Når terror ikke lenger kalles terror

Sverige: Et samfunn i fornektelse midt i en voldsbølge.

Massedrapet som burde rystet Sverige, møttes med unnvikende språkbruk og unnfallenhet. Hva frykter myndighetene mest – sannheten eller reaksjonene?

Manglende handling nå vil føre til uunngåelige konsekvenser. (Bildet er generert med AI i ChatGPT)

Sverige står midt i en voldsbølge som savner sidestykke i Norden. Sprengninger, masseskytinger og organiserte gjenger preger hverdagen, men myndighetenes respons har vært preget av unnvikelse og bagatellisering. Når terror og brutalitet ikke lenger kalles ved sitt rette navn, skapes ikke bare et klima av fornektelse, men også av økende mistillit til staten. Hva frykter myndighetene mest – voldens realitet eller konsekvensene av å innrømme den?

Massedrapet i Örebro: Hvorfor så stille?

Skoleskytingen i Örebro den 4. februar 2025, hvor ti mennesker mistet livet, er en av de verste voldshandlingene i Sverige i nyere tid. Det burde vært en hendelse som rystet en hel nasjon, en tragedie som kalte på nasjonal samling, ærlig refleksjon og kraftfulle tiltak. Men det vi fikk fra myndighetene var en dempet respons, preget av vaghet og unnvikelse. Hvorfor?

Allerede i de første timene etter angrepet ble det klart at noe var annerledes i håndteringen. Det svenske politiet og regjeringen var raske med å tone ned hendelsen. De beskrev det som en «skytetragedie» og var nøye med å påpeke at det ikke var grunnlag for å omtale det som terror. Likevel kom detaljer frem i ettertid som tegner et langt mer alvorlig bilde. Det rapporteres at angrepet hadde klare mål, utført med kald beregning og massiv voldskraft.

Man må stille spørsmålet: Hvorfor denne unnfallenheten? Hvorfor denne «soft slipp» av informasjon om det verste massedrapet på en svensk skole i moderne tid?

Les politiets egen fremstilling her.

Frykt for sannheten

Det virker som om myndighetene frykter selve sannheten om hva Sverige har blitt. Å erkjenne at dette var en terrorhandling, eller at det kunne ha politiske eller ideologiske motiver, ville kreve et oppgjør med hvordan volden har fått utvikle seg til et slikt nivå. Det er lettere – og politisk tryggere – å tone ned alvoret og behandle det som en isolert tragedie enn å konfrontere de dype samfunnsproblemene som ligger bak.

Samtidig må vi spørre: Er myndighetene redde for hvordan befolkningen ville reagere hvis sannheten kom frem? I et Sverige preget av dype splittelser, gjengkriminalitet, eksplosjoner og en voldsbølge uten sidestykke, kunne en mer direkte omtale av angrepet kanskje ha utløst opptøyer, hevnaksjoner eller en politisk krise. Men å unngå sannheten er ikke en løsning – det er å la såret vokse i mørket.

Er terror ikke lenger terror?

Den unnvikende språkbruken i Örebro-saken føyer seg inn i et mønster vi har sett utvikle seg over tid. Når en bilbombe detoneres foran et boligkompleks, kalles det «allmennfarlig ødeleggelse». Når skudd blir avfyrt mot sivile midt på dagen, omtales det som «en skyteepisode». Når en skole blir åsted for et massedrap, nøler man med å bruke ordet «terror».

Dette handler ikke bare om semantikk. Språk skaper virkelighet. Når ord som terror, ideologi eller systemsvikt unngås, fratas samfunnet muligheten til å forstå hva det står overfor. Det skapes et inntrykk av at volden er tilfeldig, isolert og uten sammenheng, selv når det motsatte er åpenbart.

Sett i konteksten av Sveriges voldsbølge

Denne soft slipp av informasjon kan også settes i sammenheng med hvordan Sverige har håndtert den pågående voldsbølgen de siste årene. Sprengninger, masseskytinger og gjengrelatert vold har nådd et nivå som tidligere var utenkelig i Norden. Gang på gang har vi sett myndighetene tone ned alvoret, som om det å innrømme situasjonen ville være et større nederlag enn selve volden.

