i driten, både økonomisk og politisk. Skulle det komme til det, kan vi bare glemme stabilitet, glemme fremskritt – vi snakker fullstendig kaos, og det er det siste vi trenger.

Fire fluer i en smekk
Hvis Trump lykkes med dette, vil han oppnå fire store geopolitiske seire samtidig:

1. Krigen i Ukraina avsluttes.
   
   
2. Atomvåpenprogrammer verden over bygges ned, og på sikt avskaffes.
   
   
3. Iran og Nord-Korea presses inn i en ny verdensorden gjennom Russlands innflytelse.
   
   
4. USA trekker seg ut av NATO, og Europa tvinges til å ta ansvar for sin egen sikkerhet.

Dette er en plan som ingen andre enn Trump ville turt å sette i gang med – og enda viktigere, det er en plan han faktisk kan gjennomføre.

Så hva skjer nå?
Spørsmålet er ikke om Trump ønsker å gjøre dette – det er åpenbart. Spørsmålet er om det politiske establishmentet vil la ham lykkes.

Vil de sabotere ham, eller vil de innse at han kanskje er den eneste som faktisk kan skape varig fred?

Putin får en vei ut av krigen uten ydmykelse
Putin er en mann som aldri vil innrømme nederlag. Han har bygget hele sin politiske karriere på bildet av Russland som en uovervinnelig stormakt. Hvis han skulle trekke seg ut av Ukraina uten noe å vise til, ville det være en katastrofe – både for hans posisjon i Russland og for hans ettertid i historiebøkene.

Trump vet dette. Han vet at hvis Putin presses inn i et hjørne, vil han kjempe til siste slutt. Derfor trenger han å tilby en vei ut – en løsning som lar Putin trekke seg tilbake uten å fremstå som en taper.

Her er hva Putin kan si til sitt eget folk for å rettferdiggjøre en tilbaketrekning:

"Jeg kjempet for Russlands interesser, men nå har vi sikret en historisk avtale som garanterer fred og stabilitet for fremtiden."

"Russland har fått en ledende rolle i å forme den nye verdensordenen, hvor vi for første gang på flere tiår har tvunget Vesten til å anerkjenne våre sikkerhetskrav."

"Vi har sikret at Ukraina ikke blir en militær trussel mot Russland, og vi har samtidig presset USA til å redusere sin aggressive politikk gjennom NATO-exiten."

"Gjennom denne avtalen har vi ikke bare sikret Russlands interesser, men også vist verden at vi er en ansvarlig stormakt som tar lederskap i å skape fred."

Ved å koble Ukraina-krigen til en større global avtale om atomnedrustning og ny sikkerhetspolitikk, kan Putin selge dette som en seier. I stedet for å bli husket som den som tapte en krig, kan han bli sett på som en av arkitektene bak en ny verdensorden.

Trump vet at dette er nøkkelen til å få Putin til å akseptere en avtale. Hvis Putin får et større diplomatiske gjennombrudd å vise til, kan han trekke seg ut av Ukraina uten å miste ansikt. Og det er akkurat det som må til for å få en slutt på krigen.

Trump får Nobels fredspris
– og verden mister hodet
Se for deg raseriet. Se for deg de sinte overskriftene i vestlige medier. Se for deg venstresiden som koker over av frustrasjon mens de må se Trump stå på en internasjonal scene og ta imot Nobels fredspris.

De sa han var farlig – nå leder han an for freden. (Bilde generert av Grok, laget av xAI.)

Mannen de hatet. Mannen de kalte en løs kanon. Mannen de hevdet ville starte tredje verdenskrig. Nå står han der som verdens fredsmegler, mens de som latterliggjorde ham fremstår som maktesløse klovner.

Og her er det ironiske: Trump ville elsket hvert eneste sekund av det.

For dette er en mann som elsker å se navnet sitt skrevet med store gullbokstaver på skyskrapere verden over. En fredspris ville være den ultimate bekreftelsen på hans storhet – en seier så spektakulær at ikke engang hans mest ihuga kritikere kunne ignorere den. Det ville sementere hans plass i historiebøkene som mannen som skapte fred der alle andre feilet.

Men hva gjør vel det – så lenge verden faktisk blir bedre enn den var?

