Jeg nekter å dø i stillhet

Derfor bygger jeg min egen landsby!

Det er over 20 år siden nå. Morfar lå på sykehuset, og vi visste begge at han ikke ville komme hjem igjen. Der og da ga jeg ham et løfte: «Nå er det jeg som er mannen i huset, morfar. Jeg skal ta vare på mormor.»

Jeg nekter å sitte alene i et stille hus på mine eldre dager.

Jeg visste vel ikke helt da hva jeg egentlig lovet, men jeg mente hvert ord. Nå nærmer jeg meg 50, og mormor er her heldigvis enda. Jeg har gjort mitt beste for å holde det løftet, selv i perioder hvor jeg har kjempet mine egne kamper med sykdom, og med savnet av min egen kone som er syk og befinner seg på andre siden av jorden. Det har lært meg mye om hva omsorg egentlig krever, men også hva som holder oss levende.

Noe av det fineste jeg har vært vitne til, var tiden etter at både mormor og farmor ble enker. I stedet for å visne hen hver for seg, fant de en helt spesiell tone. Jeg så dem blomstre opp. Når de var sammen, var det som om de ble ungdommer igjen. De lo, fjaset og fikk en energi jeg sjelden så ellers. Det var en ekte vitaminsprøyte.

Det lærte meg noe essensielt: Alderdommen trenger ikke være grå. Det er ensomheten som gjør den slik.

Som «flue på veggen» i utallige kaffeselskaper gjennom årene har jeg hørt hva generasjonen over oss egentlig snakker om. Først drømte de: «Tenk om vi kunne bodd tettere, som i en koloni!» Men det ble med praten. Så kom realiteten. En etter en falt fra, og de gjenlevende ble sittende igjen i hvert sitt hus, spredt for alle vinder.

Jeg hører det i stemmene deres nå. De snakker om de tunge stundene. Om stillheten i huset som en gang var fullt av liv. Om en ensomhet som føles kvelende.

Jeg har bestemt meg. Jeg skal ikke ende opp i den stolen, ventende på at noen skal ha tid til å besøke meg. Jeg nekter å la tilfeldighetene styre min alderdom. Derfor har jeg en plan jeg har jobbet med i flere år. Jeg skal ikke bo i en stor enebolig alene. Jeg vil skape et tun – en slags koloni – sammen med vennene mine.

Konseptet er egentlig enkelt: Vi eier hvert vårt minihus for privatlivet, men selve livet lever vi i felleshuset:

• Vi møtes rundt et langbord og spiser middag sammen, i stedet for å sitte med hver vår Fjordland foran TV-en.

• Vi har et felles verksted hvor noen kan skru bil og snekre, og et arbeidsrom for håndverk, tekstil, kunst eller helt andre prosjekter.

• Vi lager plass til lek med hjemmekino og TV-spill – for vi slutter ikke å leke bare fordi håret blir grått.

• Vi dyrker litt jordbruk med grønnsaker og dyr, så vi har noe levende å stelle med som gir oss en grunn til å stå opp om morgenen.

Når jeg lufter denne ideen for venner og kjente, skjer det noe rart. Øynene deres lyser opp. «Det er akkurat sånn jeg vil ha det!» sier de.

Det som treffer meg, er hvor mange som går rundt med den samme, tause drømmen, men som ikke tør å snakke høyt om det før det er for sent. Vi venter på at samfunnet skal ordne opp, eller at barna skal ta ansvar. Men hvorfor skal vi vente?

Jeg har ikke tenkt å vente til jeg er 80 med å ta grep. Jeg vil bygge dette mens jeg enda har krefter til å nyte det. For hvis jeg har lært én ting av å se på generasjonen før meg, så er det at fellesskap er den beste medisinen som finnes.

Da farmor gikk bort, kjente jeg ikke bare mitt eget tap, men også tomrommet hos mormor – hun mistet ikke bare en slektning, men en nær venn, en hun delte hverdagen med. Det gjorde ensomheten mer virkelig enn noen ord kunne forklart.

Spørsmålet er ikke om vi blir gamle, men hvordan vi blir det. Jeg vet hva jeg velger.