Klimamaten

Når maten ikke lenger er laget for mennesker.

Er det egentlig mulig å finne sunn mat til en fornuftig pris lenger, eller har industrien lurt oss alle sammen? Det er det brutale spørsmålet jeg har stilt meg det siste året.

Når selv reinen trekkes inn i fôrindustrien, sier det noe om hvor langt systemet har strukket seg.

Jakten på den rene maten
Sammen med Laila har jeg finkjemmet mulighetene i både Thailand og Europa, på jakt etter et sted å bo hvor vi faktisk kan få tak i rene råvarer. Vi trodde lenge at den importerte biffen fra Australia var løsningen når vi var i Thailand – at det var sunt, trygt og naturlig. Men jo dypere jeg gravde i materien, desto mer sprakk glansbildet. Jeg fant ut at selv det vi trodde var "verdens beste kjøtt", ofte er et produkt av en industri som har satt profitt og klima-ideologi foran både dyrevelferd og menneskehelse.

Underveis i denne jakten fant jeg riktignok produsenter som garanterte helt rent, naturlig og gressfôret kjøtt. Men da jeg så prislappen, sank hjertet mitt. Prisen var så skyhøy at denne maten i praksis er utilgjengelig for store deler av befolkningen. Det ble et brutalt møte med virkeligheten: Ren helse er i ferd med å bli et luksusgode for de rike. For oss med vanlige inntekter, som ønsker å spise oss friske på ordentlig mat, blir lommeboka en barriere. Vi blir i praksis tvunget til å velge ultraprosessert mat, industrikjøtt og oppdrettsfisk.

Og det er her det som skremmer meg mest kommer inn: matematikken myndighetene bruker for å kalle denne industrimaten «trygg». De såkalte grenseverdiene for kjemikalier og reststoffer er basert på en teoretisk modell hvor vi spiser "litt av alt" og følger kostholdsrådene slavisk. Men når hverdagen eller økonomien gjør at vi baserer store deler av kostholdet på nettopp billig industrikjøtt, oppdrettsfisk og ferdigmat, rakner dette regnestykket. Totalbelastningen blir langt høyere enn i modellen. Og for oss som i tillegg velger å spise store mengder rent kjøtt – kanskje en halv kilo om dagen for helsens skyld – da sprenger vi skalaen fullstendig. Vi risikerer å få i oss doser av hormonforstyrrende stoffer og betennelsesmarkører som ligger skyhøyt over normalen – potensielt mange ganger mer enn det regnestykket tar høyde for.

Etter å ha lett verden rundt etter et sted å slå oss ned – et sted med rent vann, frisk luft og naturlig mat vi faktisk har råd til – sitter jeg igjen med en konklusjon som er like enkel som den er tragisk: Det reneste kjøttet du kan få tak i nå, er kanskje den norske sauen som har gått fritt på fjellet hele sommeren og spist rent høy om vinteren. Alt annet, fra den australske biffen til den "klimavennlige" industrikua, virker å være kompromittert. Det er ikke rart at verken den ekte bonden eller den lokale fiskeren kaster inn håndkleet. Resultatet av dette spillet er at vi overlater helsen vår til et system styrt av klimabyråkrater og grådige matbaroner. Det er jo ingen tilfeldighet at mange av landets rikeste har tjent formuen sin nettopp på matvarer – en industri som nå ofrer folkehelsen for å pynte på klimaregnskapet og tyne ut siste krone i profitt.

Når naturen sier stopp
Ingen steder blir konsekvensene av denne tankegangen tydeligere enn i måten vi nå behandler storfeet på. For å forstå risikoen vi løper, trenger vi ikke være biologer, men vi må forstå hva som skjer inne i dyret. Vi må glemme bildet av kuer som produksjonsenheter og heller se på dem som levende økosystemer. En ku er helt avhengig av milliarder av bakterier i magen for å fordøye gresset. Det er et finjustert samarbeid som har utviklet seg over millioner av år.

Når man nå tilsetter metanhemmere i fôret, går man inn og saboterer dette samarbeidet. Man dreper bevisst utvalgte bakterier for å hindre at det dannes metangass. Men når du fjerner en viktig brikke i et biologisk system, får det konsekvenser for helheten. Det er ikke som å stenge en ventil; det er som å forstyrre balansen i et akvarium. Kjemien endres, og fordøyelsen, som er selve motoren i dyrets helse, kommer i ubalanse.

Og det stopper dessverre ikke der. I tillegg til denne kjemiske innblandingen, fôrer industrien dyrene med store mengder soya, mais og korn for at de skal vokse fort. Kuer er ikke skapt for å spise store mengder korn. Det gjør at miljøet i magen deres blir unaturlig surt. Se for deg at du gikk rundt med konstant halsbrann og en mage som var i ulage hver eneste dag. Det skaper en tilstand av kronisk stress og betennelse i kroppen.