Hvis Trump kan bruke sin egen trang til berømmelse til å presse frem en global fredsavtale, hvorfor skulle noen protestere? Er det ikke akkurat dette politikere burde gjøre – bruke alle midler tilgjengelig for å skape en tryggere verden?

Og så kan verdenseliten, de europeiske byråkratene og vestlige medier koke så mye de vil. For uansett hva de sier, vil én ting være uomtvistelig:

Trump vant. Og verden ble bedre av det.

De lo av Trump – men ler Trump sist?
I årevis har de advart mot hvor farlig Trump er. De har ledd av ham, ristet på hodet, klappet hverandre på skuldrene i toppmøter og snakket om hvor overlegne de er. Men hva har de faktisk oppnådd?

Macron? I februar 2022 fløy han til Moskva for å overtale Putin til å unngå krig – endte opp sittende ved det lange bordet som Putins narr, uten å oppnå noe som helst. Han har ikke hatt reell innflytelse på Ukraina-krigen, men elsker å holde store taler om "europeisk enhet" – selv om han knapt klarer å styre sitt eget land. Han utlyste nyvalg i 2024 for å styrke sin posisjon, men kastet i stedet Frankrike ut i totalt kaos. Han mistet flertallet, fikk regjeringen felt, og nå klamrer han seg desperat til en skjør maktbase.

Scholz? Dro til Moskva i februar 2022 for å advare Putin mot å invadere – Putin ignorerte ham fullstendig, og kort tid senere rullet russiske stridsvogner inn i Ukraina. Siden har han pøst milliarder inn i Ukraina-krigen uten en klar strategi. Nå faller SPD som en stein på meningsmålingene, regjeringen hans har kollapset, og han er i ferd med å miste all politisk innflytelse. Tyskerne vender ham ryggen, men han tror fortsatt at han kan forme Europas fremtid.

Trudeau? Fordømte Russland tidlig, men har ikke hatt noen reell innflytelse på krigen. I stedet har han brukt tiden på å innføre strengere sensurlovgivning i Canada og fryse bankkontoene til demonstranter han ikke liker. Har pøst milliarder inn i Ukraina samtidig som inflasjonen og økonomien hjemme har eksplodert. Til slutt kunngjorde han sin avgang 6. januar 2025, etter økende misnøye og press fra eget parti. 

Biden? Snakket med Putin i desember 2021 og februar 2022, advarte mot invasjon og truet med sanksjoner – Putin invaderte likevel, og sanksjonene hadde knapt noen umiddelbar effekt. Siden har han sendt over 200 milliarder dollar i våpen og bistand til Ukraina, men fortsatt uten en klar plan for hvordan krigen skal avsluttes. Hans administrasjon sa at de støtter Ukraina "så lenge det tar", men kunne ikke forklare hva "seier" betydde eller hvordan det skal oppnås.

EU? Har innført over 13 sanksjonspakker mot Russland, men landet har fortsatt ikke kollapset. De snakker om "strategisk autonomi", men er fortsatt avhengige av USA for sikkerhet og energi. De klarer ikke engang å sikre sine egne grenser – hvordan skal de da sikre Ukrainas?

Støre? Ringte Putin 31. mars 2022 og ba om at Russland skulle trekke seg ut av Ukraina. Putin svarte med propaganda om at Ukraina var nazister, og samtalen førte ingen steder. Norge har siden sendt våpen, penger og bistand til Ukraina, men uten at Støre har hatt noen reell innflytelse. Han prøvde å spille fredsmegler, men endte opp som en passiv tilskuer – akkurat som resten av de europeiske lederne. 

Som om ikke det var nok, har Støre ledet en av de mest ustabile regjeringene Norge noen gang har sett. Kun han selv som statsminister og én statsråd har hatt samme posisjon i regjeringen siden oktober 2021 til januar 2025. Senterpartiet trakk seg fra regjeringen 30. januar 2025 på grunn av uenigheter om EUs energipolitikk. I tillegg har kommuneøkonomien nesten totalt kollapset for et stort antall kommuner, mange skylder på at det skyldes at Norge tok imot store mengder flyktninger fra Ukraina – mer enn andre land i Norden. Per januar 2025 har Norge tatt imot over 92 000 ukrainske flyktninger, noe som utgjør 1,5 prosent av Norges totale befolkning. Til sammenligning har Sverige, Finland og Danmark tatt imot betydelig færre flyktninger.