Den samme tilbakeholdenheten har preget regjeringens politikk. Tiltakene som har blitt innført – som strengere straffer og mer politi i gatene – har vært lappverk snarere enn helhetlige løsninger. Ingen har våget å ta et skikkelig oppgjør med de underliggende årsakene til volden, fra mislykket integrasjon til svak sosialpolitikk og en politistyrke som over mange år har blitt nedprioritert.

Hva betyr dette for Sverige?

Den svenske statens manglende evne til å erkjenne og handle på voldens virkelighet er kanskje den største trusselen mot landets fremtid. Når ti mennesker blir drept på en skole, og det behandles som en mindre dramatisk hendelse, mister staten troverdighet. Tilliten til myndighetene – allerede på et historisk lavpunkt – risikerer å forvitre helt.

Skoleskytingen i Örebro er en vekker. Den kan ikke få bli et symbol på hva som skjer når et samfunn velger fornektelse fremfor handling. Om Sverige skal ha noen sjanse til å snu denne trenden, må sannheten frem i lyset – uansett hvor ubehagelig den måtte være.

Les også: En global mental tsunami

Hvordan kom Sverige hit?

Hvordan kunne Sverige, et land som lenge ble sett som en global modell for sosial harmoni og velstand, havne i en situasjon der gjengkriminalitet, eksplosjoner og masseskytinger er blitt hverdagskost? Svaret ligger i en lang rekke utviklinger som strekker seg flere tiår tilbake – økonomiske, sosiale og politiske valg som har etterlatt dype sår i det svenske samfunnet.

Økonomisk krise på 1990-tallet: En spiral av ulikhet

Sverige ble hardt rammet av en økonomisk krise på begynnelsen av 1990-tallet. Arbeidsledigheten skjøt i været, og forskjellene mellom sosiale grupper økte dramatisk. Lavinntektsfamilier – ofte med innvandrerbakgrunn – endte opp i utsatte bydeler som ble preget av dårlig infrastruktur, høy arbeidsledighet og svekket offentlig tilstedeværelse. Dette la grunnlaget for det som senere skulle bli betegnet som parallellsamfunn.

Denne perioden var et vannskille. Mens Sverige tidligere var kjent for små økonomiske forskjeller og høy sosial mobilitet, begynte den økonomiske krisen å skape varige skiller. Arbeidsledigheten rammet hardt, og samtidig mistet mange tilliten til systemet som skulle sørge for sosial trygghet.

Feilslått integreringspolitikk

I løpet av 1980- og 1990-tallet mottok Sverige store flyktninggrupper, blant annet fra Jugoslavia, Somalia, Irak og Afghanistan.

Flyktninger og innvandrere ble ofte plassert i allerede utsatte områder, der manglende ressurser gjorde det vanskelig å lære språk, finne arbeid eller bli en del av majoritetssamfunnet. Dette førte til dannelsen av parallellsamfunn, der egne skikker og levemåter dominerte. Når grupper samler seg på denne måten, uten reell integrasjon, kan det skape konflikter med majoritetskulturen – særlig når verdier som likestilling og frihet møter praksiser som kvinneundertrykkelse eller religiøs konservatisme.

Dette er ikke bare et svensk fenomen. Vi ser lignende utfordringer i andre land, hvor grupper fra én kultur bosetter seg tett og etablerer egne miljøer, noe som kan føre til sosial segregering. Eksempler på dette finner vi blant folk fra Norden og Storbritannia som danner kolonier i Spania, amerikanere i Mexico og vestlige samfunn i Thailand, som ofte kritiseres av lokalbefolkningen. I Sveriges tilfelle har mange unge vokst opp med lav tilknytning til arbeidsmarkedet, et svekket forhold til staten og få muligheter til å lykkes, noe som har bidratt til marginalisering og sosial uro.

