Jeg er tilbake

Stillhet er ikke det samme som at jeg er ferdig!

For noen dager siden satt jeg søvnløs i sofaen klokka sju om morgenen, utslitt og i et smertehelvete etter å ha kjempet med gjennom et døgn jeg helst vil glemme.

Jeg hadde ikke sovet hele natta. Kroppen var kjørt. Hodet gikk i hundre. Og det eneste jeg klarte å gjøre, var å skrive, jeg bare måtte fokusere på noe annet en smertene. Jeg skulle egentlig publisere dette da, men jeg klarte det ikke.

Det har tatt meg noen dager å hente meg inn. Jeg deler det først nå – fordi jeg tror det trengs. For meg. For dere som har spurt. Og fordi det fortsatt er like relevant.

Jeg har lurt på om jeg skal gidde å fortsette med denne bloggen. Den gir ingen inntekter. Hvert innlegg tar alt fra noen timer til flere dager å skrive – selv med hjelpemidler som Google, YouTube, nyhetsartikler, sosiale medier og ikke minst AI.

Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger via meldinger på Facebook, ofte fra folk jeg ikke har snakket med på mange år. De har fortalt at de liker det jeg har delt.

Flere venner har også vært tydelige: De har sagt at jeg må fortsette å skrive. At det gjør en forskjell. At jeg må fortsette å tømme hodet og dele tankene mine, for det treffer, og det setter i gang noe. Det har gitt meg motivasjon når jeg har vurdert å gi opp.

Og det stopper ikke der: Jeg har blitt stoppet på butikken, på City Nord og til og med på sykehuset – av folk jeg ikke har snakket med siden ungdomsårene, som sier at det jeg skriver gir dem innsikt de ikke finner andre steder. At jeg har gitt dem vinklinger de aldri har hørt før, og fått dem til å tenke. Det betyr mer enn de kanskje aner.

Men jeg har også fått min dose med idioti og spydigheter – og det var jo egentlig forventet. Jeg visste at noen kom til å føle seg truffet. Folk tåler ikke ærlighet lenger.

Det jeg ikke hadde sett for meg, var at alt rundt meg skulle endre seg så raskt. At jeg ikke skulle klare å henge med. At helsa skulle svikte meg igjen. At det skulle bli så tungt å skrive.

Men likevel: Jeg liker å skrive. Det er som terapi for meg. Når jeg skriver, har jeg fullt fokus på det jeg vil formidle – og i de øyeblikkene glemmer jeg alt annet som er tungt og vanskelig. Da eksisterer bare teksten, og alt annet får pause. Det er kanskje derfor jeg ikke helt klarer å gi slipp på det.

Så her er jeg. Jeg skriver fortsatt, å jeg tenker å fortsette å dele mine tanker.

Vi lever i et samfunn hvor folk blir krenket av alt. Til deg som føler deg truffet allerede nå: ikke se deg i speilet. Du blir bare krenket av det også.

Jeg er lei. Lei av idiotiske kommentarer fra folk som ikke har evne til å tenke lenger enn tre sekunder. Folk som kaster seg over tastaturet og spyr ut en hel masse dritt før de har lest ferdig en setning. Folk som ikke vet forskjellen på kritisk tenkning og kverulering. Når argumentene uteblir, kommer personangrepene og spydighetene.

Jeg forstår at folk kan bli provoserte når jeg skriver noe som strider helt mot deres virkelighet. Det kan koke litt over, og det er greit – de fleste av oss koker over innimellom. Faktisk viser det seg at mange av de som krangler mest med meg offentlig, er de samme som sender en privat melding for å høre hvordan det går med Laila og meg. Det sier noe. For selv om vi diskuterer, er vi fortsatt medmennesker og vi bryr oss om hverandre. Jeg har faktisk ikke fått én eneste negativ melding på privaten. De som har vært kritiske eller negative, har holdt det i kommentarfeltet – og det er helt greit.

Kommentarene jeg viser til her er ikke inne på selve bloggen, men i kommentarfeltene på Facebook der jeg har delt innleggene. Det er der diskusjonene foregår – det er der både støtten og kritikken kommer. Kommentarfeltet på bloggen er stille, men delingene mine lever sitt eget liv.

De aller fleste kommentarene får stå. Men noen få har jeg slettet – det er de som har gått langt over streken. Når man synker til det nivået at man angriper Laila og meg for sykdom, eller for at vi ikke er millionærer som kan bla opp store summer til en god kreftbehandling uten problemer, da blir det for dumt. Slike kommentarer har ingen plass, og da kan det hende jeg velger å slette dem.

At voksne mennesker går til personangrep på den måten, sier vel egentlig alt som trengs å sies.

Jeg svarer ikke på sånt lenger. Jeg har valgt å blokkere noen få, ikke fordi jeg er hårsår. Men fordi jeg er ferdig med å la andres dritt få plass i mitt rom. 

Og midt i alt dette – midt i tankene om at jeg kanskje ikke gidder bruke mer energi på bloggen – ble jeg nysgjerrig og tok en kikk på hvor mange som faktisk har lest det jeg har lagt ut. Jeg har ikke gjort noe særlig for å få det ut. Har bare skrevet noen få innlegg og delt dem videre på Facebook og X (det som tidligere het Twitter).

Men det viste seg at innleggene mine har blitt åpnet og lest snart 10.000 ganger. Det er ikke 10.000 forskjellige personer, men 10.000 ganger folk har trykket seg inn og lest. Det overrasket meg. Og enda mer: Flere av dere har bedt om mer. Det betyr noe. Det gjør det verdt det.

Så jeg fortsetter.

Jeg skriver for deg som tør å utfordre det du blir servert. For deg som ikke godtar alt som blir sagt bare fordi det kommer fra en journalist med mikrofon og mening. Jeg skriver for deg som vet at verden ikke er sort-hvitt, og at sannhet krever mer enn overskrifter og ekkokamre.

Jeg skriver rett fra levra. Jeg tenker høyt i tekstene mine. Noen ganger treffer jeg blink, andre ganger er jeg helt på bærtur – og det er greit. Jeg skriver ikke for en sjef eller mine meningsfeller skal like meg. Fordi det er sunt å rive seg løs fra ekkokamrene og se ting fra flere kanter. Jeg skriver fordi jeg har noe jeg vil si og jeg liker å skrive.

Jeg skriver for deg som fortsatt bruker hodet – og ikke lar deg styre av følelser og flokkmentalitet.

Det blir fortsatt en blanding. Noe personlig. Noe politikk. Noe filosofi. Noe sinne. Og en god dose fandenivoldsk ærlighet. Og ja – jeg kommer med noen innrømmelser underveis. Her er én: Jeg tok feil om Trump og Ukraina. Han klarte ikke skape fred så fort som jeg trodde. Mer om det senere.

Laila og jeg har vært gjennom mye. Fra det kraftigste jordskjelvet i Thailands moderne historie, til gjentatte turer på sykehuset. Nå kjemper vi en ny kamp: å få lov til å gifte oss. Det skulle være enkelt. Det ble det ikke. Men jeg tror ikke engang et jordskjelv stopper oss.

Vi fortsetter. Med kjærlighet. Med kampvilje. Med ordene som våpen.