The Trump Peace Prize!

Fredens nye ansikt.

Obama fikk pris for en tale. Trump får ingenting for handling. Nå tar han saken i egne hender og knuser monopolet.

Når døren til Nobels sal forblir lukket, bygges det et nytt rom ved siden av.

Donald Trumps nye «Board of Peace» (Fredsrådet) har allerede skapt voldsomt oppstyr og en dyp frykt for at han er i ferd med å undergrave hele FN-systemet, men det er et annet spørsmål som brenner vel så mye i bakgrunnen: Hva skjer nå med Nobels fredspris? Når man kjenner Trumps måte å operere på og ser den bitre irritasjonen over å bli forbigått av komiteen i Oslo, er det slett ikke usannsynlig at han rett og slett lanserer sin egen fredspris for å ta kontroll over historien selv.

Den 28. oktober 2025 publiserte jeg et innlegg her på bloggen med tittelen «Trump – Fredens ansikt», der jeg luftet en tanke som for mange virket fjern den gangen: At Donald Trump aldri ville finne seg i å sitte stille og vente på en vurdering fra en liten komité i Oslo. Det jeg advarte om da, var at hvis døren til det gode selskap forble stengt, ville han ikke banke på – han ville ganske enkelt bygge sitt eget hus ved siden av, større og mektigere enn noe vi har sett før. Nå, bare noen måneder senere i januar 2026, ser vi fasiten rulle opp foran øynene våre i et tempo som tar pusten fra de fleste, og det er nesten skremmende å se hvor nøyaktig det bildet treffer dagens virkelighet.

Det handler ikke om å ha en krystallkule, men om å forstå den grunnleggende mekanikken i hvordan en mann som Trump opererer; han er en entreprenør som ser på fred som et produkt, en vare som skal leveres, og ikke som en høytidelig seremoni for de som snakker penest. Mens eliten i Europa og kommentariatet i norske medier har vært opptatt av å analysere retorikken hans og riste på hodet av stilen, har han vært opptatt med å rigge en helt ny infrastruktur for global maktutøvelse. Han har forstått noe de gamle institusjonene har glemt, nemlig at resultater trumfer intensjoner, og at penger og makt flytter fjell raskere enn resolusjoner og seminarer.

Vi står nå midt i et paradigmeskifte der den gamle verdensorden ikke bare blir utfordret, men aktivt forbigått og gjort irrelevant. Det vi ser konturene av med det nye «Board of Peace» og flørten med egne utmerkelser, er ikke bare politisk støy – det er en kalkulert overtakelse av definisjonsmakten på hva fred faktisk er. De som trodde at Trump ville endre seg for å passe inn i Nobels system, tok grundig feil; han endrer systemet for å passe til seg selv, og prislappen for å være med på leken er det nå de færreste som har råd til å betale.

Gårsdagens scener fra Davos var et brutalt skue for de som tør å se bak overskriftene, for mens mediene her hjemme fråtset i begrepet «Grønlands-modus» og fremstilte det som en artig kuriositet, foregikk det en offentlig avkledning av europeiske ledere som vi knapt har sett maken til. Zelenskyj, mannen Europa har pyntet seg med og holdt frem som et moralsk fyrtårn i årevis, gikk rett i strupen på sine egne støttespillere og fortalte dem sannheten de ikke vil høre: Dere er svake, dere er fragmenterte, og uten USA er dere i praksis fortapt. Det er lett å skjønne hvorfor MSM velger å fokusere på eiendomsdiskusjoner i Arktis, for alternativet er å innrømme at keiseren er naken og at Europa har fylt lommene til Putin mens de har holdt festtaler om demokrati.

Det Zelenskyj løftet frem, men som drukner i støyen, er den ubehagelige erkjennelsen av at Trump på ett år har gjort mer for å kvele Russlands krigsøkonomi enn EU og USA før Trump 2.0 klarte gjennom hele krigens løp. Det er en bitter pille å svelge for den etablerte eliten at deres sanksjoner har vært hullede som en sil og at vestlige komponenter fortsatt finner veien inn i russiske missiler, mens Trumps rå maktbruk og krav om handling faktisk struper pengestrømmen til Moskva. Når han nå presser NATO-landene til å øke forsvarsbudsjettene fra 2 til 5 prosent, nikket Zelenskyj anerkjennende; han vet bedre enn noen at frihet har en prislapp som ikke kan betales med gode intensjoner og blåøyde håp.

