Kravstor og singel.
Speilet lyver aldri.
Glem drømmeprinsen, han er alt tatt av ei som er yngre og penere. Ikke kast bort et godt liv på å fantasere.
 |
| Når kravene dine er basert på en 20 år gammel versjon av deg selv. |
Dette er den ubehagelig sannhet, men vi må tørre å snakke om elefanten i rommet. Det handler om mer enn dating; det handler om fremtiden vår og barna som skal vokse opp i den.
Hvor er alle de gode mennene?
Vi hører det hele tiden. Det er refrenget som gjentas over vinglassene på fredagskvelden og i venninnegjengene når helgen skal oppsummeres. Kvinner i 30- og 40-årene sukker tungt, rister på hodet og stiller det samme spørsmålet igjen og igjen:
"Hvor er det blitt av alle de skikkelige mannfolkene?"
Klagen er like gammel som den er forslitt. De sier at utvalget er tragisk. At menn i dag har "Peter Pan-syndrom", at de ikke vil binde seg, at de er umodne, eller at de bare er ute etter én ting. Historien som fortelles er at kvinner er ofre for et datingmarked som har kollapset fullstendig.
Men la oss være helt ærlige et øyeblikk. La oss legge bort offerkortet og se på realitetene.
Svaret er ubehagelig, så hold deg fast: De gode mennene er ikke borte. De har ikke forsvunnet, og de har ikke emigrert. De er der ute, rett foran nesen på dere.
Problemet er ikke at gode menn ikke finnes. Problemet er at dere har sluttet å se dem.
Dere har priset dere selv fullstendig ut av markedet. I jakten på en urealistisk "Drømmeprins" – en ferdigpakket 10-er som skal levere på status, økonomi, utseende og spenning fra første sekund – så går dere rett forbi de mennene som faktisk kunne gitt dere det livet dere sier dere ønsker.
Og det store paradokset? Ved å rynke på nesa av "helt vanlige menn", er dere i ferd med å starte en kjedereaksjon som garanterer at neste generasjon menn blir nøyaktig så "ubrukelige" som dere klager på i dag.
Jakten på en "10er" og den usynlige hverdagshelten
Problemet starter med listen over krav. For mange moderne kvinner har en sjekkliste som er så lang og detaljert at selv ikke Jesus ville kommet gjennom nåløyet på Tinder. Han skal være høy (helst over 1.85), han skal tjene godt, han skal være spennende, han skal være godt trent, og han skal gi deg "sommerfugler i magen" på første date.
Han skal være en "10er".
Men her er den brutale realitetssjekken som altfor få tør å gi dere: Den mannen du beskriver, den "Topp 10-prosent"-mannen, har hele verden som sin lekegrind. Hvorfor skal han velge en kvinne som nærmer seg 40, kanskje har barn fra før, og som kommer med en koffert full av krav og bagasje? Han har luksusen av å kunne velge blant kvinner som er ti år yngre og uten forpliktelser.
Regnestykket deres går ikke opp.
Samtidig som dere jager denne illusjonen, går dere rett forbi gullgruven. Dere går forbi "3eren", "4eren" og "5eren".
Hvem er disse mennene? Det er de dere kaller "kjedelige". Det er mennene som ikke nødvendigvis ser ut som en gresk gud på Instagram, og som kanskje ikke tar deg med på spontanturer til Maldivene. Men vet du hva de er? De er lojale. De er arbeidsomme. Det er han som fikser bilen din når den stopper, han som står opp klokka seks hver lørdag for å kjøre på fotballcup, og som faktisk blir værende når hverdagen treffer.
En mann som er en "3er" på utseende-skalaen, kan være en klokkeren "10er" som ektemann og far. Men for dagens kvinner er han usynlig. Han blir sveipet til venstre fordi han mangler "x-faktoren".
Dere har byttet ut trygghet med spenning. Og når spenningen uteblir, eller når "badboyen" stikker av (som han alltid gjør), så sitter dere der og klager over at "alle menn er drittsekker".
Nei, alle menn er ikke drittsekker. Men de mennene dere velger å se, er ofte menn som ikke egner seg for familieliv. Dere må stikke fingeren i jorda. En kjedelig, stabil mann er selve fundamentet for en lykkelig familie. En spennende mann er ofte bare en turist i ditt liv.
Men i stedet for å justere kartet etter terrenget, velger dere en annen, langt farligere løsning.
Far som bestillingsvare
Når "Drømmeprinsen" ikke ringer på døra, og den trofaste "hverdagsmannen" ikke er bra nok, velger dere en løsning som markedsføres som den ultimate selvstendighet:
"Jeg trenger ingen mann. Jeg klarer meg selv. Jeg trenger bare sæd."
Dette presenteres i media som en seier for kvinnefrigjøringen. Vi ser glansbilde-reportasjer av smilende, ressurssterke kvinner som drar til Danmark eller bruker norske klinikker for å realisere drømmen om barn. "Solomor" kalles det. Det høres pent og ufarlig ut.
Men la oss skrelle vekk den fine innpakningen. Hva er det egentlig som skjer her?
Dere reduserer en farsrolle – en av de to viktigste søylene i et barns liv – til en varedeklarasjon i en katalog. Far er ikke lenger en beskytter, en oppdrager eller en veileder. Han er blitt en biologisk ingrediens. Han er redusert til et sett med spesifikasjoner: Høyde over 1.80, blå øyne, høyere utdanning, ingen arvelige sykdommer.