Disse lederne har i over tre år vært fullstendig maktesløse mens krigen har rast. De har kastet penger og våpen inn i Ukraina uten en plan, uten strategi, uten noe annet enn en barnslig tro på at Russland på magisk vis skulle kollapse.

Så kommer Trump – og gjør det ingen av dem klarte.

Trump gnir det inn – selvfølgelig
Tror du virkelig at Trump ville latt en slik seier gå ubemerket hen uten å gjøre et stort nummer ut av Nobels fredspris? Aldri i verden.

• Han ville holdt pressekonferanser der han minnet verden på at Biden, NATO og EU aldri hadde en plan, men at han løste det på under et år.
  
  
• Han ville hånet vestlige ledere for å være svake, udugelige og inkompetente.
  
  
• Han ville lagt ut på Twitter (eller Truth Social) og skrevet noe i retning av:

"Remember when they said I was dangerous? Well, guess who just got the biggest peace deal in modern history? Sorry, losers!"

Og det beste? Han ville hatt rett.

Historien vil huske Trump – ikke dem
I fremtiden, hvis historiebøkene en dag skriver om dette som et vendepunkt, vil de ikke bruke mye plass på hva Macron, Scholz, Ursula von der Leyen – eller noen andre av de vestlige lederne sa. De vil ikke huske alle de intetsigende pressekonferansene, de tomme truslene mot Russland eller de pompøse erklæringene om "demokratiske verdier".

Hvis dette faktisk skjer – hvis Trump får til en avtale som avslutter krigen og omformer verdens sikkerhetsbalanse – vil det være hans navn som står igjen.

For mens vestlige ledere har drevet med symbolpolitikk, kranglet om klimaavgifter, sensurert egne innbyggere og ropt om "DEI (Diversity, Equity, and Inclusion/Mangfold, Rettferdighet og Inkludering)" har Trump vært den som faktisk tok grep. Og hva har de egentlig oppnådd? Ingenting. Den vestlige verden er mer splittet enn noen gang. Økonomien vakler, tilliten til institusjoner er i fritt fall, og mens de kaver for å redde sitt eget skinn, er det Trump som tar de store avgjørelsene.

Og hvis han en dag står der med Nobels fredspris i hånden, mens Macron og Scholz ser på med sammenbitte tenner, vil hele verden se sannheten:

Trump vant. De tapte.

Og vet du hva? Det bryr meg ikke hvorfor han gjør det. Hvis han skaper fred fordi han vil ha sitt navn risset inn i historiebøkene, fordi han elsker å se seg selv som verdens store forhandler, eller fordi han vil ydmyke sine politiske fiender – så vær så god.

Jeg vil heller lære min datter at fred trumfer Trumps egoboost.

Hvorfor panikken?
Fordi de vet at Trump kan lykkes
Hvis Trump prøver å få til en avtale med Putin, hvorfor reagerer europeiske ledere med panikk? Burde de ikke være glade for at noen endelig tar initiativ til fred?

Svaret er enkelt: De vet at Trump er i stand til å lykkes, og det skremmer dem.

Dette handler ikke om at de er redde for dårlig diplomati eller at Ukraina skal bli "solgt ut" – det handler om frykten for å bli avslørt.

De vet at Trump ikke spiller etter deres regler
Europeiske ledere er vant til en langsom, byråkratisk måte å drive politikk på. Lange møter, hule erklæringer, evig sirkling rundt problemer uten noen reell løsning. De ser på politikk som en klubb der alle skal være enige, uansett hvor ineffektivt det er.

Men Trump? Han bryr seg ikke om den "tradisjonelle" måten å gjøre ting på. Han har sin egen stil:

• Han forhandler direkte med verdens mektigste ledere, uten å gå via komiteer og diplomatiske protokoller.
  
  
• Han tenker ikke i små skritt – han går for den store løsningen med én gang.
  
  
• Han ser på politikk som business – han vil ha en avtale, ikke en evig debatt.

Og nettopp dette gjør at europeiske ledere mister kontrollen. De er vant til at ting skjer i deres tempo, innenfor deres system. Hvis Trump hopper over dem og løser problemet på noen uker, har hele deres måte å drive politikk på blitt fullstendig avkledd.