Vi ser det samme mønsteret i Midtøsten, der bombingen på Gaza nå har stilnet for første gang på lenge, ikke på grunn av FN-resolusjoner eller diplomatisk sukkerspinn, men fordi maktbalansen er endret og partene tvinges til bordet. Det er resultater som teller i denne nye verdenen, og mens Europa står igjen på perrongen og diskuterer formaliteter, har toget for lengst gått videre med en fører som ikke bryr seg om hva passasjerene på bakerste rad mener om retningen.

Dette leder oss rett inn i det umulige dilemmaet Nobelkomiteen nå står overfor, en situasjon de selv har malt seg inn i gjennom år med politisk korrekte tildelinger. Skulle de mot alle odds velge å gi fredsprisen til Trump, vil ramaskriket fra den liberale eliten bli så høyt at det kan sprenge skalaen; for dem er han selve antitesen til alt de står for, og en slik anerkjennelse ville bli sett på som et knefall for en mann de forakter. Men velger de å overse ham – en mann som har stoppet bomberegnet i Gaza og tvunget fram en ny dynamikk i Ukraina – risikerer de å miste den siste resten av troverdighet hos alle som verdsetter faktiske resultater over polerte taler.

Dersom freden i Gaza faktisk holder og Trump lykkes med å stanse blodbadet i Ukraina, vil en fredspris uten hans navn på listen redusere hele seremonien til en intern fest for spesielt inviterte. Det begynner å ligne mistenkelig mye på Oscar-utdelingen, som for hvert år som går blir mer og mer ubetydelig; seertallene stuper fordi folk rett og slett ikke bryr seg lenger om en fyllefest der eliten står på scenen og klapper hverandre på skulderen mens verden brenner utenfor. En fredspris som kun belønner "riktig" retorikk fra "riktig" person, slutter å være en global institusjon og blir en lokal klubb for gjensidig beundring.

Dette gapet mellom hva folk ser med egne øyne og hva eliten forteller dem er viktig, har aldri vært større enn nå. Hvis Nobelkomiteen velger å ignorere realitetene til fordel for å beskytte sitt eget selvbilde, bekrefter de bare det Trump-supporterne har sagt hele tiden: At spillet er rigget og at resultatene på bakken er underordnet hvem du kjenner og hva du mener. Det er en farlig vei å gå for en pris som er avhengig av respekt, for når respekten forsvinner, står man igjen med ingenting annet enn en fin medalje og en sjekk ingen egentlig bryr seg om.

Man trenger ikke være psykolog for å se at Trump er mektig irritert over denne forbigåelsen, og det er lett å forstå hvorfor han føler det er personlig når man ser på historikken. Han måtte se Barack Obama motta hyllesten i Oslo kun basert på en tale og noen fagre løfter før han knapt hadde begynt i jobben, mens han selv leverte de historiske Abraham-avtalene i sin første periode uten å få så mye som en takk fra komiteen. For Trump er dette beviset på at systemet er rigget mot handling og for retorikk, men i stedet for å bli stående med lua i hånda og be om innpass, gjør han nå det han alltid gjør når dører lukkes: Han bygger sin egen inngang, større og mer prangende enn naboens.

Trump elsker å sette navnet sitt på ting, enten det er skyskrapere, hoteller eller golfbaner, så det er ingen grunn til å tro at han vil la sjansen gå fra seg til å eie definisjonen på fred også. Derfor er jeg mer sikker nå enn da jeg skrev det i oktober: Vi kommer til å se lanseringen av en egen global utmerkelse, og det er slett ikke usannsynlig at den vil bære navnet «The Trump Peace Prize!». Det ville være det ultimate nådestøtet mot den gamle verdensorden, en handling som gnir suksessen inn i trynet på kritikerne og får det til å renne fullstendig over for MSM, politikere og eliten, mens han selv står igjen som den som lo sist – og høyest.

Les også: Trump: Fredens ansikt?