USA klar for krig

Ingen grenser gjelder lenger! 

Fra Karibia til Canada bygger USA opp militær makt mot kartellene.

Men neste trekk kan bety noe langt mer dramatisk: operasjoner på andre lands territorium mot deres vilje. Mexico, Venezuela og andre land protesterer og mobiliserer – men de færreste tør møte USA militært.

Illustrasjonsfoto: Soldater i fullt utstyr under operasjon. (Adobe Stock)

Dette kan bli den første krigen der en supermakt går til full offensiv mot kriminelle nettverk på fremmed jord, med hele regionen som slagmark.

Tre amerikanske destroyere har lagt kursen sørover og ligger nå klare i Karibia. En atomubåt følger dem tett, skjult under havoverflaten. Overvåkningsfly er i konstant sirkulasjon, og flere tusen amerikanske soldater er utplassert for å kunne slå til på kort varsel. Det er ikke lenger snakk om små politiaksjoner mot narkotikasmuglere – dette er en militær styrkeoppbygging på nivå med det USA normalt retter mot fiendtlige stater.

Mexico har protestert, men ingenting tyder på at Washington lar seg stoppe. For mens Mexico advarer mot å krenke landets suverenitet, ser USA et land som har mistet kontrollen. Kartellene styrer hele regioner, infiltrerer myndigheter, rekrutterer soldater og driver økonomier som om de var egne nasjoner. De tjener milliarder på dop, menneskesmugling, olje-tyveri og gruvedrift – og de har etablert seg i over 1200 amerikanske byer. For amerikanerne er dette ikke lenger et problem på utsiden av grensa. Det er en pågående invasjon, en trussel mot landets egen sikkerhet.

Og som om ikke det var nok: Venezuelas president Nicolás Maduro har svart med å mobilisere 4,5 millioner militsmedlemmer. Dette skjer samtidig som Washington har utlovet en rekordhøy dusør på 50 millioner dollar for å få ham fjernet. Bildet som tegnes er eksplosivt: amerikanske destroyere, overvåkningsfly og atomubåt i Karibia; en latinamerikansk diktator som ruster seg til kamp; og karteller med våpenlagre, treningsleirer og ressurser på nivå med regulære hærer.

Dette er mye mer enn en “krig mot narkotika”. Det vi nå ser konturene av, kan bli den første krigen i verdenshistorien hvor en supermakt setter inn full militær styrke – destroyere, droner, ubåter og spesialstyrker – ikke mot en nasjonalstat, men mot kriminelle nettverk som har vokst seg til parallelle stater.

Hvorfor nå?
Over 107 000 amerikanere døde av overdoser i fjor. Flere enn Vietnamkrigen krevde på sitt blodigste. Dette er ikke lenger bare et rusproblem – det er masse­død, drevet frem av karteller som har vokst til å bli parallelle maktsentre med egne økonomier, egne militser og egne lover.

Den største synderen er fentanyl, smuglet og produsert i kartellenes laboratorier i Mexico og Canada, men med distribusjon som strekker seg helt inn i amerikanske småbyer.

Kartellene er ikke lenger bare dophandlere. De har bygd seg opp til milliardkonsern som opererer på tvers av hele kontinentet. Ifølge amerikanske myndigheter drar de inn minst 13 milliarder dollar årlig bare på menneskesmugling – en industri der migranter behandles som varer, ikke mennesker. På toppen av det stjeler de olje fra nasjonale rørledninger i Mexico, driver ulovlig gruvedrift i Venezuela og Peru, og hvitvasker penger gjennom banker og eiendom i både USA og Canada.

Strukturen ligner mer på stater enn på gjenger. Sinaloa og CJNG, de to mektigste kartellene, har egne treningsleirer, egne våpenlagre og egne paramilitære enheter. De stiller med maskingevær, panservernvåpen og pansrede kjøretøy – “narco tanks” bygget på pickup-rammer. Noen har til og med tatt i bruk droner med improviserte bomber. I flere regioner i Mexico fungerer de som myndighetene: de krever inn skatt, de patruljerer gater, de straffer forbrytelser etter egne regler.

Og nettverket stopper ikke ved grensen. Allerede i 2008 dokumenterte amerikanske myndigheter at kartellene hadde etablert seg i hundrevis av byer i USA. Nå er tallet over 1 200 byer, fra Los Angeles til små tettsteder i Midtvesten. Der styrer de distribusjon, rekruttering og vold. Det betyr at om kartellene presses hardt nok, kan de også svare på amerikansk jord – med terror, attentater og kaos i lokalsamfunn.

