Det er på tide å glemme 22. juli

– En masterclass i nasjonal forsoning.

Tretten år har gått siden Anders Behring Breivik drepte 77 mennesker. Kanskje det er på tide å la de døde hvile i fred – og la de levende få fred til å leve. Eller kanskje ikke. For hvem skal da være moralens voktere?

Breivik representerte bare seg selv. Så hvorfor gjør vi ham til et symbol hvert eneste år?

Gjesteskribent: Tom Michaels (pseudonym)

Dette innlegget er skrevet av en anonym bidragsyter. Jeg kjenner skribentens identitet, men publiserer teksten under pseudonym etter ønske. Innholdet står for skribentens egen regning. At han velger å være anonym, sier noe om hvordan enkelte ytringer fortsatt oppleves som risikable.

Dette er en del av et pågående prosjekt for å løfte perspektiver du sjelden finner i de etablerte mediene. Mer info kommer.

Når sorg blir performance (og performance blir karriere)
Hvert år, 22. juli, går den samme ritualdansen av seg – og hvilken dans det er! Politikere i mørke dresser og alvorlige miner samles for å “minnes” og “aldri glemme.” Kransene legges ned med militær presisjon, ordene sies med velprøvd innlevelse, og kameraene zoomer inn på tårer som alltid kommer på riktig tidspunkt. Man skulle tro de hadde øvd. Spoiler: De har det.

Men hvem er dette egentlig for? Spoiler alert: Ikke de døde. Det er for Instagram-feedet til lokalpolitikere som ikke kunne funnet Utøya på et kart før 2011.

Forskning viser at mange pårørende og overlevende ønsker closure – muligheten til å gå videre med livet uten å bli påminnet om traumet hvert eneste år. Men det er jo så egoistisk av dem! Kan de ikke forstå at kommunestyrerepresentanter fra Seljord trenger deres smerte som bakteppe for årets store Facebook-post med roser-emoji og norsk flagg?

“Vi trenger ikke å høre historien om igjen og igjen,” sa en pårørende til media for noen år siden. Tydeligvis hadde denne personen ikke forstått at deres private sorg har blitt nasjonalt eiendom, og at det er upatriotisk å ville bli kvitt den. Hvordan skal ellers byråd for miljø og klima i Bergen kunne vise at hun “forstår det store alvoret”?

Profilbildepatriotisme og performativ sorg
Ah, profilbildene! Hver 22. juli blomstrer sosiale medier med norske flagg, roser og hjerte-emojis fra folk som ikke kunne nevnt navnet på et eneste offer uten å google først. Men det handler jo ikke om å kjenne ofrene – det handler om å vise at man er på riktig side av historien.

“Aldri glemme  #demokrati #åpenhet” skriver hun som jobber i kommunikasjonsavdelingen og som var 12 år gammel da det skjedde. Hun husker ikke hva hun spiste til middag i går, men hun kommer aldri til å glemme 22. juli. Det lover hun på Instagram.

Sørgestunden har blitt demokratisert. Nå kan alle sørge like mye! Det spiller ingen rolle om du aldri har satt foten din på Utøya eller hvis du trodde AUF sto for “Alle Ungdom Fester” før 2011. Du har like mye rett til å sørge som de som faktisk mistet noen. Sorg er blitt et offentlig gode, som bibliotek eller kollektivtransport.

Hvem har egentlig godt av å “huske”?
(Spoiler: Ikke de som husker uansett)
La oss være brutalt ærlige: Hvem er det som virkelig har interesse av å holde 22. juli levende i den norske bevisstheten? Her kommer overraskelsen som ingen så komme:

Det er ikke de som mistet noen. De husker uansett – det er så irriterende med dem som ikke trenger årlige påminnelser.

Det er ikke det norske folk generelt. Folk flest kjente ikke ofrene og har lite å minnes dem med, men vi har forstått budskapet. Vi er ikke blitt mer hatefulle eller mindre demokratiske. Tvert imot viser statistikken at Norge er blitt tryggere år for år. Men hvem bryr seg om statistikk når vi kan ha følelsesporno i stedet?

