Maktens brutale logikk

Hvorfor rå makt fremdeles rår.

Den som ikke er villig til å bruke makten sin, har ingen makt.

Dette handler ikke bare om Iran og Trump. Det handler om noe langt mer grunnleggende som de fleste av oss har blitt opplært til å ikke snakke høyt om. Vi er vokst opp med at det er dialog, diplomati og internasjonale regler som løser konflikter. Og det hadde vært fint om det stemte. Men se deg rundt. Russland invaderte Ukraina på tross av alle avtaler og garantier som fantes på papiret. Kina gjør hva de vil med sine muslimske minoriteter uten at noen stopper dem. I 2025 satt hele verden og holdt pusten mens India og Pakistan nærmet seg kanten av det utenkelige. Folkeretten og menneskerettighetene stoppet ingen av delene.

Det samme ser vi i det små. Hvem bestemmer i skolegården? Ikke den snilleste. De voksne som skal stoppe volden har ikke alltid de rette virkemidlene til å gjøre det raskt nok, fordi systemet vi har bygget begrenser dem. Vi har skapt et samfunn som er dårlig rustet til å møte rå makt med noe som faktisk virker.

Og nå ser vi den samme logikken utspille seg på den aller største scenen. Trump har satt et ultimatum mot Iran. Han har sagt at Hormuzstredet skal åpnes. Iran har blankt avslått. Og nå er spørsmålet det eneste som betyr noe: er han villig til å følge opp, eller er han ikke?

For Iran-regimet har vist i 45 år at de heller velger martyrium enn å bøye seg offentlig for USA og Israel. De aksepterte enorme tap av menneskeliv i krigen mot Irak på 80-tallet. De har henrettet titusener av egne borgere for å holde makten – og bare siden desember er anslagene på drepte demonstranter alt fra flere tusen til over 40 000, avhengig av kilden. Å gi seg nå ville undergrave selve eksistensgrunnlaget for revolusjonen deres. Det kommer de ikke til å gjøre.

Det betyr at Trump og administrasjonen sitter fast. Bøyer de av, er det ikke bare Iran som vinner. Det er hele den kinesisk-russisk-iranske aksen som får bekreftet at USA ikke mener det de sier. Da er avskrekkingsevnen borte, og Kina gjør sine egne beregninger om Taiwan. Det har vi sett før. Obama trakk en rød linje i Syria i 2013, og da den ble krysset uten konsekvenser, leste Russland det som et grønt lys for langt mer.

Det jeg frykter nå er hva som kan skje inne i Iran. Sykehus uten strøm. Byer uten rent vann. Sykdommer som sprer seg i millionbyer som over natten mister kloakk og renovasjon. Men jeg frykter også det som skjer utenfor. Oljeprisen kan presse seg mot 200 dollar fatet, og da rammes ikke bare Iran. Det er den fattige delen av verden som allerede lever på kanten som betaler den høyeste prisen. Når drivstoff blir for kostbart til å frakte mat og nødhjelpen strammes inn fordi vestlige land ser innover, da strekker krisen seg langt utenfor Midtøsten. Vi i Vesten vil merke det i lommeboken. Andre steder i verden merker det på en helt annen måte.

Og selv om det skulle komme et regimeskifte – noe jeg ikke tror regimet vil tillate – så vet vi av erfaring hva slags skifte som kommer når stormakter tvinger det frem. Iran fikk sin revolusjon i 1979 som en direkte reaksjon på det vestlig-påtvungne styret fra 1953. Ekstern makt skaper sjelden det folk ønsker seg.

Jeg sitter igjen med ett spørsmål jeg ikke klarer å riste av meg: Finnes det en vei ut av dette som ikke koster millioner av mennesker enormt mye, uansett hvilken retning det går?