Når Trump teller på fingre og tær

Trump lover å kutte legemiddelpriser med 1500 %!

Media ler av prosentene. Men legemiddelindustrien vet: han har rett i det viktigste – de tar altfor mye betalt.

Han teller på tærne. Industrien teller på marginene.

Du har kanskje sett det selv – Trump sier han skal kutte prisene på medisiner med «1000 til 1500 prosent». Og hvis du følger med på nyhetene, så vet du hva som skjer: mediene kaster seg over det med én gang. Overskriftene smeller: «Trump lover urealistiske prisfall!», «Forstår han ikke matte?», «Dette er ikke mulig!»

Og det høres jo helt idiotisk ut, ikke sant? Hvordan kan man kutte noe med 1500 prosent? Skal medisiner bli gratis – og så få betalt for å bruke dem i tillegg?

Men her er det lett å gå seg bort. For selv om tallene virker absurde ved første øyekast, er det ikke prisen på resepten i apoteket Trump snakker om. Det handler om marginene – de enorme påslagene som legemiddelprodusenter og andre aktører i kjeden har operert med i årevis. Han bruker store tall fordi han vil lage bråk. Han vil bli hørt. Og han vet at media ikke kan la være å reagere.

Ikke en regnefeil – men et pressmiddel
Det høres kanskje rart ut for folk flest, men tallene Trump bruker er ikke tatt helt ut av løse lufta. De speiler en realitet der noen legemidler har hatt en prising som er så ekstremt høy i forhold til produksjonskostnadene at påslag på flere tusen prosent faktisk er dokumentert – spesielt hos produsentene.

Ta insulin som eksempel: det har vært produsert for under seks dollar, men solgt i USA for over tre hundre. Det er et påslag på nesten 6000 prosent. Ikke hos apoteket – men fra produsentleddet selv.

Så når Trump sier at han vil kutte «1500 prosent», handler det om å sende et signal: «Jeg vet hvor profitten hentes. Nå er det nok.» Det er ikke matte. Det er politisk press i tallform. Og det virker, fordi det er enkelt å forstå – og fordi det peker på noe reelt.

Når media later som de ikke skjønner
Og akkurat her skjer det som alltid skjer: mediene griper tak i tallene og reagerer med refleks. De presenterer det som om Trump har dummet seg ut igjen. At han «ikke forstår prosent». Men mange av dem vet selvsagt bedre.

De vet at han snakker om marginer, ikke om å kutte sluttprisen til under null. Men det er mer lønnsomt å late som han har sagt noe dumt, enn å forklare hva han egentlig mener. Det gir flere klikk, flere reaksjoner – og kanskje enda et snev av moralsk overlegenhet på kjøpet.

Men mens journalistene skriver spydigheter, er det mange som sitter og nikker: «Endelig er det noen som sier det som det er.» Og vips – Trump har igjen fått dem til å spre budskapet sitt. Ikke fordi de støtter ham, men fordi de ikke klarer å la være.

Hvem han egentlig snakker til
Så hvem er det egentlig Trump snakker til når han roper om 1500 prosent? Velgerne, ja. Media, absolutt. Men først og fremst: industrien. Legemiddelprodusentene. Mellomleddene. De som har operert i et marked uten reell priskontroll og hentet inn marginer som i andre bransjer ville blitt kalt utpressing.

Nei, dette er ikke klassisk forhandlingsspråk. I møterommene bruker man ikke slike tall. Men dette er heller ikke et vanlig forhandlingsrom. Det er scenen. Og på den scenen brukes retorikk, ikke kalkyleark.

Trump snakker på en måte som får industrien til å forstå at han vet hvor pengene ligger – og at han er villig til å sette hardt mot hardt. Det er et tydelig pressmiddel pakket inn i politisk språk, og han bruker media som megafon. Han vet at når mediene rister på hodet og skriver «absurde utspill», er det noen i legemiddelindustrien som sitter og svetter.

Forhandling med åpen mikrofon
Trump forhandler ikke bak lukkede dører. Han forhandler med kameraet rett i ansiktet – og med hele nasjonen som tilskuere. Når han kaster ut tall som «1500 %», er det ikke for å lande en avtale på stedet. Det er for å tvinge motparten frem i lyset. Han sier ikke «La oss sette oss ned og se på regnskapet deres.» Han sier: «Vi vet alle at dere har plyndret folk lenge nok. Nå fikser dere det, ellers gjør jeg det.»

Det er en type forhandling som ikke handler om desimaler og notater i margen. Den handler om press og posisjonering. Om å bruke opinionen som brekkstang. Og det fungerer.

Bare se på hva som skjedde med insulin. Etter massiv kritikk, press og trusler om regulering, begynte produsentene plutselig å «frivillig» senke prisene. Ikke fordi de hadde fått moralske åpenbaringer, men fordi de skjønte at trykket ble for stort. De skjønte at det ikke gikk lenger. At neste steg ville komme uten invitasjon.

Så når Trump snakker så høyt og voldsomt, handler det ikke om forvirring. Det handler om å vinne definisjonsmakten – og tvinge industrien til å endre kurs før han selv griper inn.

Når marginene møter dagslys
Dette er ikke matteundervisning. Det er maktkamp. Og tallene – selv de ekstreme – har en funksjon. De får folk til å reagere. De får medier til å skrive. Og de får de som sitter med pengene til å kjenne på trykket.

Er det politisk hyperbel? Ja, selvsagt. Det er ikke slik man snakker når man skal signere en kontrakt. Men det er heller ikke poenget. Poenget er å peke på et sannsynlig overgrep forkledd som marked, og å gjøre det på en måte folk forstår – og bransjen frykter.

For det finnes påslag i denne industrien som ikke tåler lys. Det finnes regnestykker som kollapser når folk får se dem. Og det vet Trump. Det er derfor han skrur opp volumet.

Til slutt står vi igjen med dette:
Når han sier 1500 prosent, sier han egentlig bare én ting: Dere har tøyd strikken altfor langt. Nå kommer det til å svi.

Og la oss være ærlige: En mann som har forhandlet seg gjennom milliardprosjekter og vunnet to presidentvalg, teller ikke feil på prosentene. Spørsmålet er ikke om han skjønner matte. Spørsmålet er hvorfor så mange andre later som om de ikke gjør det.