Les også: Trump knuste spillereglene

De vet at han kan gjøre dem irrelevante
Europa liker å tro at de er en stormakt på verdensscenen, men sannheten er at de i stor grad er avhengige av USA – spesielt når det gjelder forsvar og sikkerhet. Hvis Trump og Putin kommer til enighet om en ny sikkerhetsavtale, vil europeiske ledere ikke ha noe annet valg enn å følge etter.

Trump trenger ikke Europas godkjennelse for å trekke USA ut av NATO. Han trenger ikke deres velsignelse for å få til en fredsavtale hvis Russland og Ukraina blir enige. Plutselig står europeiske ledere der – uten innflytelse, uten alternativer.

Men helt seriøst: Tror folk virkelig at Trump og Putin skal diktere Ukrainas fremtid uten at Ukraina selv har noe å si? Hvor naiv går det an å bli?

At noen faktisk tror Trump og Putin kan sette seg ned og bestemme Ukrainas skjebne over hodet på Zelenskyj og det ukrainske folket, er absurd. Skal Ukraina bare si "greit, vi gir oss" fordi to stormakter sier det? Tror folk virkelig at Trump, som elsker å snakke om styrke og suverenitet, ville tvinge Ukraina til å gi fra seg land til Putin?

For meg er dette krystallklart: Ukraina må være en del av enhver avtale. Det er de som kjemper, de som blør, de som bestemmer. Ingen kan tvinge dem til å gi opp noe de ikke vil. USA kan selvsagt kutte støtten, men det er fortsatt opp til Ukraina om de vil fortsette kampen eller ikke.

Og hvis Trump ikke klarer å få til en avtale som både Ukraina og Russland kan godta? Da er det Ukraina som må ta valget – kjempe videre uten USAs hjelp, eller finne en ny vei. Spørsmålet er da: Er Europa og resten av Vesten villige til å ta over den økonomiske og militære byrden alene?

Jeg sier ikke hva som er riktig eller galt, men folk må begynne å følge med på hva som faktisk skjer – ikke bare godta ferdigtygde narrativer fra mediene sine.

Og til dere som fortsatt messer "Trump må la Ukraina være med i forhandlingene!": Ukraina er allerede med. Dette har vært bekreftet flere ganger. Hvor får folk egentlig nyhetene sine fra? Det virker som mange lever i et ekkokammer og godtar alt de hører uten å faktasjekke noe som helst.

Det er på tide å skru på hodet og gjøre litt egen research. Og nei, det betyr ikke at du ser på CNN eller scroller gjennom sosiale medier der "journalister" gjentar de samme snørrhovne analysene. Les bredt, still spørsmål, og finn ut av ting selv.

De vet at en Trump-suksess avslører deres egen fiasko
Kanskje den største frykten av dem alle: Hvis Trump lykkes, vil det vise at europeiske ledere kunne ha avsluttet krigen mye tidligere – men at de aldri engang prøvde.

• De valgte å pøse inn våpen og penger uten noen klar strategi for hvordan det skulle ende.
  
  
• De håpet at Russland skulle kollapse av seg selv, noe som aldri skjedde.
  
  
• De fortsatte med den samme linjen i tre år, selv når det ble åpenbart at det ikke fungerte.

Og nå, hvis Trump får til en avtale, vil det være det ultimate beviset på at de har kastet bort tid, penger og – verre enn noe annet – utallige menneskeliv på begge sider, uten noen gang å ha hatt en reell plan for fred. Det er ikke bare politisk inkompetanse, det er en tragedie. Hver dag denne krigen har vart, har flere soldater og sivile mistet livet, familier har blitt revet fra hverandre, og generasjoner har fått fremtiden sin knust. Og for hva? For å opprettholde et narrativ om at forhandlinger var umulige? Hvis en fredsavtale nå kommer på bordet, vil det være en brutal påminnelse om at mange av disse livene kanskje kunne vært spart.

De vil ikke at folk skal se dette. De vil heller snakke om hvordan Trump er "farlig", "upålitelig" eller "uansvarlig" – alt for å unngå å innrømme at de selv har mislyktes.

Derfor er de hysteriske
Dette handler ikke om Trump – det handler om deres egen overlevelse.

• De frykter ikke at han feiler – de frykter at han lykkes.
  
