Sykepleieren som gråt

Pasient i verdens beste helsevesen!

Jeg hadde vært inn og ut av sykehuset langt oftere enn det som er normalt. Ikke bare én gang i uken, men flere. Enkelte døgn var jeg der to ganger.

Noen ganger blir trykket for stort, selv for de mest erfarne.

Smertene var sterke, vedvarende og vanskelige å forklare, og selv om de gjorde grundige undersøkelser, fant de ingen tydelig årsak. Noen ganger fikk jeg smertelindring og ble sendt videre i systemet. Andre ganger ble jeg liggende på akuttmottaket til smertene var under kontroll, før jeg dro hjem igjen. Slik fortsatte det, uke etter uke, måned etter måned.

Når noe pågår lenge nok, endrer det karakter. Det som først føles dramatisk og uoversiktlig, blir etter hvert hverdagslig. Akuttmottaket i Bodø ble et sted jeg kjente altfor godt. Personalet kjente meg igjen, jeg kjente dem. Det utviklet seg en form for intern humor, en måte å håndtere situasjonen på. Vi spøkte med at mitt vanlige rom sikkert sto klart. Rom 4. De gangene jeg klarte å gå selv, gikk jeg ofte rett dit. Når jeg kom med ambulanse, ble jeg trillet inn på samme rom hvis det var ledig.

Det høres nesten absurd ut når jeg skriver det nå, men der og da var det bare sånn det var. Når man lever lenge nok i et uavklart sykdomsbilde, blir systemet man er avhengig av en del av hverdagen. Ikke på en god måte, men på en nødvendig måte. Jeg ble kjent med flere av de som jobbet på akuttmottaket, og den dag i dag hender det at vi stopper og prater hvis vi møtes utenfor sykehuset. Om helt vanlige ting. Livet. Været. Småprat.

En av sykepleierne der ble en viktig støtte for meg i denne perioden. Hun var ikke den eneste – det var mange dyktige, varme og profesjonelle mennesker på akuttmottaket som gjorde en formidabel jobb gjennom disse månedene. Men det var henne jeg oftest møtte, henne jeg snakket mest med, og henne som sto der den natten da presset til slutt ble synlig.

Hun var profesjonell og trygg, men samtidig god til å lese situasjonen. Hun forstod at når jeg spøkte og forsøkte å holde praten i gang, så handlet det ikke om å bagatellisere smertene, men om å få tankene et annet sted. Når kroppen står i konstant alarmberedskap, trenger man noen ganger et pusterom, om så bare i form av en helt vanlig samtale. Hun ga meg det rommet, uten at det noen gang gikk på bekostning av jobben hun gjorde.

Når det var tid til det, snakket vi om helt vanlige ting. Småprat, hverdagslige temaer, det som opptar folk flest. Det var aldri grenseløst eller upassende, bare menneskelig. Samtidig var det umulig å ikke legge merke til tempoet hun sto i. Avbruddene, alarmene, nye pasienter som kom inn, oppgaver som ventet og ventet, og en arbeidshverdag der ingenting egentlig tok slutt.

Den natten lå jeg fortsatt på akuttmottaket lenge etter at skiftet hennes egentlig skulle vært over. Jeg spurte forsiktig om det ikke snart var tid for henne å dra hjem, og hvorfor jeg fremdeles lå der og ikke var blitt sendt videre. Det var ikke ment som kritikk, bare som et oppriktig spørsmål. Hun svarte rolig at det ikke var noen som kunne ta over for henne. Akuttmottaket var fullt. Avdelingene hadde ikke plass til flere pasienter. Samtidig var det meldt om nye ambulanser på vei inn.

Det var da hun knakk. Ikke dramatisk, ikke høyt, men stille. Tårene kom, og hun beklaget med en gang. Sa at hun aldri før hadde grått verken foran kollegaer eller pasienter, som om det var hun som hadde gjort noe galt.

Der lå jeg, neddopet på smertestillende, og holdt hånden til en utslitt sykepleier midt på natten i Bodø. Situasjonen var snudd på hodet, men ikke fordi hun manglet kontroll. Tvert imot. Hun hadde full oversikt. Hun visste hvem som ventet, hva som manglet, hvor flaskehalsene var, og hvilke ambulanser som var på vei inn. Det var ikke kaos. Det var orden under ekstrem belastning.

Hun gjorde jobben sin hele tiden. Tok riktige valg, fulgte med, svarte på alarmer og beveget seg videre så snart hun kunne. Det som skjedde, var ikke at hun mistet fotfestet, men at trykket ble for stort akkurat i det øyeblikket. Ikke mer enn det. Hun trengte å lette på det, og tårene var den ventilen.

Hun beklaget igjen, som om det var hun som hadde sviktet. Jeg husker at jeg sa til henne at jeg forstod. Ikke som trøst, men som en nøktern konstatering. For det hun sto i, kunne knekke den tøffeste av oss, uansett hvor kompetent man er.

Etter at jeg delte denne historien på Facebook, der hele kommentarfeltet fortsatt ligger åpent for innsyn (klikk her for å lese kommentarene), har det kommet mange henvendelser. De kom fra folk som selv jobber i helsevesenet, fra ulike steder i landet. Noen skrev meldinger, andre la igjen kommentarer, og enkelte tok meg til side i forbifarten på helt vanlige steder og fortalte ting de ikke ønsket å si høyt. Ikke for å bli sett, men fordi de kjente seg igjen. Situasjoner som stopper opp, der ingen egentlig har gjort noe galt, men der systemet likevel ikke kommer videre. Skift som glir over i hverandre uten klare overganger. En vedvarende følelse av å stå i noe som varer for lenge, uten å se hvor det skal ende.

Flere var uvanlig direkte. De beskrev en tretthet som ikke forsvinner etter en fridag. En lojalitet som strekkes, ikke i sinne, men i stillhet. Noen sa rett ut at de ikke vet hvor lenge de orker mer. At de vurderer å slutte. Ikke som protest, men som et forsøk på å ta vare på seg selv.

Jeg har tenkt mye på den natten i Bodø i etterkant. På hvordan det føltes helt naturlig å sitte der og holde hånden til en som fortsatt gjorde jobben sin, til tross for alt. Og kanskje er det nettopp derfor så mange tok kontakt. Ikke fordi historien var dramatisk, men fordi den var gjenkjennelig.

For det som skjedde den natten, var ikke et avvik. Det var et øyeblikk der trykket ble synlig. Et glimt av hvordan hverdagen kan se ut når systemet holdes sammen av mennesker som bærer mer enn de burde, og som likevel møter på jobb neste dag, når vi trenger dem.

Dette innlegget er en del av serien «Pasient i verdens beste helsevesen!». Klikk her for å lese flere innlegg i serien.