Vestens moralske diktatur:

Fra frigjøring til tvangstrøye!

Slår du opp i nesten hvilken som helst nettavis om dagen, lyser panikken mot deg i fete typer. Unge menn er visstnok i ferd med å bli en rullende samfunnsfare. Hvorfor?

Konformitet under tvang: Når 'inkludering' krever at alle tenker likt.

Fordi de begynner å snu ryggen til den moderne feminismen. Forståsegpåerne går nærmest i panikk. De prøver å innbille oss at en voksende del av unge gutter sitter ensomme og radikaliseres på mørke gutterom. Alt dette bare fordi flere av dem våger å si høyt at de ønsker seg en kvinne og et mer tradisjonelt forhold bygget på klassiske verdier.

Men når jeg lytter til de samtalene mannfolk faktisk har seg imellom, hører jeg noe helt annet. Dette gjelder både de unge som prøver å etablere seg, og vi som har levd en stund. Jeg ser overhodet ikke en gjeng med farlige ekstremister. Jeg ser derimot en beinhard og helt nødvendig motreaksjon. Vi har tross alt brukt de siste femti årene på å la en moraliserende fløy plukke fra hverandre ryggraden i hvordan menn og kvinner utfyller hverandre. Deretter har de tredd en krampaktig tvangstrøye nedover hodet på folk, hvor all naturlig dynamikk plutselig skal sykeliggjøres.

Nå begynner stadig flere menn å innse at hele dette moderne samlivsspillet er rigget mot dem fra start. Da tar de et logisk valg. De takker rett og slett nei til å delta.

Det absurde minefeltet i hverdagen

Det er et fascinerende og nesten komisk hykleri vi er vitne til. På inn- og utpust hyller storsamfunnet den sterke, uavhengige kvinnen som absolutt ikke trenger et mannfolk til noe som helst. Men i neste åndedrag krever man at hele den mannlige naturen må kastreres og ufarliggjøres for at hun skal kunne føle seg trygg.

Vi ser konsekvensene av dette minefeltet ute i den virkelige verden hver eneste dag. Selve hverdagsdynamikken mellom kjønnene har blitt til en risikosport. For tenk deg hva som skjer når helt vanlig folkeskikk, som å åpne en bildør, trekke ut en stol eller tilby seg å bære et tungt handlenett, plutselig møtes med et spydig snerr. Når en vennlig, framoverlent gest blir besvart med anklager om mansplaining og en aggressiv påstand om at kvinner slett ikke trenger noen redningsmann. Da dør den naturlige flørten.

Mannfolk er i bunn og grunn pragmatiske av natur. Når innsatsen for å vise litt klassisk høflighet utelukkende straffes, så blir de ikke nødvendigvis rasende. De går ikke i fakkeltog for å protestere. Dette er ikke et dramatisk opprør, men en ren praktisk tilpasning. De slutter rett og slett å prøve. De stapper hendene godt nedi lomma og ser en helt annen vei. Det finnes nemlig knapt en eneste mann som gidder å investere tid og krefter i et sosialt spill der reglene er skrevet for at du skal tape.

Når forhold blir et evig utvalg

Årsaken til at så mange menn nå velger å stå utenfor datingmarkedet, stikker dypere enn mange vil innrømme. Hvis vi spoler noen tiår tilbake, var idealet for et samliv ganske jordnært. To uperfekte mennesker møttes. Man forventet ikke et plettfritt eventyr fra første sekund, men man bestemte seg for å bygge noe sammen. Man skapte et liv, sto i stormene, lærte av konfliktene og vokste inn i forholdet.

I dag har vi gått fra å lære folk å bygge forhold, til å lære dem å evaluere mennesker. Gjennom kultur og kyniske datingapper har vi byttet ut det felles byggeprosjektet med en nådeløs, evig audition. Folk tror de må finne den helt perfekte partneren, fiks ferdig, før livet i det hele tatt kan begynne. Skurrer det bitte litt på første date? Da er det bare å sveipe videre.

Men det perfekte mennesket finnes ikke. Når denne evige jakten på feilfrihet krasjer med virkeligheten, går lufta ut av ballongen. Folk orker ikke å bli kontinuerlig vurdert og sortert som varer på et samlebånd. Begge kjønn ender oftere opp alene, ikke nødvendigvis fordi de vil det dypt inni seg, men fordi kulturen har gjort det nesten umulig å bygge noe uperfekt sammen.

For mange menn ser virkeligheten litt annerledes ut. Den biologiske klokka spiller ikke på samme måte som for kvinner. Jeg møter stadig vekk godt voksne menn på min egen alder som har funnet en utvei. De pakker kofferten og reiser til land hvor tradisjonelle verdier fortsatt står sterkt. Der finner de seg gjerne en yngre kvinne som genuint ønsker å bygge en familie, og plutselig blir de pappaer i en alder av femti.

Den stille streiken

Når akademia og mediene skal forklare de som blir igjen, de mennene som ender opp single her hjemme, bruker de konsekvent ord som «sosialt isolerte» og «ensomme». Sannheten de nekter å ta innover seg, er at veldig mange menn velger freden helt bevisst. De mangler verken venner, sosiale antenner eller evnen til å snakke om følelser. Men de orker ikke tanken på å involvere seg med kvinner som har blitt opplært til å se på dem som et problem.

I stedet finner mange andre løsninger. De har kanskje en ferievenninne. En de har kjent lenge, eller ei de har møtt på nett, som de tar med seg i på telttur eller på en langweekend til London. De får selskapet og nærheten, men de slipper den kvelende pakka med samboerskap og urimelige forventninger. For hvorfor skal han blottlegge seg for et system som forteller kvinner at de ikke trenger ham? Han sjekker ut. Han drar på jakt, trener, reiser og bruker tiden på ting som gir mening. Tror du meg ikke? Sett deg ned og snakk seriøst med gutter og unge menn som er single i dag. Jeg har gjort det.

Den tause kvinnelige ensomheten

Men den kanskje mørkeste og mest underkommuniserte konsekvensen av dette eksperimentet, er at det overhodet ikke bare rammer menn. Den slår minst like hardt tilbake på kvinnene.

Jeg kjenner flere kvinner, både i 40-årene og langt opp i 60-årene, som fortsatt innerst inne ønsker seg mann og barn. Kvinner som har jaktet på noe som aldri kom. Poenget er ikke å håne dem, for de er ofre for et system som lovet dem noe som ikke stemte med virkeligheten. De ble fortalt at de hadde krav på en feilfri drømmemann, og at det å leve i et tradisjonelt mønster var undertrykkelse.

Nå sitter mange av dem igjen alene med kattene sine og kjenner på en knugende, taus ensomhet. For mens de kresent ventet på at det perfekte skulle dukke opp, gikk rett og slett årene fra dem. De ble lurt til å jage et ideal skapt av ekstreme feminister, mens mannfolkene de egentlig trengte, stille og rolig forlot arenaen.

Det er på høy tid at vi slutter å sykeliggjøre menn som trekker seg unna galskapen. Kanskje vi heller bør begynne å spørre oss selv hvorfor så utrolig mange, av begge kjønn, ender opp som tapere i det "perfekte" samfunnet vi visstnok har bygget.