Vi har i praksis skapt et system der vi bevisst påfører dyrene en metabolsk belastning – altså at kroppen deres jobber på høygir for å håndtere et kosthold den ikke er lagd for. Dette gjør vi for at biffen skal bli billigere og klimaregnskapet penere. Men det store spørsmålet vi må stille oss, er: Kan et dyr som lever med en kropp i ubalanse og stress, egentlig gi oss den næringsrike maten vi trenger?

Du blir hva dyret har spist
Det gamle ordtaket sier at «du blir hva du spiser». Men i dagens matindustri er vi nødt til å legge til et ledd: Du blir også hva maten din har spist. For mange er en biff bare en biff, og melk bare en hvit væske i kartongen. Men biologisk sett er det ikke så enkelt. Råvaren bærer med seg biologien til dyret den kommer fra, og det er her endringene har skjedd.

Mennesker har spist kjøtt i uminnelige tider, men vi har aldri før spist kjøtt fra dyr som lever hele livet i en slags «metabolsk motvind». Når en ku lever med kronisk belastning i fordøyelsen og presses til å vokse unaturlig fort, påvirker det hele organismen. Det skaper det som kalles oksidativt stress i vevet. Enkelt forklart betyr det at fettet og cellene i kjøttet blir mer ustabile allerede før dyret slaktes. Når vi spiser slikt oksidert fett, øker vi den inflammatoriske belastningen i vår egen kropp.

Også selve byggesteinene i kjøttet endres. Når et dyr fôres opp i ekspressfart på kraftfôr, rekker ikke muskulaturen å utvikle seg normalt. Proteinstrukturen blir annerledes enn hos et dyr som har vokst langsomt på gress. Det gjør ikke kjøttet giftig over natten, men det gjør det til en biologisk dårligere råvare som kroppen vår trolig strever mer med å nyttiggjøre seg optimalt.

Dette blir ekstra tydelig når vi ser på fettbalansen. En ku som har gått ute og spist gress, utvikler en gunstig balanse med mye Omega-3, som virker betennelsesdempende. Industri-kua derimot, som fôres på soya og mais, får en fettsammensetning dominert av Omega-6. Problemet er ikke Omega-6 i seg selv, men at de fleste av oss allerede har altfor mye av det i kroppen. Når selv «den rene maten» tipper vektskåla feil vei, mister vi muligheten til å gjenopprette balansen. Vi spiser kjøtt for å bygge en sterk kropp, men fordi råvaren er endret av industriens jag, risikerer vi å få med oss en usynlig last av lavgradig betennelse på kjøpet.

Regnefeilen som gambler med helsen din
Når vi vet at råvaren er biologisk svekket av industridrift, blir myndighetenes forsikringer om at maten er "trygg" enda vanskeligere å svelge. For denne tryggheten hviler på et regnestykke som har en alvorlig systemsvakhet.

Vi har allerede slått fast at vi spiser langt mer enn de teoretiske modellene tar høyde for. Men det store problemet er hva denne mengden faktisk består av for folk flest. Det er salamien på brødskiva, pølsa på bensinstasjonen, kjøttbollene på IKEA og burgeren på McDonald's. Her blir belastningen dobbel: Først får man råvaren fra et dyr som har levd i metabolsk motvind, og så er produktet ultraprosessert med enda flere tilsetningsstoffer fra fabrikken.

Dette skaper det forskerne kaller "cocktail-effekten". Grenseverdiene er satt for ett og ett stoff isolert. Men ingen tester hva som skjer i kroppen din når du blander summen av sprøytemidler og tilsetninger fra industrifôret, med den økte betennelsesbelastningen fra selve kjøttet, og topper det hele med kjemikaliene fra ferdigmaten. Når dosen blir høy over mange år, blir vi i praksis vandrende eksperimenter. Myndighetenes stempel om at maten er "trygg", er basert på et gjennomsnitt som ikke finnes i virkeligheten til folk flest.

Når kroppen sier stopp
Det er her alvoret virkelig synker inn. For når vi løfter blikket, ser vi et urovekkende mønster i folkehelsen. Vi lever kanskje lenger enn før, men vi må være ærlige på hvorfor: Det er i stor grad takket være et helsevesen som er eksperter på å reparere oss og holde oss i live, ikke fordi kroppene våre er blitt sunnere. Tvert imot. Til tross for all verdens kunnskap og medisiner, virker befolkningen å bli stadig mer sårbar for kroniske lidelser.

Vi ser en høy forekomst av autoimmune tilstander der kroppen angriper seg selv. Metabolske problemer, mage- og tarmplager og hormonelle forstyrrelser som kraftig PMS og vanskelige overgangsaldre er blitt en del av hverdagen for svært mange. Samtidig sliter en stor andel med overvekt og psykiske utfordringer. Fellesnevneren for mange av disse plagene er ubalanse og betennelse.

Er det tilfeldig at dette mønsteret trer frem samtidig som maten vår endres radikalt? Når vi fôrer kroppen med en cocktail av kjemikalierester, ultraprosessert fyllmasse og kjøtt fra dyr som selv har levd med metabolsk belastning, svarer kroppen på den eneste måten den kan: Den går i forsvarsmodus.

