Stillheten før hylekoret

I tre og et halvt år har sirenene ult i Ukraina.

Men jeg tror de snart blir overdøvet av et nytt kor: Hylekoret fra Europa.

Den dagen Ukraina signerer en fredsavtale med Russland, vil ropene fra Brussel, Berlin og Oslo overdøve alt. Ikke fra soldatene ved fronten, men fra de politiske elitene som ble parkert på sidelinjen.

Ikke alle er like fornøyd med at det kan bli en fredsavtale.

Selvsagt vil ikke Ukraina gi opp frivillig. Zelenskyj har bygget hele sin politiske kapital på løftet om å aldri avstå en eneste meter av ukrainsk jord. Men virkeligheten kan ende opp med å bli brutal, og den presser seg på.

Våpenlagrene i Vesten er faretruende slunkne. Den europeiske «million-granat-planen» ble en fiasko, og Ukrainas økonomi holdes i live av utenlandske donasjoner. Verst av alt er den menneskelige prisen: nye, desperate mobiliseringslover sender en generasjon unge menn til frontlinjene som omtales som kjøttkvernen, der tapstallene er ekstremt høye. Valget er ikke lenger mellom seier og nederlag. Det er mellom en bitter avtale som stanser slaktingen av unge menn og kvinner, eller en nasjonal utslettelse. Det er ikke lenger et valg – det blir nå mest sannsynlig en tvang.

Alaska: Arena for makt, fred og personlig ambisjon
Møtet i Alaska var ikke diplomati – det var et stykke rått, geopolitisk teater. Mens europeiske medier fordømte dialogen, ble rammene for en avtale skissert midt i en av de mest massive maktdemonstrasjonene i nyere tid. Putin ble ikke invitert til et nøytralt forhandlingsbord. Han ble tilkalt til en amerikansk militærbase der budskapet var umulig å misforstå.

Han landet til synet av en "allé" av F-22 Raptor stealth-kampfly som flankerte den røde løperen. Idet han og Trump gikk ned den røde løperen dundret et B-2 Spirit stealth-bombefly, eskortert av fire F-35, rett over hodene deres. Putin fulgte det med blikket; Trump, som regissøren av showet, så knapt opp. På vei til limousinen "The Beast" var Putins russiske atomkoffert, "Cheget", synlig, en påminnelse om hans makt. Men på den korte kjøreturen ble han møtt av enda flere kampfly langs veien.

Budskapet var krystallklart og rettet like mye mot Brussel og Berlin som mot Moskva: Dette er arenaen. Dette er aktørene. Dere er ikke invitert.

Men bak denne brutale maktdemonstrasjonen ligger en dypere, personlig ambisjon for Trump: Nobels Fredspris. Flere rapporter bekrefter at Trump er «besatt» av å vinne prisen, spesielt siden Barack Obama mottok den. En fredsavtale i Ukraina vil være hans ultimate trofé, og Alaska-møtet var første akt i det skuespillet. Han viste Putin den overlegne militærmakten, for så å tilby den diplomatiske gulroten.

Og han har full ryggdekning for å gjøre det. For hvem kan egentlig nekte eller stoppe Donald Trump, han lytter ikke til Brussel, men til velgerne i Ohio, Michigan og Pennsylvania. Beskjeden derfra er krystallklar: amerikanske skattepenger skal ikke lenger finansiere en evig krig i Europas bakgård.

Den europeiske byrden
Hva om Ukraina, presset og motivert av Europa, sier nei? Vil  da Trump trekke seg helt ut og si: «Vær så god, da får dere ta regningen selv». Uten amerikansk etterretning, logistikk og avanserte våpen, kollapser den ukrainske krigsinnsatsen. Jeg tror ikke Trump stopper alt, men han kan sikkert finne på å begrense ting mye for å presse frem en avtale.

Europa alene kan ikke bære denne byrden. Øst-Europa vil rope høyest, men uten Washington i ryggen smuldrer motivasjonen til å fortsette å krige. Tyskland, Frankrike og England vil aldri ofre sin egen velferd for en krig de ikke kan vinne. Resultatet kan komme til å bli brutalt: enten må Ukraina akseptere vilkårene, eller så kollapser alt.

Det mest groteske er hykleriet. Alle som i årevis har ropt at «Ukraina må stå imot» – hvorfor har de ikke vervet seg? Hvorfor sender de ikke sine egne barn til fronten? Det er så uendelig lett å kreve heroisme når det er andres blod som skal betales. Hylekoret vil komme nettopp fordi freden avslører denne dobbeltmoralen.

Den store ironien: Europas avmakt!
Når kanonene til slutt en gang stilner, blir det mest sannsynlig et øredøvende hylekor i Europa. For mens ukrainere endelig får fred, vil lederne i Europa komme til å rope seg hese over at de ble ignorert. Rett etter Alaska-møtet kom de med en felles uttalelse om at «internasjonale grenser ikke må endres med makt» – diplomatisk kode for full panikk. I årevis har de snakket om «europeisk strategisk autonomi», men om det blir noe fredsavtale denne gangen, frykter jeg at det blir det ultimate beviset på deres totale avhengighet av USA.

Ironien er brutal: de som vil forlenge krigen, blir satt på sidelinjen, ute av stand til å gjøre alvor av sin egen retorikk. Hylekoret kommer til å bli hørt over hele verden, ikke fordi freden var uønsket – men fordi den kom på andres premisser, og fordi den blottstilte at det aldri var de som var villige til å dø for Donbas.

Hvem tok initiativet?
Det er verdt å minne om hvem som faktisk har forsøkt å møte Putin siden krigen startet. I tre og et halvt år har de fleste vestlige ledere hatt muligheten, men de valgte å la være. På hele denne tiden er det bare to statsledere som har reist til Moskva før Trump gjorde det i Alaska – og begge er på høyresiden i politikken.

• 7. feb 2022 – Macron i Moskva.
• 15. feb 2022 – Scholz i Moskva.
• 24. feb 2022 – Russland invaderer.
• 11. apr 2022 – Nehammer i Moskva (første vestlige leder etter invasjonen).
• 5. jul 2024 – Orbán i Moskva.
• 15. aug 2025 – Trump i Alaska.

Mens Europa har nøyd seg med uttalelser, fordømmelser og leveranser, var det Trump som til slutt hentet Putin ut av Moskva og satte ham på en rød løper – på amerikansk jord.

Hva jeg tenker
La meg være helt klar: jeg mener ikke at Ukraina burde gi fra seg en eneste meter land. Jeg håper de får hele Krim tilbake – ikke bare deler, men hele halvøya inkludert. I en rettferdig verden skulle Russland også betalt erstatning og oppreisning for ødeleggelsene de har påført. Men jeg ser ærlig talt ikke at dette kommer til å skje.

Jeg vet at jeg vil få hatmeldinger og stygge kommentarer etter dette innlegget, særlig fra dem som ikke engang gidder å lese hva jeg faktisk skriver. Men jeg skriver det likevel, fordi jeg håper krigen kan stoppe, og at gjenoppbyggingen av landet kan begynne. For til slutt er det det som betyr noe.

Om få timer kan vi få svaret på om det blir en stopp i kampene eller om Europa må bære krigen uten hjelp fra USA.