Med dette bakteppet blir regnestykket brutalt. Kartellene dreper flere amerikanere hvert år enn de fleste kriger USA har deltatt i. De tjener mer penger enn nasjonaløkonomiene til mange land. De kontrollerer territorium i både Mexico, Canada og USA. På et visst punkt slutter de å være “kriminelle” og blir en fiende som minner mer om en invaderende hær.

Det er det punktet Washington nå mener er nådd.

Trump-faktoren
Det finnes én grunn til at dette skjer akkurat nå: Donald Trump. Ingen annen president i moderne tid ville tatt steget så langt. Ikke Bush, ikke Obama, ikke Biden. De snakket om samarbeid, institusjonsbygging og politireformer. Trump snakker om krig mot kartellene – og han handler.

Trump har allerede vist at han er villig til å ta risiko der andre nøler. I juni 2025 bombet USA tre av Irans viktigste atomfasiliteter i samarbeid med Israel. Operation Midnight Hammer ble gjennomført med B-2 stealthbombefly og bunker-buster-bomber som slo gjennom fjell og betong.

Soleimani-drapet i 2020. Bombene mot Iran i 2025. Nasjonalgarden i gatene i Washington, politiet i D.C. underlagt føderal kontroll. Og nå: styrkeoppbyggingen i Karibia.

Mønsteret er klart. Trump nøler ikke. Han bryr seg ikke om internasjonale protester, FN-resolusjoner eller diplomatisk press. Han har vist det gang på gang: når han mener tiden er inne, trykker han på knappen.

For Trump er dette ikke bare en sikkerhetspolitisk operasjon. Det er politikk, det er image, det er arv. Han vil bli husket som presidenten som tok kampen ingen andre turte å ta. Han vet at amerikanerne er lei av tomme løfter om “War on Drugs” som aldri ga resultater. Han vil være mannen som gjorde slutt på det.

Han kan peke på tallene: 107 000 døde amerikanere på ett år. Karteller i 1 200 byer. 13 milliarder dollar i menneskesmugling. Olje-tyveri, gruvedrift, paramilitære styrker. Så kan han stille spørsmålet ingen president før ham har turt å si høyt: hvor langt skal man la en parallell stat vokse seg inn i USA?

Selvforsvar eller krigshandling?
Når USA vurderer å sende droner eller missiler inn over Mexico, Venezuela eller andre latinamerikanske land uavhengig av deres vilje, er det rent folkerettslig å regne som en krigshandling. FN-pakten er klar: militær makt på en annen stats territorium uten invitasjon er forbudt, med mindre det er selvforsvar.

Trump-administrasjonen hevder det er selvforsvar. Prosessen startet allerede 20. februar 2025 da minst åtte karteller, inkludert Sinaloa-kartellet og CJNG, formelt ble klassifisert som Foreign Terrorist Organizations (FTOs) og Specially Designated Global Terrorists (SDGTs). Det juridiske grunnlaget ble lagt med en presidentordre 20. januar 2025, samme dag som Trump var tilbake i Det hvite hus.

Med denne klassifiseringen fikk Pentagon det juridiske rammeverket til å bruke droner, spesialstyrker og missiler — offisielt ikke som en invasjon, men som et tiltak mot en internasjonal terrortrussel som truer amerikanske borgere.

Dermed kan USA handle uten FN-samtykke og i strid med nabolandenes ønsker — under dekke av lovlig selvforsvar. Realiteten er derimot at det uansett vil være en uprovosert krigshandling. Men med FTO-rammeverket har Trump gitt seg selv politisk dekning til å krysse grenser på en måte verden aldri før har sett.

Hvordan et første slag kan se ut
Hva skjer om Trump faktisk trykker på knappen? Ingen vet med sikkerhet. Men styrkene som nå er på plass – destroyere, atomubåt, overvåkningsfly og tusenvis av soldater – gir Pentagon muligheten til å slå til på en måte vi aldri før har sett rettet mot karteller.

Et mulig scenario er en åpningsfase med 50–100 presise angrep. Ikke små operasjoner her og der, men et massivt, samordnet anslag i én og samme bølge. Droner og missiler kan slå ut lederboliger, våpenlagre og treningsleirer. Bombefly kan treffe laboratorier der fentanyl og metamfetamin produseres. Og på sjøen kan marinefartøy blokkere viktige transportruter.

Likevel – selv om det høres enormt ut, er 50–100 mål bare en brøkdel av den faktiske kartellstrukturen. Sinaloa, CJNG og de andre store organisasjonene har hundrevis av baser, safe houses og produksjonssteder. En første bølge kan lamme, men den kan ikke utslette. Kartellene er for store og for spredt.

