Når blikk blir forbrytelse

Fra symbolpolitikk til splittelse.

Mens politiet bruker ressurser på å fange menn som ser for lenge, rakner samfunnet rundt dem. Resultatet? Menn trekker seg unna – og kvinner får ikke mannfolk.

Pensjoner fryses, NHS kollapser, skolene forfaller – og politiet prioriterer plystring.

England speiler en bredere vestlig krise: når makthaverne mister kontakten med virkeligheten, bruker de små symbolhandlinger for å vise handlekraft. Men folk ser gjennom fasaden – og resultatet er et dypere raseri som nå setter hele samfunnet på prøve.

Det finnes øyeblikk der jeg nesten må klype meg i armen for å være sikker på at jeg ikke sitter og leser et satirisk innlegg fra The Babylon Bee (ekstern lenke). Dette er et av de øyeblikkene. Politiet i England har nemlig bestemt seg for å sende ut sine egne kvinnelige konstabler i tettsittende tights og utringning for å jogge langs veien. Ja, du leste riktig. Ikke for å trene. Ikke for å vise seg frem på en idrettsarena. Men for å lokke frem menn som ser litt for lenge, som kanskje plystrer, eller som roper noe dumt i forbifarten.

Rundt neste hjørne står patruljene klare. De har fått ordre om å stoppe mennene som reagerer “feil” – og ta en prat, skrive rapport eller i verste fall dra dem inn. Det som i praksis skjer, er at vanlige menn behandles som potensielle kriminelle bare for å være menn.

Og samtidig? Kvinner legger ut videoer der de raser over at ingen flørter med dem lenger. Ingen komplimenter. Ingen som prøver seg.

Det høres ut som en spøk. Men dette er virkelighet.

Agnet i tights
I Surrey har dette prosjektet allerede blitt testet ut. Kvinnelige konstabler kledd i trange treningstights og sports-BH blir sendt ut for å jogge i nabolagene. De ser ut som vanlige mosjonister, men hele poenget er å provosere frem en reaksjon. Stirrer du for lenge, plystrer, roper – ja, da kan du regne med at en politibil plutselig stanser deg. Rundt hjørnet står nemlig patruljer klare til å gripe inn, som om du nettopp hadde forsøkt å begå et lovbrudd.

Allerede har det ført til arrestasjoner. Ikke bare i de tilfellene der noen faktisk har oppført seg grovt, men også i saker som under normale omstendigheter aldri ville vært sett på som kriminelt. Det er dette som gjør det hele så grotesk: selve politiet setter ut sine egne kvinner som agn for å teste vanlige menn på gata.

Men legg merke til hvor dette skjer. Ikke i de innvandrertette områdene, der voldtektsgjenger og grov trakassering faktisk har vært et reelt problem. Der holder politiet seg langt unna, av frykt for å bli anklaget for rasisme. I stedet plasserer de sine “joggende damer” i Surrey – en velstående og trygg middelklasseenklave sør for London – hvor det er enkelt å sette fast menn som tilfeldigvis kikker for lenge på feil sted til feil tid.

Med andre ord: politiet unngår de mest belastede miljøene – ofte innvandrertette områder der vold og overgrep faktisk er et reelt problem – mens menn fra alle religioner og etniske bakgrunner i rolige middelklasseområder nå blir trakassert av staten i et spill der reglene er laget for at de skal tape.

Dette er heller ikke første gang vi ser slike absurde prioriteringer. Jeg skrev tidligere om hvordan politiet banker på døra for tankene dine – les det her – og det som nå skjer i Surrey føyer seg rett inn i samme mønster.

Når hverdagen blir en felle
Det er dette som gjør det så giftig: når politiet først har begynt å bruke pene kvinner som lokkemiddel, blir mistanken hengende igjen overalt. Du står i butikken og møter blikket til en dame ved kassa – tør du smile, eller kan hun i verste fall være politi i forkledning? Du ser en attraktiv kvinne på treningssenteret – tør du se i det hele tatt, eller risikerer du at blikket ditt blir tolket som et “bevis” på trakassering? Til og med når du passerer en ung mor med barnevogn i parken, ligger tanken i bakhodet: kan dette være nok en test?