Ghettofisering og parallellsamfunn

Utover 1990-tallet og inn på 2000-tallet begynte segregeringen å forsterkes. Bydeler som Rinkeby i Stockholm, Rosengård i Malmö og Angered i Göteborg utviklet seg til det som i dag omtales som parallellsamfunn – steder hvor lovgivning, skolesystem og polititilstedeværelse gradvis mistet innflytelse, mens volden og kriminaliteten begynte å øke.

I disse områdene ble kriminalitet, arbeidsledighet og sosial uro normen snarere enn unntaket. Samfunnsinstitusjonene trakk seg gradvis tilbake, og dermed ble det skapt et vakuum som gjengene fylte. Ungdom uten fremtidsutsikter søkte tilhørighet i kriminalitet, og samtidig fikk Sverige et økende problem med «skyggeøkonomien» – et parallelt system av svart arbeid, narkotikahandel og vold.

Gjengkriminalitetens vekst

Gjengkriminaliteten i Sverige har utviklet seg i takt med økende sosial uro og økonomisk ulikhet. Sverige har lenge vært et transittland for narkotikahandel mellom Europa og resten av verden, men på 1990-tallet begynte situasjonen å eskalere med etableringen av organiserte kriminelle gjenger. For mange unge i segregerte og utsatte områder har gjengene representert en vei ut av desperasjon og et liv preget av marginalisering.

I disse miljøene har mangel på arbeid, utdanningsmuligheter og tilhørighet til majoritetssamfunnet skapt grobunn for radikalisering. Denne radikaliseringen har ikke nødvendigvis vært ideologisk, men snarere en reaksjon på følelsen av avmakt og fravær av fremtidsutsikter. Gjengene tilbyr en slags struktur og tilhørighet i en ellers kaotisk hverdag, samtidig som de fyller vakuumet etter statens fravær i disse områdene.

Over tid har gjengene vokst i makt, ikke bare gjennom narkotikahandel, men også gjennom utpressing og våpensmugling. Denne utviklingen har bidratt til en voldsspiral, der hevnaksjoner og oppgjør mellom rivaliserende gjenger har blitt dagligdags. For mange unge har kriminalitet blitt et livsvalg snarere enn en siste utvei, drevet av en følelse av at samfunnet har sviktet dem.

Statistikk fra 2024 viser at Sverige nå har flere sprengninger per innbygger enn noe annet europeisk land. Gjengkriminaliteten er et symptom på et samfunn som har latt marginalisering og desperasjon vokse over tid.

For en detaljert oversikt over voldsbølgen i Sverige, kan du se NRKs oppdaterte nyhetsdekning her: NRK: Voldsbølge i Sverige.

Politisk unnfallenhet

En av de mest kritiske faktorene bak Sveriges utvikling er politisk unnfallenhet. Mange av problemene som nevnes her ble identifisert allerede på 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet. Likevel har successive regjeringer vært ute av stand til – eller uvillige til – å ta nødvendige grep. Til tross for at problemene med integrering, kriminalitet og parallellsamfunn har vokst, har svenske politikere i økende grad fortsatt å ta imot store innvandrergrupper uten først å få kontroll på utfordringene som allerede var til stede.

En kombinasjon av byråkrati, ideologiske konflikter og frykt for å miste velgere har hindret handling. Politisk korrekthet har ofte trumfet ærlige samtaler om problemer knyttet til integrering og samfunnsutvikling. Resultatet har vært at de eksisterende problemene har fått utvikle seg uten tilstrekkelige tiltak, samtidig som presset på systemet har økt med en stadig større innvandring.

Myndighetene har heller ikke klart å utstyre politiet og rettsvesenet med nødvendige ressurser. I flere tiår har Sverige slitt med for få politibetjenter, et overbelastet rettsvesen og et regelverk som ikke har vært tilpasset den moderne kriminaliteten. Kombinasjonen av manglende kontroll, svak integrering og en stadig større befolkning med ulike behov har gjort det umulig å håndtere situasjonen med de systemene og ressursene som finnes i dag.

