Jeg skal prøve å være syk når jeg får time

Pasient i verdens beste helsevesen!

Det var aldri ment som en spøk, og jeg prøvde heller ikke å være vanskelig da jeg så på legen og sa at jeg skulle prøve å være syk den dagen jeg fikk time.

Systemet fikk ro. Jeg fikk poser med piller.

Det var bare en helt ærlig respons på en virkelighet jeg hadde stått i altfor mange ganger, en slags tørr konstatering av at kroppen min og sykehusets klokke sjelden gikk i takt.

Når jeg lå der og endelig kjente at smertene slapp taket etter god medisinering, visste jeg at systemet anså jobben som gjort for denne gang. Roen senket seg i rommet, ikke fordi jeg var frisk, men fordi det akutte var over, og da var løsningen alltid den samme: Dra hjem og vent på innkalling. Det høres jo greit ut på papiret, men for meg var det en fortvilende beskjed om at jeg måtte klare å ha vondt på bestilling hvis jeg skulle komme noen vei.

Løftene – og stillheten etterpå
Det som gjorde disse rundene ekstra belastende, var at jeg sjelden møtte likegyldighet eller mangel på kunnskap hos dem som tok imot meg. Tvert imot møtte jeg ofte leger og sykepleiere som virkelig så alvoret, som stilte de riktige spørsmålene og som tydelig brant for å finne ut hva som faktisk feilet meg. Det ble tent et reelt håp hver gang de sa at «nå, nå skal vi endelig komme til bunns i dette», og det var nesten vondt å se at det oppriktige engasjementet deres brått ble stoppet av regler og rammer som lå helt utenfor rommet vi satt i.

Det ble et mønster jeg lærte meg å kjenne altfor godt: Først ble jeg tatt imot med stort alvor og løfter om at nye prøver og vurderinger endelig skulle gi oss svar, men så snart den akutte fasen var over, trakk systemet seg stille tilbake til standardløypa med symptomlindring og utskrivelse. Det føltes som om luften gikk ut av ballongen hver gang, ikke fordi plagene var borte eller gåten var løst, men fordi systemet ikke var rigget for å håndtere det uavklarte der og da. Jeg ble sendt hjem med midlertidige forklaringer og resepter, vel vitende om at ingenting egentlig var endret, og at det bare var et tidsspørsmål før jeg måtte starte hele runden på nytt.

Når planlagt oppfølging ikke løser problemet
Hadde dette bare skjedd på travle akuttmottak midt på natten, kunne jeg kanskje forstått det som et resultat av stress og kapasitetsmangel, men den samme veggen møtte jeg når jeg kom inn til planlagte undersøkelser midt på lyse dagen. Det ble tydelig at dette stakk dypere enn bare travelhet, for selv når alt var planlagt, virket det som om systemet foretrakk å avslutte saken fremfor å grave i det som ikke passet inn i skjemaene. Fellesnevneren var alltid at jeg ble grundig undersøkt der og da, men aldri fulgt helt i mål, og jeg ble stående igjen med følelsen av at jeg ble behandlet stykkevis og delt uten at noen tok ansvar for helheten.

Til slutt kom jeg til et punkt der jeg begynte å beskytte meg selv mot skuffelsene ved å senke forventningene helt ned i kjelleren. Jeg husker at jeg flere ganger spurte allerede i døra på akuttmottaket om jeg bare kom til å bli sendt hjem så fort smertene var under kontroll, og jeg ga klar beskjed til legene om at de ikke trengte å love meg gull og grønne skoger når jeg visste at systemet ville stoppe dem uansett. Det var faktisk mindre stressende for meg å bare be om smertelindring og dra hjem, enn å gå gjennom enda en runde med håp som ble knust, og det sier ganske mye når man heller vil reise hjem syk enn å bli på sykehuset og tro at man skal få hjelp. 

Det gjør noe med deg over tid når du må tilpasse din egen virkelighet for å gjøre det enklere for systemet å håndtere deg. Det er en tung bør å bære når du skjønner at den eneste måten å komme gjennom dagene på uten å bli helt utslitt, er å slutte å håpe på en løsning og heller bare akseptere lindring. Jeg lærte meg at det var tryggere å ikke forvente noe som helst, for da slapp jeg i det minste fallet når døren ble lukket bak meg igjen uten at vi var kommet noe lenger. Det er rart å tenke på at systemet, som er der for å hjelpe, endte opp med å lære meg at jeg måtte dempe mine egne behov for ikke å bli skuffet gang på gang.

Smertefri uten piller
Jeg skriver ikke dette fordi jeg trenger hjelp nå, for i dag er jeg heldigvis smertefri og ute av den karusellen jeg har beskrevet. Men nettopp derfor er det viktig å fortelle om det, for erfaringene mine forsvant ikke selv om smertene gjorde det. Det at jeg er frisk i dag endrer ikke på det faktum at jeg altfor mange ganger sto alene i et system som ikke evnet å følge opp sine egne løfter, og det gjør det tydelig at dette handler om strukturer og systemfeil, ikke om min dagsform eller frustrasjon i øyeblikket.

Til syvende og sist handler dette om kollisjonen mellom et system som krever orden, timeplaner og forutsigbarhet, og en kropp som lever sitt eget liv helt uten kalender. Det er noe grunnleggende galt når pasienter føler at de må unnskylde seg for at symptomene ikke dukker opp akkurat når legen har tid, eller når vi blir sendt hjem fordi vi ikke passer inn i dagens logistikk. Vi kan ikke fortsette å late som om helseplager er noe som kan skrus av og på etter vaktlistene, for så lenge vi gjør det, vil pasienter måtte fortsette å gi det absurde svaret som jeg ga: Jeg skal prøve å være syk når jeg får time. Dette innlegget er en del av serien «Pasient i verdens beste helsevesen!». Klikk her for å lese flere innlegg i serien.

Dette innlegget er en del av serien «Pasient i verdens beste helsevesen!». Klikk her for å lese flere innlegg i serien.