Det som før var små, naturlige møter mellom mennesker, forvandles til potensielle feller. Menn tvinges til å gå med blikket i bakken, livredde for å bli stemplet. Kvinner reduseres til mistenkte agenter, brukt som verktøy i et spill de fleste aldri har bedt om å delta i.

Når hverdagen blir et minefelt, er det ikke lenger trygghet man bygger. Det er frykt, avstand og en kald mistenksomhet som legger seg mellom mennesker som ellers bare kunne hatt et helt vanlig øyeblikk sammen.

Når komplimenter blir borte
I over et tiår har menn blitt hengt ut for å prøve seg på kvinner. Det startet for alvor etter MeToo i 2017, da grensene for hva som ble regnet som trakassering ble stadig strammere. Kort tid etter dukket en ny trend opp på nettet: kvinner som filmet menn på treningssentre, i butikken, på kafé eller i parken for å «ta dem» i å stirre. Allerede i 2017–2018 begynte slike videoer å gå viralt på YouTube, Instagram og senere TikTok, og flere menn ble hengt ut offentlig som «creeps» bare for å ha kastet et blikk i feil øyeblikk.

Flere menn trekker seg i dag unna å ta kontakt. Kvinner sier de savner at menn tar initiativ. Datingappene forsterker skjevhetene, og mange føler seg slitne og ensomme. De mest solide tallene kommer fra Pew, YouGov, Gallup og forskning på datingapper. Mindre undersøkelser peker i samme retning, men bør leses med forbehold.

Tallene under er hovedsakelig hentet fra amerikanske undersøkelser, men de gir likevel et godt bilde på en utvikling vi ser i hele Vesten.

Hva forskningen viser

• Rundt 63 prosent av menn under 30 er single, mot 34 prosent av kvinner i samme alder. (Pew Research)
• Mange opplever at nettdating tærer: rundt 8 av 10 brukere sier de er «lei» eller «utbrent» av appene. (Forbes Health)
• På datingapper er gapet stort: kvinner får langt flere matcher enn menn. (Tinder-forskning)
• Halvparten av unge voksne har vært i en «situationship» – altså noe uavklart uten tydelige rammer. (YouGov)
• Ensomhet er utbredt: omtrent en av fire unge menn sier de følte seg ensomme store deler av gårsdagen. (Gallup)

Tendenser i små undersøkelser

• Omtrent 45 prosent av menn i starten av 20-årene sier de aldri har spurt en kvinne på date ansikt til ansikt. (Mindre undersøkelser)
• Mange menn sier de lar være å ta kontakt fordi de er redde for å bli oppfattet som «ekle» eller påtrengende. Tall rundt 50–70 prosent går igjen i flere mindre spørreundersøkelser. (Kommersielle undersøkelser)
• Kvinner sier ofte at de ønsker at menn tar første steg, men normene er uklare og sprikende – noe som gjør mange menn usikre på hva som er greit. (Små spørreundersøkelser og fagartikler)

En mer absurd illustrasjon av dette kommer fra YouTuberen BlindSurfer, som i sin video “Gym Girl Freaked Out at Me” forteller:

Når selv en blind mann blir anklaget for å stirre, ser vi hvor langt mistenkeliggjøringskulturen har nådd.

Mange menn har nå sluttet å flørte, gi komplimenter eller ta kontakt. Frykten for å bli sett på som en creep, ydmyket eller misforstått, har satt dem helt ut. Det absurde nivået er nå sementert: politiet i England setter ut kvinnelige konstabler i joggetøy for å lokke fram blikk og kommentarer, og behandler menn for å stirre som potensielle voldtektsmenn i framtiden.

Og det mest absurde er at det nå er selve politiet i England som tar dette tankesettet helt ut. De setter ut kvinnelige konstabler for å lokke frem blikk og kommentarer, og behandler menn som ser på kvinner som potensielle voldtektsmenn i fremtiden. Med andre ord: det som begynte med sosiale medier og har nå blitt offisiell politikk.

Samtidig ser vi nå en ny trend: kvinner som filmer seg selv og raser over at menn ikke sjekker dem opp. Mange innrømmer at de sliter med å få seg en partner, fordi menn rett og slett ikke lenger tar kontakt. En av de mest tragikomiske eksemplene er en pen kvinne på vei ut på byen, som raser inn i kamera:

"They better pay attention to me tonight. I’m so fucking sick of this shit. Touch a boob, buy a drink, I mean it’s like very fucking simple."