Konsekvensene i dag

Sverige står nå midt i en voldsbølge som savner sidestykke i Norden. Landet preges av hyppige eksplosjoner, gjengrelaterte drap og massedrap som det i Örebro. Den økende kriminaliteten har forsterket et allerede splittet samfunn, og Sverige er nå trolig mer fragmentert enn noen gang tidligere.

Klasseforskjellene har vokst dramatisk, og parallellsamfunn har forsterket avstanden mellom ulike deler av befolkningen. Mens noen lever i trygghet og velstand, opplever andre bydeler konstant uro, med lav polititilstedeværelse og høy kriminalitet. I flere av disse miljøene rekrutteres unge mennesker som leiemordere, og mange utfører oppdrag både i Sverige og andre nordiske land.

Dette er et symptom på en dypere systemsvikt, der samfunnsinstitusjonene i mange områder ikke lenger har kontroll. For myndighetene er utfordringen enorm: Hvordan kan de gjenopprette kontrollen, redusere klasseskillene og skape et samfunn som føles trygt og samlet? Spørsmålet er om de har ressursene – og ikke minst viljen – til å møte problemene, eller om fragmenteringen allerede har gått for langt.

Veien videre?

Kan Sverige snu utviklingen? Det krever en politisk vilje som hittil har vært fraværende. Integreringen må prioriteres på alvor, parallellsamfunn må brytes opp, og staten må ta tilbake kontrollen i utsatte områder. Dette betyr mer enn bare flere politifolk eller strengere straffer – det krever en helhetlig samfunnsinnsats.

Men det største spørsmålet er kanskje om Sverige er villig til å innrømme hvor dypt problemene stikker. Om ikke, risikerer landet at volden og fragmenteringen blir permanent.

Les også: En fremtid uten vekst?

Er Sverige tapt?

Spørsmålet virker dramatisk, men for mange svensker føles det som om svaret er ja. Det er en stadig sterkere følelse av avmakt, og denne følelsen er ikke begrenset til skeptikere eller konspirasjonsteoretikere – den deles av vanlige mennesker som nå ser sitt en gang trygge og velfungerende land falle fra hverandre. Når vi ser på hvordan skoleskytingen i Örebro – den verste massakren i moderne svensk historie – har blitt håndtert, må vi spørre: Har svenske myndigheter mistet kontrollen fullstendig?

Et land som ikke våger å møte virkeligheten, risikerer å bli et land uten fremtid. (Bildet er generert med AI i ChatGPT)

Når myndighetene frykter sin egen befolkning

Reaksjonen på massedrapet i Örebro sier mye om tilstanden i Sverige i dag. ti mennesker ble brutalt drept på en skole, og det blir ikke engang omtalt som terror. Hvorfor? Fordi myndighetene frykter hva som vil skje hvis sannheten kommer fram. Frykten for opptøyer, polarisering og sosial uro overskygger sannhetsformidlingen. Men å tie eller bortforklare sannheten gir ikke trygghet – det skaper enda større mistillit.

Svenske myndigheter og politi virker lammet, ikke bare av situasjonens alvor, men av frykten for hvordan befolkningen vil reagere. I stedet for å møte utfordringene med åpenhet og handlekraft, velger de å dempe informasjonen og nedtone situasjonen. Dette er ikke bare en kortsiktig løsning – det er bensin på bålet for en allerede frustrert og desillusjonert befolkning.

Politiet under press

Svensk politi står i en umulig situasjon. De er overarbeidet, underbemannet, og mange steder fullstendig ute av stand til å håndtere kriminaliteten som preger landet. Voldsnivået, antallet sprengninger og de stadige skyteepisodene krever ressurser som politiet rett og slett ikke har. Samtidig sliter myndighetene med å rekruttere nye politifolk, og mange av de erfarne velger å slutte. Når kriminelle stadig slipper ut på gaten kort tid etter å ha blitt pågrepet, eller får korte straffer, mister politiet motivasjonen. Jobben deres føles resultatløs.

