Det store teaterstykket

Hvorfor jeg nekter å delta.

Onsdag skrev jeg om «Folket mot eliten». To dager senere leverer Høyre et skoleeksempel som kunne vært hentet direkte fra teksten. De snakker nå om fornyelse som om en helt ny generasjon har tatt over.

Det samme teateret. De samme stolene. Bare nye replikkar.

I realiteten er det et gammelt teaterstykke der de samme skuespillerne bytter plass på scenen og later som om alt er nytt. Henrik Asheim flyttes ett hakk opp, Ine Eriksen Søreide – som har vært del av den indre kretsen i en mannsalder – skal plutselig representere fremtiden. Dette er ikke fornyelse; det er dekor.

Det er som å flytte stoler rundt det samme bordet og kalle det nytt møblement. Eliten klamrer seg til makten, og den eneste som faktisk kan kalles nytt blod – Ola Svenneby – brukes som et symbol for å demme opp for lekkasjen til Høyre. Resten er ren intern rotasjon, maskert som kursendring.

Falsk fornyelse vs. ekte omstilling
Det mest avslørende er hvor raskt de snur når makten trues. I næringslivet er det en dyd å snu seg rundt, justere kurs og rette opp feil. Det er pragmatisme. Det er å lytte til markedet. Men når politikere gjør det, handler det ikke om læring, men om overlevelse. Et bilverksted begynner ikke plutselig å selge blomster fordi naboen tjente penger på roser i forrige uke. Men det er akkurat det partiene gjør: De later som om de skifter sjel, verdier og identitet over natten.

Vi mennesker endrer oss ikke fundamentalt på noen uker uten at noe dramatisk skjer. Så når Støre eller Solberg legger om kursen totalt etter en dårlig måling, står vi igjen med to muligheter: Enten lyver de, eller så har de ingen ryggrad. Begge er like ille.

Hvorfor jeg ikke stemmer
Det er alltid noen som sier: «Du må stemme, ellers har du ikke rett til å klage.» Eller at jeg bør stemme blankt for å vise misnøye. Jeg ser det motsatt. Å stemme blankt er å si: «Jeg liker restauranten, men jeg liker ikke maten.» Det legitimerer forestillingen.

Å bli hjemme er noe annet. Det er å si rett ut: «Kjøkkenet er råttent, og jeg nekter å spise der før dere rydder opp.» Hvorfor skal jeg presses til å støtte et system jeg ikke har tillit til? Det er ingen som fortjener stemmen min, og det mest ærlige jeg kan gjøre er å holde den tilbake.

Det virkelige flertallet
De forsøker å gi hjemmesittere skyldfølelse. De kaller oss late. Men vi ser spillet bedre enn de tror. For hvis man samler alle som ikke stemmer, alle som stemmer blankt, og alle som stemmer med hjertet i halsen fordi de «må», så sitter man igjen med Norges klart største gruppe. Den ville knust enhver regjering.

Så nei, du kan ikke be meg om å være stille fordi jeg ikke puttet en lapp i en boks. Jeg betaler skatten som finansierer lønna deres. Jeg er kunden. Og akkurat nå leverer de et produkt som er så dårlig at jeg nekter å kjøpe det.