Nei, de som har mest å tjene på den årlige markeringen er politikerne i Arbeiderpartiet – og deres villige hjelpere i godhetsindustrien. Hvilket sjokk! For dem har 22. juli blitt en politisk ressurs, en årlig mulighet til å posisjonere seg som demokratiets voktere, som de som “forstår” alvoret bedre enn andre. Fordi som vi alle vet, er det bare de som stemmer riktig som virkelig bryr seg om demokratiet.

Se bare hvordan partiet konsekvent kobler sin egen politikk til arven etter 22. juli. Ethvert forslag om innvandring, sikkerhetspolitikk eller samfunnsendring blir vurdert opp mot denne dagen. “Dette ville Breivik ha likt” har blitt et politisk argument som brukes mot alt fra strengere asylpolitikk til lavere skatter. Det er blitt et retorisk våpen som brukes til å delegitimere politisk opposisjon. Så smart! Og ikke manipulativt i det hele tatt.

Jonas Gahr Støre står der med sin krans og sin veltrente mine, og man kan nesten høre ham tenke: “Takk gud for at jeg er på riktig side av dette.” Den politiske kapitalen som ligger i å være offer – eller representant for ofrene – er ubegrenset. Hver krans er en investering i moralsk overlegenhet som gir avkastning hele året.

Ekstremistenes gavepakke til politikerne
Her kommer det virkelig morsomme: Både høyre- og venstreekstremistene elsker at vi fortsetter å snakke om 22. juli. De trenger hverandre som batman trenger jokeren.

Høyreekstremistene får en evig martyr og et symbol på at “systemet” aldri vil forstå dem. De kan peke på den årlige seremonien og si: “Se! De bruker vår vold til politisk gevinst!” Og de har ikke helt feil.

Venstreekstremistene – ofte i form av selvutnevnte antirasisme-eksperter og diversitetskonsulenter – lever av å holde frykten for høyreekstremisme kunstig i live. Hver 22. juli er som julaften for dem: En ny mulighet til å advare mot “fascistene” som lurker bak hver Frp-stemme. Uten årlige påminnelser om hvor farlige høyrepopulistene er, hvordan skal de ellers rettferdiggjøre sine konsulentjobber i “inkludering og mangfold”?

Det er en perfekt symbiotisk relasjon: Ekstremistene trenger hverandre, og politikerne trenger dem begge. Alle vinner! Bortsett fra de som bare vil leve normale liv uten å være på vakt mot fascister under sengen.

Godhetsindustriens høytid
1. juli har blitt godhetsindustriens største høytid. Her kan alle vise hvor gode de er, hvor mye de bryr seg, hvor dypt de forstår. Det er Black Friday for mennesker som lever av å være mer empatiske enn andre.

“Som en som jobber med inkludering,” starter innlegget fra henne som har mastergrad i samfunnsvitenskap og som tjener 750.000 i året på å fortelle folk hvor onde de er. “Som mor,” fortsetter hun som ikke har barn, men som har sterke meninger om hvordan andre skal oppdra sine. “Som menneske,” avslutter hun, som om det er en særlig kvalifikasjon.

Se på alle de frivillige organisasjonene som plutselig får økt oppmerkshet rundt denne datoen. Antirasistisk Senter, som lever av å finne rasisme der andre bare ser hverdagslige problemer. Røde Kors Ungdom, som organiserer lysmarkeringer der ungdommer kan føle seg viktige mens de holder lys. Human-Etisk Forbund, som kan bruke anledningen til å snakke om hvor viktige ikke-religiøse verdier er.

Alle får være med! Alle får vise hvor gode de er! Det er som en nasjonal konkurransefest i empati, der premien er moralsk overlegenhet og statsstøtte.

Mannen som representerte bare seg selv (og som vi gjør til noe større hver eneste år)
Anders Behring Breivik var en psykisk syk mann som begikk en grusomme handling. Punktum. Eller… er det punktum? For vi snakker jo fortsatt om ham. Hver eneste år. Som om han var viktig.