Mange i politiet mener at det eneste man oppnår er å sette kriminelle sammen med andre innsatte, hvor de bygger nettverk og lærer nye metoder for kriminalitet. Samtidig benytter gjengene seg av barn under den kriminelle lavalderen til å utføre drap og andre grove handlinger – noe politiet står maktesløse overfor. Politikerne har snakket om strengere straffer for unge og å senke den kriminelle lavalderen, men spørsmålet er om de faktisk tør å gjennomføre det.

Politifolk uttrykker også bekymring for sin egen sikkerhet. Mange opplever det som for farlig å jobbe i en hverdag preget av trusler og vold, særlig når de føler at de verken har støtte fra systemet eller ser resultater av arbeidet sitt. Dette forsterker tillitskrisen – ikke bare mellom politiet og innbyggerne, men også internt i et system som nå kjemper med ryggen mot veggen.

For myndighetene er utfordringen enorm: Hvordan kan de gjenopprette kontrollen i et samfunn der politiet presses ut, og innbyggerne har mistet troen på statens evne til å beskytte dem? Spørsmålet er om Sverige er for splittet til å finne tilbake til stabilitet og trygghet, eller om det fortsatt finnes en vei ut av denne voldsspiralen.

Et folk i opprør

Leser man sosiale medier, kommentarfelt og debattforum, ser man en urovekkende trend: Flere og flere svensker sier rett ut at de har mistet troen på sitt eget land. «Sverige er tapt,» skriver de. Og dette er ikke bare anonyme stemmer på nettet – dette er mennesker som bor i Sverige, som opplever volden og frykten på kroppen.

Selv har jeg en stor familie og mange venner i Sverige, og deres beskrivelser av situasjonen er sjokkerende. Folk som tidligere hadde tro på landet sitt, som var stolte av å være svenske, snakker nå om et samfunn i fritt fall. De beskriver en hverdag preget av frykt – ikke bare for volden, men for at staten har sluttet å ta ansvar.

Mange i familien min har tatt et drastisk valg: De har flyttet fra byene og ut på landet for å komme unna det verste av det som skjer. Dette er en trend som har pågått i flere år – de som har ressurser og mulighet til det, velger å flytte. Resultatet er små tettsteder preget av velstående mennesker som har flyktet fra storbyenes kaos. Samtidig øker klasseskillet. Mens de med midler sikrer seg trygghet på landsbygda, sitter de som ikke har den samme muligheten, igjen i byer som blir stadig mer preget av kriminalitet, uro og frykt.

Dette todelte samfunnet er en smertefull realitet, og det speiler et Sverige som ikke lenger føles som ett sammenhengende land, men som en nasjon delt av frykt, økonomiske skiller og manglende tillit til staten.

Så er Sverige egentlig tapt?

Det er et spørsmål som mange svensker nå stiller seg selv. Når tilliten til politiet og myndighetene er på bristepunktet, når kriminaliteten herjer uten at noen virker i stand til å stoppe den, er det ikke rart at folk mister troen.

Men det trenger ikke å være slutten. Sverige har fortsatt ressurser, kompetanse og mulighet til å snu situasjonen. Men det krever lederskap som tør å handle, som tør å si sannheten, og som tør å erkjenne problemene uten frykt for politiske konsekvenser. Hvis ikke, risikerer Sverige å bli et symbol på hva som skjer når et samfunn lukker øynene for sine egne utfordringer – til det er for sent.

Nasjonal oppvåkning – eller kollaps?

Sverige står ved en korsvei. Skal landet fortsette å synke dypere inn i vold, fragmentering og mistillit, eller våkne opp til en nasjonal dugnad som faktisk kan snu utviklingen?

Når frustrasjon og maktesløshet får vokse, blir opprør uunngåelig. (Bildet er generert med AI i ChatGPT)

Ressurser til politi og justisvesen

Det mest åpenbare – og kanskje enkleste – tiltaket er en massiv oppgradering av politiets og rettsvesenets ressurser. Sverige har lenge operert med en underbemannet politistyrke som knapt har kapasitet til daglig drift, langt mindre til å takle en kriminalitetsbølge av historiske dimensjoner.

