Bak kulissene

– Hvem er Ståle Engan?

Velkommen til "Bak kulissene", hvor du får et mer personlig innblikk i hvem jeg er, hvorfor jeg skriver denne bloggen, og hva du kan forvente her inne. Dette er ikke stedet for sukkerbelagte sannheter eller høflige omskrivinger – her blir det rett fra levra, som alltid.

Ikke alt bør deles offentlig, men hvem bryr seg...

Hvis du har funnet veien til denne bloggen, er sjansen stor for at du enten er nysgjerrig, liker ærlige meninger, eller rett og slett har snublet innom ved en tilfeldighet. Uansett hvorfor du er her, kan jeg love deg én ting: Dette er ikke en blogg for de som vil ha ting pakket inn i silkepapir.

Her inne kommer jeg til å skrive om alt fra politikk og helse til samfunn, media og konspirasjonsteorier. Jeg liker å utfordre etablerte sannheter, stille spørsmål og tvinge folk til å tenke selv. Hvis du blir provosert, er det ikke tilfeldig – det betyr at jeg har truffet en nerve. Men denne bloggen handler ikke bare om å sette ting på spissen.

Bak kulissene – Min private historie
Denne delen av bloggen, "Bak kulissene", er min mer personlige side. Her skriver jeg om livet mitt, mine erfaringer og det jeg har opplevd – både på godt og vondt.

Hvem er jeg?
Jeg er født og oppvokst i Bodø, far til en voksen datter, og en som har blitt altfor godt kjent med helsevesenet gjennom livet. Jeg har alltid vært en som graver meg ned i ting som interesserer meg, enten det er helse, ernæring eller hvordan kroppen fungerer. Jeg har erfart på kroppen hvor mye man kan gjøre for helsen uten medisiner – og hvor lite hjelp man noen ganger får av et system som burde være der for oss.

I mange år levde jeg med store smerter uten at noen kunne gi meg svar. Til slutt fant legene ut at jeg har gått rundt med et udiagnostisert lyskebrokk hele livet. IBS har også vært en stor utfordring, men gjennom egen forskning har jeg funnet løsninger som har forbedret livet mitt drastisk. Dette er noe jeg kommer til å skrive mer om.

Jeg har sett både gode og dårlige sider av helsevesenet. En hendelse som har brent seg fast, var en natt på akuttmottaket i Bodø. En sykepleier knakk sammen på rommet mitt – hun satte seg på en stol, begravde ansiktet i hendene og gråt. Overarbeidet, utslitt og presset til bristepunktet. Dette var ikke en isolert hendelse. Det var et symptom på et helsevesen som halter under vekten av sine egne mangler.

Hvis du vil lese mer om dette, finner du det i delen "Samfunn & Politikk". Men bloggen min handler ikke bare om helsevesenet. Jeg er også lidenskapelig interessert i internasjonal politikk, forskning og utvikling, samt helse, kost og ernæring. Familie, menn og samliv er også temaer jeg har mye kunnskap om og kommer til å skrive om fremover.

Men livet mitt handler ikke bare om sykdom og helsevesenet. Det handler også om kjærlighet, tap og å kjempe seg tilbake.

Laila
– kjærlighet, avstand og kampen mot kreften
Laila og jeg møttes i 2017, og vi visste tidlig at vi ville dele livet sammen. Vi hadde planer om å gifte oss, men livet hadde andre planer. Sykdom og uforutsigbare hendelser satte alt på vent, og vi ble tvunget til å leve med en avstand som varte mye lenger enn vi noen gang hadde sett for oss.

I starten var vi bare venner. Vi reiste rundt i Asia sammen, og på det tidspunktet hadde Laila en bedre inntekt enn meg. Men ting endret seg etter en dramatisk hendelse i Myanmar. Jeg ble alvorlig syk og var nær ved å dø. To ganger ble jeg hentet av ambulanse, og da jeg ankom akuttmottaket bevisstløs, trodde legene ikke at jeg ville overleve. Gjennom alt dette var Laila der for meg, døgnet rundt – bortsett fra én natt da hun måtte tilbake til Bangkok for å ordne nødvendige papirer og komme tilbake med dem til sykehuset.

Det var i denne perioden at jeg forsto at hun betydde mer for meg enn bare en venn. Mine nærmeste venner så det før jeg gjorde – jeg var forelsket. Laila hadde vist en omsorg og lojalitet som var helt spesiell. Og jeg visste at jeg aldri ville finne noen som henne igjen.

Fra kjærlighet til kamp
Laila og jeg ble offisielt et par i juli 2017. Vi hadde store planer om å bygge en fremtid sammen, men kort tid etter fikk hun beskjed om at hun var syk. Planene våre om bryllup ble lagt på is, og i stedet startet en lang kamp for livet hennes.

