Kina kollapser nå

Og vi er fullstendig uforberedt!

Kina kollapser i sanntid. Arbeidere protesterer. Studenter dør. Økonomien smuldrer. Og mens alt dette skjer, stirrer vestlige medier fortsatt på Trump. Ingen dekker det. Ingen snakker om det. Men vi kommer til å betale prisen – lenge.

Flag of China with face of Mao Zedong on RMB (Yuan) 100 bill

Dette skjer nå – og ingen snakker om det
Det som skjer i Kina akkurat nå er vanskelig å beskrive uten å bruke ord som “opprør” og “kollaps”. Og likevel: vestlige medier later som det ikke skjer.

Men jeg ser det. Du ser det. Internett flommer over av videoer, bilder og innlegg fra kinesere som sier det partiet i 36 år har gjort alt for å knuse: Nok er nok.

Folk står frem med fullt navn. De filmer seg selv. De henger opp bannere med krav om at Xi Jinping må gå. Studenter, arbeidsledige, småbedriftseiere – alle deler den samme desperasjonen. Og de skjuler den ikke lenger. Frykten er borte.

Jeg ser videoer av demonstrasjoner i byer jeg aldri har hørt om, der tusenvis samles, roper, protesterer – selv når de vet at folk allerede har blitt drept. Ja, drept. Det er rapportert om studenter som dør i politiets varetekt. Om foreldre som ikke får se barna sine etter arrestasjoner.

Jeg ser TikTok-innlegg og forumtråder som spør: “Hvorfor er vi redde for å dø når vi allerede ikke kan leve?”

Jeg ser at til og med en uskyldig sykkeltur – der titusenvis av unge syklet om natten fra én by til en annen for å spise en lokal rett – ble stoppet med politi og sensur, fordi myndighetene fryktet at det kunne bli starten på noe.

De har rett. Det som skjer nå er starten på noe, noe stort som mest sannsynlig kommer til å forandre Kina og verden.

Og likevel sier ingen noe. Ikke FN. Ikke CNN. Ikke BBC. Men internett forteller en annen historie. Og den historien lyver ikke.

Så hva er det egentlig som skjer i Kina?
Kort sagt: landet er i ferd med å knekke under vekten av sin egen løgn.

I årevis har partiet skrytt av vekst, stabilitet og fremgang. Men bak tallene har realitetene råtnet:

• Folk har mistet jobber.
• Fabrikker har stengt.
• Unge utdannede mennesker går arbeidsledige i millioner.
• Huspriser kollapser, og folk mister sparepengene sine.
• Tilliten til fremtiden er borte.

Kinas økonomi var aldri bygget for bærekraft. Den var bygget på evig eksportvekst og lånefinansiert boligbygging. Nå som begge deler svikter, sprekker hele modellen.

Og så kom USA med tollmuren. Mange tror den skapte krisen. Det stemmer ikke. Den avslørte krisen – og fremskyndet den. Når Kina mister tilgangen til det amerikanske markedet, tørker inntektene inn, og da hjelper det lite med politiske slagord.

De som taper er folk flest. Arbeidere som ikke får lønn. Småbedriftseiere som går konkurs. Studenter som ikke får jobb. Foreldre som ikke lenger tror barna deres får det bedre enn dem selv.

Når det ikke er noe å tape, forsvinner frykten. Det er akkurat det vi ser nå.

Når selv nabolandene trekker seg unna
Det er ikke bare USA som har fått nok. Nå setter også Kinas egne naboland opp barrierer – ikke mot krig eller ideologi, men mot kinesisk økonomisk desperasjon.

Vietnam og Thailand har nylig innført strenge kontroller på eksport til USA. Hvorfor? Fordi kinesiske selskaper i økende grad forsøker å smugle varer via tredjeland for å omgå amerikanske tollsatser. Produkter sendes til Vietnam, får ny etikett – og skipes videre som “Made in Vietnam”.

Det har fungert. Inntil nå.

Myndighetene i Hanoi og Bangkok har svart med:

• Kontroll av opprinnelsessertifikater
• Strenge inspeksjoner av importerte råvarer
• Svartelisting av mistenkelige eksportkanaler

Dette er ikke symbolpolitikk. Det er selvforsvar. For blir de brukt som bakdør, risikerer de sanksjoner fra USA – og det har ingen av dem råd til.

Det som tidligere var regionale samarbeidspartnere, begynner nå å trekke seg unna. Ikke fordi de er ideologisk uenige med Beijing – men fordi de ser konturene av et sammenbrudd og vil ut før de blir dratt med ned.

Kina er i ferd med å bli giftig. Ikke bare for Vesten, men for alle rundt dem.

Dette skjer samtidig som Kinas diplomatiske sjarmoffensiv i regionen slår feil. Da Xi – eller som mange på nettet nå kaller ham, “Ole Brumm” – sendte sine folk på rundreise i Asia, håpet Beijing på støtte. I stedet svarte landene med handling.

Vietnam inngikk avtale om kjøp av F-16 fra USA. Filippinene holdt felles militærøvelser med amerikanske styrker. Singapore skjerpet eksportkontrollen for å hindre omgåelse av sanksjoner. Sør-Korea inngikk samarbeid med USA for å stanse smuglingsruter.