For det første trengs det flere politifolk i gatene, ikke bare som en kortsiktig trygghetsskaper, men for å gjenopprette tilliten i lokalsamfunn der politiet i dag er fraværende. Det betyr økte lønninger, bedre arbeidsvilkår og en helhetlig strategi for rekruttering og opplæring. Politiet må bli mer synlige, men enda viktigere er at de må bli relevante. I mange av de mest utsatte områdene oppleves politiet som maktesløse observatører i stedet for en faktisk autoritet.

Rettssystemet trenger også en totalrenovering. Straffer som står i forhold til alvorligheten av forbrytelser må bli normen. Gjentatte tilfeller av at grove kriminelle slipper ut etter korte dommer har gjort at systemet nærmest mister sin legitimitet. Straffenivået alene vil ikke løse problemene, men det er nødvendig å sende et klart signal: Sverige tolererer ikke lenger vold, drap og kaos som en del av samfunnsstrukturen.

En annen kritisk reform er å sikre at de kriminelle nettverkene faktisk splittes opp, i stedet for at fengslene blir deres rekrutteringsarena. Det kan bety isolasjon av sentrale gjengmedlemmer og en mer offensiv strategi for å ta ut nettverkene systematisk. Dette krever en etterretning som er langt mer effektiv enn det Sverige har i dag.

En ærlig nasjonal debatt

Ærlighet har vært den største mangelen i Sveriges politiske diskurs de siste tiårene. Landet har viklet seg inn i en selvsensur hvor frykten for å bli stemplet som polariserende eller splittende har tatt over for viljen til å si sannheten. Uten en ærlig nasjonal debatt er det umulig å finne reelle løsninger.

Den ærligheten starter med å innrømme hvor dypt problemene stikker. Sverige må erkjenne at parallellsamfunnene er reelle, at integreringspolitikken har feilet, og at gjengkriminaliteten er en direkte konsekvens av samfunnets unnfallenhet. Snillismen kan ikke lenger få rå; det er på tide å ta av silkehanskene og være tøff. Dette betyr ikke å plassere skyld på enkeltgrupper, men å ha mot til å si at det finnes strukturelle problemer som må adresseres.

Videre må media ta sin del av ansvaret. Dekningen av voldsbølgen har ofte vært preget av forsøk på å dempe alvoret i frykt for å eskalere konflikter. Men dette er en kortsiktig strategi som undergraver folks tillit. Folk vet hva som skjer på gaten, og når media velger en annen virkelighetsbeskrivelse, blir avstanden mellom mennesker og institusjoner bare større.

Politisk handling

Dette er mine tanker om hva som må til for å snu utviklingen i Sverige, og jeg sier ikke at dette er fasiten – men noen må våge å si det. Sverige trenger folkevalgte med store baller, som tør å handle. Små lappetiltak – som strengere straffer her og der, eller flere politifolk uten en helhetlig strategi – kommer ikke til å være nok.

For det første må integreringen prioriteres på en helt annen måte. Dette betyr massive investeringer i språkopplæring, sysselsettingstiltak og utdanning i de utsatte områdene. Men det betyr også å bryte opp parallellsamfunnene. Staten må tilbake i kontroll i disse områdene – gjennom en kombinasjon av sosialpolitikk og sikkerhetstiltak.

En radikal oppgradering av boligpolitikken er også nødvendig. Hvis ikke segregeringen brytes, vil dagens problemer bare fortsette å vokse. Det er på tide å gjøre det som trengs for å få slutt på ghettofiseringen – selv om det betyr upopulære grep som tvungen fordeling av innvandrere og store strukturelle endringer i boligmarkedet.

En avgjørende del av dette arbeidet må være retur av de som oppholder seg ulovlig i landet. Sveriges asyl- og migrasjonssystem må bli langt mer effektivt, slik at ulovlige opphold ikke bare identifiseres, men faktisk fører til rask retur. Dette krever økt kapasitet i migrasjonsmyndighetene og tettere samarbeid med opprinnelsesland. Det er ikke bare en sikkerhetsutfordring, men også en spørsmål om rettferdighet og tillit til systemet.