Derfor vil et første slag, om det kommer, mest sannsynlig være et sjokkangrep – et forsøk på å kutte hodet av organisasjonen, lamme lederskapet og skape kaos i kommandolinjene. Effekten blir å spre frykt, skape kaos og sette hele strukturen i ubalanse.

Men vi må være ærlige: dette er bare ett av mange mulige utfall. Ingen vet hvor langt Trump faktisk er villig til å gå, eller om Pentagon velger en mer begrenset start. Det kan til og med hende at de lar være å handle nå, men det virker svært lite sannsynlig. Styrkene som er flyttet i posisjon åpner for alt fra et massivt angrep til en mer begrenset start – eller i teorien ingen handling i det hele tatt. Men å mobilisere så mye bare for å gjøre ingenting, ville være oppsiktsvekkende.

Når vi ser hvor voldsomt dette kan bli i sør, er det lett å glemme at kampen ikke stopper der. Kartellene er ikke begrenset til Mexico lengre – de har flyttet seg dit hvor mulighetene er størst. Og for USA betyr det at trusselen nå også kommer fra nord.

Den nordlige fronten
For Trump er trusselen like reell fra nord som fra sør. Derfor satte han opp tollen mot Canada til 35 % – offisielt for handel, men i realiteten for å presse nabolandet i nord til å stramme inn grensen. Og resultatet har vært dramatisk.

I februar 2025 annonserte Ottawa en ramme på 1,3 milliarder canadiske dollar øremerket til grensesikkerhet. Ifølge myndighetene selv er dette en «uten sidestykke»-satsing – større enn alt Canada tidligere har investert i grensekontroll siden landet ble etablert i 1867, til sammen. Hele den historiske grensepolitikken, fra tollstasjoner og immigrasjonskontroll til politiressurser og teknologi, kommer ikke opp på nivået av det som nå er satt av i ett eneste grep.

Pengene skal brukes på droner, helikoptre, mobile overvåkningstårn, nye baser, flere tollagenter og spesialenheter mot fentanyl. I tillegg er det opprettet en egen nasjonal koordinator – en “fentanyl-tsar” – med ansvar for å lede den største sikkerhetssatsingen i landets historie.

Canada har aldri tidligere behandlet grensen mot USA som et strategisk forsvarsanliggende. Nå skjer det – presset frem av Trump.

Dette åpner en helt ny dimensjon av krigen mot kartellene. Den handler ikke lenger bare om Mexico og Mellom-Amerika. Den strekker seg over hele kontinentet – fra Karibia og Venezuela i sør, til Vancouver og prærieprovinsene i nord. For første gang i historien blir både sør- og nordgrensen definert som fronter i en kamp som kan forandre hele Nord-Amerika.

Verdens første krig av sitt slag
Dette er noe vi aldri har sett før i verdenshistorien. En supermakt som setter inn full militær kapasitet – destroyere, droner, ubåter, spesialstyrker – ikke mot en nasjonalstat, men mot kriminelle nettverk som fungerer som en stat i staten. Karteller som driver med skatteinnkreving, olje-tyveri, menneskesmugling og industriell narkoproduksjon blir nå møtt som om de var en regulær hær.

Det betyr at vi står foran en hybridkrig, med frontlinjer både i sør og nord. I Latin-Amerika der kartellene har basene, og i Canada hvor de nå produserer fentanyl. Samtidig må USA sikre seg mot at hevnaksjoner kan ramme på egen jord. Hele dette bildet gjør at krigen mot kartellene ikke kan sammenlignes med noe tidligere. Dette er en ny doktrine – en krig mot en ikke-statlig aktør som har blitt så mektig at den truer en supermakts egen suverenitet.

Hvis dette virkelig rulles ut, vil det endre alt. Ikke bare for Mexico eller Venezuela, men for hele verdens syn på hvordan stater bekjemper organiserte kriminelle nettverk.

Etterord
Jeg har fulgt utviklingen tett helt siden Trump ble innsatt som president igjen. For meg ble det klart for flere dager siden at noe stort var i ferd med å skje. Jeg hadde egentlig planlagt å publisere dette allerede for fire dager siden, men jeg ventet. Jeg ville være helt sikker på at alt jeg skriver her faktisk kunne bekreftes.

Nå, etter fem dagers intens oppfølging, begynner de store mediene å rapportere det samme. Derfor får du det nå – rått, direkte, og før narrativet filtreres ned til overskrifter og politiske talking points.

Dette er første gang verden ser en krig av dette slaget. Og du leser det her, mens det skjer.