Dere bestiller barnet deres på samme måte som dere bestiller varer på nettet. Dere velger egenskapene dere vil ha, og betaler i kassa.
Det er en fundamental devaluering av mannens verdi. Signalet dere sender ut er krystallklart: Menn er overflødige som mennesker. Vi trenger bare arvestoffet deres.
Forskjellen på dette og den tradisjonelle alenemoren er enorm. En tradisjonell alenemor har ofte havnet i situasjonen på grunn av uflaks, brudd eller tragedie. Hun ønsket kanskje kjernefamilien. Solomoren, derimot, tar et aktivt valg om planlagt farsløshet.
Dere vedder på at deres egne penger, utdanning og kjærlighet kan erstatte en farsfigur. Dere tenker at "jeg er nok". Det er en sjokkerende narsissistisk tankegang. Dere fratar barnet retten til en far før barnet i det hele tatt er unnfanget, ikke fordi faren døde eller stakk av, men fordi ingen mann i mils omkrets var bra nok for deres standarder.
Dere tror dere kjøper frihet. I realiteten kjøper dere et livslangt savn for ungen deres. Og det verste? Dere sager over den greina dere selv sitter på.
Det brutale paradokset
Og her krasjer logikken deres fullstendig. Det er her ironien blir så tykk at man nesten kan skjære i den med kniv.
La oss gå tilbake til start: Hva var det dere klagde på? Jo, mangelen på "ordentlige mannfolk". Dere ville ha en mann med ryggrad. En mann som kan sette grenser, en som tåler en trøkk, en som tar ansvar og beskytter familien. Kort sagt: En mann med sunn, trygg maskulinitet.
Men har dere noen gang stoppet opp og tenkt på hvordan slike menn skapes?
Menn vokser ikke på trær. Gode menn skapes. Og som oftest skapes de av andre menn.
Det er fedre som lærer gutter å kontrollere sin egen styrke. Det er gjennom den "røffe" leken med pappa at en gutt lærer forskjellen på vold og lek. Det er farsfiguren som tradisjonelt dytter gutten ut av komfortsonen, lærer ham å ta risiko, og viser ham hvordan en mann skal oppføre seg med verdighet og respekt. Far er broen ut til verden.
Når du velger å få en sønn alene, fordi ingen mann var bra nok for deg, så fjerner du selve arkitekten bak den mannen du drømte om.
Du ønsker å forbruke resultatet av en god oppdragelse (Drømmeprinsen), men du nekter å bidra til produksjonen av den.
Statistikken lyver ikke, selv om den er ubehagelig å lese for de politisk korrekte. Gutter som vokser opp uten fedre, er massivt overrepresentert på alle de negative statistikkene vi har. De fyller fengslene, de dropper oftere ut av skolen, og de sliter oftere psykisk. Hvorfor? Fordi de mangler kompasset.
Når en mor skal være både mor og far, ender det ofte i en av to grøfter: Enten blir gutten "Mors lille prins" – en overbeskyttet, myk mann uten evne til å stå i stormen (akkurat den typen "soft" mann dere sier dere ikke tenner på). Eller så søker han maskulinitet andre steder og finner destruktive forbilder i gjenger eller på nettet, og blir en pøbel.
Så her er det store paradokset: Ved å insistere på at far er overflødig, produserer dere en generasjon med gutter som vil slite enormt med å bli de mennene samfunnet – og fremtidens kvinner – trenger.
Du klager på at menn er ubrukelige, samtidig som du aktivt skaper neste generasjon av dem. Det er en selvoppfyllende profeti av verste sort.
Fingeren i jorda
Så, hva er løsningen? Det er på tide å stikke fingeren i jorda og våkne opp fra eventyret.
Dere kan ikke fortsette å være forbrukere av sterke menn, samtidig som dere saboterer produksjonen av dem. Det regnestykket går ikke opp.
Hvis du sitter der ute og klager på at menn ikke er "bra nok", så har jeg en utfordring til deg: Slutt å lete etter en ferdigpolert 10-er som skal redde deg fra kjedsomheten. Begynn å se etter de kvalitetene som faktisk bygger et samfunn og en familie.
Den "kjedelige" mannen du sveipet forbi? Han som kanskje ikke har den kuleste jobben eller de største bicepsene? Han er kanskje bare en 5-er på Instagram-skalaen, men han kan være en klokkeren 10-er som far og ektemann. Han er kanskje ikke spennende hver fredagskveld, men han er til stede hver mandag morgen.
Verdien av en mann ligger ikke i hvor "høy og mørk" han er, men i om han blir stående når det stormer.
Til kvinnene som vurderer å få barn alene: Tenk dere om to ganger. Er det barnets beste dere har i tankene, eller er det deres eget behov for selvrealisering? Å frata et barn en far er ikke en "moderne familieløsning". Det er et sosialt eksperiment der barnet betaler prisen.
Hvis vi vil ha gode menn i fremtiden, må vi slutte å gjøre dem overflødige i dag.
Valget er deres. Dere kan fortsette å jage enhjørninger og ende opp alene med katten eller et donorbarn som savner halve opphavet sitt. Eller dere kan justere kravene, se verdien i den vanlige mannen, og være med på å bygge familier som faktisk varer.
Det finnes massevis av gode menn der ute. De venter bare på at dere skal ta av dere de overfladiske brillene og faktisk se dem.
