Hjelp, hva er det jeg har gjort...

Nå er det ingen vei tilbake!

Jeg har virkelig gått mot alt jeg har sagt hele livet.

Nå er det bare 7 timer igjen, og her sitter jeg og funderer på alt dette sinnssyke jeg har gjort opp gjennom årene.

To stykker på samme reise, uansett hvor den går.

Man skulle tro man hadde lært. Lært av alle sine feil og tabber, lært å unngå å sette seg selv i situasjoner der man ikke kommer seg unna. Men i en alder av snart femti år virker det som om man aldri lærer.

Som da jeg krasjet bilen til morfar og mormor. Eller den gangen toalettet bikket og knuste på et utested midt i Bodø, og alle så på meg idet jeg – og alt som egentlig skulle vært skylt ned i toalettet – kom ut av døren samtidig. Eller da jeg kjøpte flybilletter til Laila og meg til feil by og feil land. Eller da jeg våknet på en strand etter en heidundrende fest og oppdaget at alle rundt meg var nakne. Og så har vi den gangen jeg klarte det mesterstykket å spankulere rundt splitter naken en morgen på jakt etter Laila, helt til jeg plutselig husket – altfor sent – at vi faktisk hadde overnattingsgjester.

Det nytter liksom ikke hvor mange feilsteg man gjør i livet – man slutter aldri å rote seg inn i nye pinligheter, som om universet har laget et bonuskort for tabber og jeg allerede har gullmedlemskap.

Enda et kapittel i galskapen
Men denne gangen har jeg virkelig gått helt imot alt jeg har sagt hele livet. Hadde jeg fortalt den 25 år gamle meg hva jeg hadde stelt i stand nå, ville jeg aldri ha trodd på meg selv. Det er helt uvirkelig at jeg faktisk skal gifte meg.

Jeg som alltid har sagt at jeg aldri skulle gifte meg. At kjærlighet og samboerskap var nok, at papirene bare var byråkrati og ikke beviste at man elsker noen mer bare av å tegne noen kruseduller på et papir. Jeg har ment det hele veien. Og likevel sitter jeg her, 6 timer og 58 minutter før jeg setter navnet mitt på de samme papirene jeg har brukt halve livet på å avfeie som tull og jåleri.

Det føles uvirkelig. Som å gå rett inn i en felle jeg selv har satt opp – og gjøre det med åpne øyne. Jeg kan høre den yngre utgaven av meg selv rope: «Deg? Gift? Ikke snakk tull!» Han ville ristet på hodet, ledd høyt og antagelig skålt videre uten å tro et ord av det.

Og nettopp derfor føles det så absurd. At jeg, som krasjet morfars bil, som har stått dekket av toalettinnhold foran et helt utested, som har rotet bort både flybilletter og fornuft, og som har våknet som den eneste påkledde idioten på en nudiststrand – nå faktisk skal stå der som ektemann. Ektemann. Jeg klarer knapt å si det uten å le.

Slik møtte jeg Laila på flyplassen i Bodø.

Vi vil bare være sammen
Jeg tenker tilbake på den dagen i Bodø, 25. september 2023. Da var det fire år og fire dager siden Laila og jeg sist kunne holde rundt hverandre. Denne dagen stod jeg klar på flyplassen med en eske full av kjøkkenredskaper, vaskesaker og et skilt hvor det sto «Wife wanted – PS. Must be good at washing and cooking». Det var min måte å fri til henne på. Vi hadde allerede bestemt oss for å gifte oss, men jeg hadde aldri gått ned på kne eller stilt det store spørsmålet. Så da ble det slik.

Egentlig er det utrolig at hun vil bli min kone...

Det skulle ta enda ett år, elleve måneder og én dag før vi endelig skal gifte oss. Men tro ikke at kampen vår er over av den grunn. Jeg har tidligere skrevet om mye av det vi har vært gjennom – i «Kjærlighet som trosset alt» og senere i «Jeg er nå alene i Singapore». Der står mye fra den tunge reisen vår beskrevet: årene med avstand og usikkerhet, måneder og år foran skjermen for å holde kontakten, sykdom som slo oss i bakken, papirer som nektet å falle på plass, ambassader som stengte dørene og jordskjelv som fikk hele byen til å riste mens vi prøvde å holde fast i hverandre.

Vi er begge syke, og Lailas kamp mot kreften er på ingen måte over. Og som om ikke det var nok fikk hun et nytt hjertesvikt nå nettopp. Det er realiteten vi lever i, den som aldri slipper taket, selv når vi prøver å se fremover.

Alt dette – sykdommen, avstanden, byråkratiet, naturens luner og kroppene våre som svikter – har vi kjempet oss gjennom. Og som om ikke alt dette var nok, kom Laila i kveld og fortalte at legene igjen er bekymret. Magen hennes har vokst på bare litt over en uke, så mye at folk kunne tro hun var gravid – samtidig som vekten har gått ned. Kan det være leverkreften som har våknet? Vi venter på svar.

Så nå sitter jeg her og lurer: hva faen er det som skjer i livet vårt? Skal vi aldri få fred, og bare være sammen?

6 timer og 55 minutter
Ja, jeg forstår nå de som sier at de får kalde føtter og lurer på om de skal trekke seg. Jeg er trøtt, sliten og lei av alt – dette evige maset og de beintøffe motbakkene vi til stadighet møter. Jeg skal være ærlig: det raser en kamp inni meg. Pakke kofferten og løpe? Eller gifte meg og bli låst?

Det er helt rart å sitte her og se på klokka, å kjenne at minuttene tikker nærmere og nærmere dette skumle som skal skje. Samtidig kribler det i magen – for jeg skal gifte meg med dama jeg elsker like mye nå som første gang jeg falt for henne.

Og mens jeg skriver dette sitter jeg og leter etter flybillett hjem til Bodø. Reisen til Laila er over for denne gang. Jeg bare håper det ikke skal ta 5 år, 5 måneder og 25 dager – 2005 dager – slik som sist, før jeg er tilbake sammen med Laila. Min kone ❤️

Men jeg vet også at når jeg har signert bort livet litt, da er eventyret over. Så ønsker du å si noen siste ord til meg, må du gjøre det nå – mens jeg enda kan svare fritt 🤣