Amala Ekpunobi har analysert denne trenden på YouTube, og det viser hvor desperat situasjonen har blitt.

Det er ikke rart menn har sluttet å ta initiativ. Når prisen for å vise interesse er å bli hengt ut på nettet, kalt creep, eller i verste fall overvåket av politiet, da velger menn heller å la være.

Når de virkelige overgriperne får gå fri
Mens vanlige menn nå blir sett på som potensielle voldtektsmenn bare fordi de ser på en kvinne, er det verdt å huske hvem politiet i England ikke har gått etter med samme energi. I by etter by har grooming-gjenger fått operere ustraffet i årevis. Hundrevis av unge jenter, helt ned i barneskolealder, ble systematisk misbrukt og voldtatt. Politiet visste det. De ble advart. Men de valgte å se en annen vei – redde for å bli kalt rasister, redde for å bli upopulære.

Kontrasten er nesten ikke til å fatte. Når vanlige menn blir stanset av patruljer fordi de så litt for lenge på en jogger i Surrey, får de organiserte gjengene fortsette nærmest uforstyrret. Når bestemødre får politiet på døra fordi de har trykket “liker” på et innlegg på Facebook, blir de som virkelig ødelegger liv skjermet av politisk korrekthet.

Dette handler ikke om trygghet. Dette handler om prioriteringer. Og de prioriteringene avslører at systemet ikke lenger beskytter borgerne mot de farlige – det beskytter seg selv mot å bli kritisert.

Et samfunn i kollaps?
Det som skjer med politiet er bare toppen av isfjellet. Britene er for lengst forbi grensen for hva de tåler, og det er ikke bare på grunn av joggende konstabler i tights. Pensjonene til de som faktisk bygde landet er fryst, eldre mennesker settes til side mens nye grupper gis prioritet. NHS er i krise, sykehusene bryter sammen under presset, folk dør på ventelister og blir sendt hjem uten behandling. Skolene forfaller, lærere gir opp, og i stedet for å gi barna kunnskap blir klasserommene fylt med ideologiske eksperimenter.

Og midt oppi dette fylles øyriket med innvandrere, i et tempo som gjør at folk merker konsekvensene på kroppen. De ser at trygdesystemet belastes, at boliger forsvinner, at helsekøene blir lengre, og at deres egne barn og barnebarn står igjen med mindre. Alt dette forsterker splittelsen i samfunnet.

Når folk da i tillegg ser at politiet prioriterer å sende ut sine peneste kvinnelige konstabler som agn for å sette fast britiske menn – i stedet for å ta tak i de problemene som river landet i stykker – ja, da er det ikke akkurat noe som roer ned gemyttene. Det føles som en hån, et bevis på at makten lever i en parallell virkelighet, mens vanlige briter blir sviktet på alle fronter.

Dette er bare litt av det folk er forbannet for. Summen er at hele systemet oppleves som råttent, og det er derfor det koker over i Storbritannia akkurat nå.

På kanten av sammenbrudd
Når politiet i England sender ut sine peneste konstabler i tights for å lokke menn i feller, samtidig som grooming-gjenger går fri, pensjoner fryses, NHS kollapser og skolene forfaller, er det et tydelig tegn på et samfunn som har mistet retningen. Tilliten er borte. Folk føler seg sviktet. Og sinne som lenge har ligget under overflaten, begynner nå å koke.

Dette er ikke små feilskjær som kan rettes opp med en reform eller to. Det er et mønster. Myndighetene har valgt å prioritere symbolpolitikk og kontroll, mens de har latt de reelle problemene vokse seg store. Når folk først forstår det, svinger pendelen alltid tilbake – og da skjer det brutalt.

Advarselen er enkel: England står på kanten av noe de ikke vil klare å trekke seg stille tilbake fra. Og resten av verden skal ikke tro at vi slipper unna. Når et samfunn velger å kriminalisere naturlige blikk og ignorere ekte overgrep, da har vi passert grensen for hva som kan repareres uten store konsekvenser.