Den siste kvelden med mormor

Kjærligheten sliter meg i to – kjærligheten for to.

Hvordan sier man farvel til en del av livet sitt? Jeg er mann, jeg skal jo ikke reagere slik. Men nå sitter jeg her, 11 timer før flyet går, og kjenner at dette knuser meg. I mer eller mindre 20 år har jeg vært der for mormor. Hver kveld, hver morgen, hver lille rutine som har blitt en del av oss begge. Nå er det siste kvelden. Jeg gleder meg til å dra til Laila, men kjærligheten til to mennesker sliter meg i to. Hvordan forlater man en man elsker, for å være med en annen?

En av våre mange frokoster sammen. Små øyeblikk som betydde alt. Nå er det den siste før livet tar meg videre. Kjærligheten sliter meg i to – kjærligheten for to.

Jeg er akkurat ferdig med det jeg gjør hver kveld. Dette lille ritualet har blitt en del av meg. Jeg vasker og rydder kjøkkenet til mormor, sørger for at alt er klart til morgendagen. Kaffetrakteren er fylt med akkurat riktig mengde vann og kaffe, akkurat slik hun liker det. Kaffekoppen hennes er vasket og satt på plass. Asjetten og kniven er polert og klar for de to brødskivene hun alltid spiser til frokost. Jeg har hentet brød fra fryseren, så det er tint til hun skal spise. I morgen er det søndag, så eggeglasset står klart, og et egg ligger ved siden av – akkurat slik hun liker det.

Men i kveld er det annerledes. Dette er siste gang.

Hendene mine gjør jobben som alltid, men hjertet vet at noe er annerledes. Klumpen i magen sier det samme. For i morgen, når hun våkner og spiser frokost, er det siste gangen jeg sitter på andre siden av bordet sammen med henne, slik jeg har gjort utallige ganger siden morfar måtte gi tapt for kreften. Jeg er i ferd med å bryte løftet jeg ga til morfar på dødsleiet for 20 år siden. Jeg lovet ham at jeg skulle være der for mormor, at han ikke skulle engste seg, fordi jeg skulle hjelpe henne. Store deler av de siste 20 årene har jeg leid andre etasje hos mormor, når jeg ikke har vært på reise eller i korte perioder har bodd andre steder i Bodø. Men jeg har alltid hjulpet mormor når jeg har vært i Bodø. Nå er det slutt. Jeg skal forlate henne om få timer.

Jeg vet at i morgen, når hun våkner, er det siste gangen hun bare kan trykke på knappen og vente på at kaffen jeg har gjort klar blir ferdig. Jeg vet at hun vil sitte der mens kaffelukten fyller kjøkkenet og egget koker – egget jeg hadde lagt klart til henne. I morgen er det siste gangen hun våkner til et kjøkken jeg har klargjort for henne. Jeg vet at dette blir vår siste frokost sammen. Fra nå av må hun lage frokosten selv og spise alene. Neste gang hun fyller koppen med kaffe, er det ikke jeg som har vasket koppen eller gjort klart kaffen. Etter frokosten vi skal spise om kun få timer, vil hun sitte ved frokostbordet alene og se på den tomme stolen – først morfars, nå min.

Tårene presser på. Jeg kjemper for å stoppe dem, men jeg klarer det ikke. De begynner å renne nedover kinnene mine, men jeg fortsetter. Fordi dette er ikke noe jeg må gjøre – det er noe jeg ønsker å gjøre for mormor. Min mormor, som har vært der for meg hele livet. En mormor jeg elsker, selv når hun er sta og ikke forstår at jeg blir frustrert og redd når hun nekter å ta hensyn til sin unge alder av snart 96 år. Dette er bare én av mange ting jeg har gjort for henne, kveld etter kveld, år etter år. Små handlinger som ingen legger merke til, men som betyr alt. Jeg har aldri ønsket å skryte av hva jeg gjør for mormor. Jeg er ikke ute etter en statue av meg i hagen hennes – jeg vil bare at hun skal ha det godt på sine gamle dager.

I kveld har vi sett på YouTube etter kveldsnytt, akkurat som vi pleier. Vi har sett på filmer fra Chiang Mai, hvor jeg setter kursen i morgen. Jeg har vist henne hvor jeg har vært, hvordan livet mitt med Laila kan bli. Vi deler øyeblikk som vi alltid har gjort. Men inne i meg knekker jeg. Fordi jeg vet at dette er siste kvelden. Siste gang vi sitter slik, bare oss to, i roen av natten. Etter at vi har sett på YouTube, pleier jeg å rydde og vaske kjøkkenet, slukke lysene og gjøre klart på stua mens hun er på badet. Når hun er ferdig, pleier vi å sitte ved kjøkkenbordet og prate litt. Men i kveld ble det ingen prat. Jeg tror hun merket at jeg ikke klarte det. Og jeg tror det er like tøft for henne at jeg nå skal reise.

Jeg gleder meg til å dra til Laila. Jeg gleder meg til å starte livet med henne. Men akkurat nå, i dette øyeblikket, river det meg i stykker å måtte dra.

I dag deler vi vår siste frokost. I morgen sitter hun alene.

Mormor, jeg er så utrolig glad i deg <3