Sverige må også trappe opp grensekontrollen. Selv om landet er en del av EU og Schengen-samarbeidet, finnes det rom for strengere nasjonale tiltak innenfor rammene av felleseuropeisk lovgivning. Dette kan inkludere mer omfattende dokumentkontroll, overvåkning av grenseoverganger og styrking av tollvesenet. Økt grensekontroll er ikke bare nødvendig for å hindre ulovlig innvandring, men også for å stoppe flyten av våpen og narkotika som driver gjengkriminaliteten.

Samtidig må politikerne være klare til å takle utfordringene på lovgivningsnivå. Sverige har for lengst vokst ut av et rettssystem som ble designet for en annen tid. Enten det er lav straffealder, spesifikke lover rettet mot gjengkriminalitet, eller internasjonale samarbeid for å stanse narkotikahandelen, må lovverket tilpasses en ny virkelighet.

Er det for sent?

Det store spørsmålet er om Sverige har latt problemene vokse seg så store at de nå er ute av kontroll. En stadig større andel av befolkningen uttrykker mistro til at en bedre fremtid er mulig. Massedrapet i Örebro – og myndighetenes unnvikende håndtering – har blitt et symbol på en stat som vakler under presset av sin egen unnfallenhet.

Likevel er alt ikke tapt. Sverige er fortsatt et ressurssterkt land, kjent for sin evne til innovasjon og historiske problemløsning. Men det krever en realitetsorientering. Nasjonalismen er på fremmarsj, mens sosialistiske partier ser en tilbakegang – et mønster som speiler utviklingen i resten av Europa. Den avgjørende mangelen nå er ikke ressurser, men politisk vilje og en nasjonal erkjennelse av alvoret. Prisen for passivitet er allerede høy, men uten handling vil den bli uutholdelig.

Sverige står ved et veiskille: Vil landet gripe muligheten til å snu utviklingen, eller resignere og akseptere fragmentering og vold som en permanent tilstand?

Den brutale sannheten er at Sverige ikke har tid til å nøle. Hver dag uten handling gjør veien tilbake til trygghet og stabilitet enda lengre – og kanskje uoppnåelig. Valget er enkelt, men krevende: oppvåkning eller kapitulasjon.

Hva Sverige kan lære av USA

USA har nylig demonstrert hvordan man kan ta grep for å håndtere ulovlig innvandring og smugling. Ved å styrke grensekontrollen med teknologi, militær tilstedeværelse og omfattende overvåkning, har de klart å redusere ulovlige grensepasseringer betydelig. Sverige, som sliter med smugling av våpen og narkotika, kan adoptere lignende tiltak – også innenfor EU-regelverket.

I tillegg har USA effektivisert deportasjonssystemet, med fokus på rask behandling av saker og retur av ulovlige innvandrere, spesielt kriminelle. Sverige, som ofte lar slike saker trekke ut i tid, må sikre at de som oppholder seg ulovlig i landet faktisk returneres. Dette krever bedre samarbeid med opprinnelsesland og en tydelig prioritering av ressurser til migrasjonsmyndighetene.

USA har også vist hvordan man kan svekke gjengkriminalitet ved å splitte nettverkene gjennom arrestasjoner og strategisk deportasjon av lederskikkelser. Sverige, som er hardt rammet av gjengrelatert vold, bør lære av denne tilnærmingen for å ta tilbake kontrollen i utsatte områder.

Les også: Krisen byene ikke ser

Hva betyr dette for resten av verden?

Sverige er ikke bare en isolert historie – det er et varsellys for resten av Europa og verden. Hvis et av verdens mest ressurssterke land, kjent for sosial trygghet og velfungerende institusjoner, ikke klarer å håndtere denne typen utfordringer, hva betyr det for andre land som står overfor lignende problemer?

Land som Danmark, Norge, Tyskland og England har alle sett en økning i kriminalitet, sosial uro og utfordringer med integrering. Spørsmålet er: Kan de lære av det som nå skjer i Sverige? Eller vil de fortsette å lukke øynene og tro at situasjonen ikke kan bli like alvorlig hos dem? Historien viser oss at de som ikke lærer av andres feil, som regel må lære på den harde måten.