Det startet med et vennskap og nå skal vi gift oss :)

I de fleste deler av verden finnes det ikke et trygdesystem som i Norge. Her får man hjelp uansett hva som står på bankkontoen, men i Thailand og mange andre land er realiteten en helt annen. Hvis du ikke har penger eller forsikring, får du ingen behandling. Laila trodde hun hadde en god helseforsikring, men da diagnosene kom, viste det seg at den ikke dekket det hun trengte. Vi sto alene, med skyhøye medisinske regninger og en fremtid full av usikkerhet.

Alle pengene vi fikk inn gikk til behandling av Laila. Hvis det var noe til overs, gikk det til syke barn i Thailand som trengte hjelp. Men stort sett var det knapt nok til hennes behandling.

Økonomisk ruin og tap av levebrød
Laila drev tidligere to bedrifter: et reisebyrå og et regnskapsfirma som også håndterte visum og arbeidstillatelser for både privatpersoner og selskaper. Men sykdommen gjorde at hun ikke kunne jobbe som før. Kundenes tillit forsvant, og på kort tid hadde hun mistet begge bedriftene sine. Samtidig mistet jeg flere av mine største kunder i Norge, noe som gjorde situasjonen enda vanskeligere.

Det ble umulig å betale for behandlingene hun trengte. Til slutt hadde vi ikke annet valg enn å flytte fra Bangkok til familien hennes på landsbygda i Chiang Mai. Der fikk hun omsorg og støtte fra familien, og gradvis begynte helsen hennes å stabilisere seg.

Lysglimt i mørket
Midt i alt kaoset kom det noen gode nyheter. Etter måneder med behandling fikk vi beskjed om at behandlingen hadde vært en suksess. Immunforsvaret hennes begynte å komme tilbake til normale verdier, og helsen begynte å bli bedre. Dette var et vendepunkt. For første gang siden hun ble syk kunne vi se en mulig fremtid sammen.

Nye utfordringer og mer sykdom
Det er når du tror at alt blir bra at det går rett til helvete, å det kan man trygt si at det gjorde. Laila begynte på nytt å bli dårlig, hun kjempet for livet og legene slet med å stille en diagnose og finne riktig behandling, det var ikke bare en ting som hadde gått galt.

Vi trengte penger og for dette ble kostbart, mye mer enn det vi hadde. Heldigvis var det mange gode mennesker som støttes oss økonomisk slik at vi kunne få henne skikkelig undersøkt for å få de rette diagnosene og behandlingene.

Problemet var bare at vi trengte mer penger, så jeg tok den vanskeligste avgjørelsen i mitt liv. Jeg måtte dra tilbake til Norge for å tjene penger, slik at vi kunne finansiere behandlingen hennes. Det rev meg i stykker å forlate henne i en så sårbar situasjon, men det var ingen annen utvei. Vi hadde kun vært et par i litt over to år.

Kun kort tid etter at jeg kom til Norge i september 2019 fikk jeg beskjed om at hun hadde kreft og trengte kostbar behandling som ikke ble dekket av det offentlige i Thailand. Som om ikke det var nok ble jeg også syk, vi hadde allerede vært gjennom så mye, men dette føltes som det verste slaget hittil. Behandlingen hun trengte var dyr, og jeg klarte ikke jobbe. Vi var presset til bristepunktet – både fysisk, psykisk og økonomisk.

En uendelig ventetid
Høsten 2019 var brutal. Jeg var i Norge, alene, maktesløs. Laila var i Thailand, syk, uten garanti for at hun ville overleve. Jeg jobbet så mye jeg kunne, men kroppen min begynte også å svikte. På mange måter var det som om vi begge kjempet for livet hver på vår kant av verden.

Kommunikasjonen mellom oss var preget av frustrasjon, savn og håpløshet. Når man er fysisk fra hverandre så lenge, er det lett for misforståelser å snike seg inn. Vi var slitne, utmattede, og det var ikke alltid like lett å holde kjærligheten levende når avstanden var så stor og bekymringene overskygget alt.

Men vi ga aldri opp.

September 2023: Sammen igjen etter fire år
Etter fire lange år fikk vi endelig være sammen igjen. Laila kom til Bodø og ble hos meg i 45 dager. Vi prøvde å ta igjen det tapte, men det var ikke så enkelt som vi hadde forestilt oss. Når du har vært adskilt i så mange år, med bare skjerm og tekstmeldinger som kontakt, blir det en overgang å plutselig være fysisk sammen igjen. Vi måtte venne oss til hverandre på nytt, finne tilbake til dynamikken vi en gang hadde.

Da Laila endelig kom til Bodø i 2023 etter fire år fra hverandre, bestemte jeg meg for å fri til henne – på min egen måte.

Det var både fantastisk og vanskelig. Vi lo, vi kranglet, vi elsket, vi slet. Vi måtte lære oss å være et par igjen – i den virkelige verden, ikke bare over nettet. Fire år med avstand hadde satt sine spor, men vi visste at vi hadde noe verdt å kjempe for.