Og da kineserne kom hjem fra runden, gjorde de det eneste de fortsatt mestrer: De truet flere av landene de nettopp hadde besøkt. Det sier alt. Kina forventer lojalitet – men får stadig oftere ryggen.

Når bunnen faller ut
Når eksporten tørker inn og nabolandene lukker dørene, står Kina igjen med sitt eget hjemmemarked. Problemet er at det allerede er fullt – og blakk.

Partiets løsning? “Vi skal satse innover.” Men hvordan satser man på en befolkning som ikke har penger igjen?

Kjøpekraften er svak. Tilliten er borte. Forbrukerne holder igjen det lille de har. Og produsentene står igjen og slåss – ikke for vekst, men for å overleve.

Priskriger bryter ut. Marginene forsvinner. Produktene forfaller. “Eco-paneler” er ikke lenger miljøvennlige. “Multilagsprodukter” kuttes ned til ett lag. Bedrifter jukser for å spare – og selger med tap for å holde maskinene i gang en måned til.

Samtidig stenger fabrikker. Arbeidere sendes hjem uten lønn. Leiligheter står tomme. Hele byer som før summet av produksjon, ligger nå øde.

Det er ikke én bransje som svikter. Det er hele modellen. Og myndighetene? De svarer med propagandavideoer og QR-koder for lojalitetspoeng – men ingen løsning på bunnen som har falt ut.

Når regimet mister grepet
Når et autoritært regime begynner å miste kontroll, skjer det ikke med én eksplosjon, men som et stille ras. Det starter med at folk slutter å være redde. Og det er akkurat det vi ser i Kina nå.

Myndighetene forsøker fortsatt å opptre som om de har kontroll. De stenger ned protester, sletter innlegg, arresterer kritikere. Men det som før var nok til å kvele all motstand, fungerer ikke lenger. Protestene dukker opp igjen. Og igjen.

Det som er nytt – og virkelig farlig for partiet – er at folk ikke lenger gjemmer seg. De står frem. Med navn. Med bilde. Med adresse. Studenter, arbeidere, småbarnsforeldre, intellektuelle. Folk som vet at de kan forsvinne. Og likevel sier de det offentlig: "Dette regimet må falle."

Og det skjer ikke bare i storbyene. Det skjer i småbyer, på universiteter, på fabrikkområder. Det skjer i TikTok-videoer og i direkteopptak fra gateprotester. Det skjer gjennom bannere hengt over motorveier, og i manifest som siterer Tiananmen 1989 – ikke som advarsel, men som inspirasjon.

Til og med tilsynelatende harmløse folkeaktiviteter, som den massive sykkelturen mellom Zhengzhou og Kaifeng, blir stoppet med politi og sensur. Ikke fordi noen ropte slagord – men fordi myndighetene vet at slike samlinger nå kan eksplodere til noe langt større.

For første gang på lenge har ikke regimet svar. Det har bare reaksjon. Trusler. Vold. Propaganda. Men det biter ikke lenger. Ikke når folk har mistet troen. Ikke når de ikke har noe mer å tape.

Og det er da et regime er i reell fare – når frykt ikke lenger fungerer.

Medienes største svik skjer nå
Mens kinesere står frem med navn og ansikt og roper på frihet, er det én ting som glimrer med sitt fravær: vestlig dekning.

Hvor er reportasjene? Hvor er kriseanalysene? Hvor er overskriftene? Hvorfor dekkes ikke dette daglig?

Er det fordi journalistene vet at de tok feil i 30 år – og ikke tør å innrømme det?

Er det fordi de fortsatt leter etter en vinkel hvor de kan gi Trump skylden for at Kina kollapser?

Eller er det rett og slett fordi de er så besatt av én mann at de ikke lenger ser resten av verden?

De så ikke Brexit. De så ikke Trump vinne i 2024. De så ikke energikrisen før den slo inn. Og nå ser de ikke at verdens nest største økonomi er i ferd med å knekke – offentlig, dokumentert og i sanntid.

Kinas fall vil ikke være isolert. Det vil ramme forsyningslinjene våre. Prisene. Produksjonen. Medikamentene. Teknologien. Dette blir ikke en kinesisk krise. Det blir en global sjokkbølge.

Og mediene? De kommer som vanlig løpende etter når det er for sent. Når fabrikkene i Europa må stenge fordi delene ikke kommer. Når legemidler blir mangelvare. Når skipene står stille. Når verden våkner med et smell – og alle lurer på hvordan vi ikke så det komme.

Vel, noen så det. Men de fikk ikke spalteplass.

Til slutt: Dette handler ikke bare om Kina
Vi står allerede midt i en demografisk krise i Vesten. Færre unge. Flere eldre. En offentlig sektor som snart mangler millioner av hender. Vi har ikke folk nok til å fylle våre egne sko – og nå raser det landet som har båret halve vekten for oss.

Kinas kollaps betyr ikke bare tapte varer. Det betyr at vi må produsere mer selv – samtidig som vi har færre som kan gjøre det. Det betyr dyrere medisiner, lengre leveringstider, færre komponenter, mer inflasjon – og mer desperasjon.

Det finnes ingen plan B. Vi har bygd hele modellen vår på at Kina fungerer. Nå gjør det ikke det lenger.

Og vi er ikke klare.