Dette skaper en tilstand av konstant, lavgradig betennelse i systemet vårt. Immunforsvaret blir forvirret fordi byggeklossene vi gir det – fettet og proteinene – er av endret kvalitet eller har en sammensetning som driver betennelse. Tarmen vår, som skal være førstelinjeforsvaret, sliter med å håndtere mat den ikke gjenkjenner som naturlig. Resultatet er en kropp som aldri får hvile. Mange av plagene vi i dag avfeier som "livsstilssykdommer", kan i realiteten være direkte konsekvenser av at vi spiser industrimat som er grunnleggende uforenlig med menneskelig biologi.

Det farlige paradokset
Midt oppi alt snakket om utslippskutt og kvoter, ligger det et paradoks som nesten ingen politikere tør å snakke om: Et kosthold som er designet for å "redde planeten", kan ende opp med å undergrave den helsen vi trenger for å leve bærekraftig.

Har de som styrer egentlig tenkt over hva det koster samfunnet – og miljøet – hvis folkehelsen fortsetter å dale? En befolkning der stadig flere er kronisk syke og pleietrengende, legger beslag på enorme ressurser. Sykehusdrift, omfattende medisinbruk, produksjon av engangsutstyr og kompleks logistikk setter dype klimaavtrykk. Det er en ond sirkel: Vi risikerer å ofre helsen for å pynte på et klimaregnskap gjennom matproduksjonen, men ender opp med en samfunnsbelastning som er større enn gevinsten.

Selv om årsakene til dagens sykdomsbilde er sammensatte, kommer vi ikke utenom at maten spiller en hovedrolle. Når industrimat og kjøtt fra metabolsk belastede dyr blir en stadig større del av kostholdet, ignorerer vi en vesentlig risikofaktor. Ekte bærekraft må starte med en frisk menneskekropp som fungerer. Ingen kan redde planeten fra sykesengen.

Tilbake til det ekte
Så hva gjør vi nå? For min del er svaret blitt tydelig gjennom denne reisen. Vi kan ikke lenger lene oss tilbake og stole blindt på at myndighetenes godkjenning betyr at maten er optimal for mennesker som i praksis baserer store deler av kostholdet sitt på den. Vi er nødt til å ta ansvaret tilbake, ikke fordi vi er paranoide, men fordi systemet er bygget for gjennomsnitt som ikke finnes.

Og kanskje ligger noe av svaret nærmere enn vi tror. I jakten på det rene kjøttet peker den norske sauen seg ut som et av de siste realistiske lyspunktene. Dette er dyr som fortsatt i stor grad lever slik naturen har lagt opp til; de går fritt i utmarka hele sommeren, spiser gress, urter og lyng, og fôres ofte på høy og annet naturlig vinterfôr gjennom vinteren. Sauen er krevende å presse inn i et fullstendig industrialisert regime, og nettopp derfor har den i stor grad beholdt sin biologiske robusthet. Den er kanskje det nærmeste vi kommer metabolsk frisk mat her til lands, uten at det blir et luksusprodukt eller krever import fra andre siden av kloden.

Reinen viser samtidig hvor skjør denne balansen er blitt. I utgangspunktet er reindrift blant de mest ekstensive formene for matproduksjon vi har, basert på frittgående dyr og naturlig beite over enorme arealer. Når forholdene ligger til rette, er reinkjøtt blant det minst bearbeidede og biologisk reneste kjøttet som finnes. Men nettopp reinen illustrerer også hvor langt systemet er strukket. Klima, inngrep i beiteområder og press utenfra har gjort næringen mer sårbar, og i perioder mer avhengig av nødfôring og tekniske løsninger. Det gjør ikke kjøttet «dårlig», men det bryter med forestillingen om fullstendig urørt natur. Selv her er det blitt et kompromiss.

Og det er nettopp poenget. Det handler ikke om å finne det perfekte dyret eller det feilfrie kjøttet. Det handler om å forstå hvor grensene går, og hvem som fortsatt står nærmest dem. Reinkjøtt er et begrenset nisjeprodukt, dyrere og vanskeligere å få tak i. Det kan aldri være en løsning for folk flest. Sauen derimot, representerer fortsatt et sjeldent sammenfall mellom biologi, tilgjengelighet og økonomi.

Men dette handler om mer enn å bytte dyreslag. Det handler om å finne tilbake til bonden. Vi må oppsøke de som produserer maten vår, se dem i øynene og spørre hvordan dyra faktisk lever. Vi trenger bonden mer enn noen gang, men vi trenger den bonden som tør å verne om biologien og si nei til å tukle med naturen for kortsiktig gevinst og politisk pyntede regnskap.

Det er på tide å slutte å være passive forbrukere og begynne å stille de ubehagelige spørsmålene. Det er på tide å kreve mat som bygger helse, ikke bare mat som passer inn i et politisk regneark. For helsen din er ikke en forhandlingsbrikke i et klimaspill – den er selve fundamentet for alt annet.

Til syvende og sist er det enkelt: Kroppen lyver aldri. Følg den, ikke systemet.