  
• De frykter ikke at han skal gjøre noe farlig – de frykter at han skal gjøre noe effektivt.
  
  
• De frykter ikke Trump selv – de frykter hva han avslører om dem.

Så neste gang du ser en europeisk leder på TV som snakker om hvor "farlig" Trumps diplomati er, spør deg selv:

Er det egentlig Trump de frykter – eller er det sannheten?

Et politisk jordskjelv
– og Europa står igjen som tilskuere
Jeg vet ikke med sikkerhet hva som kommer til å skje, men det er vanskelig å ikke se konturene av en stor geopolitisk omveltning akkurat nå. Alt tyder på at Trump og Putin er i ferd med å tegne opp en ny verdensorden – en der de setter reglene, mens resten av verden må forholde seg til det.

Når Trump forhandler, blir det ingen myke diplomatiske fraser – bare en avtale som må godtas. (Bilde generert av Grok, laget av xAI.)

Og Europa? De står på sidelinjen, frustrerte og maktesløse, mens spillet utspiller seg foran øynene deres.

For hvis Trump lykkes i å skape en fredsavtale, betyr det at USA og Russland – ikke Europa, ikke NATO, ikke FN – har satt premissene for verdens videre utvikling. Det betyr også at de vestlige lederne som har insistert på at krigen måtte fortsette, plutselig står igjen med en brutal erkjennelse:

De kunne ikke få det til. Men Trump kunne!

Europa mister sin innflytelse
Dette er det store sjokket for europeiske ledere: Hvis Trump og Putin kommer til enighet, er det game over for deres innflytelse i denne konflikten.

For uansett hva EU sier etterpå, vil de være irrelevante. USA er fortsatt verdens ledende supermakt. Russland er fortsatt en avgjørende aktør. Ukraina er selve konfliktens kjerne. Men hva er Europa i denne ligningen?

Ingenting annet enn en gruppe land som har kastet milliarder inn i en krig uten noen klar plan for hvordan den skulle avsluttes. De har spilt en birolle hele veien, og nå innser de det.

Men den virkelige dommen kommer ikke fra historiebøkene – den kommer fra velgerne. Europeere ser nå hvor ubrukelige lederne deres har vært. De har brukt skattepengene våre til å finansiere en krig uten ende, samtidig som de har latt egne land forfalle. De har støttet en politikk som har kostet hundretusenvis av liv, og når sannheten kommer for en dag, vil folk stille spørsmålet:

"Hva fikk vi egentlig igjen for dette?"

Og svaret? Ingenting – annet enn et kontinent i forfall.

Vi fikk ikke bare økonomiske problemer. Vi fikk kutt i alle budsjetter, bortsett fra forsvarsbudsjettene. Vi fikk barn som må klare seg med dårligere skoler og færre lærere. Vi fikk eldre som ikke får sykehjemsplasser fordi det "ikke er penger." Vi fikk et helsevesen i krise, med lengre køer, overarbeidede ansatte og pasienter som ikke får den hjelpen de trenger. Vi fikk svekket infrastruktur, dyrere mat, høyere renter og en trygghet som smuldrer bort.

Alt ble verre.

Men én ting vokste: Våpenindustrien. Politikerne skar ned på alt som tjener vanlige folk, men fant alltid milliarder til nye våpenpakker. De ba oss om å "stå sammen" og "ofre litt for Ukraina," mens de selv fortsatte å kaste penger på en krig de aldri hadde en plan for å avslutte.

Når valgene kommer, vil det ikke være krigspropagandaen fra mediene som avgjør utfallet – det vil være folks lommebøker, deres ønske om trygghet, og deres sinne over å ha blitt lurt. De politikerne som har kastet bort penger og liv på denne krigen, kommer til å bli feid ut av makten én etter én.

Kina kan bli tvunget til å velge side
En annen konsekvens av dette er at Kina ikke lenger kan balansere mellom Russland og Vesten uten konsekvenser. Hvis Trump og Putin får til en avtale som svekker NATO og skaper en ny maktbalanse, vil Kina bli presset til å velge en side.

• Støtter de avtalen og inngår i en ny global sikkerhetsstruktur?
  
  
• Eller nekter de, og risikerer økonomiske og diplomatiske konsekvenser?