Han var ikke representativ for høyresiden i norsk politikk. Han var ikke representativ for innvandringskritikere. Han var ikke engang representativ for de ekstreme høyreradikale miljøene, som selv distanserte seg fra ham fordi han var for gal. Med andre ord: Han var så gal at selv de gale sa “nei takk.”

Men det stopper jo ikke AP-politikerne fra å male ham som toppen av isfjellet av høyrepopulisme. “Vi må aldri glemme hvor denne retorikken kan føre,” sier de, mens de peker på helt normale mennesker som bare ønsker strengere innvandringspolitikk. Som om det å være kritisk til dagens asylpolitikk automatisk gjør deg til en potensiell massedrapsmann.

Vår egen analyse av kriminalstatistikk viser at Norge er eksepsjonelt trygt – både før og etter 2011. Breivik var en outlier i et land som har klart å opprettholde sin sikkerhet til tross for lignende utfordringer som andre europeiske land har opplevd. Men hvem bryr seg om statistikk når vi kan ha følelser og politisk poengscoring i stedet?

Han var en anomali. En gal mann med tilgang til eksplosiver. Ikke mer, ikke mindre. Men det er jo så mye enklere å gjøre ham til et symbol på alt som er galt med Norge – i følge dem som lever av å finne feil med Norge.

Når vi fortsetter å behandle ham som noe større, som et symbol på bredere samfunnsproblemer, gir vi ham en betydning han ikke fortjener. Vi gjør ham til det han ønsket å være: viktig. Men politikerne trenger jo at han skal være viktig, ellers mister de sitt yndlings-stråmann.

La historiebøkene huske (mens vi holder liv i traumet for all it’s worth)
“Men vi må da huske for at det ikke skal skje igjen!” Ah, det klassiske argumentet som aldri blir gammelt. Som om kransenedleggelse og alvorlige miner er vårt eneste forsvar mot galskap.

Dette argumentet faller på sin egen urimelighet. 22. juli var ikke et resultat av at Norge hadde glemt tidligere tragedier. Det var resultatet av at en psykisk ustabil mann fikk tilgang til sprengstoff og våpen. Men det er jo så mye enklere å tro at Erna Solberg med krans kan stoppe den neste gale mannen.

Vil årlige markeringer forhindre at mentalt syke personer radikaliseres? Vil kransenedleggelse stoppe den neste gale mannen? Selvfølgelig ikke. Men det får politikerne til å se så… handlingskraftige ut. Og det er jo det som teller i politikk: Å se ut som man gjør noe viktig.

Det som faktisk kan forhindre lignende tragedier er kjedelig, hverdagslig arbeid: Bedre psykisk helsevern. Tettere oppfølging av personer med alvorlige psykiske lidelser. Bedre kontroll med eksplosiver og våpen. Mer ressurser til PST.

Men dette gir ikke de samme fotografiene som politiker med krans i hendene. Og vi kan jo ikke ha det når hele poenget er å vise hvor mye man bryr seg – ikke faktisk å løse problemer.

Den årlige konkurransen i sorgfølelse
Hver 22. juli blir en konkurranse i hvem som kan vise mest sorg, mest forståelse, mest riktig holdning. Det er som Eurovision, bare med mer gråt og mindre musikk.

“Som far til en tenåringsdatter,” skriver mannlige politikere som vil vise at de har personlig tilknytning til tragedien. “Som en som har vært på Utøya,” skriver de som var der på piknik i 1987. “Som nordmann,” skriver alle andre, som om nasjonalitet er en kvalifikasjon for å ha meninger om terrorrisme.

Sosiale medier fylles med folk som deler historier om hvor de var da det skjedde, som om de var en del av historien selv. “Jeg husker jeg spiste is på Aker Brygge da jeg fikk vite det,” skriver hun som tydeligvis tror at geografisk nærhet gir henne spesiell innsikt.

De som faktisk var der, de som faktisk mistet noen, de blir overskygget av alle oss andre som har så sterke følelser om det. Deres private sorg blir begravd under vårt offentlige følelsesstyr.