Dessverre virker det som om viljen til å lære er svak. Å erkjenne problemene i Sverige betyr samtidig å innrømme svakheter i egen politikk, og det er noe mange politikere vegrer seg for. Resultatet er at vi risikerer å se lignende utvikling i flere europeiske land før noen våger å ta grep.

Jeg tror det kreves et politisk skifte i hele Europa før vi ser de drastiske endringene som må til for å snu utviklingen – ikke bare i Sverige, men på kontinentet som helhet. Det innebærer en politikk som prioriterer sikkerhet, integrering og ansvar. Problemet er at før vi kommer dit, vil vi trolig se en økning i vold og kriminalitet i mange europeiske land.

Europa går tøffe tider i møte. Dette er ikke bare en pessimistisk spådom, men en logisk konsekvens av å ignorere problemene for lenge. Sverige er et eksempel på hva som skjer når man lar små utfordringer vokse til systemsvikt. Resten av Europa bør legge merke til det – før det er for sent.

Avslutning

Sverige må sette seg selv først. Det finnes ingen vei utenom. Landet står midt i en krise som har kostet utallige liv, splittet samfunnet og svekket statens troverdighet. Å vente på hjelp utenfra er ikke et alternativ. Sverige må handle nå – sikre grensene, styrke rettsvesenet og gjenreise tilliten til staten som garantist for trygghet og orden. Dette handler ikke om ekskludering, men om å bygge et samfunn som fungerer for alle som bor der, uansett bakgrunn.

Likevel virker de nødvendige politiske endringene langt unna. De som sitter med makten, eller de som utgjør opposisjonen, ser ikke ut til å ha verken viljen eller motet til å ta de tøffe beslutningene som kreves. Svenskene må innse at det ikke holder å stemme på politikere som bare er populære eller politisk korrekte. Landet trenger ledere med ryggrad – de som tør å prioritere nasjonen fremfor komfortable løsninger og godkjente narrativer.

I dag finnes det noen få røster i Riksdagen som tør å si ting høyt, men disse holdes på utsiden av maktens kjerne. Sverigedemokraterna, som har vokst på frustrasjonen til velgere som ønsker endring, blir fortsatt blokkert fra reell makt, på samme måte som Rassemblement National i Frankrike. Når politiske eliter gjør alt for å holde slike partier unna makten, risikerer de å skape enda mer politikerforakt og dypere mistillit i befolkningen.

For mange assosieres nasjonalisme fortsatt feilaktig med fortidens ekstremisme, men dette er en alvorlig misforståelse. Ekte nasjonalisme handler om å prioritere nasjonens helse, sikkerhet og stabilitet – for alle som bor der. Et Sverige som setter sitt eget folk først, inkludert innvandrere og flyktninger som er en del av samfunnet, kan igjen bli en ledestjerne, ikke et varsellys for hva som skjer når et samfunn bryter sammen.

Men Sveriges utfordringer er ikke bare Sveriges ansvar. Et svakt Sverige påvirker hele Europa. Derfor trenger kontinentet tryggere grenser og en felles strategi for migrasjon, kriminalitet og integrering. Et sterkt Europa kan hjelpe Sverige, men spørsmålet er om Sverige har tid til å vente – og om Europa har tid til å våkne.

Hvor mange liv må gå tapt før Sverige finner viljen til å gjøre det som trengs? Hvor mange byer må rystes av vold og uro før resten av Europa skjønner alvoret? Sverige kan bli et eksempel på hvordan man reiser seg igjen, men det krever en vilje til å handle – en vilje som ennå ikke er synlig.

Å sette sitt eget land først betyr ikke isolasjon eller fiendtlighet. Det betyr å bygge et sterkt fundament som sikrer trygghet og fremtid for alle. Sverige må starte med seg selv, for kun når en nasjon står sterkt, kan den også løfte andre. Det som skjer i Sverige i dag, er en advarsel til resten av Europa – for utfordringene vi ser der, kan snart bli realiteten andre steder.

Tiden for handling er nå. Før det er for sent.