Selv om både jeg og Laila var syke, nektet vi å la det stoppe oss. Vi presset oss til å oppleve ting sammen, selv om energinivået ikke alltid strakk til. Vi dro på små turer, møtte noen venner og litt familie. Laila fikk endelig oppleve snø for første gang – en barnlig glede lyste opp ansiktet hennes da hun for første gang fikk skrape is av bilen, jeg kunne ikke annet en le av henne. Hun fikk se nordlyset danse over himmelen, og bli med på fisketur i kulden, godt innpakket med plass helt inntil bålet. Vi tok en snartur over grensen til Sverige, så hun fikk enda et land til listen sin over besøkte land.

Vi laget mat sammen med bestemor, og til min store fornærmelse likte Laila bestemors mat bedre enn min. Men det var øyeblikkene da vi var hjemme å bare slappet av og koste oss alene som traff meg mest. Det var i slike enkle øyeblikk at jeg innså hvor mye jeg hadde savnet henne – hvor naturlig alt føltes når vi bare var sammen.

Og så, plutselig, var tiden vår ute. 45 dager hadde føltes som et øyeblikk, og nå sto vi igjen på flyplassen, tvunget til å si farvel.

Det å se Laila gå fra meg den dagen knuser meg fortsatt hver gang jeg tenker på det. Øyeblikket da hun forsvant gjennom sikkerhetskontrollen, med tårer i øynene og en usikker fremtid foran seg, brant seg fast i meg. Følelsen av maktesløshet, avstand og frykt for at dette kanskje var siste gang vi så hverandre, var uutholdelig.

Det var ikke lett å forlat henne på flyplassen...

Men nå, mens jeg skriver dette, kjenner jeg noe helt annet. Sommerfugler i magen. En forventning jeg ikke har kjent maken til. Snart, om bare kort tid, skal vi endelig være sammen igjen. Jeg trodde aldri at jeg, av alle, skulle føle noe så sterkt for noen – at kjærligheten kunne få meg til å skjelve som en fjortis med sin første kjæreste. Men Laila har den effekten på meg. Og denne gangen slipper jeg henne ikke.

Avskjeden og den brutale beskjeden
Da hun kom hjem, fortalte hun meg om kompisen min – en jeg fortsatt ikke vet hvem er – som hadde funnet henne gråtende på flyplassen i Dubai. Han hadde satt seg ned med henne, trøstet henne og prøvd å roe henne ned. Hvis du leser dette, gi meg et hint – for jeg skylder deg en stor takk.

Men det viste seg at følelsen hennes ikke var tilfeldig.

En ukes tid etter at hun kom hjem, fikk hun den beskjeden vi begge hadde fryktet: Kreften i leveren hadde vokst og spredd seg. Det var ingenting mer de kunne gjøre, sa de. Legene ba henne forberede seg på det verste. Hun skulle ta farvel. Med familien. Med vennene sine. Med meg.

Den meldingen rev meg i stykker. Jeg var i Norge, syk selv, og følte meg fullstendig maktesløs. Jeg prøvde alt for å komme meg til henne, men jeg klarte det ikke. Hver krone jeg hadde, måtte gå til behandlingene hennes – å bruke penger på en flybillett føltes som å velge meg selv over hennes liv. Jeg satt fast. Og det knuste meg.

Men heldigvis fantes det en lege som nektet å gi opp. Han fikk henne inn på en helt ny behandling med en medisin som ennå ikke var godkjent. Det var vår siste sjanse.

Og det virket.

Behandlingen var en suksess. Hun trosset døden. Igjen.

Og nå? Nå skal vi GIFTE OSS! 😃🎉

Nå er det ikke lenge til tiden med cybersex og evige Messenger-samtaler er over. Snart blir det ekte liv, ekte kjærlighet – og ekte krangling, ikke bare smådrama over nettet. Ingen flere «gå offline i sinne»-øyeblikk, nå må vi ta kampene ansikt til ansikt. Og vet du hva? Jeg gleder meg til hver eneste en av dem.

Noen ganger går det hett for seg på nettet :)

Hva kan du forvente av denne bloggen?
Hvis du har lest så langt, vet du allerede hva du går til. Denne bloggen er ikke for sarte sjeler. Her kommer jeg til å skrive om alt som engasjerer, provoserer og frustrerer meg – politikk, helse, samfunn, media, konspirasjonsteorier og alt annet som surrer rundt i hodet mitt. Men akkurat her, her skal jeg skrive om hva som skjer i livet mitt, så finn frem til delen av bloggen som heter "Bak kulissene", for dette er den delen av bloggen hvor politikk, samfunn og verdensproblemer ikke får innpass. Her handler det kun om livet mitt – om meg og Laila, om kjærlighet, kaos, sykdom, og alt vi har vært gjennom.

Og ja, om mitt kommende ekteskap med en kvinne som ifølge bestemor må være gal for å ville gifte seg med meg. Kanskje har hun rett – men jeg er heldig som fant akkurat denne gale dama ❤️

Hvis du vil forstå meg bedre – ikke bare som blogger, men som menneske – så er det her du finner sannheten.

Så, er du klar?

Hvis du tåler sannheten, velkommen. Hvis ikke? Vel, da finner du nok et tryggere hjørne av internett et annet sted.