Å la såret gro (eller ikke, for det gir jo ikke like mye oppmerksomhet)
Traumer håndteres ikke ved å plukke i dem år etter år. De behandles ved at vi lar dem gro, lærer å leve med arr, og bygger noe nytt og bedre. Men det er jo så kjedelig sammenlignet med å være evige ofre – eller evige beskyttere av ofrene.

Norge har bevist sin demokratiske motstandskraft. Vi reagerte ikke med hat, men med mer åpenhet. Vi endret ikke våre grunnleggende verdier. Vi lot ikke terroren vinne. Applaus til oss! Vi fortjener virkelig en medalje for å oppføre oss som siviliserte mennesker. Og den medaljen deler vi ut til oss selv hvert år, 22. juli.

Det er nok. Beviset er levert. Men er det virkelig nok? Kan vi ikke levere beviset litt til? For det er jo så mye enklere å være moralsk overlegen når man har en tragisk referanse å vise til.

Nå er det på tide å la de 77 som døde hvile i fred. La deres familier få fred til å sørge privat, på sine egne premisser, uten å være statister i en årlig politisk forestilling. Men det er jo så selvoppofrende av dem å være statister – burde de ikke være takknemlige for at politikere bryr seg så mye om deres døde?

La oss slutte å rive opp såret hvert år og heller la det helbrede. Eller la oss fortsette, for det gir jo så mye mening – og så mange likes på Facebook.

Veien videre (eller bakover, alt etter hva som gir mest applaus)
Dette betyr ikke at vi skal glemme at det skjedde. Det står i historiebøkene. Det vil alltid være en del av norsk historie. Forskere vil studere det. Studenter vil lære om det. Så hvorfor ikke bare la dem gjøre det i fred, uten at hele nasjonen skal gjennom årlige følelses-bootramps?

Men vi trenger ikke å gjøre det til en årlig nasjonal prøvelse i hvem som kan vise mest riktig holdning. Eller jo, kanskje vi trenger det? For hvordan skal ellers politikere bevise at de er på riktig side av historien?

I stedet kan vi bruke kreftene våre på det som faktisk kan gjøre Norge tryggere: Å bygge et bedre psykisk helsevern. Å sørge for at mennesker med alvorlige psykiske lidelser får den hjelpen de trenger før de blir farlige – for seg selv og andre.

Det er ikke like dramatisk som kransemarkeringer. Det gir ikke like gode bilder til avisen eller Instagram. Men det kan faktisk redde liv. Og hvem vil ha det når vi kan ha symbolikk og følelsesporno i stedet?

Og til slutt: Kanskje den beste måten å hedre de 77 som døde på, er å la dem bli husket for hvem de var – ikke hvordan de døde. La dem bli personer igjen, ikke symboler i politikernes verktøykasse. Men symboler er jo så mye lettere å forholde seg til enn ekte mennesker med kompliserte historier.

La oss glemme 22. juli og la oss glemme terroristen. Eller la oss holde fast ved begge deler for evig og alltid, for det gir jo politikerne så mye å jobbe med.

Ofrenes liv var mer enn deres død. Deres verdighet fortjener mer enn å bli brukt som politisk rekvisitt i kampen om hvem som er mest empatisk. Men politisk rekvisitt er jo så nyttig når man skal bevise sitt verdigrunnlag uten å faktisk måtte gjøre noe vanskelig.

Det er på tide å gi dem – og oss – den freden som kommer med å slippe taket. Eller kanskje ikke. For det er tross alt så mye enklere å holde fast når det gir så mye politisk og moralsk kapital.

Men hei, hva vet jeg? Jeg er bare en som tror at de døde fortjener å hvile i fred, i stedet for å være statister i en evig forestilling om hvor gode vi alle er.​​​​​​​​​​​​​​​​

Flere slike tekster vil publiseres fremover.
Har du noe du vil si – og tør å stå i det (med navn eller ikke)? Ta kontakt.