Trump vet hvordan han skal bruke økonomisk press for å få sin vilje, og det er ikke usannsynlig at han vil legge et enormt press på Kina for å trekke dem inn i prosessen.

NATO står på kanten av stupet
Og hva med NATO? Dette er kanskje det mest brutale slaget for Europa. Hvis Trump trekker USA ut, betyr det at alliansen i praksis er ferdig.

For uten amerikansk militærmakt og finansiering er NATO ingenting annet enn et byråkratisk tomt skall. Europa har aldri vært i stand til å opprettholde sin egen sikkerhet uten amerikansk støtte, og Trump vet det.

Så hvis Trump bestemmer seg for at USA ikke lenger skal betale for Europas forsvar, hva gjør da europeiske ledere?

De kan protestere, de kan rope om "vestlige verdier", de kan snakke om hvor viktig NATO er – men til syvende og sist vil de stå alene. Og det vet de.

Europa furter – men har ingen kort igjen å spille
Det er akkurat dette som gjør at europeiske ledere nå virker fullstendig desperate. De vet at de har mistet kontrollen.

• De kan ikke stoppe Trump fra å forhandle med Putin.
  
  
• De kan ikke forhindre en ny sikkerhetsavtale.
  
  
• De kan ikke presse USA til å forbli i NATO.

Så hva gjør de? De furter!

• De sutrer i mediene om at "Trump ødelegger Vesten".
  
  
• De roper om at "dette er farlig for demokratiet".
  
  
• De protesterer og advarer – og enn så lenge lytter mange fortsatt.

Men det snur
Om Trump får til en avtale som faktisk skaper fred, som stopper slaktingen av mennesker på begge sider og samtidig legger grunnlaget for en ny global sikkerhetsstruktur, vil europeiske ledere miste all troverdighet. Da vil ikke folk lenger høre på unnskyldningene deres.

• For sannheten er denne: De har vært passive tilskuere hele veien.
  
  
• De kunne vært en del av løsningen. De kunne vist lederskap. De kunne vært proaktive.
  
  
• Men de gjorde ingenting.

Og nå? Nå står de igjen på perrongen mens historiens tog forlater stasjonen – og denne gangen kommer det ikke tilbake for å hente dem. Håper jeg...

Les også: GazaLand: Trumps geniale barnehagepolitikk i Midtøsten

Avslutning
– Kan dette virkelig bli starten på noe bra?
Jeg håper virkelig at det som skjer nå, kan føre til noe godt. La oss være ærlige: Alt annet er en katastrofe. Vi har sett nok krig, nok ødeleggelser, nok lidelse. Vi har latt konflikter vokse og eskalere uten en reell plan for hvordan det skal ende. Vi har latt oss styre av maktgale ledere som foretrekker kaos fremfor løsninger. Det er på tide at vi går videre.

Vi mennesker burde bruke vår energi på å bygge en bedre verden, ikke på å drepe hverandre. Det finnes utfordringer langt større enn hvem som kontrollerer et landområde. Teknologien utvikler seg i et tempo vi knapt forstår, og kunstig intelligens kan, hvis den misbrukes, brukes til overvåkning, manipulasjon og krigføring på en skala vi aldri har sett før. Økonomisk ustabilitet ryster verden, forskjellen mellom fattig og rik vokser, og stadig flere land vakler på kanten av sammenbrudd.

Mens vi lar oss rive med i uendelige kriger, skjer det noe under overflaten som vi knapt snakker om: Vårt matfat fylles med mikroplast, nanoplast og giftstoffer vi ikke forstår konsekvensene av. Folkesykdommer som diabetes, hjerte- og karsykdommer og kroniske betennelser eksploderer. Barn blir sykere. Helsevesenet bryter sammen. Og som om ikke det var nok, har vår IQ vært synkende i flere tiår. Vi blir faktisk dummere – samtidig som vi møter mer komplekse utfordringer enn noensinne.

For første gang i mitt liv har jeg faktisk troen på at noe godt kan komme ut av dette. Ikke bare for noen få utvalgte eller stormaktene, men for alle mennesker. Vi har en reell mulighet til å snu utviklingen, til å velge fred fremfor endeløs konflikt. Jeg håper at jeg ikke er alene om denne optimismen.

For til syvende og sist handler dette ikke om oss som individer. Det handler om oss alle – om fremtiden vi ønsker å bygge sammen.